Dagens luftetur gikk til en badestrand ved Randsfjordensom ligger ganske så øde og forlatt en kald novembersøndag.  
Jeg lot hundene kjenne på vannet, og drikke litt.  Kjøteren Toby er en hund etter vann, og vasset litt ute i vannet, men den gamle hunden viste ikke så stor interesse som i ungdommen.  Fornuftigere med åra og ikke så glad i kaldt vann. Charlie Chihuahua er ingen bader.  

Vi forlot stranda og gikk oppover i åsen.  Fant ut at det er en gammel bygdeborg oppe i åsen der.  Det går en kultursti dit, og det er jo sånne ting jeg og Gamle Gubben Grå elsker, så jeg må nok en tur tilbake med Gubben og gå hele veien.  Tror ikke det er alt for langt.  Kjøteren Toby er en 15 år gammel hund, og er ikke så glad i oppoverbakker, så vi snudde et stykke oppe i bakkene,  Kulturstia gikk også i åkerkanten der vi snudde, og jeg hadde ikke fottøy som egnet seg til å vandre i pløya

en mild november dag.  Hadde tatt ecco-skoa som vel mest kan karakteriseres som spasersko. Utrolig behagelige, men uten mønster under, og best til urban bruk.

Nede på badeplassen tok jeg av hundene båndet og lot de løpe fritt.  Den ene på graset, den andre i vannkanten.  Jeg ruslet rolig rundt, passet på hundene og fotograferte.  
Charlie Chihuahua hoppet og spratt og tok noen sprintrunder på grasplena.  Han er en omplasseringshund. Vi fikk han i mai. Jeg har ikke hatt han så mye på tur uten bånd, så jeg passet ekstra nøye med på hvor han var,.
Kjøteren Toby er også omplasseringshund.  Men han har vi hatt i 10 år, og han er en av de lydigste hunder vi har hatt. Da jeg så etter han etter å ha plukket opp en av Charlies etterlatenskaper, var han gått et godt stykke bortover stranda og var nesten ute ved den lange brygga på neset.  
Jeg ropte på han, han spisset ørene, så på meg og begynte å gå i min retning.  Men så fristet vannet og han løp litt frem og tilbake.  Jeg er ikke kjent her. Jeg husket ikke hvordan det så ut på andre siden av odden, om det lå noe hus der eller noe annet, så jeg ruslet langsomt bortover stranda,  
Etter noen få meter kom jeg til en bekk.   Det var ikke store bekken, men for stor til å hope over.  Jeg ropte på Kjøteren og ble stående ved bekken og vente.  Kjøteren vasset ut i vannet – også, selvsagt, ble han stående og bjeffe.   Kjøteren har det med det noen ganger, og stå å nibjeffe på vann, rennende vann eller å vasse godt ut i vannet og så bli stående der og gjø som besatt. Høres nesten ut som han har los. 

Jeg sa at Kjøteren var lydig, ganske lydig.   Men når han er i vann-trance er det umulig å nå in til han.  Jeg gjorde noen spede forsøk, men nei, ingen kontakt.  Altså måtte jeg gå nærmere, og muligens hente han.  Men så var det bekken da….  Den var for bred for at jeg kunne hoppe over den, men den så ikke så dyp ut. Jeg kunne gå opp til hovedveien og over bekken der den gikk i rør, men det ville bli en ganske lang omvei, og ikke var jeg helt sikker på hvor lett det var å komme ned på stranda der.  
Så da vasset jeg uti bekken da, i de røde fine spaserskoene mine.  Har jeg fortalt hvor glad jeg er i de? Jeg hadde et håp om at vannet skulle være så grunt at det bare gikk litt over sålen.  Etter tre skritt merket jeg at det var fin myk sandbunn, og den ga etter når denne dundra tråkket uti bekken.  På det dypeste vasset jeg med vann, iskaldt vann, 20 cm oppover leggene.  

Charlie Chihuahua er en liten hund, en omplasseringshund,  og redd for å bli etterlatt,  Når jeg kom meg over bekken, hørte jeg han klynke bak meg før han nølende kom etter over, eller gjennom bekken.  vannet rakk godt opp på en liten chihuahua selv om han sikkert ikke ank like langt ned i sanden som meg.  
Toby hørte på stemmen min at nå var det slutt på tullet, og kom raskt i mot meg når jeg nærmet meg han.  
Sammen gikk vi tre tilbake over bekken nok en gang og til bilen.  
Bena mine var iskalde den timen det tok å kjøre hjem, til tross for varmeapparatet.  Det var og to hunder som syntes det var helt greit å slappe av foran peisen etterpå.