Det hadde vært en lang dag, og jeg begynte virkelig å bli sliten. Opp i otta for å få Yngste Sønn opp og på jobb. En del møter i to forskjellige byer, jobb og politikk. Dagen hadde gått i ett. Nå skulle jeg bare en kjapp tur innom Kiwi og kjøpe med litt mat før jeg dro hjem.
Da ble det bom-stopp.
Der foran meg, midt i veibanen sto en bil. Jeg forsto ikke helt hvorfor den sto der midt i veien. Så vidt jeg kunne se var det ikke noe som hindret bilen fra å kjøre videre. Ikke noe hinder i veien. Ikke noe nød-blink på bilen. Jeg ventet litt. Er ikke så tålmodig, så et lite tut kom relativt raskt. Ingen reaksjon. Det var kommet en bil bak meg, og i avkjøringsfeltet fra Hønengata sto det biler som ventet på å få komme inni gata. Jeg tuet igjen. Litt lengre denne gangen. Bilen bak meg tutet også iltert.
Fortsatt ingen reaksjon.
Nå tro ryggmargsreaksjonen inn i helsearbeideren i meg. Kunne sjåføren ha fått et illebefinnende? Jeg fikk lirket bilen min mellom trafikkøya og bilen som sto bom fast foran meg, Kastet et engstelig blikk inn på sjåføren mens jeg passet på at det ikke kom noen i motgående kjørefelt.. Fossekalveien egner seg i grunn dårlig for forbikjøringer. Planen min var å parkere inne på parkeringa til Kiwi, og så løpe (i den grad jeg løper) tilbake til bilen og sjekke om sjåføren har det bra.
Da jeg kom på siden av bilen, kastet jeg et blikk inn på sjåføren. Forventet å se en eldre person med hodet hvilende på brystet eller rattet etter et slag eller hjerteinfarkt. Men deri sin fine stasjonsvogn av tysk fabrikat satt en mann i sin beste alder høyst oppegående og snakket uanfektet i håndholdt mobil.
Jeg er glad du har fått med deg at man ikke skal snakke i håndholdt mobil å kjøre bil samtidig. Det øker som kjent tryggheten på veiene betraktelig. Men, det er en liten detalj du ikke har fått med deg. Du må komme deg ut av veibanen før du tar den telefonsamtalen. 2 parkeringsplasser var under 10 meter unna. Så lenge kunne nok den telefonsamtalen vente.
he he kan nesten ikke annet enn le. Folk er helt utrolig selvsentrerte og andres ve og vel finner dem ikke verdt en tanke. Jeg og tenker at noe trolig er galt om noen har en merkelig oppførsel. Alt som ikke er normalt er det da normalt å stusse litt over.
Lillian: Ja. Jeg ble alvorlig bekymra. Sto jo og tutet i flere minutter – føltes som timer… Men han satt like uanfektet og pratet i telefon.
Herre min 😛 Jeg hadde blitt kjempesint tror jeg :-/
frodith: kan ikke bli sint på folk som ikke forstår en dritt
Forstår godt at du ble bekymret i en slik setting! Noen tenker dessverre ikke på andre enn seg selv, og det er utrolig frustrerende for alle andre! Jeg bor også i Hønefoss, og det er mange som ikke helt vet hvordan man bruker en bil, blinklys, eller tar hensyn til andre..
Kathrine Fredriksen: Hehe du har nok rett at mange her i Hønebyen ikke vet hvordan man bruker en bil – og ikke minst blinklys. 2ingen har noe med hvor jeg skal” sa en gammel bekjent en gang