Det er 4 dager igjen til julaften. 4 dager.. og jeg har tusen små og store ting som jeg må gjøre før klokkene ringer julen inn. Jeg har fortsatt igjenn noen gaver som må kjøpes. Litt mat må vi vel også ha. Blomster, lys og servietter må og være på plass skal det bli ordentlig julestemning. Og så klær… Tennåringsguttene vokser raskt for tiden. Minste mann har allerede vokst ut av konfirmasjonsdressen han fikk i vår, og eldste mann rager bredskuldret over hodet mitt. Tenker penklærne hans også er i minste laget. Hva skal jeg ha på meg? Her i huset pynter vi oss til jul. Det er en fin tradisjon, men litt ekstra stress medfører det jo.
Kaker har jeg nesten ikke bakt i år. Litt bakte datteren sammen med tantene sine, og litt har eldste sønn kommet med fra baking på matfaglinja . Jeg har ikke den hele og fulle oversikten, det er muligens sju slag, men hvor mange eksemplarer er det av hver kake? Jeg burde få bakt litt mer…
Huset skal skinne fra loft og til kjeller når julen kommer. Slik var det når jeg vokste opp, og selv om jeg har senket kravene betydelig vil jeg at det skal være rent og ryddig og ikke minst julepynta i hele huset når høytiden starter. Noe som sikkert er hovedgrunnen til at jeg sjelden blir ferdig til jul før langt inni de små timer natt til ulaften.
Jeg tenker på alt jeg må huske på, alt jeg må ordne, alt jeg må rekke og skuldrene trekker seg opp mot ørene og stresset kommer sigende. Rekker jeg alt? Tenk om Gamle Gubben Grå og de to tenåringssønnene kunne hjelpe tilm, ta sin del uten at jeg må mase, kjefte og skrike. Tenk om de hadde syns det var like viktig som det jeg syns å få alt ferdig til jul…
Klokka er 04.00. I stua sitter Gamle Gubben Grå og leser en bok. Der har han sittet i hele natt, bare avbrutt av turer ut på trammen for å ta en røyk. Konemor blir ikke god hvis han lurer seg til å røyke inne, og i førjulstida er hu som ei furie og han vil ikke hisse henne opp unødig. han kjenner han begynner å bli trøtt, men boka er så spennende. Sove kan han gjøre i morgen. Han har fri. Julestress er ikke noe for han.
Det koker og syder i kroppen. Jeg hyperventilerer og kjenner et rødglødende sinne brygge seg opp. Gamle Gubben Grå har sittet oppe og lest bok i hele natt. Nå kommer han til å sove i halve dag. Og vi som har så mye igjenn å gjøre før jul… Jeg kunne så sårt trenge litt hjelp. Er det bare min oppgave å skape jul i heimen? Er det bare mitt ansvar å kjøpe gaver til ungene, til venner og familie? Er det bare mitt ansvar å kjøpe mat, bake kaker å påse at alle har hele, rene og ikke for små klær?
Eder og galle flyr over Gamle Gubben Grås hode. Ansiktet hennes er lyserødt, øynene lyner og stemmen skrikende. Han føler det rødglødende sinnet, han vet hun vil ha svar. Svar på hvorfor han satt en natt i ro og fred og koste seg med en bok. Han ser ned og stotrer frem: “Det bare ble sånn”.
Det bare ble sånn. var alt han hadde å si til sitt forsvar. Det bare ble sånn.
Men jeg kan ikke si “Det bare ble sånn” hvis det ikke ligger pakker under treet til tenåringsguttene om fire dager. Jeg kan ikke si “Det bare ble sånn” når svigermor og svigerfar sitter ved bordet på julaften og jeg ikke har noen ribbe å servere. Jeg kan ikke si “Det bare ble sånn” når Svigermorm Gamle Gubben Grås mor, står i stuedøra og ser på hybelkaniner som hopper rundt på stuegulvet og speiler seg i skitne stuevinduer.