Nok en aktiv dag.

Lå og koste meg under dyna til Gamle Gubben Grå dro på jobb klokka 07.00, det er jo tross alt søndag.  Men så var det opp og hopp for meg og, og 08.00 var jeg klar til dyst på jobben.

Da arbeidsdagen gikk mot slutten, og jeg og kveldsvakta satt og skravlet litt, dukket plutselig Gamle Gubben Grå opp i vaktromdøra. Han hadde skjært seg stygt på jobben og var på vei til legevakta.. Jeg tilbød meg å bli med han, men han mente han var stor gutt, så jeg skiftet og satt på parkeringsplassen og ventet til han var ferdig på legevakta. (Jeg er jo en omsorgsperson innerst inne…)

Mens jeg satt der og blomstret kom en tillitsvalgts kollega, også hun etter endt arbeidsdag. Vi fikk oss en hyggelig prat, og fikk luftet litt av frustrasjonen vi bærer på – og usikkerheten vi alle føler om hva som skjer med den kjære arbeidsplassen vår i fremtiden. Hvilke funksjoner vil være igjen på Ringerike Sykehus når det nye sykehuset i Drammen står ferdig?

Gamle Gubben Grå kom, og vi dro via bensinstasjon hvor bilen min fikk velfortjent påfyll av bensin og olje. Så kjørte jeg hjem. Hjemme sto Eldste Sønn klar med skjerfet rundt halsen og en litt oppgitt mine. Det er hjemmekamp for HBK i dag. Fikk kjørt han på kamp, og tok med meg hunden og gikk en tur med den. Mens jeg gikk tur ringte Datteren og vi fikk oss en hyggelig prat.

Hjem, litt husarbeid og så ringte Eldste Sønn. Kampen var ferdig, og han måtte hentes.  Hentet en fornøyd gutt i byen. HBK hadde slått Bærum 2 -1 og fått velfortjente og sterkt etterlengtede tre poeng. 

Hjemme hadde Yngste Sønn endelig begynt å lage middag, og vi rakk middag før klokka 22.00 og yngste Sønn kunne ikke forsto hva jeg stressa med….

Vips så var enda en uke forbi….

Da har enda en uke løpt av sted, lørdagsfreden samlet seg over heimen og jeg sitter her med rødvinsglasset og har tid til litt blogg skriving.

Forrige søndag var jeg på loppemarked med Datteren før jeg dro til Ål. Styret jeg er med i skulle  ha styresamling søndag kveld og styremøte på Sjukestuggu på mandag.  Jeg var ikke spesielt glad over å bruke denne fridagen på jobb..  Når man kun har fri annen hver helg i sommermånedene blir frihelgene veldig verdifulle. Dette var en av mine få frihelger, men allerede klokka 17 måtte jeg sette kursen oppover Hallingdal.

 

Siden man har åpnet nye Rv 7 mellom Sokna og Ørgenvika, slapp jeg å kjøre gjennom min gamle hjemkommune Krødsherad, og sparte nesten 20 minutter på turen oppover dalen. Ankom hotellet i passe tid. 

Det ble en hyggelig kveld, med god middag og munter allsang.  Det er utrolig hvor mye moro en kan få på grunn av ei gammel skolesangbok….

Mandag var det omvisning på Sjukestugu før styremøtet.  Jeg blir alltid like imponert over sjukestugu hver gang jeg er her oppe. 14 spesialisttjenester, og et godt samarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er  Sjukestugu et godt eksempel til etterfølgelse for mange.  Interessant var også Øystein Lappegard sin forskning om Sjukestugu og hvorfor pasientene var så fornøyde.

 

Etter styremøtet bar det nedover dalen igjen  Et kort stopp for å kjøpe cola og tisse litt på Flå, tok jeg meg tid til  og rakk allikevel møtet i Sol med god margin. 

Ikke de helt store sakene til kommunestyremøtet til torsdag, så møtet var raskt over.  Eneste saken som virkelig engasjerte meg var aktivitetsplikt for sosialklienter. Her var selvsagt vi og Sentrumskammeratene uenige i formannskapet.  Men undre over alle undre skjedde, Ap endret syn før kommunestyremøtet, og vårt standpunkt fikk flertall..

 

Tirsdag var det bursdagen min.  Den ble feiret med en total fridag. Ingen jobb. Ingen møter.  Rørleggeren kom og demonterte do og vask på gjestetoalettet jeg skal pusse opp, men været var alt for fint til å starte der.  Det ble sopptur og tyttebærtur før middag og kakespising sammen med Gamle Gubben Grå og guttene.  Masse hilsener, masse telefoner og noen gaver. Kort sagt en alle tiders dag.

 

>Onsdag var det midtvakt på jobben.  Dvs 10 – 18.  Fikk unna litt kontorarbeid etter at arbeidsdagen var over, og vips så var den dagen historie.

 

Torsdag er møtedagen min. Forlot heimen litt før 7.00. I dag var Drammen målet.  2 møter i Drammen, og ett møte i Hønefoss før det på ny var tid for litt kontorarbeid.

En SMS fikk meg til å tenke på at jeg hadde avtalt å dra på sopptur med ei venninne denne ettermiddagen.  Litt raskt arbeid, og man rakk det viktigste før vi dro avgårde på sopptur.  Jeg plukket en stor kurv full av rødskrubb mens venninna mi løp bak og plukket alle soppene hun så. (Hun tar alt med til moren som sorterer spiselig fra uspiselig.  Jeg satser på de få soppene jeg kan.

Vi ga oss ikke i skogen før skyggene ble lange og sola gikk ned i vest. Først ved 21.30 tida var vi atter hjemme hos meg. Venninna ble selvsagt bedt inn på kaffe, og skravla gikk. Først da klokka var over 01.00 kom jeg meg i seng.

 

Litt vel trøtt da klokka ringte fredag morgen, men jeg kom meg opp, fikk vekket guttene og fikk de avgårde på bussen begge to. (Kryss i taket). Rakk jobben selv og. Ikke verst.

Etter en hektisk arbeidsdag kom jeg utslitt hjem, kjeftet og smellte før jeg totalt utslitt sovnet på sofaen rett etter en litt sen middag.

 

I dag har det vært en ny arbeidsdag, en kjapp tur med hunden, deilig middag – og nå rødvin og kvalitetstid foran PCen  mens Gamle Gubben Grå og guttene ser film i kjellerstua.

 

 

 

 

Fant ut hvor mye politikken betyr for meg….

Mandag var dagen for interessekonflikter i min litt schizofrene hjerne. Jeg skulle så gjerne ha vært to steder på en gang….

For det første hadde jeg aftenvakt med verdens beste kollega. Vi er et godt vakt-team, og vanligvis er våre aftenvakter, til tross for at de ofte er travle nok, noen av hverdagens høydepunkter.  Samtidig skulle vi ha møte i den politiske lista jeg er medlem av for å avgjøre hvor vidt vi stiller felles liste også ved neste års kommunevalg Vi er et listesamarbeid mellom SV; Rødt og en del partiløse sosialister. Jeg er vel lederfiguren for disse partiløse.  Jeg hadde i forkant av møtet fått høre at SV ville trekke seg ut av samarbeidet, og jeg var spent på hva Rødt ville. 

Ikke noe mer Solidaritetslista kunne fort bety ikke noe mer politikk på meg. 

Noen av oss partiløse hadde snakket om å stille liste alene hvis ingen av de andre ville være med, men jeg forsto at det ville bli litt av en jobb både med å få folk nok til å stille liste, og med å samle 300 underskrifter for å få lov til å stille liste.  Jeg forsto og at mesteparten av den jobben måtte jeg gjøre selv.  Hadde jeg tid og energi til å starte den prosessen?

Selvsagt kunne jeg melde meg inn i ett av de andre partiene. Jeg ville nok bli tatt godt i mot både i SV og Rødt, og kanskje flere andre partier.  Men jeg liker den partiløse statusen.  I SV som er mitt gamle parti føler jeg meg ikke helt hjemme her i kommunen. Det er noe med personkjemien mellom meg og enkelte sentrale aktører i det lokale partiet.  Føler meg nok mer hjemme blant Rødt sine medlemmer, men Hallo, jeg føler meg ikke som kommunist….

Skulle gjerne vært på det møtet og fått sagt mitt syn på en ok måte, fått overtalt de andre til å fortsette samarbeidet, Vi har alt å vinne på å stå samlet og ikke sloss om de samme velgerne. Samarbeidet har da fungert greit de tre årene, og siden vi var et nytt alternativ ved forrige valg, burde vi gi det en sjanse til før vi forkastet ideen.  Men jeg måtte på jobb.  Derfor skrev jeg mail til alle listekandidatene som var innbudt på møtet med mitt syn, mine argumenter og SMS til de jeg snakker mest med og ba de ta hensyn til mailen og sende meg en SMS etter møtet så jeg fikk greie på hva som ble bestemt.

Selvsagt var det kaos på jobb da vakta starta. Selvsagt skyldtes kaoset dårlig planlegging, dårlig ledelse, dårlig arbeidsmoral og alt annet som kan få et tillitsvalgts blodtrykk til å stige.  Selvsagt var det en travel helg. Selvsagt kom det ingen SMS:…. før godt over to timer etter at møtet hadde startet.

SV trakk seg ut, men Rødt ville fortsette samarbeidet med oss partiløse. 

Resten av vakta gikk jeg bare å strålte som en sol.  Jeg kjente skuldrene senke seg,  og roen senke seg.  Samtidig følte jeg en boblende glede.  Dette skal bli bra.  Vi skal gjøre et brakvalg høsten 2015.  Nå er det bare å brette opp ermene å sette i gang. 

Jeg snubler meg gjennom livet….

Har skrevet før om at jeg har det med å snuble i tide og utide. Jeg har knekt en albu da jeg trodde jeg var nede ei trapp, men det viste seg at jeg hadde et trinn igjen.  Jeg knakk den andre albuen på en asfaltert rullestolsti da jeg gikk tur med ungene på en campingplass. Jeg knakk den første albuen en gang til da jeg ramlet ned fra en fortauskant og slik kunne jeg fortsatt. Det står i sykejournalen min at jeg er allergisk mot fortauskanter etter en mengde fall med forstuelser og andre mindre skader. 

Den største skaden til nå fikk jeg i fjor sommer da jeg klarte å knuse øverste delen av leggen i 13 biter etter å ha sklidd i en liten flekk med leire.  Resultatet av det er at jeg har beinet fullt av metall, og kan glede meg til kneprotese om få år hvis ortopeden får rett i sin dystre spådom. 

I løpet av det året som har gått siden jeg ødela kneet, eller øverste delen av leggen hvis du skal være pirkete, har jeg hatt flere fall som har gått ut over kneet, men fremdeles tror jeg det er like helt. 

Her om dagen gjorde jeg på nytt et hederlig forsøk.  Var på jobb, og det var full fart som vanlig.  Hadde med meg en nyutdannet kollega på traumestue så hun skulle få litt opplæring og trening. Der fant mine rosa crocs en vanndam, og da var det ned på kne så kneskåla smalt i betonggulvet. Jeg trenger sikkert ikke fortelle hvilket kne…

Nå er kneet blått, vondt og hovent og jeg vurderer å kjøpe meg nye arbeidssko…. 

 

 

 

En kiosk med utsikt over vannet………

 

En kollega av meg sier at hun ønsker i blant at hun heller arbeidet i en kiosk med utsikt ut over fjorden.  Dette er en ung, fremadstormende kollega med Bachelor, videreutdanning og avansementstillinger i ballasten. En liten streber, vil kanskje noen si.  I hvert fall ei svært oppegående dame som ikke skygger banen for utfordringer, og er et arbeidsjern uten like. Stå-på-person som nok trives best med et aktivt liv.

Så hvorfor ønsker denne høyt utdannede kvinnen seg til et liv i en dårlig isolert tre-bu ute i ødemarken?  Jeg tror ikke det er på grunn av noen utpreget fascinasjon for bleke unge menn i blomstrete shorts 

Kanskje fordi hverdagen til denne kollegaen som mange av oss andre røntgenfolket er å arbeide i halvdunkle rom hvor eneste lys er blafringen fra de mange dataskjermene. 

Kanskje fordi arbeidsmengden til tider er så mye at man føler seg lenket til arbeidet uten mulighet for å komme fra. Ansvar og problemløsing fortsetter å svirre i bakhodet selv når kontordøra låses og man kan gå ut i sollyset å ha fri.

Det det handler om er å skape en hverdag hvor det er mulig å legge utfordringer og problemer fra seg. Låse døra og ha fri. Helt fri fra jobb og tanke på jobb og jobbrelaterte utfordringer. Tid til å puste med magen, kyte livet og bare LEVE.

 

 

Disse få sommerhelgene……..

https://www.youtube.com/watch?v=JUTeQTo6pS0

I år hadde jeg tidlig sommerferie. Det går på rundgang, og er i grunn et rettferdig prinsipp.  Allerede 12 juli var jeg ferdig med sommerferien. Det gjorde i grunn ikke så mye.  Det lå mengder av sommerdager foran meg, og selv om jeg skulle arbeide min del hadde jeg jo alle andre timene fri til å bruke på hva jeg vill.  Fremdeles nok av tid til å besøke landstedet til Svigers,  bli ferdig med det vi skulle gjøre på hytta, kanskje dra en liten tur til Sverige eller Vestlandet.  Mulighetene var mange.

Nå spiller de “En sommer er over på Reiseradioen”, dørene i huset står ikke lengre på vidt gap og i morgen er det klokkeklang og skolegang for yngste mann.  De fem ukene siden ferien har gått fort.  Det har blitt ett par småturer på hytta, men fremdeles gjenstår det mye som bør gjøres før høsten setter inn for fullt, Svigers er sure for at vi ikke har brukt en helg på landstedet sammen med dem. Svoger har vært der hver helg, han.  Jeg har hverken vært i Sverige eller på Vestlandet.  Hvorfor har jeg sust bort disse sommerukene så til de grader uten å få gjort noen verdens ting?  Sommeren er jo så kort og så verdifull.

Kan en av grunnene til at jeg har fått gjort så lite er at jeg har arbeidet annenhver helg? Altså av de fem helgene som har gått siden jeg har ferie, har jeg arbeidet tre av dem. Og nå har jeg vært flink og ikke arbeidet overtid i det hele tatt.  Jeg mener ikke å klage, Gamle Gubben Grå har arbeidet fire av disse helgene, så jeg vet at det er andre som har det verre enn meg, men han har i det minste fridagene litt mer samlet, og ikke strødd utover enkeltvis som  meg.  (At han og arbeider helger og turnus kan jo og være en medvirkende årsak til at vi får gjort så lite. Det er jo gøy å ha noen å dele opplevelsene med…)

 

Det er ikke vanskelig å si unskyld….

Hørte på Reiseradioen i går. De snakket om krangling som kan oppstå når vi i ferien bor tett innpå hverandre. 

De snakket med ei lita jente, som veslevoksent så at det var viktig å si unnskyld hvis man hadde kranglet eller kjeftet.

Programlederen spurte om det var vanskelig å si unnskyld. Og jenta svarte at det var ikke vanskelig i det hele tatt. Det var bare å si un og sk (hun slet litt med den rette skj lyden) og yld.

Så til alle oss voksne som kanskje syns det kan være vanskelig å si unnskyld. Det er ikke vanskelig i det hele tatt – bare du får til DnB lyden.

Turbo-pensjonister og barnebarn som har rømt fra skapet…..

Svigers er turbo-pensjonister. Alltid på farten, og man kan bli sliten av mindre enn å følge deres kalender.

Jul og nyttår feiret de her i Norge. De var her hos oss på julaften, og vi var sikkert inne hos dem i romjula.   Så dro de til boligen i Spania i februar, var der til slutten av april.  Første helga i mai var vi alle sammen på Kiel cruise for å feire Svigerfars 80 års dag.  Vi prøvde da å avtale en tur opp til oss, men de måtte ordne noen legetimer og litt forskjellig, åpne sommerhuset ved sjøen, få båter på vannet med Svoger, og så skulle de jo til California til Svigerinne i hele juni.  Men i juli……

Juli kom. Gamle Gubben grå og jeg var ferdig med ferien. På min arbeidsplass går det på rundgang hvem som har tidlig, sen og midtferie, og i år har jeg tidligferie.  Siden både jeg og Gamle Gubben Grå arbeider turnus er det ekstra  mye helgejobbing på oss om sommeren, så og i juli. Ungdommene vårejobber og, så Juli har vært en travel måned.  Vi har overhode ikke hatt tid til å reise på sommerhuset, hvor gjerne vi enn ville.  Svigermor har ingen forståelse for dette, og er sur og muggen over at hun ikke får se oss.

Sønnene har begge fødselsdag i juli.  Vi pleier å feire med stort familieselskap. Besteforeldre, tanter, onkler og søskkenbarn på begge sider blir bedt.  Men siden guttene nå er 17 og 19 er ikke dette familieselskapet høyeste prioritet lenger.  I tillegg tenkte vi å vente til mine søstre og deres familier kom hjem fra ferie med å ha denne festen. Svigermor har liten eller ingen forståelse for dette heller, og sier at vi bevisst holder dem utenfor.  Noe som selvsagt er tull, men med mye turnusjobbing på mei og Gubben, Datteren som arbeider i bar og halve slekta på sommerferie har det vært vanskelig å finne en dag som passer alle.

Nå er dagen bestemt.  Svigermor var den første som ble bedt. Men det var heller ikke ok. Feil dag. Hun hadde planlagt annerledes.  Og nå skulle de jo til Spania igjen om fem uker. Dårlig gjort av oss og aldri ville være sammen med dem.  Gamle Gubben grå prøvde å forklare at det var de som var i Spania store deler av året, ikke vi. Det var de som var en hel måned i California – ikke vi.  Svaret kom raskt. “De hadde vært hjemme i juli, og da hadde vi versegod å planlegge slik at vi hadde tid til å være sammen med dem da!!” 

Kjære Svigermor. Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen; Vi har våre egne liv som også går i turbofart. Vi sitter ikke i skapet og venter på at dere har tid til å leke med oss.  MEN Vi vil gjerne være sammen med dere når alle har tid og mulighet. Ødelegg ikke de samværene med å sutre å være missfornøyd.

Verdens verste Mamma truet tennåringssønn på konsert

Yngste Tenåringssønn har late feriedager for tiden.  De blir stort sett tilbragt foran dataskjermen. Eller for å være mer presis, lange late sommernetter blir tilbragt foran PC skjermen. Dagene blir brukt til å ta igjen den tapte søvnen.  Og siden jeg er Verdens Verste Mamma føler jeg ganske ofte for å prøve å aktivisere han med lystbetonte aktiviteter som får han vekk fra denne skjermen. Siden hans interesser stort sett er ekstremsport som Downhillsykling og kajakkpadling (som ikke er det ei kjerring med et tresifret tall kilo, dårlig rygg og ødelagt kne liksom er så god til)  og musikk. (Jeg er totalt tonedøv, og fikk skriftlig melding allerede i tredje klasse på barneskolen om at det var en fordel for alle parter om jeg holdt munn i sangtimene på skolen)  Men jeg prøver hele tiden desperat å aktivisere Yngste Sønn med aktiviteter jeg antar han synes kan ha en viss snev av interesse.

I forrige uke leste jeg i lokalavisen at et lokalt band skulle ha gratis konsert i det store showteltet som er satt opp sentralt i byen.  Først tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Gamle Gubben Grå på denne konserten, så kunne vi leke litt kulturelite.  Men da jeg snakket med Datteren i går fikk jeg en annen ide.  Dette var hennes band. Hun er jevngammel med alle bandmedlemmene og kjenner de godt. Selvsagt skulle hun dit. Muligens jeg og Gamle Gubben Grå ville bli de rene fossilene i denne forsamlingen. Men Yngste Sønn, kanskje han kunne ha interesse? Jeg spurte et par ganger før jeg i det hele tatt fikk reaksjon.  Gjentatte spørsmål ble besvart med et monotont “samme for meg”.  Så spurte jeg Datteren om hun kunne tenke seg å ha med lillebror. Det var helt greit for henne.

Så er tiden inne for avreise. Verdens sureste tenåring  setter seg inn i bilen til Verdens Verste Mamma og blir kjørt ned til Datterens leilighet for så å bli kjørt videre til konserten. Hun er jente. Hun er i tyveårene. Hun er selvsagt ikke klar. Verdens sureste tenåring har det ille. Svært ille. Verdens Verste Mamma får høre hvor dum og idiotisk hun er. 

Så kommer endelig  Datteren. Blid som en sol,. Spør Lillebror om han kjenner til musikken. Det gjør han ikke. Hun spiller musikken for han, synger med og er bare ei ordentlig solstråle. (Jeg kan huske at hun og en gang var Verdens sureste tenåring.    Men slikt går ofte over..) Vi kommer frem til konsertstedet, hun vinker til venner, drar med seg Lillebror og de går mot teltet der man alt kan høre musikken tone ut.

Verdens Verste Mamma kjører hjemover. Ond som hun er har hun tvunget sin 17 år gamle sønn på konsert med en gjeng ungdommer rundt 20 år.  Håper de får en fin kveld

De har ringt fra jobben….

Plenklipperen til en av naboene vekte meg der jeg sov ute på pallesofaen på terrassen.  Svett og varm går jeg inn, ble litt hett der ute i sola.. Ser på veggklokka da jeg passerer den.  Litt over 18.00  Da er det en drøy time siden jeg gikk ut på terrassen, og da har jeg sovet maks 20 minutter.  På vei mot soverommet tar jeg med meg mobilen fra bordet i gangen. Den blinker grønt.  Noen har ringt eller sendt melding. På soverommet vrenger jeg av meg klærne og legger meg på sengen. Trekket fra det åpne vinduet kjøler meg litt ned. Jeg må snart få sovet litt.  Jeg har arbeidet nattevakt og  det er 35 timer siden jeg sov ordentlig. Noen små høneblunder som den på terrassen nå har det blitt, men jeg er langt fra uthvilt.  Snart venter en ny nattevakt. 

Jeg sjekker telefonen.

DE HAR RINGT FRA JOBBEN KLOKKA 16.48

Min første innskytelse er å ringe tilbake. Det må være krise for å ringe inn nattevakta  allerede klokka 17.  Vakta mi begynner ikke før klokka 22.30.  Jeg lukker øynene og sukker. Jeg er så utrolig sliten.  Jeg orker ikke dra på jobb allerede nå, over fire timer før vakta egentlig skal begynne.  Det er over en time siden de ringte. De har sikkert fått tak i noen andre nå..

Men samvittigheten holder meg våken. Tenk om de ikke har fått tak i noen. Vi er ikke så mange  å få tak i nå midt i ferieperioden. En gruppe radiografer avslutter ferien sin denne helga. En annen gruppe starter ferien sin denne helga. Av oss 6 som er tilbake er en sykmeldt, en på jobb og så jeg på natt og hun som arbeidet dagvakt.  Hvor lett er det  å få tak i en av de to andre den første lørdagsettermiddagen i august?  Nei, jeg får ringe, bare for å forsikre meg om at de har fått tak i noen andre.  I fra kjøkkenet hører jeg Eldste Sønn som driver å lager middag. Plutselig kjenner jeg hvor sulten jeg er.  Ringer jeg nå, og de ikke har fått tak i noen andre,  kan de beordre meg på jobb….

Jeg griper telefonen. Sjekker lokalavisens nettutgave og politiets twitter konto.  Virker ikke som om det har skjedd noen store katastrofer eller ulykker..  Men det er bare en radiograf på jobb. Det skal ikke mye til før det virker uoverkommelig.  Nok med en litt stor undersøkelse som tar lang tid.   Det er ikke noe moro å være alene på jobb når kaoset rår.   Det begynner å lukte godt av lasagne i fra kjøkkenet. Jeg vil ikke dra på jobb med tørre brødskiver. Jeg vil spise lasagne på terrassen med guttene og Gamle Gubben Grå.  Få litt av den normale lørdagsstemningen.  Det er fjorten dager siden sist jeg arbeidet helg. Fjorten dager til neste gang jeg arbeider helg. Slik har vi det vi turnusradiografene. Skal alle få ferie i løpet av 9 hektiske uker må vi arbeide annenhver helg i de ukene vi ikke har ferie. Vikarer med vaktkompetanse er ikke å oppdrive.

Jeg famler i nattbordskuffen etter de smertestillende tablettene. Skal jeg dra på jobb nå og jobbe til i morgen tidlig må jeg ikke glemme de. Jeg har et vondt kne siden skaden i fjor og et prolaps jeg forsøker å holde i sjakk.  Det er tøft nok med de to nattevaktene jeg har igjen denne helga om jeg ikke skal arbeide overtid i tillegg.  Det vet jeg faktisk ikke om jeg orker akkurat nå. 

Jeg ringer IKKE jobben.  For en gangs skyld bestemmer jeg meg for å  ta mer hensyn til meg selv og min slitne kropp enn til et underbemannet helsevesen.  Er det kaos på jobb er det ikke mitt ansvar. Da er det nok fremdeles kaos når jeg kommer om fire timer, og så får jeg ta meg av det da.

Det blir lasagne på terrassen, men dårlig samvittigheten gnager.  Det ble ikke mer søvn heller, og jeg føler meg som verdens verste kollega da jeg ankommer jobben fire timer senere.  Tenk, jeg prioriterte egen helse foran arbeidsgivers behov.