Livet har gått i hundre en stund, og det siste jeg har hatt tid til er å blogge.   Det har vært tiden for vårens vakreste eventyr, lønnsforhandlingene, og jeg har regnet ut krav , regnet på tilbud skrevet argumentasjon, pusset på argumentene, deltatt på møter, spredd informasjon, diskutert med forhandlingsutvalget, flere møter mailer, telefonsamtaler osv. I tillegg til litt jobbing i hvitt, noen ROS analyser, noen personalsaker, en konfirmasjon, hus og hage, tre voksne barn, gamle foreldre, to hunder, Gamle Gubben Grå og litt politikk har døgnene bare løpt av gårde og jeg har stupt til sengs om kvelden og sovnet før hodet treffer puta. Det herlige, pulserende livet mitt har vært tilbake, energien har vendt tilbake og jeg har virkelig nytt det. Hurra, JEG er tilbake.

Den graderte sykmeldingen som jeg har gått i siden januar gikk ut i går.  
Jeg hadde time hos fastlegen  i går.  Jeg kjente på det i begynnelsen av uka da jeg la opp løpet og skulle forsøke å presse et legebesøk inn i en temmelig full kalender; dette ble for dumt. Energinivået var jo tilbake. Livet gikk i hundre. Ingen grunn til videre sykmelding.  Jeg kjente en usigelig glede da jeg ringte legekontoret og avbestilte timen. Jeg var tilbake!!  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

OK, jeg var nærmest utslitt da jeg vaklet av toget i Sandvika mandag kveld og skulle kjøre de siste milene hjem, men det hadde vært en lang og utmattende dag. Litt sånn antiklimaks.  Ikke rart jeg var sliten.
Var på kontoret før 8 på tirsdag, lista over ting som måtte gjøres var lang, og dagen gikk som en røyk.  Følte meg litt gretten og sliten under møtet i Hovedutvalget på ettermiddagen, høyrefolk kan si utrolig mye teit, men politikk er moro og etter en matbit steg blodsukkeret og humøret bedret seg.
Onsdag tok jeg lang frokost hjemme på trammen før dagens møter.  Viktig å hente seg inn litt mellom slagene. Jeg har jo lært. Rask tur med hundene på kvelden før middag.  Energien er på topp. Gamle Gubben Grå sender meg litt skråblikk der jeg raser og kjefter over små bagateller og ikke minst når vi sitter side om side i kurvstolene på trammen og kjeften min går på repeat på de samme problemstillingene gang på gang.
Små-gretten starter jeg møtedagen i Drammen på torsdag.  Ikke den mest positive møtedeltakeren.  I et skypemøte senere på dagen med mine folk rundt i landet deltar jeg ikke i diskusjonen. Bare lytter, tenker og orker ikke deler mine tanker og innspill. Orker ikke lage formuleringer. . Føler meg tom.  På de resterende møtene er jeg bare passiv deltaker. 
Hjemme sover jeg en time på sofaen før jeg stabler meg opp og lager middag. Rundt middagsbordet spør Yngste Sønn hvordan våre dager har vært, og Gamle Gubben Grå svarer “Mor er sur”  og sender sønnen et advarende blikk. Sur? Nei, jeg er bare sliten.

I dag var det tomt. Helt tomt – igjen.  
Klokka er 12 og jeg har sovet på sofaen til nå etter å ha kjørt Yngste Sønn på jobben tidlig i dag morges.  Har ikke orket å lage frokost eller gå i dusjen. Det gjør vondt å sitte i kurvstolen på trammen. Det føles som skjelettet har smuldret vekk, sammen med musklene og at hele meg bare er en stor dissende klump av fett og svette. 
Tårene kommer.
Jeg ville så gjerne være tilbake.  
Jeg ville så gjerne klare det pulserende travle aktive livet jeg elsker.
Men jeg klarer ikke – ikke ennå.  
Legekontoret blir ringt.  Time bestilt. Det må bli en periode til med delvis sykmelding.  
Men snart, snart skal jeg være tilbake der jeg var.
Snart skal jeg være meg selv igjen.