“Vil du ha med deg noen tyttebær” sa Pappa da jeg var innom på lørdag, og pekte på en bærepose som lå midt på stuegulvet og ventet på meg. Det var selvsagt bare et riktig svar på det spørsmålet.
Rørte tyttebær hører til på julaften, og siden jeg ikke har rukket noen tyttebær-tur i høst ville jo bærene gjøre sin nytte. “Jeg rekker liksom aldri tyttebær-turer og slikt som Mamma alltid fant tid til” tenkte jeg mens jeg rusla til bilen med tyttebær-posen.
Så slo en tanke meg. Pappa var i grunn heller ingen tyttebær-plukker. Multer og Kirsebær, ja. Men tyttebær var liksom Mammas greie. Hun plukket utallige litre hvert år så lenge helsa holdt. Sikkert opp mot 50 liter de beste årene. Denne posen med frossne tyttebær som Pappa hadde tatt opp fra en eller annen fryser, vi har alltid hatt mange frysere. Pappa og Mamma var stort sett selvforsynt med mat. Kjøtt fra dyra på gården og litt elg-jakt. Fisk fra fisketurer på skauen. Og så bær av alle slag og grønnsaker.
Denne posen med halvtinte tyttebær ble plutselig en skatt. Disse bærene hadde sikkert Mamma plukket ett for ett, rensket og fryst ned. Når julaften kommer, og ribba blir servert kan jeg kose meg med tyttebær som Mamma har plukket. En hilsen, gave om du vil, når jeg nå skal gjennom den første jula uten Mamma. Hun døde jo for en drøy måned siden.
Tyttebærene er nå rårørt og frosset forsiktig ned igjen. Jeg gleder meg til å spise de på julaften, tenke på Mamma og føle på den omtanken hun alltid hadde for oss alle. Hun ville like at hun kunne bidra med tyttebær til julemiddagen.
Åh! Deilig! Sånne minner har jeg også om tyttebær. Plukker ikke selv. Mor plukket alltid masse. Den gangen hun var ung plukket de så mye at de solgte og tjente penger på det….
pensjonistgunna: Godt med slike minner.