Jeg ser på det værbitte skiltet. Jo, bokstavene er fremdeles de samme. Omsorgsenter står det. Skriften er fremdeles lesbar. Omsorg. Jeg har lyst til å flytte på de to første bokstavene slik at det blir en åpning, et mellomrom. At omsorg blir til om sorg.
For denne bygningen gir meg assosiasjoner om sorg.
Sorg over at et menneske jeg er utrolig glad i nå er så dårlig at hun må bo her. Det er den samme sorgen som jeg føler hver gang jeg ser jevngamle eller langt eldre mennesker enn hun som bor her farte av sted på el-sykkel, gå på konsert eller reise til Syden.
Hvorfor? Hvorfor kunne ikke det være henne?
Sorgen over å se henne visne langsomt bort. Sorgen over at hun ikke lenger er den hun var. Sorg over at et liv sakte går mot slutten, en slags forsmak på den sorgen som vil komme den dagen hun ikke er lengre.
Sorgen over at det er dette er alt vi har å tilby våre gamle.
“Leve hele livet” sier helseministeren. Men lever de – eller bare eksisterer de- de som befinner seg her på dødens venteværelse?
Alle vi som er født og oppvokst her på Ringerike “vet” at det var Olav den Hellige som lot bygge Bønsnes kirke. Sagnet skal ha det til at han var ute på Tyrifjorden da han kom ut for et forferdelig uvær. Mens stormen og uværet var på sitt verste ba han til Kvitekrist, og lovet at hvis han kom velberget fra uværet skulle han bygge en kirke til Kvitekrist sin ære. Han overlevde, og bygget kirken på Bønsnes, som var barndomshjemmet til Dronning Åsta, moren hans.
Så sier sagnet, om det er noe sant i det vites ikke, men det er en del andre kirker rundt i Norge som skal ha vært reist etter at en konge eller annen stormann holdt på å drukne i et forferdelig uvær, så det kan jo være en vandrehistorie.
Men at Olav Den Hellige hadde tilknytting til området hersker det ingen tvil om. Dronning Åsta kom fra området, og Olav vokste opp hos stefaren sin, Sigurd Syr, på Stein gård.
Antakelig er kirken bygd en gang på 1200 tallet.
Kirken har vært en gavekirke, og oppsitterne på nabogårdene har sett på den som sin private eiendom. Kirken har ikke hatt gravrett, og det er ingen kirkegård ved kirken, men det er funnet kister under kirkegulvet – så noen må ha blitt gravlagt der. Disse kistene ble fjernet under mur reparasjoner på 1800 tallet. . Prokurator Anders Christensen, som hadde gitt betydelige gaver til kirken, fikk lov å sette opp et murt gravkapell der i 1726, men det er borte i dag.
På 1500 tallet var kirken svært forfallen, og det ble ikke lengre gjort kirkelig handlinger i kirken. Inventaret var blitt overført til Hamar Domkirke. Det sies at den gamle kirken hadde brent etter et lynnedslag, og at bare murene uten tak sto igjen da Sorenskriver Jens Thygesen Lund i 1675 tok initiativet til at kirken skulle bli gjenreist. Gaver ble samlet inn, og arbeidet med gjenreisningen startet i 1680. Kirken sto ferdig i 1728
Den opprinnelige kirken hadde ikke tårn, men et tre-tårn ble reist i 1720 årene. Resten av kirken ar av mur. Det nåværende tårnet er reist i forbindelse med reparasjonsarbeid på 1850 tallet.
På vår omvisning var vi også helt oppe i toppen av tårnet og skuet ut av lydgluggene. Vi var der forrige søndag, altså 22. juli. Guiden vår var så opptatt av å vise en tysk pilgrim som var på omvisningen samtidig med oss Utøya, som du kan se fra gluggen at hun nesten dyttet han ut gjennom den. Men utsikten er helt grei den – med eller uten Utøya.
Sakristiet er et område i kirken hvor man har laget et “rom” kledd med panel. Dette ble gjort i 1729. Her er det også oppgang til prekestolen. Fargene i kirken r fra 1790 da Ole Robart mate himling med sky-malerier, koret og stolene. For arbeidet fikk han 65 riksdaler.
Døpefonten er fra 1600tallet og ble gitt som gave i 1726 av Anders Christensen Frøshaug og kone. Du vet, han som fikk lov å lage sitt eget gravkapell.
Prekestolen kom fra Gamle TIngelstad kirke, som jeg skrev om for noen dager siden.
Altertavla er fra 1700 tallet. Men maleriene er nyere. En del av pynten på altertavla har og blitt fornyet eller plusset på gjennom historien. Natverdsbildet er en versjon av Peter Candis maleri. Korsfestelsesbildet er utført av Jørgen Eriksen som hadde annet malerarbeid i kirken, og skriver seg fra 1838.
På sokkelen under englene helt øverst er det malt 6 navn 6 guttenavn på den ene, og 6 jentenavn på den andre. Det er navnene til barna til Anders Christensen Frøshaug, du vet han med eget gravkapell og som hadde finansiert døpefonten.
Alterringen er fra 1726, og ja – du gjetter sikkert hvem som ga midlene som gjorde det mulig og reise alterringen. riktig Anders Christensen himself.
Prekestolen er fra 1726. Lirkebenkene ble malt av Ole Robart i 1790.
Benk 4-5-6 -7 fra øst på nordsiden har rikere profilering i rammeverket enn de andre.
På sydsiden i vest er det en innelukket stol som ligger tre trinn over gulvet i midtgangen. Den er og rikt dekorert, og har påmalt navnet til giveren, Anders Christensen og kona. Det er tydelig at de hadde sin helt faste, opphøyde plass i kirken. Også andre prominente personer, familier hadde faste benkeplasser.
Rett over midtgangen for den prominente opphøyde stolen er den nederste benken innelukket med en liten dør og et lavt gitterverk foran. Guiden vår sa at det var plassen til fangene. Hvor de fangene ble holdt fanget, kunne hun ikke fortelle meg. Hvis noen har kunnskap om det, del den gjerne med meg. Benkeraden foran fangebenken har også gitterverk, men ingen dør. Her satt de “skitne” kvinnene. Blant annet kvinner som hadde fødd barn måtte sitte her under gudstjenestene frem til barnet var døpt.
Jeg syns det er litt merkelig at den prominente, opphøyde kirkestolen sto bakerst i kirken sammen med de skitne og fangene. Burde ikke en så prominent person ønske seg en benk lengre fremme, så nær alter, prekestol og prest som mulig?
Statuen “Maria med barnet” er fra 1200 tallet. Figuren ble malt på ny i 1726 på Anders Christensens oppfordring. Den ble avfarget og restaurert i 1931.
Kirkeklokka er et omstøp av gamle klokker, og ble gjort i Amsterdam 1753. Guiden vår dro litt i klokkesnora så vi fikk høre den kime.
Det var en interessant omvisning i Bønsnes kirke.. Den er åpen for guiding hver dag frem til midten av august, så har du lyst på litt historie så kan jo dette være et mål for en hyggelig dagstur. Området rundt, Ringerike og Hole, har mye annet å by på og.
De som følger med på bloggen min har kanskje fått med seg at jeg er glad i kirker. Jeg liker å fotografere kirker jeg snubler over og søke opp litt av historien deres. Det er mye hverdagshistorie og kulturhistorie i en kirkebygning.
Jeg ønsker heller ikke å skjule at jeg har en Gudstro, 9 år på Søndagsskole og 18 år i speideren har vel og bidratt til det.
Mange synes det er et paradoks at jeg som er så politisk rød, regner meg som kristen. Det får bli deres problem – jeg ser ingen motforestillinger mot kristne verdier og kamp mot undertrykkong og for solidaritet. Jeg ser ingen motsetninger mellom det å ønske en verden basert på likeverd og Bibelens ord.
Men nå snakker jeg meg bort.
Det var Viker kirke som skulle være temaet i dette blogg-innlegget.
Viker kirke ligger langt opp langs vestsiden av Sperillen, i grenda som heter Viker. Det er Ringerikes eldste bevarte trekirke, og ble innviet i 1702. Men det har vært kirke i Viker mye lengre enn det. En liten stavkirke blir omtalt så langt tilbake som i 1462. Om den lå på samme sted, vet man ikke – men det kan man anta,
Tårnet er oppført senere, en gang på 1720 tallet. Sakristiet ble bygd på så sent som i 1901
En liten kuriositet; en som kan slikt, og har studert vinduene sier at vinduene skriver seg fra tre forskjellige tidsperioder, og ingen av dem er opprinnelige. Imidlertid oppbevares det en vindusgrind med blyinnfattete, ruter oppe på tårnloftet som kan være det opprinnelige. En tilsvarende vindusgrind befinner seg på Norsk Folkemuseum.
Alteret i kirken skal være fra 1600 tallet og vært med fra den gamle kirken.
Altertavla er fra 1720.
Døpefont fra 1728.
Deler av de gamle kirkebenkene i Viker kirke er på Norsk Folkemuseum, nærmere bestemt 5 stoldører. De er fra 1697. En av de er merket «MCDFKGDIAADB Ano 1697» (Marthe Carlsdtr. Flaskerud, Kjersti Gulbrandsdtr. Anne Andersdtr. Blakstvedt). en annen er merket «OTSFOISE THSB TIS ANO 1697 IDS 16 . . .». (Ole Torkildsen Flaskerud, Olle Iffuersøn Enger, Tor Herbrandsen Blakstvedt). Altså hadde folk faste benker, faste plasser i kirken, Man kan vel og anta at det å ha navnede kirkeplasser var et privilegium som el kun gjaldt de mest fornemme i bygda.
Dagens benker er fra 1800 tallet.
Vedsiden av prekestolen henger det deler av et bjørneskinn. Soga skal ha det til at det er deler av det samme skinnet som befinner seg iHedalen Stavkirke, og skal, fortsatt i følge sagnet, være skutt inne i Hedalen Stavkirke.
I følge sagnet ble Hedalen folketom under Svartedauden, Noen jegere som var på jakt i skogen “mange år” senere oppdaget kirken, gikk inn og fant en bjørn sovende i kirken – og skjøt bjørnen. Hvor mye som er sant av dette sagnet vet jeg ikke. Hedalen Stavkirke er bygd ca 1163, så kirken kå der under Svartedauden. I 2011 ble det tatt prøver av bjørneskinnet i Hedalen stavkirke for radiologisk datering. Skinnet er slått fast og være fra perioden 1270 .1370. Svartedauden herjet fra 1347 – 1351. Så skinnet er fra tiden rundt Svartedauden, og ikke “mange år ” etter. Men den kan jo godt være skutt enten i eller like ved kirken.
Hvorvidt skinndelen i Viker er en del av det samme skinnet er ikke slått fast eller avkreftet.
Kirkegården er omgitt av en steinmur og er utvidet flere ganger på 1900 tallet.
På kirkegårdsmuren er det satt opp en del støpejerns kors fra 1800 tallet. Hvorfor korsene er plassert i muren, har jeg ikke funnet ut. Hvis noen kunne fortelle meg det ville jeg bli glad. Liker ikke mysterier jeg ikke finnerut av. Jeg er glad i kirker, har besøkt mange, men kan ikke huske å ha sett kors plantet i kirkemuren slik før.
Til slutt må jeg nevne et par andre kuriositeter jeg har funnet ut ved min googling.
I kirken, eller muligens i gravkapellet har de en likbåre med inskripsjonene “For” og “Bag” anno 1790.
Det er også en spade til jordpåkastelse merket “MOD 1721, Strande” (Marit Olsdatter Strande) Viker kirke var en gavekirke. Inventar og lignende er i stor grad gitt som gaver. Jeg vet ikke, men en spade til jordpåkastelse…. helt klart en nødvendig og fin gave, men ville jeg ha likt å fått inngravert navnet mitt akkurat på den? eller hadde jeg klart meg helt greit som anonym giver?
Det fine med sommerferie og god tid, er at vi har tid til å lage mat – ordentlig mat – mat fra bunnen av.
Det fine med sommerferie er at vi også har god tid til å nyte et godt måltid, og dessert.
Sånn som denne kvelden. Selv om jeg ventet til klokka nærmet seg midnatt før desserten kom på bordet, slik føltes det i det minste, så var det greit. Helt greit å vente når man venter på noe godt. Minisjokoladekake med karamelliserte nøtter, blåbær og vaniljeis,
Det å være gift ed en kokk har sine helt klare fordeler…
Det var så deilig med et bad i et stille skogstjern her om dagen, så jeg bestemte meg for å gjenta suksessen. Denne gangen var det Yngste Sønn som ble bedt med på badetur da han kom hjem fra jobb. Han nølte litt, lurte på hvor vi hadde tenkt oss. “Vælsvannet” sa jeg. Det er liksom det nærmeste skogstjernet fra her vi bor. (Ja, jeg er klar over Storevann og Lillevann rett borti veien her, men jeg syns ikke de er gode badevann.)
“Gåsebæsj-vannet ?” spurte Yngste Sønn, og jeg nikket. Han døpte Vælsvannet det en av de første gangene vi badet der, like etter at vi hadde flyttet hit. Nei, Gåsebæsj-vannet fristet ikke Sønn,så Gamle Gubben Grå, hundene og jeg dro alene.
Vannet lå der stille og blankt. Sola var i ferd med å gå ned bak åsen i vest, og laget en gylden vei på det blikkstille vannet. Som i de fleste andre skogsvann er det utrolig lav vannstand i sommer. Jeg vasset et godt stykke utover før det var mulig å hæle seg. Bunnen var gjørme som jeg sank ned i til godt over anklene. Jo lengre ut jeg kom, jo mer gjørme ble det, Da jeg endelig hælte meg, hadde jeg følelsen av å svømme i gjørme de første meterne før jeg kom ut i klart vann. Det demret hvorfor Yngste Sønn mener dette vannet er fullt av gåsebæsj?.
Da jeg kom ut av gjørma, var vannet klart og fint. Det var godt å svømme i stille skogsvann langs solnedgangen som speilet seg i vannet.
Øyeblikk å leve lenge på
Ingen ting er så koselig som når jeg og Datteren er ute og kaffelerer. Sitte på kaffe og snakke og kose oss, kanskje vandre litt rundt i noen butikker og kikke litt sammen, jeg og den voksne flotte Datteren min. Finnes det noe bedre enn det?
Siden vi begge har en forholdsvis full kalender er det ikke alt for ofte vi finner tid, men nå har jeg ferie og all verdens tid.
Datteren hadde og litt tid i dag, så da ble det kaffelering, shopping og en tur ut til Mamma Tre generasjoner med skravling og kos er jo enda bedre enn to generasjoner.
Ja, nå er jeg i grunn veldig fornøyd med alle tre ungene våre – og selvsagt stolt av dem på tusen forskjellige måter. Men i kveld er det Yngste Sønn jeg vil skryte litt ekstra av. Han har vært på en nesten tre ukers reise i Asia. Besøkt venner og kost seg på guttetur i Asia. Sikkert alle tiders ferie og minner for livet.
Han kom hjem sent en torsdagskveld – eller rettere sagt natt til fredag. Klokka var vel rundt 01.30 da han og bagen kom vandrende inn døra.
Jeg satt selvsagt oppe og ventet. Hadde ikke sett minstemann på nesten tre uker. Spennende også å høre hvordan han hadde hatt det.
Etter en halv time sa han høflig “God Natt” og gikk for å legge seg. Jeg spurte om det var noen spesielle frokostønsker for morgendagen, og at jeg hadde tenkt å handle tidlig dagen etter, “Eller kanskje ikke alt for tidlig. Du kommer sikkert til å sove lenge i morgen.” avsluttet jeg. Han så litt trøtt på meg. “Det er fredag i morgen, er det ikke?” Jo jeg bekreftet det. “Da skal jeg selvsagt på jobb! Har tatt ut mer ferie enn jeg har opparbeidet, og har ikke råd til å ta ut mer fri nå.”
Jeg ble litt paff. Han hadde vært på reise i over 24 timer siden han forlot Japan, han hadde jetlag og var kjempe sliten, likevel hadde han tenkt seg på arbeid i morgen tidlig. Om tre og en halv time måtte jeg vekke han, og om under fem timer måtte han være klar ute på jobben. Imponert over arbeidsmoralen hans. Og denne fyren er i utgangspunktet ikke noe A menneske, men heller nærmere G eller H….
Og han leverte. Klokka 06.59 neste morgen var han på plass på Tyristrand, trøtt – ja – men han møtte på arbeid slik han hadde sagt til sjefen at han skulle. Ikke så lite stolt kjørte jeg hjem etter å ha kjørt han på arbeid. Husket jo ungdommen på en annen arbeidsplass som trengte fri i to dager før han var klar til å møte på jobb etter sin guttetur til syden?.
Selv om vi har hjemmeferie er det vel lov med en dag på hytta? Ja, i det minste når vi ikke overnatter men bar reiser opp og ned samme dag – da blir det fremdeles hjemmeferie. Men du hvor flinke vi var i løpet av disse timene på hytta, Gamle Gubben Grå og jeg.
Vi fikk malt plata som skal ligge under den nye ovnen. Gjenbruk av den gamle sinkplata blir ok, nå som den er malt svart. Vi ringte og en som skal komme og montere ovnen ordentlig og dokumentere at det er gjort forskriftsmessig. Men han hadde ikke tid før i august. Det blir bra, veldig bra, og få ny ovn på plass.
Kjøkkenbenken i hvit respatex har lenge irritert meg. Det hjalp å få vekk respatexplatene bak vasken mellom over- og underskapene, Men fremdeles var jeg ikke fornøyd.
Men med litt kontaktpapir ble kjøkkenbenken tryllet ny i dag. Jeg liker ikke å skryte, men jeg ble veldig fornøyd med resultatet – så får vi se hvor lenge det holder…
Vi hadde og med et stereoskap i lakkert furu oppover. Vi skrudde av døra, lakket det to strøk i “Eik” og ble sånn pass fornøyd med resultatet.
Tanken er å ha det som vedhylle og på den måten oppnå et litt mindre rotete uttrykk ved ovnen. Du ser rett på ovnen med en gang du kommer inn fra den lille gangen, så og si det første inntrykket du får av hytta. I dag er det litt rotete med diverse vedbutter og plastbøtter med ved, opptenningsved, gamle aviser, peissett, feiekost etc. Har tro på at dette skal bli bra.
Før vi dro hjem malte Gamle Gubben Grå over gulvet på nytt. Det hadde fått noen riper da han og Svoger bar inn den 170 kg tunge ovnen i høst. Førnøyd med innsatsen dro vi slitne men glade hjem.
På min tur ut i det blå på Hadeland kom jeg forbi vakre Tingelstad “nye” kirke. Kirken er bygd i nygotisk stil og sto ferdig i 1866. Den tok over etter St. Petri og Grinaker Stavkirke etter at en lovendring i 1851 krevde at 1/5 av en kirkes menighet skulle kunne være til stede under en gudstjeneste.
Jeg kjenner selvsagt ikke Tingelstad kirkes historie, og har måttet google litt.
Når jeg kommer over slike opplysninger som at kirken erstattet to andre kirker, lurer jeg jo hva skjedde med de to kirkene? Slike spørsmål krever mer googling.
St. Petri er grei. Den ligger ved siden av Hadeland Folkemuseum. Der var jeg på foto-tur i fjor høst. Det er en flott liten steinkirke fra 1200 tallet. St. Petri ble stengt da Tingelstad kirke sto ferdig, og unslapp modernisering. Den rommer ca 100 mennesker og er en del av pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim som ble åpnet i 1997.
Grinaker Stavkirke var en stavkirke fra 1100-tallet og ble revet. Det aller meste av inventaret ble flyttet over til den nye kirken. Blant annet alt kirkesølvet, døpefonten, messehagel, en relativt ny prekestol og den store kirkeklokka.
Den gamle prekestolen fra 1600 tallet var blitt gitt til Bønsnes kirke i Hole. Bønsnes skrev jeg om for noen dager siden, da jeg var der ute og gikk tur. Det er en flott gammel middelalderkirke ikke langt unna her.
Altertavla ble flytt til Sørum kirke i Bjoneroa som var bygd tidligere på 1860 tallet. Altertavla ble gitt til Sørum kirke og montert der i 1866, men ble ikke komplett før i 1978. Da ble den komplett, da også toppfiguren kom på plass etter at Riksantikvaren hadde funnet den på orgelet i Tingelstad kirke. Der hadde den stått feilplassert i 112 år og ikke sagt et ord…
Sørum kirke er kirken jeg antar mormoren min var døpt i. Hun hadde pikenavnet Sørum, og var født og oppvokst bare noen få hundre meter fra kirken.
Bygningsmaterialene fra Grinaker stavkirke ble gjenbrukt til å bygge låven på Tingelstad klokkergård. Låven forfalt, men ble rehabilitert på 1990 tallet og er i dag et kulturminne som jeg nok må besøke en dag. Tømmeret fra de to tømrede tverskipene utgjør fjøs og stall i låven. Tømmer fra koret ble brukt til den fjerde veggen i disse to rommene. Himlingen i kirker med englemalerier ble utvendig kledning og ble brukt til spilltau i kirkestallen på baksiden av låven. Kornbingene ble laget av benkerygger, veggplanker ble brukt som undergulv i fjøset og kan nå ses fra møkkakjelleren. Kirkens tårnluke, dører og vinduer ble også brukt i kirken.
slik så låven ut da de startet restaureringen.
Noe materialer ble også brukt til uthus på andre gårder i bygda, Staver, altså stolper ble brukt som åkerruller.
Jeg var alene og hadde med hundene, så jeg var ikke inne i kirken, vet ikke om den var en åpen kirke. Jeg gikk heller ikke inn på kirkegården. Kirkegårder er ikke et sted man lufter hunder – og mine hunder blir ikke etterlatt i noen varm bil, ikke en gang fpr noen få minutters fotografering, så jeg har ikke detaljbilder fra kirken. Kanskje tar jeg turen tilbake en annen gang. Men jeg fikk nå en liten opplevelse ut av det etter å ha søkt og lest litt.
De som følger med på bloggen min har kanskje fått med seg at jeg liker å kjøre tur litt sånn på måfå. Velge å kjøre litt av de store veiene og sånn på kryss og tvers og studere dette vakre landet vårt. Da kan man fort finne ukjente skatter ikke så langt hjemmefra.
I forrige uke var jeg på en slik ut i det blå tur. Denne gangen på vakre Hadeland. Som du ser av bildene nærmer vi oss ettersommeren – og den langvarige tørkeperioden gjør at man nesten kan få litt høst-følelse…
Til de som mener at det er litt tidlig med høst, kan jeg trøste med at den høst-assosiasjonen bildet gir at det jo og er litt avhengig av hvilket filter man bruker under bilderedigeringen – og jeg har hørt på radioen at det skal være fint og varmt ut oktober.
