I går var en sånn kjip dag hvor alt bare var feil. 
To dager før lønning og både lommeboka og bankkontoen er omtrent like tomme som kjøleskapet.  Ikke noe god søndagsfrokost med nystekte croissanter eller spennende pålegg, bare tørt kneipbrød med salami.
Hetebølge med tropevarme gjør at lufta dirrer og det er tørt over alt. Vanningsforbud og grillforbud, selv i egen hage.  Lufta er tung som bly, og hodepina kommer snikende, kanskje er det torden i det fjerne.
Jeg er sliten, sur og grinete.
Alt Gamle Gubben Grå gjør og sier er irriterende.
Alt Gamle Gubben Grå ikke gjør og sier er like irriterende. 
Selvsagt brygger det opp til krangel, en slik krangel du bare kan ha med en du har delt livet med i mange år, en som kjenner deg ut og inn og som du kjenner ut og inn. Akkurat når stemmene begynner å bli høye, når det ene ordet tar det andre og du bare vil få ut all frustrasjon som finnes over han som er der tilgjengelig for din skarpe tunge, dine sårende ord og din lagrede frustrasjon.  Akkurat rett før du begynner å dra frem gamle hendelser og gamle stridstema som pusses støv av hver gang dere har en skikkelig krangel men som egentlig ikke betyr noen ting. Akkurat da – ringer telefonen min. 

Jeg bryr meg ikke om en ringende telefon.
Jeg bryr meg ikke om en  idiotisk telefonselger som vil selge strømabonnement eller slankepiller.
Jeg orker ikke søstre, unger eller andre plageånder som trenger meg, min tid, min medfølelse eller mine råd.
Men Gamle Gubben Grå plukker frem telefonen min fra under alt rotet oppe på fryseren. 
Jeg freser fremdeles. Hadde jeg fått tak i telefonen først, hadde jeg sikkert slengt den vegg i mellom. Å knuse mobiltelefonen hadde vært noe som hadde føltes godt akkurat da – og som jeg hadde angret på tre sekunder senere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Det var Aina” sier Gamle Gubben Grå og ser ned på displayet på telefonen som nå har sluttet å ringe.
Aina. det eneste mennesket jeg kunne tenke meg å snakke med akkurat da.  Jeg tar telefonen med meg, går ut til kurvstolen på trammen for å ringe tilbake.
Aina, venn, x-kollega, og i mange år min beste samarbeidspartner.  Men som hadde fått nok av røntgen, turnusarbeid og Hønefoss, og nå hadde flytt til et lite torp i Sverige.
Få andre forstår min frustrasjon over forhandlinger, ektemenn, og alt annet som kan forpeste livet til en stakkar.  
Aina svarer på første ring. Blid og sprudlende.  Ingen kan være så blid og sprudlende som en Aina full av liv. Ingen kan være så frustrert og negativ som en sur Aina. Vi er i grunn ganske like vi to. 

Aina er i Hønebyen og lurer på om jeg er hjemme og har lyst på besøk. 
Selvsagt har jeg det!  Jeg hopper i dusjen, tar på meg klær jeg kan møte folk i .  
Så blir det fire timers skravlestund, Aina og jeg, der ute i kurvstolene på trammen.. 
Utrolig godt og hyggelig. 
Skuldrene senkes. Latteren vender tilbake. Frustrasjonen blir til gode historier. Vi mimrer andre gode historier. Vi deler frustrasjoner og løser verdensproblemer.
Gamle Gubben Grå senker skuldrene, slår seg ned på trammen sammen med oss.  
Skyene blir tettere, da Aina går kommer regnet.
Lufta blir lettere. 
Snart er det bare en dag igjen til lønning, og det er fremdeles leverpostei i kjøleskapet og pasta i boksen på kjøkkenhylla.