Sov lenge i dag.  Kroppen er fremdeles sliten, energinivået er lavt og det var godt å ligge langt under dyna.  Tar man hensyn til at vi nå har sommerrtid, sov jeg faktisk til “langt på dag”: Først klokka 11.30 sto jeg opp.

Sto i dusjen og hørte på preknen i radio.gudstjenesten.  Vi har slik fancy steamdusj med radio. Jeg elsker den.  Men altså tilbake til radio.gudstjenesten.  Først filosoferte jeg litt over hvor vidt det var gudsbespottende – blasfemisk å høre gudstjenesten i dusjen. Altså splitter naken.  Men jeg kom til at vi vel alle er født nakne for Gud, så det måtte være innafor.  Preknen handlet om alle som vil hakristne til å falle fra troen.  Ett av utsagnene presten sa var “Det er ingen ting som beviser at Gud ikke finnes.”  Det syns jeg var et godt argument, og jeg skal huske det neste gang jeg tar en religiøs diskusjon med han som her om dagen sa “Hvordan kan du tro på Gud, du som er så klok.” (Han var virkelig fornøyd med det utsagnet,,  )  Resten av preknen handlet om onde ånder og nærmest djevelutdrivelse, og jeg skjønnte at det var på tide å skru av radioen og få på meg joggebuksa.  (Djevelutdrivelse og onde ånder er jeg for kloktil å tro på..)

Frokost forran PCn i mangel på søndagsaviser.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så ringte jeg Datteren og lurte på om hun hadde lyst til å være med å lufte hunden.  Det ville hun.  Vi dro til Aklangen og gikk en tur innover mot Skjærsjøen. Kjøteren fikk løpe fritt.   Da  vi kom tilbake til bilen satte vi oss ved en bålplass. Så på Kjøteren som badet, kastet pinner bortover lyngen og koste oss i det flotte vårværet både tobente og firbente.

Kjørte datteren på jobb. Dro hjem og røsket liv i Gamle Gubben Grå som sov på sofaen etter endt arbeidsdag. Spurte om han ville ha årets første utepils, en røyk og lese søndagens aviser.  Det var selvsagt ikke nei i hans munn, og vi fikk litt kosetid på terassen.

Nå steker Store Sønn pannekaker til middag.  og jeg forsøker å finne energi til å gi meg i kast med 500 sider med styrepapirer som skal være gjennomgått før det gryr av dag.

Her om dagen var det kommunestyremøte i vår kjære kommune.  En av SOL sine representanter haddemeldt forfall, og jeg ble derfor inkallt som vara.  Jeg finner det som alltid veldig interesant, og må klare å skaffe meg fast plass ved neste valg.  (Så nå vet dere hvem dere må stemme på.. …)

Det var mange saker som skulle opp.  Mange gode og noen mindre gode innlegg, Stort engasjement og noen gruppemøter.  Så møtet ble langt og lengre enn langt.  

Den viktigste saken denne kvelden var om kommunen skulle selge deler av sine aksjer i kraftverket til en intresent aktør. Ja, arbeiderparti veteranen Larsen sa sågar at det var den viktigste saken i hans tid i kommunestyret.  Det var redgjørelser, inlegg og replikker slik seg hør og bør i en så viktig sak.  Klokka hadde passert 23.00, og kvelden begynnte så smått å gå over i natt. Mange av representantene pleier muligens vanligvis å ha gått til sengs for lengst på denne tiden av døgnet.   Endeelig ble strek satt og man kunne gå til votering.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De som er enig i Rådmannens forslag forholder seg i ro.  De som er uenig viser det ved stemmetegn. Det stemmes. ” lyder ordførerens myndige røst.  Det stemmes.  Stemmer blir tellt, og flertallet stemte for Rådmannens  forslag –  altså forholdt seg i ro.

For meg blir spørsmålet; kan vi være sikre på at de “som forholdt seg i ro” faktisk stemte for Rådmannens forslag, og ikke bare rett og slett hadde sovna?

GOD HELG

Leste en tankevekkende kronikk i dag. (Ja, frisøndager tar jeg meg tid til virkelig å lese avisene.)  Den fokkuserte på døden, og den kjennsgjerning at vi alle skal dø en gang.  Det kom selvsagt ikke som en nhet for meg, men mer som en påminnelse om ikke å ta livet som en selvfølge.

En setning i artikkelen gjorde intrykk.  Så fort et barn er født, er det gammelt nok til å dø.  Gamle Gubben Grå og jeg har mistet to små barn. To ganger har vi opplevd hvor skjørt livet kan være. Datteren vår døde bare en måned gammel, sønn vår døde før han fikk startet på livet.  Sorgen over disse to små vi har mistet bærer vi med oss i hjertet hver dag, men vi bestemte oss raskt etter dødsfallet til datteren vår at denne tragedien ikke skulle prege livet til vår høyst levende datter i alt for stor grad.  Vi skulle ikke overbeskytte henne i redsel for en ny katastrofe. Vi skulle tillate latter og morro, selv om vi var triste. 

Sorgen og tapet gjorde oss i vår ungdom klare over at livet var skjørt.  Vi kunne ikke ta som en selvfølge at det skulle vare. derfpr måtte vi fp det beste ut av det den tiden vi var her. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi klarte det lenge, så innhentet hverdagen oss og.  Plikter og husarbeid ble viktigere enn å Hvor mange ganger utsatte jeg ikke det å leke med barna til en annen dag?  Det var så mye som hastet mer.  Livet med etterhvert tre små og full jobb, hus og hjem ble heltisk. Venner ble satt på sparebluss.  De var like optatte de som oss, så det gikk bra.  Ei venninne og jeg la mange planer om alt vi skulle gjøre – siden.  Ha et fantastisk hetvin-partyog fp knust noen av hetvinsglassene hennes som hun ikke fikk plass til i skapet.  Ha flotte opplevelser med barna våre.  Få mennene våre til å bli bedre kjennt.  Ha jentekvelder med de gamle venninnene….

Så intraff katastrofen på ny. Venninna mi døde. Brått, uentet og totalt meningsløst. 

Jeg gikk lange turer i skogen. Kjennte på min egen dødelighet. Vi hadde vært erteris siden ungdomsskolen.  Det kunne like godt vært meg.  Jeg sluttet å utsette ting.  Hadde jeg lyst til å finne på noe med noen bestemte jeg dag og klokkeslett.  Ikke bare “En gang må vi….”    Jeg tok meg tid til å nyte vårsolen på en helt vanlig tirsdag,  kjenne på lukten av liljekonvall… sitte på terassen og nyte solnedgangen…  Være der ungene var, bare for å være der….

Men hverdagen har på ny innhentet meg. Livet er hektisk.  Det er så mye jeg bare må…  Foreldre, store barn og Gamle Gubben Grå får vente.  Kose oss skal vi i ferien. Kvalitetstid.    Våren har kommet. Jeg har lenge planlagt å sitte i de gode kurvstolene på trammen å prate med Gamle Gubben Grå.  Ikke om noe spessielt.  Bare prate om løst og fast mens vårsola varmer.  Men hver kveld når alle dagens oppgaver er gjort, og jeg har tid til å sette meg ned på trammen har sola for lengst gått ned og det er alt for kaldt for koseprat i kurvstolene.

Så mitt forsett for kommende uke,  Lev livet litt mer her og nå.  Husarbeid og uleste mail går ikke sin vei.

Historien om Karoline, 18 åringen som skolen og klassekammeratene “glemte” å fortelle om skoleturen har forståelig nok fått god plass i mediene.  Folk har følt urettferdigheten, og skolen har kommet til en løsning som begge parter syns er ok. Happy ending.

Hvor mange andre Karoliner finnes det der ute?

Forhåpentligvis ikke mange som ikke får greie på at klassen planlegger klassetur.  Men hva med klassefester og bursdagsfeiringer? 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Integrering er bra.  Men hvor integrert er en elev hvis navnet blir hoppet over på klasselista når det kommer til utsending av informasjon om klasseturer, klassefester og bursdagsinvitasjoner?  hvor integrert føler disse barna og ungdommene seg når de hver dag føler at de ikke er en del av gruppa, at de ikke hører til der – egentlig?

Man skal ikke skille seg mye ut for egemtlig ikke å høre til. 

For 33 år siden satt jeg på et toalett på ungdomsskolen og hørte to av mine klassevenner snakke om den forestående 9. klasseturen til Geilo.  De var redde for at de skulle havne på rom med meg.  De ville gå til klasseforstansderen å si at de ikke ville dele rom med meg.  De visste ikke at jeg satt der inne i en av toalettbåsene og hørte dem.   De ville aldri sagt dette så jeg hørte dem.

Det gjorde så utrolig vondt å høre disse jentene, som jeg så på som mine beste venner i klassen si det.  Jeg fikk vondt langt inne i sjelen og torde ikke gå ut fra toalettrommet før lenge etter at det hadde ringt inn til time.  Det var dagen jeg fikk min første for-sent-anmerkning.  Jeg hadde ikke Downs, jeg hadde ingen andre diagnoser, jeg passet bare ikke helt inn.  

Det er ikke alltid lett å være den som er anderledes. Den som skiller seg ut.  Men tenk så kjedelig verden ville vært om vi alle var like, om vi alle marsjerte i takt, tenkte de samme tankene og hadde de samme ideene, drømmene og målene. Ville det bringe verden fremmover?

På mitt russekort for 29 år siden sto det: “Bare jeg er meg, se opp for etterlikninger.”  Som usikker 18 åring levde jeg nok ikke helt opp til det mottoet, men i årene som har gått siden har jeg sannelig gjort det.  Jeg har tord å gå mine egne veier, gjøre ting på min egne måter og stort sett nådd de mål jeg har satt meg.  Jeg kan fremdeles føle at jeg skiller meg ut, at jeg ikke paser inn, men samtidig vet jeg at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag, nådd de mål jeg har nådd, hvis jeg ike hadde gjort ting på min måte.  Jeg merker og at jeg får respekt for at jeg er den jeg er. Og til og med at enkelte ser opp til meg.

(bilder fra google)

Våknet opp til SNØ???? Hva er dette for slags tull og tøv?

Vil ha vår NÅ!!!!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Min form for trim er å  gå ut i skogen, rote seg bort litt for så å finne veien tilbake til bilen.  Jeg og Kjøteren.   Disse turene blir noen ganger ganske korte, og noen ganger lengre og noen ganger veelig lange. Spenningen er at jeg ikke vet det i forkant.   (Jeg har utviklet et komplisert system for stivalg som blir alt for omfattende å komme inn på her…)

Dene formen for trim har jeg ikke begitt meg ut på siden jeg ødela benet i fjor sommer.  Det er begrenset hvor langt jeg har klart å gå. Plutselig klarer ikke beinet mer, og smertene blir for intense.  I tillegg er jeg blitt livredd for nye fall. Når du knuser benet (tibiaplatået) i 11 biter bare ved å skli i en leireflekk blir man litt betenkt.  Å ha en vilter Kjøter i bånd på ulendt underlag øker sjansen for fall betraktelig,  Så mine skogsturer i det siste har enten vært med ledsager eller på brede stier og kjennte avstander.

Men i dag tok jeg med meg Kjøteren, lot Gamle gubben Grå ligge igjenn hjemme på sofaen og bega meg ut i skogen på nye eventyr.  Det gikk på store og mindre stier, på grusvei og over myrkulper.  Ja til og med over klopper og hopping over bekk.  (Hvilket ben skal jeg satse med og hvilket skal jeg lande med når det ene ikke klarer hard belastning?)  Jeg sto og å ballanserte på et drensrør som plutselig begynnte å rulle og med Kjøteren som dro i båndet.  I hele to timer (og 16 minutter) vandret vi, og jeg var både halt og skakk da jeg kom tilbake til bilen – men lykkelig.  Jeg klarte det!

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10145796

Anne-Karin Bratten etterlyser karrierekvinnen, og det på selveste 8. mars.  49-åringens mareritt er at husmorsbølgen skal vokse seg til en tsunami som drar flere norske kvinner mot et kvinneideal der barn, mann, hus, stasjonsvogn, cupcake og blogg går på bekostning av yrkesdeltakelse og likestilling.

Vel, Tårnfrid.  Jeg er en av de yrkeskvinnene som i alle år har valgt fulltidsstilling, og med de lønningene vi på “gulvet” får av Spekter har jeg måttet spe på med mye overtid for å få intektene til å rekke til utgiftene.  Å være hovedforsørger på den lønna vi ansatte i Spekterbedriftene får har ikke vært en dans på roser. 

Selvsagt har all denne jobbinga gått på bekostning av noe.  Her i heimen har det vært barna som har feiret både 17. maier og julaften uten Mamma. En mamma som har vært på jobb.  De har mått komme seg opp om morgenen selv, og rekke skolen i tide. Mamma var for lengst dratt på jobb – eller hadde ikke kommet hjem fra nattevalt.Ungene har låst seg inn etter skoletid til tomt og kaldt hus og listet seg rundt når Mamma sov etter nattevakt.  Foreldremøter og fritidsaktiviteter har måtte vike for kvelds og helgevakter.  

Det har gått på bekostning av mannen som har mått tatt seg av mye her hjemme. Langt mer enn de tre timene gennomsnittsmannen tar seg av i dagens likestillte Norge.  Takken har vært en sur og sliten kjerring som ikke har klart å sette pris på alt han har gjort, men derimot utslitt kjeftet for alt jeg så som ikke var gjort, og som jeg hverken hadde overskudd, tid eller energi til å ta tak i selv.

Heltids yrkeskvinne som jeg er, prioriterte jeg barna når jeg var hjemme og hadde energi til å finne på noe med dem. Det gikk på bekostning av huset, og i flere åra mens barna vokste opp var jeg livredd for ubedte besøkende fordi  jeg ikke ønsket å slippe folk inn i et uvasket og rotete hjem.   Jeg som da jeg var ungdom var så glad i å bake får ikke lengre til selv den enjkleste kake, og kjøpekaker, is og jordbær har stort sett vært det som har blitt servert på fødselsdager her i heimen.  Ikke noe fancy cup-cakes her nei. 

Til tross for all jobbinga, har jeg ikke gjort karriere. Jeg har den samme radiografstillingen som jeg fikk da jeg gikk ut av radiografhøgskolen for snart 24 år siden. Jeg har valgt å arbeide så mye for å forsørge familien min, for at vi skal ha tak over hodet, mat på bordet og klær på kroppen hver dag og litt ekstra til ferier og fritid en gang i blandt.   Jeg har klart det, men veien dit har vært fyllt med mye dårlig samvittighet, følelsen av aldri å strekke til at det alltid var ett eller annet jeg burde ha rukket som jeg ikke rakk.  Og så har jeg vært så utrolig sliten mange ganger,  så sliten at det selvsagt har gått utover mann og barn.

Anne-Karin Bratten du tar feil. Våre formødre  sto ikke på barrikadene for at jeg skulle få lov til å være konstant utslitt, ha dårlig samvittighet og ofre mine egne barns oppvekst for å gjøre karriere.  De sloss slim at det ble mulig for deg å bli direktør i Spekter. De sloss for det som vi i dag tar som en selvfølge, at kvinner  skal være like selvsagte ledere som menn, De sloss for at slike som meg kan velge å være hovedforsørger, De sloss for barnehageplasser og SFO som gjorde kvinnene i stand til å ta seg arbeid utenfor heimen, tjene egne penger og ikke være avhengig av mannen,  men mest av alt:

DE SLOSS FOR AT KVINNER SELV SKAL FÅ VELGE HVORDAN DE SKAL LEVE LIVENE SINE

Om man er sent i seng er det ingen grunn for at jeg kan sove lenge om..  Syns jeg må stå opp å få tennåringssønnene av gårde.  Ja, Yngste Tennåringssønn ville ikke komme seg avgårde uten min privatsjårør-tjeneste, han står jo ikke opp før bussen har gått.  Sikker som han er på at jeg stiller opp.

I dag tenkte jeg å være snill og lagde varm sjokolade med honning, chjili, vanilje og krem til Gamle Gubben Grå som kom tuslende. Ja Yngste Tennåringssønn fikk og tilbud om å ha med varm sjokolade i bilen, men takket nei. 

Så kjørte jeg Sønn og dro en tur på yndlingsstranda mi. Uten hund denne gangen.    Bildet under er fra en vårdag for et par år siden. Jeg hadde ikke med kameraet i dag, desverre. Men sanden var fir for is og snø, og vannet blinket blankt. Jeg kommer snart tilbake med kameraet.  Målet for turen i dag var å plukke kvister til noen dekorasjoner. Må jo være litt kreativ i blandt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

På veien ned til stranda kjører jeg mellom to åkre på en kjerrevei og der fikk jeg plutselig øye på noe som beveget seg. Det var et rådyr…nei, to, tre…hele 7 rådyr fordelt på hver sin side av veien. Jeg stoppet bilen og ble sittende å se på dem. De kikket på meg, litt nysgjerrige før de sprang avgårde. Et vakkert syn, men litt ergelig å ikke ha med speilreflekskameraet…  Da jeg reiste opp igjenn en stund senere var tre av dem atter på plass på åkeren.  Jeg får ta en tur tilbake med kameraet en tidlig morgen i grålysninga. Kanskje jeg spør en fotovenn om han vil være med? (Selv om han har mye bedre linser enn meg, og også er en bedre fotograf. og nok vil få bedre bilder….

(bilde lånt fra google)

Glad og fornøyd dro jeg hjem for å spise frokost.  Gamle Gubben Grå lå og sov under slumreteppe på sofaen som vanlig.  Iført pysjamas.  Jeg blir sur, men lar han sove. Frokost mens jeg leser i Fvonk. Ei bok av Erlend Loe. Så danderer jeg kvister i en liten kurv på veggen ved inngangsdøra.  Det gir vårstemning. Jeg vil ha vår. Jeg elsker våren.  Nå våkner merkelig nok også Gubben til live, og jeg klarer å holde han i aktivitet i en times tid med husarbeid. 

Nå dro han ut med Kjøteren. Jeg anbefallte stranda…  

For meg er det straks på tide å drapå jobb. Kveldsvakt med verdens beste kollega i kveld og. 

Jeg hadde vakt med verdens beste kollega i dag.  Og i dag fikk vi også tid tillitt skravling på vaktrommet.  Det ble snakk om alle vervene mine, alle rollene og at jeg brukte me tid utenfor heimen.

Hun spurte om jeg kunne være hjemme og bare slappe av.  Dette var et spørsmål fra et medmenneske som bare vil meg vell, så jeg måtte tenke litt grundig over spørsmålet..Jeg slapper jo av når jeg går tur med hunden eller tur med fotoapparatet…  og jeg stortrives når jeg pusser opp loppefunn….   Jeg kan kose meg i timevis på pallesofaen på terassen.. eller i kurvstolene på trammen hvis Gamle Gubben grå er i skravle humør.  Forran TVn med guttene en sjelden gang eller ved spisebordet med en tekopp og besøk av Datteren….

Jo, jeg tror jeg er flink til å finne mine små fristed i hverdagen.  Jeg kan slappe helt av

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De siste inleggene mine her på Bloggen har vært preget av at jeg er sur og gretten for tiden.  Sikkert ikke morsom lesing for noen, men noenganger må det bare ut….

I dag har jeg vært å gått en tur i skogen med hunden helt alene. Deilig.  Til tross for sludd og slaps og et farlig føre for benet og meg bega jeg meg avgårde på stiene og over lyng og kvist. Til tider hadde jeg hjertet i halsen. Ikke noe fall nå.  Men det gikk bra.  Benet skrek litt og fikk litt hard medfart i en dump jeg ikke så, men pytt pytt.  Fornøyd kom jeg og en dyvåt hund tibake til bilen.

Senere i dag skal jeg på kveldsvakt med verdens dessidert beste kollega.  Selv om vi ofte har mye å gjøre har vi alltid trivelige vakter. Kommer sikkert av at vi har god kjemi,  er godt samkjørte etter over 23 år som kollegaer og at vi kjenner utrolig godt hverandres sterke og svake sider.   

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Om en uke venter Berlin, og om litt over en måned Cannes.  Livet er ikke så verst.  Hadde bare regn, sludd og snø tatt slutt og vår, sol og varme dukket opp + karene her hjemme bidratt mer med husarbeidet og alt annet her hjemme, ja da kunne livet vært perfekt.