Tårer er noe som jeg helst bare lar renne i mørket på soverommet, under pelspleddet på sofaen eller alene i bilen.   Jeg er stor, sterk og tøff. Tårer er tegn på svakhet, og den som viser svakhet har tapt. 
Misforstå meg rett. Jeg har stor forståelse for at folk tyr til tårene når verden føles urettferdig eller vanskelig.  Jeg er den folk gråter på skuldrene til – jeg er bare ikke den som gråter – i det minste ikke så andre enn Gamle Gubben Grå ser det.
I dag har jeg kjent tårene brenne bak øyelokkene flere ganger.  Kjent klumpen i halsen, men har klart å holde tårene i sjakk og svelge klumpen i halsen.
Tårene brant bak øyelokkene da fastlegen sa jeg burde ha kommet før, før jeg ble så sliten. Tårene holdt nesten på å piple frem da han etter å ha spurt to ganger om jeg trengte sovemedisin, noe jeg selvsagt nektet for, at han var der hver dag hvis jeg skulle ombestemme meg. Da han så meg inn i øynene og sa “Da kommer du tilbake mandag om to uker for ny sykmelding.”   
Men jeg klarte å blunke dem vekk.
De forrædersken tårene holdt på å komme da jeg litt senere sto på sjefens kontor for å levere sykmelding. Ikke på grunn av nederlagsfølelsen jeg følte ved å gi opp, ikke bare bite tennene sammen og stå på, Nei, tårene holdt på å komme frem fra sitt skjulested fordi jeg ble møtt med så mye forståelse og omsorg. Når sjefen understreket at det var ren omtanke som hadde fått henne til å be meg sykmelde meg.  Det er jeg som pleier å vise omtanke. Jeg er uvant med at jeg er den svake som mottar andres trøst og omtanke.
Men jeg klarte å blunke dem vekk.
I bilen hjem fra sykehuset merket jeg at Gamle Gubben Grå skottet bort på meg med ujevne mellomrom.  Jeg lente hodet bakover og lukket øynene. Usigelig sliten- og trist.  Der, i bilen sammen med Gubben kunne jeg ha sluppet tårene fri, men  tårene kom ikke nå heller. 
Store jenter gråter ikke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame