Snø i går og regn i natt. Bakken hadde fått et tykt lag glasur i løpet av natten. Icing eller marengs dekket bakken og knaste godt når vi gikk på områder med litt snø under glasuren. Der det ikke var nok snø, var det bare glasur – eller is.
Jeg hadde et par gleppe-tak på parkeringsplassen, men rundet hjørnet i fin stil. Så, like ved inngangsdøra til Hoved-vestibylen på sykehuset, mistet jeg fotfeste og datt over ende. Selvfølgelig. Typisk meg.
Det var ingen som så meg, så jeg forsøkte så raskt som mulig å komme meg opp i stående stilling. Jo raskere jo bedre. Det er nok historier om mine mange fall. Jeg behøver ikke bidra til flere.
Men det var ikke så lett.
Jeg er som kjent ei diger dundre på over hundre, så jeg er liksom ikke så veldig grasiøs.. På grunn av mine mange skavanker, er det heller ikke alle bevegelser som kan utføres. Når jeg satte tyngden på bena, skled de, det var umulig å finne feste.. Etter to mislykka forsøk ble jeg sittende på rompa og tenke. Jeg burde hatt noe å dra meg opp etter, eller støtte meg til.
Skulle jeg krabbe meg bort til blomsterbedet og forsøke å dra meg opp etter buskene der?
Det kunne muligens gå. Jeg vet at det er ikke det helt store støtteapparatet jeg trenger, men siden knærne ikke fikser å løfte hele dama uten ordentlig feste var det verdt et forsøk.
Men det fristet ikke å krabbe rundt i blomsterbedene ved hovedinngangen..
Da fikk jeg øye på en mann som kom rundt hushjørnet. Jeg svelget litt mer stolthet, og ropte til han “Unnskyld? Kan du hjelpe meg?” En hjelpende hånd hadde vært bra. Han så i min retning, men så snudde han ryggen til meg og låste seg inn døra til psykiatri-bygget. Jeg hadde problemer med å tro mine egne øyne. Men jeg trengte virkelig hjelp og skrek med litt kraftigere stemme: “Hei! Kan du være så snill å hjelpe meg?” Men han så ikke på meg, bare fortsatte inn døra. Vantro kunne jeg følge bevegelsene hans gjennom glassveggen. Han må ha sett og hørt meg. Men han hjalp meg ikke.
Nå ble jeg sint. Og når man blir sint får man uante krefter. Jeg akte meg bort til snø og skarefeltet ved blomsterbedet. Plasserte bena så godt jeg klarte i bakken, dyttet hendene gjennom den centimeter tykke skaren og dyttet meg opp med baken i været. (Må ha vært litt av et syn) Og i det neste person kom rundt hushjørnet, var jeg oppe i stående stilling og bega meg forsiktig mot redningen og inngangsdøra. Buksebaken var våt og hendene såre etter å ha blitt dyttet gjennom skaren. Men jeg reddet meg da til slutt inn på sykehuset.
Men vi var på et sykehus. Du som låste deg inn på psykiatribygget må være ansatt på sykehuset siden du hadde nøkkel. Likevel valgte du å ikke hjelpe meg. Jeg er ganske lett å få øye på med min ruvende kropp. Jeg var ikledd ei knall rød boblejakke, og jeg har en kraftig stemme som pleier å bære godt. Jeg pleier heller aldri å ha problemer med å gjøre meg forstått .Er vi så opptatte av vi og vårt at vi ikke ser medmennesker som trenger en hjelpende hånd?
Den var stygg! Dersom fjolsefyren ( sorry, måtte bare) er stokk døv OG blind, er han unnskyldt, ellers ikke.
Så skal du få gode råd. Rett nok er jeg ikke over hundre, men tung nok, og stiv som en stokk i ledd pga artrose, med mer, og da er balansen så som så. Beinskjør også kanskje..vil helst ikke ramle lenger. Rådet er: Brodder, brodder, brodder. Jeg liker best dem fra Nordic Grip, men andre duger også, bare det er brodder nok både foran og på hælen.
Jeg labber i vei og ramler ikke mer. Jeg har gått på rattata mer enn en gang før jeg kjøpte et lass brodder. Rasende festlig med nysnø oppå speilblank is,- da kan man bli overrasket, gitt. Det er mest vanlig med klink is på min kant av landet. Har sett at selv skolebarn kommer traskende med brodder på beina. Så det er ikke lenger bare for gamlinger. 🙂
Slider: Takk for råd. Ja, brodder er nok tingen. jeg har piggstøvler når jeg er ute med Kjøteren, men kan jo ikke traske rundt over alt med de.
Hva for noe?! Så utrolig frekt! Herregud! Folk ass! Jeg blir så provosert og sinna selv. Det er da vanlig folkeskikk å hjelpe til! I hvertfall når noen ligger på bakken og skriker etter hjelp.
Hvordan går det med deg nå?
Fotograffrua: Alt vel med meg. Jeg slo meg ikke.
Er det mulig?? Jeg kantet på sykkelen en gang for mange år siden. Med minstemann i barnesete bak og en stor sekk i korga foran. Over gata var det et buss stopp! Men tror du noen kom og hjalp? Nope … jeg brakk noe i hånda så det var ikke spesielt godt. Men alle fem over gata sto bare der og glodde!! Heldigvis ble ungen hengende i setet uten å få så mye som et blått merke.
Ikke gøy å ramle sånn i all offentlighet nei. Håper det går bra med deg, og at det kun var stoltheten som ble litt skadet. 😉
Marit: Det var vel knapt stoltheten ble såret…Han ene “så “meg ikke en gang.
men en kollega oppdaget i dag at jeg hadde et skikkelig blåmerke på underarmen. Hadde ikke sett det selv….