Hvordan ikke møte veggen igjen.?

Jeg er fremdeles på en 25. plass.  Litt færre sidevisninger, men pytt-pytt

Øverst på toppblogglista ligger Stine Skoli. Det er hun som før het “Speiltvillingene”.  Jeg synes det er fornuftig at hun har skiftet navn nå som tvillingene har blitt større.
Jeg synes at det å basere bloggen og bloggidentiteten sin på barna sine er ganske dumt. Er ikke disse kvinnene voksne nok til å stå på egne ben? Må de bruke barna sine for å komme seg frem?

Stine Skoli skriver om sin migrenesykdom, og at hun tror hun har funnet ut hvorfor hun har vært anfallsfri det siste året.
Jeg har liten eller ingen peiling på migrene.  Er heldigvis ikke plaget med det.  Jeg har derfor heller ingen tanker om hva som kan virke og ikke virke, og skal la være å uttale meg skråsikkert og bombastisk om noe jeg overhode ikke har peiling på.

Jeg må heller forsøke å finne ut hvordan jeg skal unngå å møte veggen nok en gang.
Punkt en er nok å ha kontroll på blodsukkeret.  Spise jevnlig, og ikke ta kjappe løsninger som å leve på cola og baconpølse mellom de forskjellige gjøremålene.

Punkt to er å innse at jeg ikke er en evighetsmaskin som bare kan kjøre på. Den tiden da jeg ryddet plass til tillitsvalgtsarbeid og politisk møteaktivitet ved å bytte vakter i stedet for å søke permisjoner jeg har krav på er forbi.  Jeg kan ikke fortsette med å fly på møter som tillitsvalgt om dagen, være politiker på kvelden og så jobbe i hvitt om natta.  Kroppen min trenger hvile innimellom

Og der er vi ved det viktigste punktet   Jeg må faktisk ta meg mer tid ril å hente meg inn mellom slagene. Ta meg tid til å senke skuldrene og finne roen innimellom. Det høres så lett ut, men er ikke så enkelt.

Ta i dag for eksempel. Jeg forlot heimen klokka 7.30 i dag morges, og turna inn føra igjen 12 timer seinere. Måtte bare svare på en mail etter jobb. Det tok 3 timer. Noen ganger tar det litt tid å finne de riktige formuleringene.   I går var klokka nesten 23 flr jeg kom hjem.  Jeg er så sliten at jeg er kvalm, men likevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg fremdeles er bakpå med mail etter ferien de to siste ukene. Da er det ikke lett å rydde tid til å senke skuldrene.

Nå tror jeg jeg gjør det eneste rette, tar med meg Charlie og kryper til køys seøv om klokka bare er 21.30. I morgen venter en ny dag.

Krim del 3

Den lange reisen

Han dro den svarte hetta ned over ansiktet. Han var den eneste i togkupeen, men det var en lang reise. Det ville komme på folk etterhvert. Han krøp sammen i hjørnet på det setet som var lengst fra døren. Han håpet mørket ville omslutte han når lyset ble dempet om en times tid. Han ønsket at når morgensolen kom og de var fremme ved bestemmelsesstedet ville ingen av de andre passasjerene huske å ha sett han, langt mindre ha en erindring om hvordan han så ut.

Når morgenlyset kommer venter en ny reise. Det er langt fra rekkehuset med boden og til det svarte kapellet i skogen. Han vet at stalloen, ypperstepresten, venter på han. Han håper han blir fornøyd når han hører hva han har å berette.

Han kryper sammen i hjørnet sitt. Vil forsøke å sove litt. Det er en lang reise.

 

 

Bokanmeldelse

I går klarte jeg faktisk å fullføre en av bøkene som ligger i stabelen over bøker jeg skal lese. La en ny bok i stabelen i dag, så den er fremdeles like høy. (Eller i realiteten litt høyere fordi boken jeg ble ferdig med var en ganske tynn bok.)

Boken jeg har lest er “I dag jeg. I morgen du” av Kjersti Annesdatter Skomsvold. En merkelig bok om et langt fra sunt mor-sønn forhold. Og her snakker vi voksen sønn.

Historien er bra, men boka er i grunn litt feil konstruert. Den er litt langtekkelig i starten. Forholdet mor-sønn og den fraværende faren blir malt nesten overtydelig. Og spørsmålene om hva og hvorfor blir påtrengende. Når svarene kommer, kommer de i små setninger. De kunne godt være bedre beskrevet. Det hadde gitt boken mer karakter, mer følelser. Virker nesten som forfatteren gikk lei eller fikk dårlig tid og måtte skynde seg å bli ferdig. Synd, for det var en god historie som kunne vært gjort mer ut av

 

Denne ukens planer…

Jeg fortsetter oppturen.  25. plass i dag, og fremdeles over 1.400 sidevisninger i går.  Dette går så det suser!!
Isabell Raad er fremdeles på bloggtoppen (hvis jeg lukker det venstre øye)  Hennes siste innlegg er et sånt. “Denne-ukens-planer-innlegg”. Og som alle ordentlige bloggere må jo jeg og ha et slikt innlegg..  Så her folkens, her kommer denne ukens planer;

Mandag (altså i går)

Jeg hadde planer om å lade batteriene skikkelig.  Første dag etter ferien, og jeg startet med en fridag.  Dagen ble brukt til å poste drøssevis av blogginnlegg, og en del husarbeid.  Jeg trengte å være litt i aktivitet fordi det raste litt mange tanker i hodet mitt plutselig.  Hvorfor kan du lese om i innlegget 2. gangs intervju… Dessverre ble ikke sommerfuglene i magen og nervene noe roligere etter telefonsamtalen i går kveld. Men jeg fikk beskjed om bare å være meg selv.

Tirsdag (altså i dag)

I dag er det tilbake på jobb, og på med den hvite pysjen.  Så da blir det røntgenfotografering i dag.  Må og få sjekket mail.  Håper det ligger en innkalling til lønnsforhandlinger og venter på meg.
Skal ha et møte på teams
Så bærer det til Drammen for det intervjuet.   Der er jeg ferdig ca klokka 20.30. Så da blir det vel bare middag og litt prat meg Gamle Gubben Grå før jeg stuper til køys.
Håper jeg får tid til å blogge litt innimellom.

Onsdag

På med den hvite pysjen og på jobb.
Et teams møte.
Komme meg ajour med oppfølging av mail hvis jeg ikke rekker alt i dag.  Må antakelig bruke kvelden etter jobb til dette.

Torsdag

Tillitsvalgtsdag.
Usikker på om jeg har noen møter i Drammen, eller om det blir en dag med skype-møter og kontorarbeid.   Må bli ferdig med de siste forberedelsene til lønnsforhandlingene pluss ta tak i eventuelle saker som venter i mailen og som jeg ikke har helt oversikten over.

Fredag

Jobbe i hvitt.
Forhåpentligvis så ajour med tillitsvalgtsarbeidet at jeg slipper å sitte igjen etter jobben for å bli ajour.

Lørdag og Søndag

Ingen planer. Men bør ut til Høvdingen en tur.  Må og få lest papirene til neste ukes kommunestyremøte og forberedt meg til befaringen som Hovedutvalget skal ha, blant annet på Regnbuen.   Og så var det den artikkelen om Foretaksmodellen som jeg har lovet å skrive….

Innimellom håper jeg jo å få oppdatert dere litt her på bloggen og.  Ha en fin dag, Jeg må stikke på jobb!

 

Krim del 2

En uventet gjest

Med forsiktige skritt listet den mørkkledde seg over hellene opp mot rekkehuset.  Fra store vindusflater skinte varmt lys. Han hørte lyder av familieliv. En TV, barnelatter, noen som spilte musikk i andre etasje. Det luktet godt av mat. Alle de lyder og lukter som hører et lykkelig familieliv til.

De mørkkledde gikk opp mot inngangen, men han rinte ikke på.  Med raske skritt fortsatte han til en mindre dør. Raskt og enkelt dyrket han opp døra til boden.

Det var ingen der, men det hadde han heller ikke forventet. Han lukket døren bak seg. Vred om låsen og satte seg i en mørk krok for å vente. Han hadde god tid. Før eller siden ville han han ventet på gå ut i boden en tur. Og da, da ville han være klar.

Noen ville svindle meg

Jeg blir litt krigersk og får på ny lyst til å ty til kanonene. For i det siste har jeg opplevd flere ganger at noen forsøker å svindle meg, og det gjør meg beint sagt forbanna!

Ok. Det er lenge siden jeg sluttet å la meg hisse opp av mailer fra drøssevis av advokater i Afrika som kunne fortelle meg at jeg hadde arvet penger fra en avdød ukjent slektning, og at penger ville strømme inn på konto bare jeg opplyste dem om kontonummer, pin kode til minibanken og koden til bank-id  samt skonumner og iq.

For det første, sist jeg sjekka i speilet sto det ikke stempla idiot i panna mi.
For det andre, man trenger ikke oppgi pinkode for å få penger inn på konto. Det er når pengene skal strømme ut fra konto det trengs koder. Og når bankene innstendig ber deg om ikke å oppbevare kort og kode sammen, ikke dele koden din med andre etc, hvorfor tror du banken din mener det er helt innafor å sende pinkoden til en ukjent fyr i Afrika som ved hjelp av Google-translate forsøker å innbille deg at han er advokat? Giwe me a break. Er du så dum at du biter på den der, ja da fortjener du nesten å bli svindla.

Jeg lar meg heller ikke narre av alle disse kjekke amerikanerne som kontakter meg på Instagram fordi de har blitt så bergtatt av min blendende skjønnhet (til tross for at jeg ikke har postet en eneste selfie). Når det er sagt stusset jeg litt mer da henvendelsen fra den russiske dama som ville gifte seg med meg dukket opp samme sted. Men jeg lot være å gå i dialog også med henne.

Her om dagen dukket det opp en mail fra Telenor som ba meg innstendig, og innen 12 timer betale de utestående telefonfakturaene. Lystre jeg ikke ordre, ville telefonen eller rettere abonnementet bli stengt.
Jeg stusset litt. Her måtte det være noe galt. Jeg har avtalegiro på telefonregningen. Den har da blitt jevnlig trukket fra kontoen. Jeg viser mailen til Gamle Gubben Grå. Samtidig sjekker jeg mailadressen, “Ligner absolutt ikke på en mailadresse jeg tror tilhører Telenor” sier jeg til Gamle Gubben Grå.  ” Og så har jo du abonnementet på telefon hos Telia…” sier den kloke mannen min. Og dermed havnet den mailen og i søppelposten.

Så var det mailen fra posten.  Og jeg innrømmer at det er vel det nærmeste jeg har vært til å bli skikkeliglurt. For denne holdt jeg på å gå rett på.
Posten meddelte meg at det fantes en pakke til meg som de hadde forsøkt å levere, men det hadde ikke vært noen hjemme. Hvis de skulle komme med pakken en gang til måtte jeg betale inn 27 kroner for å få pakken brakt hjem til meg.
27 kroner er en så liten sum, at varselklokkene ikke ringer.  Men likevel var det noen detaljer som fikk meg til å tenke meg om to ganger før jeg tok frem bankkortet.
Det hadde vært folk hjemme hele døgnet de siste dagene, og med en hund i huset får vi beskjed når noen entrer gårdsplassen.
Jeg ventet ikke noen pakke.
Akkurat det var jeg ikke så sikker på om holdt som argument.  Jeg husker at jeg for noen år siden fikk sms på sms med beskjed om at et budfirma hadde en pakke de skulle levere til meg, og ønsket å avtale tidspunkt for levering.  jeg ventet heller ikke da noen pakke, og neglisjerte sms og mailer. I flere dager, uker.  Til slutt fikk jeg en litt irritert telefonoppringning for å avtale tidspunkt.  Det viste seg at jeg hadde vunnet i en konkurranse jeg hadde deltatt i på nett og helt glemt.  Men siden da hadde jeg nesten helt sluttet å delta i konkurranser på nett.
Det tredje jeg reagerte på var at det ikke sto noe om hvor jeg eventuelt kunne hente pakken hvis  jeg ikke ville ha den levert hjem til meg.  Vi har jo post i butikk, og det er tre steder pakkene til meg pleier å dukke opp.
Så jeg ignorerte også denne henvendelsen.

Og bra var det.
For i helgen leser jeg  at en som svarte på mailen om de 27 kronene for å få pakken levert hjem plutselig ble trukket for over 1.700 kroner fra en ukjent “nettbutikk”.  Han var blitt svindlet.
Det kunne vært meg.

2. gangs intervju…

I dag har jeg fri. Myk start etter to ukers ferie.  Jeg hadde tenkt å bruke denne dagen til å kose meg. Roe helt ned. Ikke tenke på mailer som venter, de kommende lønnsforhandlingene eller andre ting som får opp stressnivået. Jeg kjente på en ørliten forkjølelse da jeg sto opp, og tenkte at dette kanskje var dagen for sofa, pelspledd og bok. Det var i dag morges.

Klokka 07.46. får jeg følgende mail:

Jeg ringer deg i kveld ifbm at nomkom allerde imorgen tirsd skal ha (fysisk) møte i Drammen kl 19, der det er satt av tid til deg kl 20-2030 til nytt intervju.

Det hadde vært fint om du hadde kunnet møte, men vi skjønner at det er kort varsel,  så nest beste er å være med digitalt.

Som sagt: ringer deg i ettermioddag om dette (bestemt møte kl 22 i går kveld).

De av dere som leser mailen min jevnlig husker kanskje at jeg stresset med et intervju for et par, tre uker siden. Tre uker i dag for å være nøyaktig. Hva er det egentlig du innbiller deg…. Og nå er jeg altså innkalt til annengangs intervju….  Der røyk ideen om en tanketom dag under pelspleddet.

Jeg har sendt svar om at jeg stiller på fysisk intervju. Det er bedre enn å bli intervjuet digitalt. Og lettere å gi et bilde av hvem jeg er og hva jeg står for.  Samtidig roet det ikke nervene nevneverdig. Og det er utrolig mange tanker som spinner rundt i hodet mitt i dag.

At det er en intervjurunde to betyr vel at de 7 vi var i første runde har blitt redusert noe? Hvor mange er det snakk om i en intervjurunde nummer 2? Topp 3? Å, så mange tanker, så mye sommerfugler i hele kroppen…

Jeg gleder meg til han ringer i ettermiddag, han som sendte mailen. Mitt politiske forbilde får nok roet nervene mine – litt. Og jeg får forhåpentligvis svar på noen av spørsmålene mine.

Fakta, faktisk….

Er fremdeles på en 26. plass, og har over 1.400 sidevisninger.  Dette går riktige veien.  Ferien er over, men i dag har jeg fri! Det kalles myk start….
Isabell Raad er fremdeles øverst på bloggtopplista (jada, jeg lukker det venstre øye) Hun har ikke kommet med noe nytt innlegg etter at hun avkreftet at eks-kjæresten hadde liten penis. Så da må jeg gå til bloggen som ligger på plass nummer 100.  Det er Torjus Dølo.

Torjus Dølos blogg har jeg lest fra tid til annen.  Jeg er usikker på om jeg har kommentert den her før.  Men han er en voksen mann, 59 år, som har sterke meninger om mangt. Vi er nokgrunnleggende uenig i mye, Torjus og jeg, men han skriver bra og kan få i gang tankespinn.  Det innlegget han skrev i går, og som jeg skal kommentere er slik jeg ser det ikke blant de beste han har skrevet.  Vi kan alle ha en dårlig dag.

Innlegget handler om at Faktisk.no har fått en konkurrent som heter Faktisk Fakta (faktiskfakta.no)
Jeg måtte jo sjekke om dette var fakta, og det var det.

Det er sikkert også fakta at de mediene som eier fakta.no får de summene i statsstøtte som Dølo hevder. Orker ikke faktasjekke det.  Hvorvidt fakta.no faktisk sjekker fakta i artikler etc i de mediene som eier dem, skal jeg heller ikke faktasjekke. Men jeg vet jo at Dølo og jeg har et litt forskjellig verdensbilde og bilde på samfunnet generelt. Og som alle andre fnyser vi litt av artikler som underbygger et syn vi er uenige i.

Dølo skisserer en samtale i redaksjonen til fakta.no, og om den er realistisk aner jeg ikke.  Men er den det, synes jeg sjefen der har et litt ensidig ordforråd med utrolig mye banning.  Jeg håper det ikke er fakta.

Jeg synes faktisk det er litt gøy, eller ironisk om du vil at noen ser behov for å ha faktasjekkere til å sjekke faktasjekkere.

 

 

Kokkejævel savner meg…..

Ok ok, ok jeg vet jeg har lovet “Han i boden” å være snill mot Kokkejævel  (Hvor har det blitt av “Han i boden”, forresten?)  Og jeg lover, jeg skal ikke begynne å kommentere  Kokkejævel igjen,  Ikke før han ligger på sine knær og trygler meg  Jeg blir aldri mer en del av “menigheten”.

Men i dag har han begynt et nytt konsept på bloggen sin, skriver han.  Han skal hver uke ha et innlegg der han ser på sine egne “verk” med et skarpt selvironisk blikk.  Det kan da ikke bety annet enn at han savner mine ironiske innlegg om bloggen hans?  Klarer dere å tolke det på noen annen måte?

Merker meg at heller ikke når han skal skrive selvironisk har han forstått hva ironi egentlig er….

Sånn, nå skal Kokkejævel få slippe å høre mer fra meg på en stund…

Krim del 1….

En leser foreslo at jeg kunne skrive krim her på bloggen for å få opp lesertallene.  Jeg falt for ideen. Jeg liker å skrive krim og har skrevet humoristisk påskekrim i mange år på jobben. Så her kommer første del av tidenes krimhistorie mulig inspirert av bloggverdenen selv om en hver likhet med virkelige personer selvsagt er helt tilfeldig og fullstendig tilsiktet.

Del 1. Svart messe.

De tunge klokkeslagene fra det lille, svarte kapellet kunne høres gjennom hele skogen. Med sin malmfulle klang kallet det menigheten til messe.  Og menigheten lot seg kalle. Fra alle kanter av skogen kom de vandrende i stillhet. Svartkledde skygger som gled gjennom natten på stiene inn til kapellet.

Det var få andre som var ute i den mørke septembernatten denne siste timen før det nye døgnet begynte. Få andre enn de trofaste medlemmene av menigheten som hørte klokkene som kimte i den svarte natten. Og om noen andre  hadde hørt de kalle, hvem hadde latt seg lokke inn i skogen en regntung høstnatt?

Oppe ved alteret inne i det sortmalte kapellet står den hvitkledde ypperstepresten, sjamanen  stalloen eller hva nå denne menigheten har valgt å kalle sin åndelige leder.
Menigheten valgt…
,Det er nok feil  Det er nok  den hvitkledde selv som har bestemt hvordan de skal tiltale han.

Når det lille kapellet er fullt og de tunge dørene slår igjen med et tungt drønn, snur den hvitkledde ryggen til den sortkledde menigheten, tar opp mobilen og tar en selfie av seg selv. En selfie av han som den lysende, rene, hvite foran den svartkledde menigheten. Lovprisningen kan begynne!