Nå legger vi en tung uke bak oss.  Mammas død uka før har preget denne uka og. De første dagene var preget av praktiske gjøremål og uvirkelighet.  Denne uka var det tid for erkjennelse, og sorg.
Mandag var det plent umulig å gå på jobb.  Det å skulle kle seg i hvitt og ta i mot pasienter som hadde stuket lillefingeren for tre uker siden, og som trengte litt røntgen og omsorg nå føltes umulig.  Jeg trengte omsorg, jeg hadde lite omsorg å gi til ukjente . Jeg sendte melding til sjefen, og selvsagt ordnet sjefen det slik at jeg kunne ta fri til over begravelsen.  Det er ikke noe man har krav på, men jeg har en forståelsesfull sjef og hadde mange fridager til gode.

Etter Mammas opphold på sykehjem og våre opplevelser med Helse- og Omsorgstjenesten i kommunen føles mitt politiske engasjement viktigere enn noen gang.  Eldreomsorgen i kommunen driftes på et sparebluss, og min kamp for å få fokus på hvor dårlig det står til og kanskje få politikerne til å innse at her må det bevilges mer penger, føles viktigere enn noen gang. 
Vi må ha nok betjening til at vi kan sikre våre eldre nok mat og drikke, selv når de må mates og matingen på grunn av helsemessige utfordringer kan ta litt tid.
Vi må ha betjening som forstår at deres oppgave er å ivareta beboerne på en best mulig måte, ikke bare la de ligge i sengen dag ut og dag inn til livsgnisten forsvinner.
Vi må ha nok bemanning, og riktig kompetanse på bemanningen. Slik at en ufaglært 19 åring rett fra skolebenken slipper å ha eneansvaret for 32 beboere i lange perioder av natten. Den unge assistenten er flink, kjærlig og omsorgsfull nok, men skulle noe skje kan en ung person som er motivert for et yrkesliv i eldreomsorgen i beste fall bli skremt til å ta en annen yrkesretning, i verste fall få traumer som vil påvirke hele hennes yrkesliv.  
Vi må han nok sykepleierkompetanse til at intravenøs antibiotika-behandling i 2018 ikke blir sett på som eksperimentell behandling.  Vi må ha sykepleiekompetanse nok til at slik behandling er praktisk gjennomførbart på en god måte.  
Så selv om jeg ikke orket å ikle meg hvitt og yte omsorg, orket jeg å ikle meg min litt tøffe maske og være politiker. 
Jeg møtte opp på gruppemøte i Sol, og nøt kaffe med kanel og masse omsorg. 
Jeg møtte og i full av kampånd I Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd.  Stolt av meg selv kunne jeg slå fast at jeg klarte å se Leder av Hovedutvalget, han som har uttalt at han ikke tror at en reduksjon på Helse og omsorgsbudsjettet på 5,8 millioner vil ha noen praktisk betydning, uten å kaldkvæle eller filleriste mannen (verken bokstavelig talt eller i mer verbal form).  Utrolig stolt av meg selv for akkurat det…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Onsdag klarte jeg å gå på jobb, ha kontordag, lese mail som har hopet seg opp, svare ut en del saker og motta medfølelse fra de flotte kollegaene mine.  Et lite møte fikk jeg og med meg.  Verden går så smått videre.

Onsdag ettermiddag var vi søstrene samlet ute hos Pappa.  Sammen med presten skulle vi å gjennom begravelsen og gi innspill til hva som skulle være med i minnetalen. Gi presten et innblikk i hvem og hva Mamma var.  
Mange gode minner, mye smil gjennom tårer – men vi måtte og kjenne på det utrolig såre savnet av at Mamma som har betydd så mye for oss er borte for bestandig.

Torsdag var det på med masken igjen. Tur til Drammen, møter med tillitsvalgts-kollegaer og ledelse.  
Avsluttet og en personalsak som har rullet og gått et års tid.  Når den løste seg litt overraskende på best tenkelig måte allerede i dette møtet, og medlemmet jeg bisto gråt sine gledestårer, kjente jeg at jeg virkelig kjempet md tårene.  Jeg var utrolig glad på hennes vegne, men fordi jeg hadde så mange innestengte tårer kunne jeg ikke slippe tåreflommen fri der og da.

Tårer ble det nok av på fredag.
Det var tid for Mammas begravelse.  Jeg gråter alltid mye i begravelser, og nå rant tårene allerede i bilen til kirken.  
Det var en nydelig seremoni.  Mamma smilte til meg fra bildet på programmet.  Bilde tatt på turen vi jentene og de to eldste barnebarna hadde sammen med Mamma til Venezia som gave til 70 års dagen hennes. : Blomstene speilet Mammas farger på en god måte. Salmene vi hadde tatt ut føltes riktige, og presten holdt en fantastisk flott minnetale.  Tårene rant og rant der jeg satt på førte benkerad og knuget hånda til Gamle Gubben Grå.  
En fullsatt kirke, rundt 100 personer var med oss i sorgen.  Det var mange blanke øyne da vi gikk stille etter de seks barnebarna som bar Mormors kiste ut av kirken, nedover kirkegården og til familiegravstedet.   Etter jordpåkastelsen la alle de åtte barnebarna hver sin røde rose på kista før de seks som hadde båret kista sakte senket kista ned i grava.
Stolt av flotte unge slektninger, både mine egne barn og de jeg er så heldig å være tante til,
Det er rørende å stå og ta i mot alle kondolansene fra alle som hadde møtt opp.  Mange gode klemmer fra folk jeg ikke har sett på lenge, og folk jeg har sett mye til.  
Minnesamværet føltes godt.  Gode, rolige samtaler med folk som viste omtanke og som delte små minner om Mamma eller oss andre i familien.  

Datteren ble med hjem etter minnesamværet, og vi hadde en koselig kveld med minner, musikk og taco.  

I går var jeg tom. 
Men tom på en god måte.  Brettet opp ermene og gjorde litt husarbeid.  Kjente at skuldrene senket seg og ikke var så stramme.  Mamma vil alltid være med meg i minnene.  Hennes kloke stemme vil snakke til meg, og hennes gode smil vil jeg stadig kunne se for meg.  Hun var med på å forme meg til den jeg er, og hun ville fortalt meg at det er ingen annen løsning enn å la livet gå videre.
“Du skal få en dag i morrå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til…” pleide Mamma å synge.  Vi søstrene tror det på mange måter oppsummeres hennes optimistiske livsholdning   Så i morgen er det en ny dag og en ny uke. Jeg vil fylle de blanke arkene med gode opplevelser….