Det kan skje den beste…

Jeg vet hvor de svarte tankene bor.  Jeg vet hvordan de kan sive ut som en svart tåke og omslutte hele deg. Jeg er ikke der nå. Men jeg har vært der. Jeg kan komme dit igjen. Det kan du og….

Når man er uheldig og brekker et bein, hinker man rundt på krykker. Folk rydder plass for deg, bøyer seg raskt og tar opp ting du måtte miste og henter alt du ber om mens du sitter som en konge med beinet på en stol.

Får du en alvorlig sykdom, kreft eller hjerteinfarkt, dukker og mange opp, eller du får tilsendt hilsener, blomster og sjokolade.

Men når mørket omslutter deg, og du er dum nok til å være åpen. Fortelle at du sliter psykisk, ja da får du noen hjerter i kommentarfeltet. God bedring. Men ellers ingen ting. Ingen spør hvordan det går. Ingen besøker deg av redsel for at også de skal bli omsluttet av den svarte tåka. Når de møter deg på gata skifter de fortau av redsel for at depresjon skal være mer smittsomt enn korona. Her holder det ikke med 1 meter, munnbind eller sprit. Spesielt ikke sprit, selv om det er den medisinen mange som sliter tyr til når alt annet er prøvd.

Så vi forteller ikke at vi sliter. Vi forteller ikke at livet føles svart og håpløst. Vi skylder på influensa eller en vond rygg.

Jeg skriver ikke dette for å bli hyllet for min åpenhet, eller for å få klikk og avansere på bloggtopplista.  Jeg skriver fordi det er viktig å få en større åpenhet rundt psykisk uhelse.

Psykisk uhelse…. selv jeg har problemer med å skrive psykisk sykdom når innlegget kan assosieres med meg og mine følelser.

Psykisk syk….  Man får fort tanker om galehusets høye murer og mørke ganger.  Hvem vil assosieres med Hannah Green i “Jeg lovet deg aldri en rosenhage”?

Jeg er ikke psykisk syk. Jeg skal ikke skryte på meg det. Jeg er stor og tøff. Kjerringa som fikser alt!  Verden ligger for mine føtter, og hvis valget går over all forventning sitter jeg på Stortinget fra neste høst. Hva har jeg å klage for? Hva vet jeg om å slite psykisk?

Jeg er og idioten. Idioten som jeg føler alle ler av bak ryggen på. Noen ganger er jeg så håpløs i egne øyne at jeg tror alle ler av meg også når jeg ikke snur ryggen til.

Jeg pleier ikke å dukke ned i mørket.  Jeg pleier ikke å la det omslutte meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å lete etter lyset, finne det positive i livet. Om det så bare er streif av sol på en ellers grå himmel.

Men noen dager er tøffere, mørkere og vondere. Det er ikke en slik dag for meg i dag. Kanskje er det du som har det slik denne gangen. Jeg tror mange av oss har slike dager.

La oss strekke ut hånda til de som er omsluttet av mørke. Gi de en klapp på skuldra eller en skulder å gråte på.  Vi har alle våre tøffe dager, om vi ligger øverst på bloggtopplista eller på plass nummer 22.

 

 

 

Gjorde dagen min bra

Jeg pleier sjelden å være på Mega, selv om det er den matbutikken som ligger nærmest oss. Kiwi ligger nesten bare rett over gata. Men her om dagen var jeg innom for å se om de hadde krabbekjøtt siden det var utsolgt på Meny.

På vei ut av butikken sto det ei utstillingsdukke med en strikkekjole eller sid tunika. Den var rålekker! Det er en klesbutikk som ligger  bortgjemt i kjelleren på Mega, jeg har ikke vært der på årevis selv om de har klær i store størrelser. Jeg måtte ned trappa for å ta en titt.

Monas butikk som butikken heter var full av lekre klær, sko og vesker. Til min overraskelse så jeg at også kafeen der nede i kjelleren var åpen. Den gikk konkurs for et par, tre år siden. Men er tydeligvis åpen nå. Sikkert med nye eiere.

Det ble ikke noe kaffe på meg. Men du verden hvor mye fint det var hos Monas! Den kjoletunikaen fant jeg og. Ikke var den så veldig dyr heller. Rundt 500 kroner. Jeg synes ikke det er dyrt, for de klærne jeg har kjøpt på denne butikken har vært av god kvalitet og har holdt seg godt.

Men de hadde ikke større størrelse enn M. som i denne modellen tilsvarer 46 -48. Jeg bruker 50 -52. Nedtur…

Jeg ble stående å se en stund på kjolen. Den så da ikke så liten ut, det var en vid modell. Alle sier at jeg har gått ned så mye, og jeg har jo merket det på enkelte klesplagg…  Det kunne jo ikke skade å prøve…

Jeg hater å gå inn i prøverom og prøve klær som jeg har lyst på, men som viser seg å være for små.  Det blir liksom en nedtur  og jeg pleier å føle meg som en vandrende flodhest etter slike opplevelser.  Men å gå inn i prøverommet og prøve noe du forventer at er for lite kan da umulig gi like stor nederlagsfølelse?

Vel, jeg prøvde – og den passet! Snakk om opptur! Jeg fikk plass i et klesplagg i str 46!-48!  Og ikke bare plass, det satt som et skudd!  Det har ikke skjedd siden en gang på 1990-tallet! Jeg antar at jeg ikke behøver å fortelle at kjolen ble med hjem.

Mail fra Kagge forlag

Dere som har fulgt med på denne bloggen en stund vet at jeg liksom har gått og ventet på en henvendelse fra Kagge forlag.  Jeg mener det må da bare være et tidsspørsmål før forlaget tar kontakt og trygler denne kjerringa om å gi ut bok.

Og i dag, i dag var ventetiden endelig (nesten) over.
For i dag fikk jeg mail fra en forfatter som skal gi ut bok på Kagge forlag til neste år.  (Ja, litt nedtur.  Det er jo jeg som skal gi ut bok. ) Denne forfatteren, spurte om tillatelse til å sitere meg og bloggen min i en bok hun skriver om kvinnehistorie.

Jeg mener  når man blir skrevet inn i historiebøkene allerede mens man er i sin beste alder, ja da har man oppnådd noe stort. Nå var det egentlig ikke meg, men Datteren forfatteren ønsket å sittere. Et sitat jeg fortalte om i blogginnlegget “Mamma, kan en mann bli statsminister???”som jeg skrev i 2017.

Tenk, Datteren, dette geni av en ung kvinne kom allerede i en alder av fem år med uttalelser forfattere flere tiår senere ønsker å sittere. Hun ligner nok ikke så lite på moren sin, Datteren.

Det viser seg at Gro Harlem Brundtland ved flere avdelinger har fortalt en anekdote om et barn som har stilt spørsmål ved om en mann kunne bli statsminister. Dette som et bevis på hvor likestilt landet vårt er. Forfatteren, Hege Duckert, hadde lenge fundert på om det var en anekdote eller om spørsmålet virkelig en gang var blitt stilt. I sin søking på svar ramlet hun over blogginnlegget mitt, og ønsket å sittere det i boka.

Jeg tok en telefon til Datteren for å høre om hun ønsket å bli sittert i en bok om kvinnehistorie.  Det kunne hun jo godt, selv om hun ikke husket at hun hadde stilt spørsmålet.

Vi fikk oss en lang prat om feminisme og likestilling. Og humret også over et par andre historier fra Datterens oppvekst. For eksempel da hun kom hjem fra skolen skikkelig opprørt. Skolen drev med kvinneundertrykking kunne hun fortelle Gamle Gubben Grå og meg. Noe hun mente jeg umiddelbart måtte ta opp med skolen.  Hva denne undertrykkingen gikk ut på? Jo, læreren mente at hun og de andre jentene ikke trengte å løpe like fort som guttene for å kvalifisere seg til idrettsmerket…

Etter praten med Datteren sendte jeg mail tilbake til forfatteren om at hun kunne sittere bloggen og Datteren. Så må jeg vel følge litt med til neste år og skaffe meg ei bok om Kvinnehistorie når den kommer i handelen.

Jeg liker ikke å sutre men….

Enda jeg skrev både om Evig liv…og fortalte om en fremtidig  Hjemme hos reportasje  hjalp det lite. Jeg ramla ned fra en 24. plass og tilbake til plass nummer 25. igjen. Sukk.

I dag er det litt sånn “synes synd på meg selv dag”.  For det sliter på meg å være sykmeldt, igjen.  Etter tre uker med sykemelding hadde jeg håpet at jeg kunne være bra nå.  At bare jeg fikk hvilt ryggen litt, tatt litt hensyn til alle vondtene, så ville den maltrakterte kroppen bli bra igjen og jeg kunne fortsette.
Men jeg har vondt, vondt, vondt og  det gjør meg grinete.

Samtidig ønsker jeg ikke å fremstå som sutrete.  Det er utrolig mange som har det mye verre enn meg. Som har mer smerter, alvorlige sykdommer, dør i ensomhet eller må  nøye seg med å se den nyfødte sønnen sin på en pc skjerm.
I den store sammenhengen er det mange, veldig mange som har det verre enn Kokkejævel der oppe på bloggtoppen og meg.  Det tror jeg vi kan være enige om  Likevel synes jeg vi har lov til å synes litt synd på oss selv.

Dagen startet som vanlig med at jeg kreket meg opp av senga da klokka ringte 05.30.  Da hadde jeg allerede vært våken en stund.  Våkner rundt annenhver time hele natta, hver gang jeg må snu på meg for å finne en behagelig stilling. Blir alltid vondt når jeg får ligget en stund i samme stilling.  Slik har jeg hatt det i over ti år.  Begynner å bli vant med det.

Som den gode mor jeg er må jeg jo opp og passe på at Yngste Sønn kommer seg på jobb.  men det viste seg at han allerede hadde reist på jobb før jeg sto opp klokka 05.30.

Sjekker etter hvert bloggtopplista og oppdager at jeg har ramla ned på 25. plass igjen. Men er jo fornøyd med mine 1075 sidevisninger. Noe statistikk utover det har jeg ikke installert.  Hadde en gang, men det forsvant husker ikke helt hvorfor.  Er ikke så farlig.

Selv om jeg er sykemeldt, kler jeg på meg hver morgen.  Noen ganger kosebukse eller joggedress, men som regel ønsker jeg å kle meg i vanlige klær.  Ikke pynte meg, kanskje. Men vanlige hverdagsklær.  Tror ikke man blir friskere av hele tiden å fokusere på at man er syk.
Selv om jeg er sykemeldt, forsøker jeg å være litt i aktivitet.  Ryggen blir ikke bedre av at jeg ligger pal under pelspleddet på sofaen. I går vasket jeg inni steikeovnen.  Det trengtes! Det var omtrent alt jeg orket i går. Måtte ha en lang hvil på sofaen etter den økta.

Mange aktiviteter går an å utføre mens jeg ligger på sofaen og hviler ryggen.  Både å lese politiske sakspapirer , besvare mail og delta på møter på zoom går helt greit å gjøre i horisontal stilling.

Kokkejævel har vært i CT med ryggen sin.  Legen min diskuterte om jeg trengte en MR av ryggen hvis den ikke blir bedre. Snakket om at man alltid vil finne “noe” på en MR.  Men at det ikke er alt man kan gjøre noe med, og at mye er degenerative forandringer.  Forandringer som kommer med alderen.  Jeg er klar over alt det.  Det er ikke viktig for meg å få undersøkt om ryggen min har fått noen påkjenninger gjennom livet.  Det merker jeg hver dag, og nesten konstant.  Da jeg tok MR av ryggen for 13 år siden vardet nok av “funn”, nok av feil og mangler.  Jeg antar ryggen ikke har blitt mindre slitt i løpet av de åra.
Men det kunne kanskje være greit å finne ut om det er noe man kan rette på, eller om jeg bare må finne en måte å leve med ryggsmertene på.

I likhet med Kokkejævel synes jeg synd på meg selv i dag.  Selv om jeg i likhet med Kokkejævel også vet at det er mange som har det mer kjipt enn meg.  Jeg ønsker egentlig ikke å fremstå som sutrete.  Det er mange som har langt større utfordringer enn en vond rygg.
Jeg ønsker egentlig å ikke å ha fokus på smerter, og det som er kjipt.  Jeg ønsker å fokusere på de ting i livet som til tross for en vond rygg, er positivt. Samtidig er jeg redd for at hvis jeg på blogg fremstår som det positive, engasjerte menneske jeg er så blir det og brukt mot meg.  “Hun kan ikke ha så vondt at hun ikke kan gå på jobb.  Hun orker jo skrive blogg og skrive leserinnlegg om eldreomsorg.  Gå turer med hunden gjør hun og.”

 

Hjemme hos reportasje

Husker dere jeg skrev at lokalavisa ringte…? Nei jeg tenker ikke på den gangen jeg hadde et Do-intervju men når lokalavisa ringte her om dagen.  Journalisten som ville snakke med meg om bloggen og det at jeg er nominert som nummer to på Rødt sin liste til Stortingsvalget til neste år.

Nå er jeg ferdig i tenkeboksen, og har sagt ja til å møte journalisten. Selvsagt har jeg avtalt å få teksten til gjennomlesing før den blir trykket. (Jeg er ikke helt amatør).  Intervjuet er avtalt til neste uke, og journalisten spurte om å få komme hjem til Drømmehuset.  Jeg sa det var greit.  Det er viktig å by på seg selv og være positiv ovenfor lokalavisa (Siden hun er så opptatt av bloggen min, regner jeg med at hun leser dette.)

Akkurat det at det kommer en journalist hit har jeg ikke fortalt Gamle Gubben Grå ennå.  Jeg regner med at han blir fra seg av begeistring.  For det er klart en slik “Hjemme hos” besøk fra pressen fordrer jo at Drømmehuset viser seg fra sin beste side.  Siden ryggen til denne kjerringa ikke akkurat er så ok å bøye og strekke for mye på for tiden så tror jeg alle forstår hvem som må stå for gulvvask og støvtørring.
Jeg skal love å bidra med kommandering samt å si fra hvor “skapet” og alt rotet skal stå.

Tror jeg skal velge tidspunkt med omhu for når jeg forteller han den nyheten.  Akkurat nå er han i vaskekjelleren og vasker mine klær….

Evig liv…

Til tross for at jeg prioriterte rygg og ikke blogg i går avanserte jeg fra 25. ti 24. plass på bloggtopplista.  Det er det jeg sier Koronatest….. og  viruset vi alle frykter gir fortjeneste bare man vet å utnytte markedet.

Vi lever i dag den villfarelsen at aldring og til slutt død er en naturlig konsekvens av det å være menneske. Når vi våkner opp fra denne misoppfatningen, vil vi alle ønske å leve evig – på jorden.

Sitatet ovenfor er fra transhumanist Aubrey de Greys.
For meg virker det som om mange deler hans tanker.  Man ønsker å se på aldring som  en sykdom vi bør forsøke å kurere, slik vi ønsker å kurere kreft og andre sykdommer.  Jakten på ungdomskilden og jakten på det evige liv er vel omtrent like gammel som det har vært mennesker på jorden.  Det er ikke vanskelig å forstå resonnementet. Hvis man får spørsmålet om man vil leve lenger,  vil de aller fleste svare ja. Viljen til å leve er heldigvis sterk hos oss mennesker.

Ønsket om at våre barn skal leve lenge,, er om mulig kanskje enda sterkere enn ønsket om å leve lenge selv.  Man finner knapt det forelder som ikke ville værevillig til å ofre eget liv for å redde sine barn fra ulykker, sykdom eller død.  Slik sett er det helt forståelig at Kokkejævel, langt der oppe gjør alt han kan rasjonelt og irrasjonelt, for at den lille sønnen skal ha alle muligheter til å vokse opp.

Kokkejævel ja, han har et fint bilde av sin mor ved gravstedet til sine to barnebarn. Minner oss om at vi ikke er alene med sorgen når vi mister noen.  At andre familiemedlemmer som besteforeldre også har sin sorg.
Jeg har flere ganger når jeg har lest eller deltatt på foredrag om å miste barn reflektert over besteforeldresorgen når et barn dør.  Det er en tøff sorg.

Selvsagt sørger de over et elsket barnebarn som har blitt revet bort så alt for tidlig.  Og den sorgen kan være tøff og vanskelig slik all sorg er når døden kommer tidlig , meningsløst tidlig.
Samtidig ser de at barnet sitt, foreldre som har mistet barn, i sorg. Og som alle foreldre vil jo også besteforeldre gjøre alt de kan for å skåne sitt barn mot sorg og smerte.
Og mens de selv er  i sorg og kanskje sjokk, ønsker de å være der for barnet sitt.  Være til støtte og kanskje praktisk hjelp. Ta seg av søsken til den døde.  De ønsker å gjøre alt de kan for å lindre sorgen fjerne smerten hos barnet sitt – samtidig som de selv er i bunnløs sorg.
Besteforeldresorgen er en tøff påkjenning for mange.

 

Koronatest…..

Jeg er fremdeles på en 25. plass.  Enda jeg skrev både engasjert og inspirerende om vekkerklokka som ringte., la ut et leserinnlegg fra lokalavisa og kunne meddele at telefonen ringte  når jeg lagde middag.  Men hva hjelper det?  Kokkejævel langt der oppe på bloggtoppen la ut innlegget “Korona-test sekund for sekund”

Hele 11 bilder ledsager innlegget hans om en test som vel toppen tar to minutter å få utført.
Så hvis du virkelig ønsker å studere nøye bilder av vattpinner i svelg og nesebor, versegod.  Jeg tror jeg finner en annen blogg å kose meg med mens jeg spiser frokost.

Lokalavisa ringte…

Jeg drev med middagslaging i dag da telefonen ringte. Alle som leser denne bloggen jevnlig vet at for meg krever det å lage middag ofte full konsentrasjon. Det er så mye som kan gå galt, eller i det minste ikke helt etter planen. I dag sto hjemmelagde fiskeburgere på menyen.  Og etter fiskekaker jeg lagde forrige uke viste jeg at dette fort kunne ende som plukkfisk.

Hvor var jeg? Jo telefonen ringte, og selv om det var et ukjent nummer tok jeg den. Pleier sjelden å gjøre det.

Det var en journalist fra lokalavisa. De hadde fått pressemeldingen om at jeg var nominert som nummer 2 på Rødt sin liste til Stortingsvalget. Jo, jeg måtte bekrefte at det stemte, at det var nominasjonskomiteens innstilling. Men at nominasjonsmøte ikke hadde vært ennå. Ting kan endres.

Ja, og så hadde hun fått med seg at jeg skrev en blogg som var ganske populær. Om jeg ville snakke med henne om bloggen.  Og plutselig gjorde denne kjerringa noe hun ikke pleier. Hun ba om betenkningstid. Endelig slo refleksen fra noen av de mediekursene jeg har vært på som tillitsvalgt inn.

For jeg kan helt klart snakke levende og engasjert om Rødt sin politikk. Om hvilke saker vi i Rødt mener er viktige å fokusere på inn mot Stortingsvalget, og ikke minst hvilke saker vi ville like å få endret på hvis vi fikk mer innflytelse på Stortinget enn den ene plassen partiet har i dag.

Jeg kan og snakke om bloggen min, mitt lille fristed i hverdagen. Og en liten epistel i lokalavisa ville sikkert gi et i det minste kortvarig oppsving på antall sidevisninger. Og er det ikke det jeg ønsker? En stor mengde sidevisninger slik at jeg kan ta et jump oppover bloggtopplista?

Plutselig der blant oppkutta fiskebiter og stangselleri ble jeg i tvil om hvor lurt det var å blande Kjerringtanker, bloggen, inn i samme artikkel som at jeg har en plass på Rødt sin liste til Stortingsvalget.
Kjerringtanker er mine tanker, mine betraktninger over livet og samfunnet.   Mitt fristed.
Og selv om jeg har ønske om å influere, drive påvirkning, også politisk, ønsker jeg ikke at bloggen skal bli sett på som en del av Rødt sin valgkampstrategi.
Jeg startet denne bloggen en januardag i 2012.  Jeg hadde knapt lesere, og ingen ide om hva jeg ville bruke bloggen til utenom å få utløp for skrivetrangen jeg alltid har hatt. Jeg har tenkt mange kjerringtanker siden den gang.

Jeg vet heller ikke hvor kjent det er i Rødt-miljøet at jeg blogger. Jeg regner med at nominasjonskomiteen har gjort hjemmeleksa mi og googlet meg for å forsikre seg om at jeg ikke har noen skjeletter i skapet før de satte meg opp på en så høy plass på lista. . Og googler de meg, kommer bloggen raskt opp.
Vel, jeg ba om betenkningstid. Jeg  skal ta meg en prat med noen i Rødt. Så skal jeg nok stille opp til en prat  med pressen.  Må bare påse at artikkelen ikke  får en vinkling som kan ødelegge for partiet.

 

Hva er viktigst?

Innlegget under er et leserinnlegg jeg skrev i lokalavisen etter at jeg hadde lest avisens artikkel om budsjettforslaget til Rådmannen.

I en kommune hvor vi tar oss råd til å flotte oss med to ordførere på heltid og to rådmenn mener rådmannen at vi skal kutte i helse og omsorg. Kutte 3,2 millioner på tilbudet til dem som er øverst i omsorgs-trappa, de som trenger mest hjelp. Kutte 20 millioner på sektoren totalt.

I en kommune som har et skrikende behov for sykehjemsplasser mener rådmannen at et kutt på 3,2 millioner knapt vil være merkbart for brukerne.

Hallo, vi har leide modulbygg stående på Austjord fulle av sykehjemspasienter som et tydelig bevis på at vi har for få institusjonsplasser.

Vi hørte på en informasjon fra KS i forrige kommunestyremøte at vi i framtiden vil trenge 220 flere sykehjemsplasser i kommunen.

Svaret til rådmannen på den utfordringen er «Kutt ned på antall sykehjemsplasser!»

I en kommune hvor vi svir av to millioner på en «strukturutredning» innen helse og omsorg med innleie av konsulentbistand som den største kostnaden.

I en kommune hvor den største debatten i det politiske «Ad hoc utvalget» som skal lede dette arbeidet så langt har gått på hvor mye lederen av Adhoc-utvalget skal ha i godtgjørelse. I denne kommunen, i vår kommune, har vi ikke råd til å opprettholde det tilbudet vi har i dag.

I vår kommune ser ikke rådmannen andre muligheter enn å kutte 3,2 millioner i sykehjemstjenestene til de svakeste i samfunnet. De som ikke lenger kan tale sin sak selv.

I dette leserinnlegget viser jeg til mulige innsparinger på rundt 4 millioner, ved å nøye oss med én ordfører, én rådmann og å droppe utstrakt konsulentbruk.

Det var alt jeg rakk mens jeg tok morgenens første kaffekopp.

Jeg er overbevist om at når vi i Rødt får studert budsjettforslaget fra rådmannen nærmere, vil vi i vårt budsjettforslag ha funnet inntjening til samtlige av de 20 millionene som rådmannen ønsker å kutte i helse og omsorg.

Klokka 05.28 gikk alarmen!

Det gjør den forresten hver morgen.  Eller på ukedagene da, fra mandag til fredag.  Alarmen på vekkerklokka melder  fra klokka 05.28 at nå er det på tide at denne kjerringa står opp.

Ofte er jeg oppe før det.  Noen ganger er det umulig å finne en stilling som ikke gjør vondt.  Da er det bedre å stå opp, bevege seg litt. Og så heller krype sammen under pelspleddet om noen timer.  Ta en tablett eller to hvis kroppen verker på det mest intense.   I det minste kan jeg det denne uka. Jeg er fremdeles sykemeldt.

Som den hønemora jeg er, er jeg oppe så tidlig for å se at Yngste Sønn kommer seg av gårde på jobb.  Det kan være tøft å komme seg opp og ut før 7 når oktobernatta fremdeles ligger svart utenfor vinduet.

Jeg har ramla ned på en 25. plass på bloggtopplista.  Får ikke 77.392 sidevisninger av å skrive om Katastrofeøvelser og gatevandring i oktobermørke.  Får sikkert ikke det av å skrive om vekkerklokker som ringer heller.

Kokkejævel som troner på bloggtoppen har 65 ganger så mange sidevisninger som meg.  Det er et vilt antall sidevisninger.
Han skriver om livet på barsel, og en apnealarm som utløses midt på natta.

Jeg har ingen erfaring med apnealarm.  Vi fikk tilbud om å få det da Eldste Sønn ble født.  Indikasjon var til stede. han hadde en søsken som var død i krybbedød.  Den andre indikasjonen for å få apnealarm er his barnet har hatt livløshetsanfall i barseltiden. Prematuritetsapne og forbigående apne de første få dagene etter fødsel utgjør i følge de prosedyrene jeg finner ingen indikasjon på apnealarm.

Det var ingen enkel avgjørelse å ta.  Ja eller nei til alarm.  Vi diskuterte lenge, veide for og i mot.
Til slutt valgte vi å takke nei.  Det ble respektert av alle rundt oss, og de på barsel som visste at vi  var usikre på hva som var riktig for oss sa at vi bare kunne komme og hente alarmen hvis vi ombestemte oss.
Andre foreldre som har mistet barn velger annerledes enn oss.  Hver familie får ta sine avveininger og finne ut hva som er riktig for dem.  Det finnes ikke noe fasitsvar.

Alarm er ingen garanti mot krybbedød, den forebygger heller ikke krybbedød.  Men den gir foreldrene en mulighet til å starte gjenoppliving så raskt som mulig. Det kan gi foreldre som selvsagt er engstelige for at katastrofen skal skje nok en gang litt mer trygghet.  En krybbedød-mamma sier i en artikkel i medlemsbladet til Landsforeningen for Uventet Spedbarnsdød at alarmen gir henne den nødvendige tryggheten til at hun i det hele tatt skal klare å legge fra seg barnet sitt.  Man skal ikke kimse av den positive psykologiske effekten dette har både på foreldre, og også på barna.

Det hjelper selvsagt ikke å ha alarm hvis man ikke vet hva man skal gjøre når alarmen går.
Derfor får foreldre som skal ha alarm ha god opplæring i bruken av alarmen og i gjenopplivningsprosedyrer slik at de  vet hvordan de skal starte med gjenopplivning til ambulansen kommer.
Det er bra at man får god veiledning og øvelse.  Det må jo være helt grusomt hvis alarmen går, pustestans er et faktum, og man blir stående der handlingslammet fordi man er redd for å gjøre noe galt. Gjøre vondt verre.
Ikke minst, det å vite at man ble varslet men ikke klarte å hindre katastrofen fra å skje igjen. For en selvbebreidelse det kan gi grunnlag for.  Eller tenk om det ikke var du som var alene med barnet ditt når alarmen gikk, men partneren, en bestemor eller andre som satt barnevakt en times tid…..

Det er flott at foreldre, slik som i Kokkejævel og Kjærest sitt tilfelle, får tilbud om alarm.  De har fått opplæring og vet hva de skal gjøre hvis alarmen går.  For dem, med deres historie, gir det en trygghet de trenger i hverdagen å få dette tilbudet.   Her er bruk av alarm faglig begrunnet .

Enkelte leverandører av pustemonitorer til hjemmebruk hevder at monitoren gir maksimal sikkerhet mot krybbedød og anbefaler den til alle spedbarn det første leveåret.  Det er lett å la seg lure til å tro at man som ansvarlige foreldre bør bruke pustealarm/monitor for å sikre spedbarnet sitt mot krybbedød.

Pustealarm er en ”mekanisk valiumtablett”. Den kan gi beroligende effekt for foreldrene uten å forebygge mot krybbedød, Pustealarm er absolutt ikke noe alle barn bør ha første leveår.
De første spedbarnsmånedene utvikles pustemønsteret fra å være uregelmessig med både korte
og lange pustepauser til mer regelmessig og voksent pustemønster. Bruk av monitor under de første tre til fire måneder vil derfor gi mange falske alarmer. 

Sitatet ovenfor er fra overlege Jens Grøgaard ved Barneklinikken ved Ullevål og er hentet fra artikkelen “Pustealarm – bare falsk trygghet?” som sto på trykk i Landsforeningen mot Uventet Barnedød sitt medlemsblad ” Oss foreldre i mellom”  03/07.

Jeg skal passe meg godt for å råde unge foreldre av i dag.  Ingen ting er mer irriterende enn gamle kjerringer som meg som belærer ungdommen med “da jeg var ung….”    Jeg vil bare advare mot en sykeliggjøring av spedbarn  At  foreldre skal få barseltiden ødelagt av den utryggheten mange falske alarmer vil gi. Eller at de skal føle at de er dårlige foreldre fordi de ikke går til anskaffelse av en dyr alarm.

Og helt til slutt, før dere begynner å hugge hodet av meg i kommentarfeltet.
Jeg forstår utmerket godt hvorfor Kokkejævel og Kjærest har valgt å ha apnealarm.  De har fått den utlevert på sykehuset, og i deres tilfelle ar det indikasjon for det.  Ikke fordi jeg mener at babyen deres har noen økt risiko for krybbedød, men fordi en alarm kan gi de den tryggheten de trenger for å få en best mulig barseltid. Ikke minst psykisk.