Jeg skulle ønske jeg var ung i dag…

Jeg skulle ønske jeg var ung i dag, eller….  Det skulle jeg kanskje ikke..

Men tenk om de nye fraværsreglene fra videregående også kunne gjelde i arbeidslivet. 
Da kunne jeg ta meg fri sånn ca en dag hver fjortende dag eller ta ut fire og en halv uke til med ferie i året.  Det tilsvarer ca 10% av en hel stilling. I tillegg kommer selvsagt alle de dagene jeg er så sjuk at det kan dokumenteres av lege.

Det hadde vært kjekt. For det er mange ganger det virkelig er tøft å dra seg ut av senga om morgenen.
Når jeg har jobba litt for mye, for eksempel, og det føles som om hodet så vidt har truffet puta når vekkerklokka ringer..
Når jeg ble sittende litt for lenge på dataen utover kvelden, natta.
Når dagens arbeidsoppgaver ikke frister. Enten det er å stå på lab med en irriterende kollega eller dra på endeløse møter i Drammen.
Når det ble litt mye rødvin og litt vel sent på “syklubben” torsdag kveld.

Det hadde og vært kjekt når det er andre ting som lokker enn å dra på jobb.
Når huset ikke ser ut, og jeg virkelig trenger en fridag for å få rydda opp litt.
Når det er fredag og jeg skal på hytta er det jo kjekt å få komet av gårde litt tidlig, helst torsdag kveld – og da er det jo bare heft at det er arbeidsdag på fredag.
Når ungene har fri.
Når det er salg på yndlingsbutikken.

Hvis alle mine kollegaer tenkte likt med meg måtte vi leie inn vikarer tilsvarende 3årsverk for å sikre like høy produksjon som i dag. At vi fikk undersøkt like mange pasienter som i dag.
I tillegg kommer det legedokumenterte fraværet.

I Norge i dag forsøker vi å få et sykefravær på rundt 6%.  Det kan vi bare glemme i fremtiden. Dagens ungdom blir morgendagens arbeidstakere, Når de allerede på videregående skole får erfaring med at et sykefravær på 10 % korttidsfravær i tillegg til det legedokumenterte langtidsfraværetkommer sykefraværsprosenten til å ligge på godt over 15% med de utfordringer det vil gi for effektivitet, produktivitet og  konkuranseevne for norske arneidsplasser.

 

 

Minnesmerke over helter og ofre

Vi er mange, svært mange,som skulle ønske at drapene, skytinga ja hele massakren på Utøya aldri hadde skjedd. 
Vi er mange, svært mange som føler det som en ekstra belastning at det skjedde her i vårt nærområde.  At et område som vi forbinder med en kjedelig omvei for Oslo-bussen, trivelig vennemiddager hos kjente som bor  der, og kjekke AUF-gutter en gang på 80 tallet skal være et område resten av Norge, resten av verden forbinder med terror og død.  Det føles så utrolig vondt og urettferdig at noe så grusomt skulle skje nettopp i vårt nærområde.

Vi er mange, svært mange, som har bilder fra den regnvåte kvelden som har etset seg fast på netthinna. Bilder vi skulle ønske vi aldri hadde sett, og som vi aldri kommer til å glemme. Jeg har mine.

Jeg var heldig. Jeg møtte terroren og de skadde ungdommene i trygge rammer på min egen arbeidsplass. . Jeg slapp å risikere livet for å hjelpe.
Jeg var heldig. Jeg slapp å høre skuddene.
Jeg var heldig.  Jeg slapp å se alle de døde. Slapp å se likposene på stranda. 

Vi på Ringerike Sykehus har fått mye ros for hvordan vi taklet utfordringene denne regnvåte julikvelden. Men det var ikke noe heltemodig over det vi gjorde. Vi gjorde bare det alle forventet av oss. Vi gjorde jobben vår. 

De virkelig heltene var båtfolket fra Utstranda. De var ikke proffesjonelle redningsarbeidere. De var bare medmennesker som gjorde en heltemodig innsats langt over hva man kan forvente.  De risikerte livet, mens profesjonelle redningsmenn og politi sto hjelpesløse på stranda.
Heltene fra Utstranda har sikkert langt verre bilder på netthinna enn meg.  Bilder av skadde og døde ungdommer i vannet og på land.
Lyden av skudd. 
Frykten for egen sikkerhet. 
Jeg har stor forståelse for den påkjenningen de har vært gjennom, for at livet ikke ble det samme etterpå. At det å se utover mot Utøya ikke lenger er utsikten mot en fredelig øy i Tyrifjorden, men et syn som minner om så utrolig mye mer enn det. 
Jeg bor ikke i området, men kjører forbi jevnlig. Jeg tror at jeg ikke har klart å kjøre forbi øya en eneste gang uten  ha blitt fylt av sorg. Fylt av alvor over tankene på det grufulle som skjedde.

Vi er mange, utrolig mange som skulle ønske at 22. juli for fem år siden bare skulle ha vært en regntung juli-fredag, og ikke noe mer enn det.

Men vi kan ikke endre fortiden.
Det som har skjedd har skjedd, enda så mye vi ønsker at det aldri hadde skjedd.
Minnesmerke eller ikke minnesmerke.  Vi vil for alltid bli minnet om hva som skjedde hver gang blikket treffer øya. Hver gang bussen tar turen om Utstranda.  Området har for alltid mistet sin uskyld.

I glassgangen på sykehuset henger vårt “minnesmerke” .  En installasjon med et glass-fat med relieff fra Utøya og en glass-installasjon meg ett rødt glasshjerte for hver av ofrene fra Utøya som kom til oss.  Det er et minnesmerke over alle vi hjalp, det er et minnesmerke over den innsatsen vi gjorde, men for meg er det og et minnesmerke over alle de vi ikke kunne hjelpe.

På samme måte vil et minnesmerke på Sørbråten være et minnesmerke over alle de som ble drept, alle de som overlevde men også over den heltemodige innsatsen  heltene fra Utstranda, fra Utvika, båtfolket gjorde.
Trist da at noen svært så taleføre personer ønsker å stoppe dette minnesmerke med alle tenkelige midler

Vi er mange, svært mange som forstår at heltene fra Utstranda og alle som bor der ute har noen minner fra den dagen som aldri kan glemmes, aldri hviskes vekk.
Vi er mange, sært mange som forstår at det er traumatisk å se Utøya, og at dere ikke trenger noe minnesmerke for å huske hva som skjedde,  Dere blir minnet om det hver dag når dere titter ut av kjøkkenvinduet, hver gang dere sitter på terrassen, eller hver gang dere lukker øynene for å sove.   Vi er mange, svært mange som føler med dere.

MEN Dere er heltene, ikke ofrene.
Ofrene er alle de som aldri kom tilbake fra øya.
Ofrene er alle de som fikk skader de må lene med resten av livet, psykiske og fysiske,
Ofrene er alle de ungdommene som løp å svømte for livet mens venner ble skutt og drept rundt dem.
Ofrene er alle de som satt livredde inne på toalett og andre gjemmesteder og bare ventet på at gjerningsmannen skulle finne dem
Ofrene er alle de ungdommene som var på Utøya, alle deres etterlatte og alle deres pårørende.

Så oppfør dere som de heltene dere er, og la ofrene få det minnesmerke de trenger  
Se på minnesmerket, vit at mange av dere utgjorde en forskjell, og vær stolt av det.
 

 

 

 

 

Forbud mot Armamidresser på norske arbeidsplasser. ..

Når jeg blir statsminister, eller klesministet vil jeg som den gode sosialist jeg er forby de klesplagg jeg forbinder med politiske ideologier jeg ønsker å ta avstand fra.

Jeg vil starte med å forby hvite tennissokker. Det finnes ikke noe mer heslig enn hvite tennissokker. Det signaliserer at du totalt mangler estetisk sans, og henger igjen i tankegodset fra 1980 tallet,  en tid og et tankesett de fleste oppegående mennesker av i dag ønsker å ta avstand fra. 

Så vil jeg forby foldeskjørt og sånne ekle hvite bluser  Det er vel bare kristne fundamentalister som går kledd slik. 

Sånne grønne Fjellreven dresser og kamuflasjejakker må også forbys I tettbygde strøk. Kan tillates på Finnmarksvidda, Troll heimen og til nød Geilo og Nordmarka. Men kun relatert til friluftsliv og jakt.

Armanidresser, knyttede slips til hverdags og kvinner I åletrange kjoler må og forbys. Det med de åletrange kjolene bunner I ren misunnelse, jeg innrømmer det.

Samtidig skal leopardtights og andre klær med leopardmønster forbeholdes kun kvinner under 40. DET har ikke noe med misunnelse å gjøre, kun med estetik.

Men bruka og niquab, nei det tror jeg ikke jeg ville forby…

Det er ikke alle 85 åringer som……

Satt på terassen hos mine foreldre i går. En kjapp kaffekopp i høstsola. Bessa og Eldste Sønn drev med noe ved som ble kappet og stablet.  Mormor og jeg hadde vært på handletur. 

Som så mange andre menn liker min far å skryte litt av egne prestasjoner. Han fortalte at han for noen dager siden hadde rygget inn på nabotomta for å hente noen tømmerstokker med tømmerhengeren og traktoren. Det må litt nøyaktighet og kontroll  til for å komme gjennom porten uten å rygge ned portstolpene. Det er ikke så stor klaring når man kommer med traktor og henger. Men han hadde klart det, fremdeles behersket gamle kunster.

“Det er mange på min alder som ikke er såpass med.” sier den gamle kjempen.

Nei, Pappa. Det er ikke alle 85 åringer som driver med presisjonsrygging med traktor og henger….

Kjekt å finne en syndebukk…

Ei ung jente døde på ei hytte på Beitostølen nyttårsaften. Moren hadde tatt med jenta og rømt til fjells etter at jenta hadde blitt mobbet. Nå er moren tiltalt for grov omsorgssvikt og kan risikere opp til 15 års fengsel. 

Så greit. Samfunnet har funnet sin syndebukk. En ond mor, nærmest et uhyre, har sultet sitt stakkars barn til døde. Hun får forhåpentligvis sin straff og alle vi andre kan gå videre med våre vellykkete, feilfrie liv.

Men vent nå litt….

Hvor var alle som så, som forsto og visste om mobbingen og ikke gjorde en dritt?  Både barnevernet I Bærum hvor jenta opprinnelig bodde og I Valdres har fått kritikk av fylkesmannen I denne saken.  Hvor stor er deres skyld for det tragiske dødsfallet? Hvilken straff får de?

Hva med lærere, rektorer og andre ansatte på skolene der jenta var elev? De som ikke grep inn, ikke klarte å stoppe mobbingen eller bare så en annen vei. Hva blir de tiltalt for? 

Hva med medelevene som mobbet en medelev til hverdagen ble så uutholdelig at hun skiftet skole og til slutt rømte til fjells.Hva er de tiltalt for?

Hva med foreldrene til mobbere.  Hva er deres ansvar?  Hva er de tiltalt for? Manglende grensesetting?  Svikt I det å lære sine barn empati og at det er totalt uaktuelt å være med på å mobbe og plage andre? 

Nei, nei. Man blir ikke straffet for å oppdra mobbere  Det har ingen konsekvenser for elever som foresten medelever skolehverdag og liv. Blir det for ille blir mobbeofferet flyttet til en annen skole. Alltid mobbeofferet  Aldri mobbere. Skoler, lærere, rektorer og barneværelset er uten skyld. At de ikke gjør jobben sin er ikke straffbart.

Så er det bare en person igjen. Moren som i en årrekke fortvilet har sloss for sin datter. Som til slutt mistet tiltroen til det offentlige hjelpeapparatet og deres utilstrekkelighet. Som til slutt bare ga opp og tok med seg datteren og flyktet til fjells  Hun er syndebukken. Hun må straffes.

Vi andre går fri.

Gammel hytta skal bli ny. del 7.

Ikke store jobben, men detaljfreak som jeg er må den gjøres. Maling eller rettere sagt lakking av knotter, håndtak og lister på kjøkkenet.


Kan jo ikke ha det slik.

Så frem med lakkboks og pensel.
Og etter en halvtime er resultatet slik

Jeg fant og ut at jeg hadde et ørlite problem, jeg hadde nok  vært litt ivrig da jeg satte inn de nymalte skuffene forrige gang. Nå satt de som limt, og var ikke til å rikke. Men Gamle Gubben Grå er sterk og løser nok det problemet.

Med det samme jeg var i gang røsket jeg og ned respatexplatene over kjøkkenbenken.

Nå ble det fin lys panel, klar til beising sammen med resten av kjøkkenveggene.

 

Et operert hjerte er et operert hjerte….

Ordene lyser opp på PC-skjermen og fester seg i hjernen hvor de går på repeat.  “Et operert hjerte er et operert hjerte… et operert hjerte er et operert hjerte…. et operert hjerte er et operert hjerte….”  
Egentlig satt jeg og søkte på hjerteinfarkt….  
Jeg er absolutt ikke typen til å sitte på internett å søke på symptomer for å finne skumle diagnoser på hverdagslige symptomer. Så heller ikke denne kvelden.  Me jeg er ikke i form. Jeg føler på meg at noe er galt, jeg er tom for energi. Trøtt, og i hele går følte jeg et lett press i brystet, i grunn ganske langt fortil og øverst til høyre.  tolket det som muskulært, og antok det skyldtes litt mye svingling av malingspenselen da jeg malte huset på mandag. Sikkert noen muskler som ikke brukes så ofte. Men usikkerheten murret i bakhodet i hele går. Brystsmerter er ikke å tulle med, og bær ikke neglisjeres. 

Presset i brystet er borte, eller i det minste ikke så konstant og sterkt i dag.  Men jeg føler meg langt i fra i form.  Har ikke vært det de siste dagene.  Så det er bakgrunnen for min sykdomssøking på nett.  Jeg trenger forsikringer på at jeg ikke er alvorlig syk, og at det ikke er noen som helst grunn for å ringe legen i morgen. 
Ble ikke beroliget av å lese om “stumt” eller “stille” hjerteinfarkt.  Vet jo og at smertegrensen min er ganske høy.  Jeg har jo vondt i beinet og ryggen så g si konstant og vant med å ha litt vondt.  Vincent Johansen sa en gang “Den dagen jeg våkner uten smerter vil jeg bli bekymret. Det må være et tegn på at jeg er død”  Jeg tror det var Vincent Johansen. Det er i vertfall et godt sitat som jeg synes beskriver  hverdagen min godt.

Siden jeg var i google-humør, og ikke hadde funnet det jeg søkte, fortsatte jeg med å Google mine medfødte hjertefeil. ASD og VSD.  Jeg ble operert som 18 åring, og fulgt opp ett år før jeg ble erklærtfrisk. Siden jeg fylte 50 i forrige måned, begynner det å bli en stund siden. 
“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg minnes og sykehuslegen sine ord da jeg var innlagt på sykehuset for noen få år siden  (6 år når jeg teller etter) . “Har du aldri vurdert å sjekke hjertet ditt regelmessig?”  Jeg var blitt innlagt etter at jeg våknet med brystsmerter og pustebesvær. (Det føltes som om det satt en elefant på brystkassa mi, og gjorde det litt utfordrende å puste.) Jeg ristet uforstående på hodet. Det å sjekke hjertet mitt etter at ekspertene på Riksen fortalte meg som 19 åring at jeg endelig var hjertefrisk hadde aldri streifet meg.  Jeg går ikke til legen hvis jeg ikke er syk.
Han så oppgitt på meg den gangen. Ristet litt på hodet og sa “Kunne du vurdere å ta noen enkle kontroller som EKG og måle blodtrykket ditt hos fastlegen sånn ca hvert tredje år, bare for å være på den sikre siden?” Jeg ristet nølende på hodet, og sa at jeg skulle vurdere det. 
Men så sendte han meg til en kardiolog med ecco-dopler og belastnings EKG, og han sa at alt så ok ut.  Elefanten som satt på brystkassa mi hadde reist seg og forsvunnet for lengst. Jeg trakk et lettelsens sukk, og fortsatte livet mitt som før. 

Årene har gått, og bortsett fra da jeg ødela beinet for tre år siden, har ikke jeg rent dørene ned hos fastlegen. Tankene på jevnlige EKG har forsvunnet i glemselens slør.  Jeg er jo frisk, og livet går i hundre.

“Et operert hjerte er et operert hjerte”.
Jeg er ei dundre på over hundre.
Jeg har passert 50 – så vidt.
Venninna mi hadde et hjerteinfarkt sist vinter.
Sliten, trett og press i brystet…

Jeg tror jeg ringer fastlegen i morgen. Et normalt EKG og jeg kan glemme alle bekymringene og fortsette mitt turboliv.
 

 

Til Dovre faller…..

Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen lenge.  Veldig lenge.   Rundt jul er det 27 år siden vi ble et par.  I går hadde vi 22 års bryllupsdag.
Halve livet har vi delt gode, mindre gode og helt jævlige dager. Livet har så langt fra vært en dans på roser for oss,  innimellom har problemer og motgang stått i kø.  Selvsagt har vi hatt gode dager, gode opplevelser, men dessverre tror jeg de vanskelige dagene og alle utfordringene vi har møtt har vært det som har farget dagene mest. Så hvordan har vi klart å holde sammen i tykt og tynt, i medgang og motgang?

Da Gamle Gubben Grå og jeg ble kjærester, da alt var rosenrødt, vi var unge, forelsket og naive.,  sa Gamle Gubben Grå, (som den gang verken var gammel, gubbe eller grå) at vi skulle være sammen til Dovre faller.  Jeg synes det var romantisk. Men for meg var det litt vel store ord…. til Dovre faller… det er lenge…evigheten…. Han ønsket og ba mange ganger om at jeg skulle si det samme. At jeg også skulle si at vi skulle være sammen for bestandig, til Dovre faller.  Jeg klarte aldri det.  Jeg var ikke sikker. Ville ikke love for evigheten.  Jeg ville ha min frihet til å gå hvis kjærligheten sluknet, følelsene kjølnet. Hvis han slo eller på andre måter ikke behandlet meg pent.  Jeg var opp over ørene forelsket, men jeg kunne ikke love for evigheten.  Realisten i meg kunne ikke det. 

Årene har gått. Vi stiftet familie. Fikk barn. Kjøpte rekkehus. Fikk flere barn. Kjøpte enebolig.  Barn vokste opp. Vi kjøpte større enebolig. Barna er blitt store og vi har endelig fått hytte.  Joda, vi har fulgt malen.
Det har ikke vært en dans på roser.  Til det har problemene stått for mye i kø. Arbeidsledighet, Gamle Gubben Grå har mistet jobben flere ganger enn jeg til slutt gadd å telle.  Jeg har stort sett arbeidet 130% eller mer i alle disse årene.  Økonomien har vært stram. Mange netter har jeg ligget våken og lurt på hvor jeg skal hente penger fra, til regninger, leirskoler, skiutstyr, sykler, kjøleskap osv.  Men det har jo gått på et vis. Vi har aldri direkte sulta, har hatt tak over hodet og rodd oss i land til slutt selv de gangene det så svartest ut.
De gode dagene har vært i mindretall i hvert fall har det føltes slik i blant. Vi har mistet to barn.  Jeg har vært en del syk eller skadet. 
Vi har vært så slitne og så psykisk nede til tider at alt har føltes vanskelig eller uoverkommelig.
I perioder har vi sikkert bare vært sammen av gammel vane, fordi ingen av oss hadde energi eller overskudd til å gå, eller fordi vi rent praktisk, med barnevakt og lignende trengte hverandre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg tror vi begge har fantasert om andre i perioder.

Man sier at likheter tiltrekker hverandre.
Gamle Gubben Grå og jeg finnes ikke like.  En introvert. En ekstrovert. En arbeidsom med stå-på-vilje. En lat med psykiske utfordringer som sier jeg får det sikkert ikke til. 
Men på mange måter utfyller vi hverandre – og på noen områder tenker og føler vi likt.

Nå har vi vært sammen i snart 30 år.  
Hverdagen er enklere, ungene er store og delvis ute av barndomshjemmet.  Det er plutselig og oftere og oftere bare oss to hjemme.   Vi behøver ikke være sammen lengre. Ungene klarer seg selv. Hverdagene ville gå rundt uten at den andre var der.

Forrige helg feiret jeg 50 års dagen min.  En av gjestene spurte da, Hvem er du? Hva drømmer du om?  Jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun ønsket et ordentlig svar. Ikke bare “snille barn” som var mitt mors standard-ønske til jul og fødselsdager.  Jeg tenkte meg om en stund, og der forran 25 gjester. stort sett de menneskene som betyr mest for meg i livet, sa jeg det som først falt ned i hodet mitt.
“At Gamle Gubben Grå holder ut med meg i noen år til.” 

Nå er jeg klar til å si at vi skal være sammen til Dovre faller.

 

 

 

Lille Pille. ..

Jeg fikk bare 4+ på engelskprøva.
Mamma vil ikke kjøpe den nye veska alle de andre har.
Jeg er for tykk.  
Kjæresten min slo opp. 

Det er så mange hendelser I unge jenters liv som kan virke uoverkommelig.
Svaret samfunnet gir, er å dytte i unge jenter lykkepiller. I dag har over 2.9 % av alle 17 år gamle jenter resept på lykkepiller i håndveska. 

Ingen piller I hele verden kan gi unge jenter, eller andre, lykke.
Heller ikke de såkalte “lykkepillene”.
I virkeligheten er lykkepiller antidepresiva, altså medikamenter for å bekjempe depresjon, ikke skape lykke.

Ja visst er det kipt å få dårlige karakterer.
Karakterjaget blant mange I norsk skole er hevet langt over hva som er sunt og fornuftig. Og det sier jeg, som var nerd og skolelys. Ja. Det er sykt når mange forventer å få 6 I alle fag. Da jeg var ung, var den gleden forbeholdt noen ytterst få. Til tross for at jeg var nerd og skolelys, var jeg ikke en av dem  Men selv om det nok var mitt hemmelige mål, puttet jeg ikke I meg piller når resultatet uteble. Jeg svelget tårene, eller lot de renne fritt i puta – og jobbet hardt videre mot andre kanskje ikke fullt så ambisiøse mål.

Jeg var ikke så opptatt av status jaget. Mangel på skinnsekk, ispastøvler eller Monclear dunjakke var ikke store nok traume til å skape depresjon hos meg. Men kanskje hos noen av klassekameratene mine. Jeg tror ikke de heller fikk piller av den grunn.

Jeg skranglet meg gjennom ungdomstiden som et vandrende skjelett. (Hvem skulle trodd at jeg I dag skulle være ei diger dundre på over hundre? ).
Jeg ble mobbet på de mest grufulle måter, og ser tilbake på ungdomsskolen og gymnastiden som den tøffeste tiden I livet mitt. Mitt eget lille helvete på jord.
Jeg var langt fra lykkelig. Det var dager livet virket mer enn litt trist, som jeg ikke så lyset i tunellen, og hvor jeg trodde alle de grusomme spådommene medelever kastet over meg.
Ingen kom noen gang til å bli glad i meg.
Jeg kom aldri til å bli gift.
Jeg var stygg som juling.
Frastøtende, ekkel ….. jeg husker ikke alle karakteristikkene -bare de som svei mest.
Jeg gråt puta våt mang en natt. Men jeg hadde aldri kjøpt løgnen om at jeg kunne bli lykkelig, få være i fred, være som alle andre hvis jeg bare spiste mange nok piller.(Mulig jeg innimellom drømte om å gi noen av de verste plageåndene små piller med cyanid – men det er en annen sak)

Kjærlighetssorg er grufullt, altoverskyggende og rett ut helt jævlig.
Jeg er 50 år, men kan fremdeles huske hvor vondt det var.  Jeg var syk en uke en gang. Stengte meg inne på hybelen og røyka 20 Prince om dagen. Jeg, som var  fanatisk ikke-røyker. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det fantastisk flotte menneske som ikke ville være sammen med meg lenger, på alle spådommene fra skoledagene. Ingen ingen ville bli glad i meg. Underet hadde skjedd en gang, og nå var det over. Jeg kom aldri til å få en glad dag igjen.
Jeg var til lege for å få dokumentert gyldig fravær, slik at jeg kunne være borte fra tentamen.
Jeg fikk ikke piller.
Jeg fikk ikke sykmelding.
Jeg fikk beskjed om å ta meg sammen og komme meg på skolen. 
Så jeg dro hjem, åpnet vinduet, luftet ut all tobakksrøyken, vasket  ned hybelen, gråt puta våt, gikk på tentamen, fikk en elendig karakter – og livet gikk videre.

Så. unge jente. Livet er vrangt, vrient og vanskelig til tider.  Det er en del av det å være menneske. 
Ingen opplever evig lykke, eller å vandre gjennom livet uten å møte motgang. 
Lykke kan verken kjøpes for penger eller inntas i pilleform.
 

 

Et hundeliv….

Det var bare det som manglet.
Den nattsvarte himmelen åpner seg, og det som til nå har vært fint regn, erstattes av store kaskader med kaldt regnvann.
I løpet av noen få minutter har jeg blitt våt til skinnet.  Kaldt natteregn strømmer nedover ryggen min, inn åpningen på V-genseren og over brystene mine. 
Jeg roper stumt ut i mørket; Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg her?  Men de mørklagte husene på boligfeltet gir ingen svar. 

For bare noen minutter siden lå jeg godt og varmt i senga mi og sov. Nå står jeg ute i den høststille natta og kjenner på regnet som raskt gjør meg klissvåt og kald. Verden føles ond, urettferdig og utmattende.

Kjøteren hopper glad ved føttene mine.  Han smiler slik bare en Kjøter kan smile.  “Var ikke dette en god ide?” virker det som han sier.
Nei, Kjøteren, som for anledningen er omdøpt til ford… fille-bikkje,  dette var en svært dårlig ide.  Det var en like dårlig ide som det å gi deg alle beinrestene etter kylling-middagen i sted… 

For kylling-restene er nok grunnen til at du lå og småpistret inne på det lune, gode soverommet. De er grunnen til at du galopperte mot ytterdøra straks jeg sto opp å slapp deg ut fra soverommet, og de er nok og årsaken til at du satt i hockey under naboens hekk så raskt vi kom oss ut fra egen hage.  (Jada, naboen, jeg hadde med pose.)
Kjøteren som i tidligere tider kunne meske seg med alt fra ribbebein og skinnstøvletter til glidelåser og kylling-bein uten nevneverdig virkning på fordøyelsen har fått en mer sensibel mage med årene. 
Når man som matmor glemmer det, får man ta straffen, og stå iskald og gjennomvåt i skinnet fra gatelyktene å plukke hundedritt opp i små rosa poser.

Det er et hundeeier-liv-