Mange kjenner historien om gjetergutten som ropte ulv, ulv uten at det var fare for buskapen. Det er en av kloke Æsops gamle fabler, og har relevans også for dagens saue-bønder.
Det kloke gamle Æsop ønsket å lære oss var at man ikke skulle bruke de store overskriftene og de fete typene uten at det virkelig var grunn til det, og der har sauebøndene og andre krenkede bønder noe å lære.
For når man sier at man føler seg krenket av at det er en tegning av en ulv på en pappkartong, ja da er man i beste fall lett-krenkelig. En annen mulighet er at man bruker ordet “krenket” litt for lett.
Ordet krenket betyr ydmyket. Hvem kan bli ydmyket av en blodrød ulvetegning på en pappkartong?
Ydmyke er synonymt med vanære, Å si at man er vanæret av en trykk på en kartong, …
Vi lo oss skakke av muslimer som følte seg krenket av at noen tegnet deres profet.
Men føler selv at vi blir vanæret av en trykt ulv på en pappkartong med ku-melk.
Da jeg første gang hørte om ulven og Tine og krise, forsto jeg ikke sammenhengen.
Hva var galt med en ulv på en melkekartong? Og, ja. Som mange andre nordmenn har jeg bondeætta inne. Født og oppvokst på gård- med sau.
Når jeg forsto sammenhengen, ble det bare for dumt.
Ulven finnes. Og han spiser ikke sau på den tegningen.
Sauebøndene kan ikke mene at ulven skal ta samme veien som negerne og indianerne og fases ut av den norske virkelighet?
Jeg kan forstå at bøndene kan føle det malplassert med en ulv på en melkekartong fra Tine, bøndenes eget meieri.
Jeg kan være enig i at det kanskje ikke var det smarteste ledelsen langt der unna gårder og sauer har funnet på.
Men spar ordene krenket, ydmyket og vanæret til det virkelig er grunn til å bruke det.
