Jeg ble dratt med på mang en multetur som barn, og jeg kan ikke si at jeg husker tilbake på de med noe større glede.. Det jeg husker var utrolig mye trasking rundt i våte myrer.  Vi fant sikkert bær, men det var da andre bær som både var lettere tilgjengelige og smakte langt bedre..Multekrem var heller ikke en av mine favoritter, men vafler med multesyltetøy og rømme på verandaen en sen sommerkveld, var i grunn ok…Men multeturer, nei det var nok ikke noe jeg trodde jeg kom til å drive med når jeg ble voksen.

Som 13 -14 åring skulle jeg være med bestefaren min på multetur.  Jeg tror den gamle hadde en ide om å vise meg sine “hemmelige” multemyrer.  Slikt går gjerne i arv i min barndoms dal. Bestefar var rundt 80, og vi dro av sted tidlig på morgenen.  Mamma kjørte oss et stykke innover Krokskogen, og så skulle vi gå skauleis, via de mest fantastiske moltemyrer tilbake til bygda.  Det regnet lett.  Bestefar var i godt humør, men litt stressa. Ville sikkert at dagen skulle bli vellykket.  Jeg var så lite positiv og blid som bare en sur tenåring kan være..  

Vel vi trasket av gårde oppover lia.  Skal man ha håp om å finne hemmelige moltemyrer kan man jo ikke holde seg til grusveier og stier, det er klart.  Kart og kompass hadde vi selvsagt ikke med.  Bestefar var kjent som i sin egen bukselomme i dette området, og da med trykk på var. Både terreng og hukommelse hadde nok endret seg på de 20 – 30 årene som var gått siden Bestefar var på moltetur her sist Jeg var jo litt kjent, men da på vinterstid og i oppkjørte skiløyper. Jeg gikk jo alltid sammen med noen som hadde kontroll på vei og retning, så jeg fulgte jo bare løypa etter de andre.  

Vi brukte mye tid på leting den dagen.  Leting etter myrer, leting etter vei og retning og ikke minst leiting etter molter.  Etter fem til seks timers vandring rundt i skogen hadde vi funnet 13 molter, og det hadde regnet så og si hele tiden.  Dagen hadde langt fra blitt den suksessen Bestefar hadde håpet på.  Stemningen var dårlig, og vi var begge slitne da vi etter den siste myra labbet avgårde på en delvis gjengrodd vei.  Vi var slitne begge to.  Den gamle mannen  gikk med tunge steg, jeg var som ung i dårligere form enn jevngamle på grunn av en hjertefeil som da ikke var operert,  og jeg følte meg nesten segneferdig.  

Da ramlet Bestefar. Han mistet spannet med de tretten multene i fallet og landet på magen på stien med moltene under seg og ble liggende urørlig.  Jeg snakket til han, han svarte ikke.  Jeg satte meg ned ved siden av han, rusket i han, han stønnet men reagerte ikke.  Han puster, tenkte jeg, og jeg så ikke noe blod.  “Hent hjelp” hvisket han og lukket øynene – og jeg løp.  Løp nedover veien som jeg håpet førte til et sted jeg kunne kjenne meg igjen – og forhåpentligvis ganske raskt finne folk. Løp som jeg aldri har løpt verken før eller siden.  Med et hjerte som banket så hardt av frykt og anstrengelser at jeg kjente det dunke i tinningen. Dette var på 1980 tallet, lenge før mobiltelefon var allemannseie.  

Jeg kom ganske raskt til Stubdal, og der bodde det folk på den tiden, til og med folk jeg kjente ganske godt. Jeg fikk lånt telefon og ringte Mamma.  (I den alderen ringer man Mamma, og  Mamma var også mye nærmere enn nærmeste ambulanse.) Så løp jeg tilbake til Bestefar.  Da jeg nærmet meg stedet hvor han hadde ramlet, kom han langsomt gående mot meg på stien.  Han haltet litt, ryggen og hoftene hadde fått en lei smell.  Men ellers så han ok ut.  Sjelden har jeg vel vært så glad for å se Bestefar.  Da vi kom ned til parkeringsplassen var Mamma der med bilen og  vi var vel begge like lettet da vi satt oss inn i bilen og dro hjem. I baksetet takket jeg Gud for at det hadde gått bra, og lovet meg selv og aldri dra på moltetur igjen.

Selvsagt har ikke det løftet blitt holdt.  For det ligger vel noe i genene om at det skal være selvplukkede multer i multekremen på julaften – eller nå spiser jo vi riskrem på julaften, men du skjønner hva jeg mener.  Vel, de multene jeg har funnet opp gjennom årene har vel vært nok til en multekrembolle, og fråtsing med rørt multesyltetøy på vaflene har det ikke vært mye av her i huset.  Men i fjor, i fjor kom Gamle Gubben Grå og jeg over ei myr som virkelig bugnet av multer.   Vi plukket flere liter på en drøy time, og dermed ble vi bitt av multetur-basillen. Vår “hemmelige” myr ligger på Vikerfjell og er ikke vanskelig tilgjengelig.

Tidligere i vår da vi var på Vikerfjell for en rask kveldstur med hundene så vi masse multeblomster og her om dagen bega vi oss i vei for å se om vi var like heldige i år.

Vi fant ikke så mye bær, det var litt tidlig, og kart-plukker, det er jeg ikke.  Vi tar turen på ny denne uka og håper at bærene “våre” fremdeles står der. Hvis ikke finnes det nok av myrer, og antakelig nok av bær oppe på fjellet.   Vi fikk en fin tur, hundene storkoste seg, så turen var langt fra bortkastet.