Sperillbanen var en jernbanestrekning på 25 km (24,9 for å være nøyaktig) og gikk fra Hen til Finsand.  Den ble åpnet i 1926, passasjertrafikken ble lagt ned allerede i 1933 og godstrafikken i 1957.   Strekningen vi hadde tenkt å gå er vel på rundt 2,5 km hver vei og gikk fra Hvitmyr litt nord for Somdalen og til Begsund tunell.  På den strekningen skulle vi etter ryktene både gå gjennom Stueberget-tunell, og over Bergsund-bru før turen endte ved Bergsund-tunell som ikke var anbefalt å gå gjennom, skulle vist nok inneholde et potetlager for forsvaret (?).

Eldste Sønn er en togentusiast av de få, og innehar utrolig mye kompetanse om tog og gamle jernbaner, så vi hadde bedt han med på turen.  Hundene og Gamle Gubben Grå var også taua med, ja ingen av de var direkte vanskelige å be…  

Vi fant raskt en kjerrevei som skulle ligge omtrent der traseen skulle være, og bestemte oss for å ta utgangspunkt i den, og ikke alt for langt unna fant vi og et sted å sette fra oss bilen, så da bega vi oss i vei.  
Jeg var overbevist om at vi gikk i selve traseen, men Eldste Sønn og Gubben pekte på noen steiner som dannet en støttemur for en vei litt høyere oppe i bakken, på andre siden av et gammelt netting-gjerde, og mente det måtte væretraseen ut fra byggemåte osv.  
Vel, de to veiene møttes noen meter lengre fremme, og da var det og mulig å komme seg over gjerdet.  

Etter bare noen hundre meter forsto vi at vi var på rett spor, for der lå tunnelåpningen foran oss.  Stueberget er ikke den største jernbanetunnelen, bare 43 meter lang, men likevel spennende å begi seg gjennom til fots.  

Inne i tunnelen forklarte Eldste Sønn meg om byggeteknikk.  Det er gøy å høre på når han doserer om noe han har interesse for og virkelig kan.  

43 meter tunnel, og så var vi ute i lyset igjen.  43 meter med snart 100 år gammel ingeniørkunst.  En spennende del av vår nære historie,,

Det var ikke mange meterne fra vi gikk ut av tunnelen til vi kom til brua vi hadde lest om.  Ei fin trebru, men jeg ble nok litt skuffet- hadde trodd den skulle vært litt lengre.  Den gikk over ei kløft med et bekkefar, som denne tørkesommeren nok ikke inneholdt stort med vann.  Hvor mye er vanskelig å si, da det var ganske gjengrodd nede i kløfta.  

Det var litt lengre å gå før vi kom til den siste tunnelen.  Bergsund tunnel.  Den skal være over 400 meter lang, og før tunnelåpningen sto det skilt om rasfare. Jeg stoppet i god avstand, den siste biten så ikke så alt for fremkommelig ut, men Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå måtte selvsagt ta en liten kikk inne i tunnelåpningen før vi snudde,

På hjemveien stoppet vi på brua og rastet og spiste kanelboller før vi bega oss gjennom tunnelen på ny – og så rusla den siste biten ned til bilen.