“Brit, vet du hva vi gjør” sa Den Halvgale Persere en torsdag for et par-tre år siden. Vi satt i bilen min og skulle kjøre fra Sykehuset og ned til byen for å spise middag sammen.  Vi diskuterte akkurat hvor vi skulle spise.  “Vi kjører til India.”   Jeg mente at det kanskje ble i lengste laget for en matbit, og minnet henne samtidig på at hun vel i grunnen skulle på jobb på sykehuset dagen etter.  Hun så oppgitt på meg og sa: “Ikke i dag., sånt må selvsagt planlegges.  Og vi må ha god tid.  Sånn ca ett halvt år tenker jeg.”  Jeg snakket det selvsagt bort.  Man tar ikke permisjon fra jobben ett halvt år, lar mann og barn seile sin egen sjø og reiser til India.  
Den Halvgale Perseren kom tilbake til temaet ved flere anledninger.  “Om ikke til India, så en måned eller to og reise til Marokko da?”  sa hun en iskald  påskeaften vi brant bål på ei forblåst strand ved Tyrifjorden.  Akkurat der og da på den iskalde stranda virket tanken på Marokko forlokkende.  .. men selvsagt ble det bare tankespinn…
I 50 års laget mitt holdt Den Halvgale Perseren en tale for meg, og avsluttet med å spørre “Hva ønsker du deg mest av alt i livet”.  Et vanskelig spørsmål å få sånn foran alle slekt og venner.  Jeg sa raskt “I vert fall ikke å kjøre til India ett halvt år sammen med deg.”  Jeg tenkte at nå ville familie og venner støtte meg og være med å forklare denne Perseren hvor idiotisk ideen hennes var.  Selvsagt gikk det ikke til.  Jeg kan ikke en gang stole på mine nærmeste. For Store Søster spurteraskt “Hvorfor ikke” og samtalen gikk raskt rundt bordet – og alle syntes det måtte være en fantastisk opplevelse og en utmerket god ide at to damer i 50 åra tok seg en liten kjøretur til India.  Men niks, njet. Jeg er ikke en sånn type som setter livet her på vent ett halvt år og reiser til India.  Jobben, familien, politikken  man kan ikke bare reise fra alt.
På mandag satt vi og noen andre på vaktrommet og pratet.  Den Halvgale Perseren fortalte da de andre at når hun og jeg ble pensjonister skulle vi kjøpe oss en liten bil og kjøre til Spania – og videre til Marokko.   Jeg repliserte at jeg trodde det var til India vi skulle -og hun svarte smilende “Ja, vi skal bare en liten svipptur innom Marokko på veien.”  Nok en gang satt jeg bare og ristet på hodet.  

Men tanken lå i underbevisstheten og malte utover kvelden.  “Er det ikke en slik reise man bør unne seg en gang i livet?”   “Er det ikke sånt du drømte om da du var ung – men som det aldri ble noe av før du ble fanget i hverdagslivet med huslån, jobb, mann barn og stasjonsvogn?”  Barna er store. De klarer seg selv og har for to av tre for lengst flyttet hjemmefra. Gamle Gubben Grå ville fremdeles være der om du var borte ett halvt års tid.  Skulle det gjøres, burde det vel gjøres nå og ikke vente til vi blir gamle og grå.  
I går da jeg kom på jobb og fikk øye på Den Halvgale Perseren spurte jeg om hun fremdeles hadde lyst på en kjøretur til India.  “Da drar vi.” sa jeg.  “Vi må bare fikse det praktiske og økonomiske først”   
Jeg tror ikke vi får permisjon med lønn fra sykehuset for å kjøre bil til India. Så noen må sponse turen – og sørge for at det finnes midler til mine faste utgifter her hjemme.   Så det blir nok med drømmene.  Men akkurat nå er det en besnærende tanke og sette hele livet her på pause et halvt års tid og bare oppleve.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå