Det er noen dager siden nå.
Jeg skulle bare en snartur innom Kiwi.
jeg la merke til deg på lang avstand. Du så eldre ut.. De høye vikene du en gang pleide å dekke til med krøllene dine, var blitt en stor bukt. Krøllene var borte,
Litt forundret registrerte jeg at jeg i grunn kjente deg mest igjen på ganglaget. Men har aldri tenkt på tidligere at det var noe spesielt med ganglaget ditt.
Vi møtes i kassa.
Du står i kø. og snur deg når jeg stiller meg opp u køa bak nabokassa. Du høres ikke overrasket ut når du får øye på meg.
“Fotballkamp snart” sier han som en forklaring på 6.pakken med øl som han setter på rullebåndet.
“Sunt kosthold” sier jeg og nikker mot hamburgerne og pommes-frittes som er på mitt rullebånd.
Blikkene våre møtes.
Jeg har så mange spørsmål.
Har du blitt operert?
Har du det bra?
Hvordan går det med deg – egentlig?
Blikket ditt sier; “Jeg vet du har mange spørsmål. Men ikke her. Ikke nå.”
Da de få varene dine er pakket ned i posen går du litt nølende og med et blikk på meg ut av butikken. Du har observert at jeg ikke er alene i butikken. Tennåringssønn pakker varene med raske, litt utålmodige bevegelser ned i handleposen.
Det er snart fotballkamp. Du har noen som venter på øl og TV -spenning.
Når vi kommer ut på parkeringen, kjører du vekk. Em hånd løftes fra rattet til en hilsen.
Så er du borte igjen.
