Fredag…..

Våknet rundt 06.30 i den grad man kan være våken på den tid av døgnet, Gamle Gubben  Grå drev å kledde på seg. “Du kan være glad du ikke skal til Bærum i dag.” sier han  #Det har velta en lastebil ved Kroksund, og så har det kjørt seg fast en buss og en lastebil mellom Åsa og Sundvollen, så eneste vei innover er om Hokksund og Drammen”    Vel, jeg skulle ikke i noen møter i Bærum i dag, men jeg skulle på jobb i hvitt på Ringerike.  Er det kaos i trafikken, e det som regel nok å gjøre på røntgen,. Så det var bare å sprette ut av senga.

Så var det å få opp guttene, og spesielt Yngste Sønn som er litt bortskjemt med privatsjåfør. Men i dag går bilen senest klokka 07.30, enten han er klar eller ikke!!!!  Mens morgenstellet gikk sin gang hørte jeg på radioen at det var ekstremt glatt på sideveier i Buskerud, og at man advarte folk som ikke MÅTTE ut  om å kjøre.  Flott. Glatt på gårdsplasser, glatt på sideveier og kaos i trafikken.  Dette blir nok en travel dag på jobb, og jeg som skal være på “skade-brudd-laben” 
NÅ må Yngste Sønn komme seg opp. Bussen går om ti minutter…

Herregud, den gutten gir meg hjerteinfarkt en vakker dag!!! Bussen går om fem minutter. Jeg må dra om ti minutter, og han er fremdeles oppe i 2.etasje.  “Slapp av, Modern. Jeg er klar over hvor mye klokka er. ” er svaret på min høyrøstede og noe paniske masing.
Der forsvant Eldste Sønn ut døra. Yngste Sønn har kommet seg på badet, men de skal faktisk rekke samme buss. Jeg blir gal.
Men selvsagt rakk Yngste Sønn bussen. Han klarer det han virkelig går inn for…

Snart satt også jeg i bilen. Noen minutter for sent, men jeg kom til å rekke jobben med god margin.  Trodde jeg…
Forbi Heransbygda, rett før det E16 møter RV7 var det bom stopp.  Det var så vidt det sneglet seg frem. 
Etter ti minutter i kø ringte jeg jobben og sa at jeg kom til å komme for sent .”Gå forsiktig når du skal ut av bilen” sa den gode kollegaen som tok telefonen. “Det er speilblankt på parkeringa. Vi trenger ikke flere beinbrudd på deg nå.” Takk for tipset. Nei, det siste jeg trenger er flere brudd.
Regnet med at køa skyldtes de trafikale problemene i Hole, så jeg bestemte meg for at hvis jeg bare kom bort til rundkjøringa så skulle jeg snu og kjøre om byen i stedet. Som tenkt, så gjort. La meg raskt i innerste fil i rundkjøringa, og fikk raskt en mengde biler på utsiden av meg som ikke var like “lure” som meg.  Litt for sent oppdaget jeg at kaoset skyldtes at det sto en mann fra vegvesenet og stanset alle som kjørte ut av rundkjøringa i retning Oslo for å høre hvor de skulle, og be de som skulle forbi kaoset i  Hole om å kjøre om Hokksund. Flott for dem, men det sinket ganske mange av oss andre……

Vel jeg var halvveis i rundt og fortsatte derfor bare  som tenkt og snirklet meg snart gjennom morgenrushet i sentrum. Ankom jobben etter 43 minutter på en strekning jeg vanligvis gjør unna på 12 minutter.  For en dag…

På jobb var det nok å gjøre.  Vi har tre laber til skjelettfotografering. En av de sto på grunn av teknisk feil.  Den andre hanglet.  Men programmet var like stort….På grunn av sykdom var vi ikke fullt bemannet.  Ja, dette ble en travel dag.  
Men vi fikk tid til lunsj. Vi fikk tid til kake, og det var ti minutter med god stemning og latter på vaktrommet. Det gjorde så utrolig godt i dag.
etter å ha gått og stått i 8 timer var benet langt fra godt. Det dunket og banket i leggen, og hvert skritt var vondt.  Dette påvirker gangen min på slutten av en lang arbeidsdag, noe som igjen påvirker ryggen og smertene stråler i alle retninger.  Et litt forkjært løft under en forflytting av pasient gjorde ikke ryggen bedre,,,  Men det er ingen løsning å sette seg ned og ta ti minutters pause. Da stivner bare alt sammen. Det er bare å bite tenna sammen og stå på – og telle minuttene til du kan gå hjem.

Da kveldsvakta kom var det fremdeles igjen en god del undersøkelser.  Jeg tok en runde på labene for å få en oversikt før jeg gikk til “Sjefen” og sa at noen måtte jobbe overtid.  Det var for mye igjen for kveldsvakta.  Hun var enig med meg, og tok runden blant kollegaene. Heldigvis hadde ei anledning til å arbeide litt over.  Jeg følte at for meg hadde det vært umulig å hente inn ekstra krefter til en ekstra time..

Endelig ble klokka 15.30.
Jeg kom meg i garderoben. Fikk skifta.  Kom meg trygt over isen på parkeringa og inn i bilen….   og så kom tårene. Jeg var så utrolig sliten. Jeg hadde så utrolig vondt. Men jeg hadde klart denne dagen også.. Jeg la hodet bakover, lukket øynene – og telefonen ringte.

Jeg sjekket displayet. Det var fra fasttelefonen til mine foreldre.  Bare det ikke var noe galt.  Men heldigvis var det ikke det.  Bare Mamma som lurte på om jeg skulle handle i morgen og kunne ta henne med på en liten bytur. Det skulle jeg gjerne ha gjort, men dessverre må jeg på jobb.  Men du verden hvor godt det hadde vært med shopping med Mamma i stedet for en ny 8 timers vakt…
Vi fikk oss en god prat. Lenge siden sist.  Litt oppgitt å høre at mine foreldre hadde vært ute å kjørt på det glatte føret og i kaoset iÅsa og Hole i dag, men men…Det hadde jo gått bra

Så var det fredagshandelen – og så HJEM:Da jeg parkerte på gårdsplassen var det en tanke som for gjennom hodet mitt. Ikke ti ville hester skulle få meg ut av heimen før i morgen tidlig.

Hjemme litt over 17.00. Og da var ikke veien lang til sofaen og pelspleddet.  Måtte hvile litt før jeg orket å gjøre noe som helst.
Etter en time kom guttene hjem, og Eldste Sønn lagde middag. Flinke store gutten vår. 
Etter deilig fiskemiddag, hadde jeg fått litt mer enrgi og tenkte at jeg fikk vel rydde ut og inn av oppvaskmaskinen.  De andre drev også med litt smårydding. 
Da ringte mobiltelefon – men før jeg fikk gravd den opp fra veska stoppet den, for så og bli avløst av hustelefon. 
Det tydet på to mulige telefonterrorister. Mamma eller Datteren.

Det var Datteren fant jeg ut da Eldste Sønn tok telefonen.
“Drosjene versegod” var min hilsen da jeg fikk overrakt røret.  Og jeg hadde gjettet riktig.  Hun trengte skyss fra jobben og hjem. 
Så da var det bare å finne bilnøklene å begi seg i vei. “Hvorfor hadde jeg ikke tatt ett glass vin med en gang jeg kom inn døra ?” tenkte jeg der jeg kjørte den drøye mila opp til hennes jobb.  Så var det en mils kjøring hjem til henne.  En koselig skravlestund i bilen på parkeringen utenfor Kåken hennes. Mamma må jo oppdatertes på (nesten) alt som er skjedd siden vi snakket sammen sist for 48 timer siden. Koselig det jenta mi. 

21.30 var jeg hjemme.  Tok resten av oppvasken. Skjenket meg et glass vin, sånn for sikkerhets skyld. 

Endelig fredagskveld.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg