Ligger under pelspleddet på sofaen og kjenner hjertet som hamrer i brystet. Prøver å slappe av. Prøver å puste langsomt inn …. og ut…inn …. og ut….. Langsomt. Prøver å fylle lungene med luft, Men kroppen knyter seg, musklene er spente, og pusten rask og overfladisk. Hyperventilerer ikke. Men bruker langt fra maksimal lungekapasitet. Mellomgulvet er stivt. Gir ikke rom for å fylle lungene.
Hunden kommer og får kos. Gamle Gubben Grå står opp uten at jeg merker han. Ligger bare rolig under pelspleddet og forsøker å puste rolig og dypt. Sovner ..
Etter en time eller to står jeg opp. Dusjer og lager meg frokost.
Musklene er enda spente og kroppen føles utslitt og gammel. Føles som jeg har løpt maraton. Hendene skjelver når jeg smører på brødskiva. Press i brystet. Sliten.
Det er nok nå.