Bildet over er av FNs generalsekretærer, eller i det minste noen av de, De har ikke noe med saken å gjøre. Jeg trengte et bilde av et venterom og syntes dette “venterommet” med en samling portrettmalerier av viktige menn i dress passet utmerket.
Husker dere at jeg skrev innlegget Et tankefullt innlegg for et par dager siden? Det var basert på et leserinnlegg eller en artikkel i Aftenposten som handlet om venterom på kreftavdelingen i nybygget på Radiumhospitalet.
I dag ser det ut som om problemet kan være løst. For i kveld leser jeg i samme avis dette innlegget. I dette innlegget skrevet av klinikkdirektør Sigbjørn Smeland kan vi lese at han takker for innlegget som jeg skrev om på mandag og fortsetter med å forsikre at dette følger vi opp. Så fortsetter han; Vi vil derfor som et første tiltak sette frem en stol for pasienter ved resepsjonen. Dernest ser vi at vi må få inn flere og mer behagelige møbler. Vi har allerede tatt i bruk noe av det gamle møblementet.
Sånt liker jeg. De som bestemmer bestemmer seg for å lytte til kritikken og ta den på alvor. Så derfor vil jeg i dag gi honnør til Sigbjørn Smeland. Jeg tror mange ledere kan ha noe å lære av han.
Hvorfor kan de ikke spise kake hvis de ikke har brød? Spørsmålet skal Marie Antoinette ha sagt da folket gjorde opprør når sulten og de dårlige kårene ble for tøffe. Sannheten var, for de som lever i en privilegert verden uten kontakt med samfunnet rundt seg, at folket selvsagt ikke hadde kaker å spise når de ikke hadde brød. De manglet penger til mat.
At menneskene der ute kunne mangle penger til noe så grunnleggende som mat var utenfor Marie Antoinette sin fatte-evne der hun levde et liv i overflod av brød så vel som kaker og annen mat.
Litt slik føler jeg det er når Støre, Vedum, Wettre og resten av regjeringen viser til den lokale selvråderetten når noen mener regjeringen må gjøre noe for å redde de videregående skolene som blir lagt ned i innlandet, Buskerud og andre fylker. Hvorfor kan de ikke bare ta penger fra et annet sted i budsjettet hvis de ikke vil legge ned skoler?
Sannheten er jo at det ikke alltid er noe annet sted i budsjettet å finne de midlene. Når ostehøvelen er brukt lenge nok på fylkesbudsjett og kommunebudsjett er det til slutt ikke ost igjen.
I Norge er det ikke mangel på penger, men mangel på fordeling. Vedum sitter på en smellfeit sparegris, men nekter å gi mer til kommuner og fylkeskommuner.
Litt rart i grunnen. At dette skjer på akkurat Vedums vakt. Han er leder for Senterpartiet, som jo liksom skal være distriktenes parti. Jeg tror det hjelper lite med gratis ferjestrekninger og noen ekstra lensmannskontor når ungdommen og de videregående skolene forsvinner. Tror han folk husker så dårlig? I midten av august neste år starter et nytt skoleår. Ungdom fra Dokka, Lom, Etnedal og andre bygder må belage seg på flere timer på buss hver dag eller hybeltilværelse allerede i 16 års alderen. Omtrent samtidig skal foreldrene deres og de eldste av elevene gå til stemmeurnene og bestemme hvem som skal styre pengesekken de neste fire årene. Pengesekken og landet. Vedum antar jeg sikter seg inn på den gjeveste plassen på Senterpartiet i Innlandet sin liste. Er du Trygve så sikker på at det er deg folk på Lom og i Nordre Land (Dokka) vil ha til å representere seg på tinget? Snakk om å skyte seg selv i foten.
Det er fylkespolitikerne folk er sinte på nå. Men de sitter ikke på en stor feit julegris stappfull av penger. Den er det regjeringen og Vedum som sitter og koser seg med.
Nå som bloggtoppen oppdateres midt på dagen så vet jeg kvelden før hvilken blogger som jeg skal reflektere over neste morgen. I går konstaterte jeg glad og fornøyd at det var Allan. Allan er en fin fyr. Bloggen hans er full av reklame, fjas og lett underholdning. Lett å kommentere uten at jeg trenger gå inn i de helt tunge refleksjonene. Så jeg la meg i går med et smil om munnen sikker på at dagens første blogginnlegg fra meg skulle bli lettbent og muntert. Ikke var det noen vits i å sjekke ut hans siste innlegg før jeg la meg. Allan er en morgenfugl og publiserer gjerne innlegg lenge før jeg står opp om morgenen, enda jeg absolutt ikke er noen syvsover.
Så hva våknet jeg til i dag? Allan hadde ganske riktig kommet med et nytt innlegg lenge før soloppgang. Klokka 05.16 publiserte han innlegg om Religionens plass i samfunnet i gamle dager Ikke akkurat det innlegget man forventer å finne midt blant reklame for hårfønere og hudprodukter inne hos Allan. Jeg hadde sett for meg at i verste fall måtte jeg skrive om mat, han har blitt den reneste kokkeblogger i det siste. Men altså Religionens plass i samfunnet i gamle dager…. (sukk.)
Det høres nesten ut som en oppgave historielæreren min på Gymnaset, salige Thor Time kunne kommet med på en lekseprøve Grei ut om religionens plass i samfunnet fra middelalderen til ca år 1750. Hva skjedde i 1750 forresten? Hvorfor nevner han dette årstallet? Borgerskapets fremvekst? Begynnelsen på ny tid? Politiske revolusjoner? Her kunne jeg sikkert komme med mange refleksjoner og innlegget mitt kunne fort blitt akademisk, knusktørt og ulidelig kjedelig.
La oss blåse i 1750, og heller gjøre som Allan. Konsentrere seg om perioden fra middelalderen og frem til 1700-tallet. Gamle dager har altså blitt snevret inn til kun å gjelde perioden fra middelalderen til 1750. Vi utelater altså rundt fem tusen år av historien. Men Allan stopper ikke der med å forenkle problemstillingen. Han forholder seg til det han lite presist kaller vår del av verden. “Vår del av verden” er en litt upresis beskrivelse. Mener han Bardu? Norge? Den vestlige verden? Jeg er usikker. Men han har tydeligvis snevret inn problemstillingen slik at det kun dreier seg om kristendommen.
Snedig trekk. Da trenger han ikke forholde seg til Islam sin storhetstid som vel varte helt frem til 1600-tallet. Hvordan man brukte skattesystemet for å omvende mennesker fra Hinduismen til Islam eller Adi Granth.
Så egentlig har Allan innsnevret problematikken i emnet sitt til å omhandle kristendommens plass i samfunnet i Norge (eller Bardu) i perioden fra middelalderen til 1750. Jeg tror han tenker litt større enn Bardu, for der var det ikke noen kirke før i 1829. Ikke var det så mange folk heller. De kom først flyttende fra Østerdalen på 1790-tallet.
Om det stemmer som Allan skriver at de som trodde på andre religioner ble brent på bålet er jeg usikker på. Hekser og trollmenn ble brent, men det hadde vel ikke alltid noe med religion å gjøre? Mer med at de kunne fremkalle sykdom og skader. Eller i det minste blitt beskyldt for det. Jeg tror jeg fort hadde havnet på et bål om jeg hadde levd på den tiden.
Ellers er jeg enig i at det var smart å være kristen på den tiden. Jeg er som Allan overbevist om at det gjorde livet mye enklere. Religionsfrihet var nok ikke oppfunnet ennå. Et lite apropos forresten, Allan, siden du arbeider i skoleverket; Gud er egennavn og skrives med stor G. (Hvis ikke slike regler er endret siden jeg gikk på skolen.) Her hadde Thor Time vært fremme med rød-pennen hvis jeg ikke hadde husket det.
Kirken eller ikke selve bygget da men Kirkens menn hadde stor makt. Og siden Kongen på den tiden var svært langt unna både Bardu og Ringerike var det ofte Kirken i form av prester, proster og andre geistlige som styrte mye av samfunnet og samfunnsutviklingen.
Kirken var rik. Rikdom og makt er ofte to sider av samme sak. Også i dag. Hvorvidt de benyttet sin rikdom til beste for folk i menigheten eller ikke varierer nok fra sted til sted, og fra prest til prest. Men jeg tror ikke man utelukkende skal se på kirken som noe negativt i denne perioden. Ikke sikkert det hadde blitt så mye bedre om andre var satt til å ivareta den rikdommen og den makten kirken hadde.
Allan kommer inn på reformasjonen og delet mellom katolisismen og protestantene. At vi her i landet sluttet å betale for å få syndenes forlatelse og får det helt gratis, litt mer i tråd med da Jesus vandret rundt på jorden. Kan ikke huske å ha lest at han tok seg betalt. Han fikk 2 fisker og fem brød en gang, men det tok han å mettet fem tusen mennesker med. Det kan ikke ha blitt stort med rester eller fortjeneste av det.
Om det er opplysningstiden som gjør at kirken mister mye av sin makt er jeg usikker på. Jeg er ikke så sikker på om de som har makt nå alltid er så opplyste. Det er ikke alltid de med størst vett og forstand som er satt til å styre og ordne i dag. Hadde man hatt fokus på vitenskap og kunnskap tror jeg ikke man hadde lagt ned skoler i så stort omfang som det gjøres i fylker og kommuner i disse dager. Det er jo flere fakkeltog for skolebevaringer enn det var heksebål i gamle dager.
Jeg tror kirken mistet sin makt etter som borgerskapet vokste frem og flere og flere ønsket makt uten nødvendigvis å bli prest. Å gå fra prestestyre til folkestyre var nok en god greie, men jeg tror vi har et stykke igjen før det er folket som styrer seg selv. Det er fremdeles mye makt som utøves i det skjulte. Det er ikke alltid beslutninger tas i åpne politiske fora. Ofte er det maktpersoner som drar i tråder og utøver makt de har mer i form av posisjoner i samfunnet og kapital. Kanskje kan man si at storkapitalen har overtatt mye av den makten kirken hadde fra middelalderen og frem til1750.
I dag fyller jeg tekoppen og setter meg ned ved tastaturet med et stort smil. I dag skal jeg få lov å reflektere over det siste innlegget til en blogger jeg verdsetter svært høyt. Janne Nordvang og hennes oppsummering av ukas små øyeblikk hver søndag er en av ukas høydepunkt for meg.
Janne skildrer små hverdagslige øyeblikk som kanskje mange av oss har, og viser oss at de er verdifulle. Som denne søndagsmorgenen Janne skildrer i sitt siste innlegg; Rundstykkene står i ovnen, kaffen er allerede klar på kanna, og det knitrer i tørre bjørkekvister borte i peisen. Kan man egentlig ha noen bedre start på søndagen?
Hun evner og å se det fine i øyeblikk jeg overhode ikke ville klart å se noe fint i som i avsnittet; Den morran det det var så mye frost på sykkelsetet at alle eggene mine frøs før jeg nådde postkassa, og sikkert kunne bli millionær på svartebørs-egg på det illegale prøverørsmarkedet. Så kaldt var det, at vottene måtte frem, og nesa var rød på tippen da jeg ruslet gjennom skolegården. Nesten julestemning, fint øyeblikk! Jeg tror neppe jeg ville beskrevet det som et fint øyeblikk, likevel skjønner jeg hva hun mener, og hvorfor hun synes det er fint.
Og hun fortsetter med å gjøre kulda til noe fint. Og kulda lager rammer rundt bladene, rammer av frost som gjør bakken til et skattekammer for oss som liker å gå med snuta ned på let etter noe vakkert. Og å rusle rundt sånn og se etter blader med rim, det gir meg så ro i sjela! Så mange fine øyeblikk, litt i min egen verden, midt i alle andres travle hverdag. Hvilepuls!
Janne Nordvang sin blogg er en blogg man blir glad av å lese, og så føler man at hverdagslivet vi alle lever kanskje ikke er så kjedelig som vi ofte tenker. Det er jo proppfullt av små øyeblikk hvis vi bare evner å lagge merke til dem.
I dag kom jeg over et innlegg i Aftenposten som jeg håper mange tar seg tid til å lese. (Bare trykk på lenken). Artikkelen er skrevet av Elin Killie Martinsen.
Elin Killie Martinsen har arbeidet som journalist, skribent og lydtekniker i NRK, RadiOrakel og ulike nyhetsmedier i mange år. Martinsen har hatt lymfekreft i elleve år. I artikkelen skriver hun om møblene på en kreftavdeling på Radiumhospitalet som har flyttet inn i et nybygg. Eller egentlig skriver hun vel så mye om mangel på møbel. Hun savner en stol å sitte på ved skranken, fordi en kreftpasient ikke alltid har krefter til å stå så lenge av gangen. Hun skriver om det å beholde verdigheten ved å slippe å trygle de ansatte i skranken etter noe så selvfølgelig som en stol, en krakk eller et sittemøbel til å hvile kroppen på.
Hun spør om unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter. Det er ikke bare mangelen på stol ved resepsjonen hun reagerer på men og at de sittemøblene som er i det området pasienter venter mellom forskjellige prøver og konsultasjoner eller på drosja hjem er så ukomfortable. At de krever at du sitter som et tent lys, rett i ryggen, og ikke møbler hvor du kan synke sammen og finne hvile, eller enda bedre kanskje strekke deg litt ut, eller krølle deg sammen i delvis liggende stilling.
Hun spør Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til? Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?
Jeg har gjennom år vært såpass med i styre og stell av norske sykehus at jeg kan gi henne svaret på de to spørsmålene. Jeg er usikker på om hun vil like svaret. En kortversjon av svaret kan sammenfalles slik, jo nærmere du er det passientnære arbeidet i et sykehus, jo mindre har du å si om slike ting. Det folk som har arbeidet i en slik resepsjon over flere år når sjelden inn hvis noen lenger opp i systemet har bestemt noe annet.
Skal vi dra på Høstutstillingen i Hønefoss? sa jeg til Gamle Gubben Grå søndag morges da vi var ferdig med frokosten og han hadde lest alle papiravisene fra i lørdag. Gamle Gubben Grå var ikke negativ, litt mer nølende. Så kan vi gå på Kafe Clint å drikke kaffe-latte, lokket jeg. Er det ikke slik at veien til mannens hjerte og medgjørlighet går gjennom munnen? Jeg mener jeg har lest det et sted.
Denne kjerringa pleier å få det som hun vil I det minste når jeg ønsker å få gjort noe annet enn husarbeid eller vedlikehold av hus og hjem. Da er jeg ikke like bortskjemt. Snart satt vi i bilen. Vi dropper kaffen, sa Gamle Gubben Grå i det vi svingte ut på E16, og så drar vi heller til Oslo etter at vi har vært på den utstillingen. Oslo? Så husket jeg. Gamle Gubben Grå var på Ullevål sykehus til en undersøkelse her om dagen. Da han kom hjem opplyste han om at det var loppemarked på Ullevål skole, hans gamle barneskole, denne helga. Dit hadde han lyst til å dra. Sikkert egentlig på lørdag, men da hadde jeg plutselig en annen avtale. Nå øynet han et håp. Vi satt jo alt i bilen, og han satt bak rattet.
Jeg sukket stille. Hvis vi skal til Oslo, drar vi rett dit sa jeg. Da utsetter vi høstutstillingen i Hønefoss til en annen dag. Den er åpen en uke til. Gamle Gubben Grå smilte fornøyd, og ga gass innover mot hovedstaden. Det er ikke bare jeg som ofte får det som jeg vil
Slik gikk det til at jeg plutselig befant meg i Ullevål Havenisseby og fotograferte teglsteinshus i engelsk stil omgitt av høstfarger i stedet for å fotografere kunst av lokale kunstnere i et leid lokale nede i Hønefoss sentrum.
I bilen hadde jeg ymtet frempå om at vi kanskje kunne ta turen ned i Wergelandsveien og gå på den “ordentlige” Høstutstillingen etter loppemarkedet, uten at jeg hadde fått noen lovnader om det.
Lopper er gjerne litt dyrere på Oslo beste vest enn på de loppemarkedene jeg oftest frekventerer, men det ble i det minste med et par bøker hjem. Jeg kan komme tilbake til de i et senere innlegg. Gamle Gubben Grå kjøpte og noen bøker.
Litt gøy å være på Ullevål skole. En skole fra 1926 som byantikvaren har funnet verneverdig og registrert som kulturminne – og den er, selv om deler av bygningen snart er 100 år gammel, fremdeles i bruk som offentlig skole. Offentlig skole for barna til en god del av Oslos godt bemidlete befolkning, uten at det skrikes høyt om helsefare og dårlige arbeidsforhold. På Hønefoss er alle barneskoler eldre enn 60 år for lengst stengt. Noen hevder at det er direkte helsefarlig å ha undervisning i så gamle bygg. (Det er vel og merke ikke foreldre og barn som kommer med slike uttalelser, men politikere og rådmann med større behov for å bygge monumentale bygg over egen storhetstid enn å ivareta det vi alt har.)
Det var e digresjon, men det er ikke fritt at jeg gjør meg noen tanker der jeg går rundt i den ærverdige gamle bygningen.
Kom vi oss på Høstutstillingen? Nei, vi gjorde ikke det. Men jeg fikk kaffe-latte på Åpent Bakeri på Damplass, fremdeles i Ullevål Havenisseby. Vi tok en kopp kaffe der mens vi ventet på at Lofthus Samvirkelag som jeg har hørt så mye om skulle åpne. Ja, det ligger og på Damplass.
Lofthus Samvirkelag svarte virkelig til forventningene. Hyggelig miljø, koselig vertskap og utsøkt mat. Jeg spiste hvit pizza med carpaccio av rein fra Røros, med granateple og rødløk. Gamle Gubben Grå gikk for ‘Nduja som var en pizza med en sterk blanding av svinekjøtt og paprika fra Calabria i Italia. Til maten drakk jeg en ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk. Den ligger visstnok i nærheten av St. Hans haugen.
Savnet overhode ikke noen av kunstutstillingene da vi tok en liten runde i Havenissebyen før vi satte nesa mot Hønefoss. Da hadde jeg vært innom Kolibri, delikatessebutikk vegg i vegg med Lofthus Samvirkelag, og kjøpt med meg to flasker med ingefærøl fra Valleløkka Drikkefabrikk og en flaske med Julegløgg fra Elins drøm, en gårdsbedrift på Skollenborg rett utenfor Kongsberg. (Det er ikke så lenge til jul..) Det er fremdeles åpent galleri hos Dag Hol en time til sa Gamle Gubben Grå da kom forbi huset hans, Hvis du fremdeles er fysen på litt kunst. Jeg så opp på villaen til Hoel og ristet på hodet. Ikke i dag. Gamle Gubben Grå og jeg traff hverandre da jeg begynte som speiderleder i Tåsen speidergruppe da jeg studerte. Gamle Gubben Grå hadde vært i Tåsen speideren siden han var en liten ulvunge. Når jeg startet som leder var han Rover og en slags materialforvalter. Hun som var leder for ulvungene sammen med meg sluttet som leder etter et års tid, og Gamle Gubben Grå ble assistent-leder for meg. En av ulvungene vi var ledere for var en av sønnene til Dag Hol, så vi var på hils med familien på slutten av 80-tallet, da Dag Hol drev og etablerte seg som kunstner. Vi liker begge kunsten hans, og jeg har lyst til å besøke galleriet hans. Men ikke i går. Jeg var i grunn fornøyd med dagen – og dessuten mett. Så det ble ikke noe kunstutstilling i går. Det byr seg sikkert en anledning en annen gang.
Så sitter jeg her en mandag morgen og skal kommentere et innlegg jeg ikke skjønner noe av. Antakelig er teksten for dyp for meg. Meningene for skjult, for vanskelig å få tak i. Jeg liker at ting blir sagt eller skrevet rett frem. At man kaller en spade en spade, ikke kommer med mer eller mindre vage hentydninger eller meningsløse setninger, og overlater til den som leser eller hører å tolke hva vedkommende har på hjertet.
Oppgaven jeg har gitt meg selv er å reflektere over det siste innlegget til den bloggeren som ligger over meg på bloggtopplista, så det må jeg og gjøre med denne teksten. Sette meg inn i modusen fra gymnastida og dikt-tolkning. Det er vanskelig. Det er snart 40 år siden jeg gikk ut av gymnaset, (Herregud, jeg måtte regne etter to ganger. Er jeg virkelig så gammel? 40 år siden jeg gikk i 3. gym! Det føles muligens ikke som om det var i går, men kanskje i forgårs eller i det minste bare en 10-20 år siden.)
Men tilbake til denne vanskelige teksten. Blod i hendene. En relativt dyster tittel og en dyster tekst, Men likevel. Det er noe der som ikke bare er dystert.
Blod på hendene er ofte en metafor for skyld. Men skribenten bruker preposisjonen i hendene. Likevel tror jeg det handler om skyld, muligens påført skyld.
Jeg aner fremdeles ikke hva teksten handler om. Det blir bare gjetninger. Men kan det være om “forbudt” kjærlighet? Jeg skriver “forbudt” i anførselstegn fordi det er ikke all forbudt kjærlighet som er forbudt. Det kan være at man bare er så uheldig å elske noen som ikke er bra nok i noen andres øyne. Det er så manges forventninger vi skal leve opp til vi mennesker.
Maler skjønnheten ond og skammelig står det i teksten. Det er det som får meg til å tenke i de baner. Det er bedre å være to enn en.
Noen banker hardt på døren, men ingen åpner. Noen roper, men ingen svarer. Jeg får tanker om noen som vil ha kontroll, banker hardt på døra, roper og skriker. Mens den andre vil ha avstand. Svarer ikke, åpner ikke døra. Handler teksten om løsrivelse? Om det å bli voksen. Velge sine egne veier?
Hvem er jeg i dine øyne? Er det så viktig? Hvem man er i andres øyne? Er det ikke viktigere hvem man er i sine egne øyne? Jeg tror det er det skribenten prøver å finne ut av. Skape seg et selv. Ikke bare være den andre vil at han skal være.
Samtidig har det vært et oppgjør. Fysisk eller bare billedlig. Et slag mot ansiktet, og blødende lepper som farger en skittenhet på et ondt menneske, som er umettelig ond.
Det er mye i teksten. Mye jeg ikke skjønner. Mye som gir meg lite mening. Men jeg tror først og fremst teksten handler om å finne ut av hvem man er, hva man står for. Hva som er en selv og hva som er skam og synd påført av andre.
Jeg tror jeg gir meg der. Filosofi har aldri vært helt min sterke side.
I går ble det kjent at byen Caesarea der Netanyahu og kona har et feriehus ble rammet av et drone-angrep. Ingen ble skadet eller drept i angrepet, men Netanyahu er likevel rasende.
– De som forsøkte å drepe meg og min kone i dag gjorde en stor feil, sier han ifølge Reuters.
Siden 7, oktober i fjor har 42.438 mennesker blitt drept og 98.246 blitt skadet i israelske angrep, ifølge Gazas helsedepartement. Hvor mange som er drept og såret i Libanon finner jeg ikke sikre tall på. Antallet drepte hadde passert 1.000 innen utgangen av september. Nå, tre uker inn i oktober er det sikkert flere tusen og enda flere som er såret.
Likevel, til tross for at han har drept i underkant av 50.000 mennesker og såret over 100.000 , virker det som om han finner det direkte frekt at noen har vært frekke nok til å ta igjen. At noen har forsøkt å ødelegge hans hun og drepe han og hans familie. Hvor arrogant og korttenkt går det an å være?
Samtidig er det relativt typisk for dagens kriger. De som bestemmer at bomber skal slippes, at mål skal angripes de risikerer ingen ting selv. De sitter trygt i hovedkvarterene sine, ser på kart og dataskjermer og kommanderer Bomb der! Drep der! Angrip der! Soldatene må adlyde, og lederne sitter trygt og godt i bunkerser og hovedkvarter langt fra krigshandlingene.
Flere av toppene i både Hamas og Hizbollah har de siste månedene blitt drept i israelske angrep. Likevel virker det ikke som om Netanyahu har ofret en tanke på at noen skulle ha et ønske eller mot nok til å prøve å ta han. Enten å han være relativt dum, eller så tror han at han er hevet over en hver mulighet for angrep på seg og eller sin familie. Det ene utelater i grunn ikke det andre.
I går ettermiddag gikk kveldsturen Elvelangs. Jeg blir aldri lei av å gå denne turveien som snor seg gjennom Hønefoss langs elva. Bildet er tatt i området ved Benterud syd i byen. Flott med høstfarger som speiler seg i elva.
De fleste trenger ikke gå langt før man finner flotte steder å gå tur. Må liksom ikke høyt til fjells, eller gå på spektakulære toppturer for å få flotte naturopplevelser. Det finnes fine områder rett utenfor de fleste stuedører.
Det er Cathrine Ruth som ligger på plassen foran meg på bloggtopplista i dag, og dermed hennes innlegg Fotografering av dyr som jeg skal reflektere over. Ikke så overraskende kanskje går derfor mine refleksjoner til det å fotografere dyr. Jeg er ikke så god på det.
Jeg blar i arkivet. Det er en del bilder av hundene. Helst da bakfra, i bånd omgitt av vakker natur.
De står i bakgrunnen og saboterer med å pisse når jeg driver og poserer foran kameraet.
Ramponerer blomsterpottene mine.
Eller går seg fast på en holme langt ute i “havet” så Gamle Gubben Grå må risikere liv og helse for å redde dem.
Ville dyr er det langt færre bilder av i arkivet mitt.
De gangene jeg har støtt på ville dyr jeg ønsker å fotografere har det blitt så som så med kvalitet på bildene. Gjerne kornet fordi de må zoomes så mye, eller uskarpe fordi dyret eller jeg er i bevegelse. Som dette bildet av et rådyr tatt ute hos faren min. Ikke akkurat noe mester-bilde. Men hadde jeg tatt turen ut av huset og sneket meg nærmere, hadde jeg nok bare skremt rådyret som lå og koste seg i sola. Opplevelsen av å se dyret så fredelig og avslappet rett utenfor kjøkkenvinduet er jo like fin, selv om jeg ikke fikk et fint bilde.
Dette bildet av det relativt tamme ekornet jeg tok da vi var på tretopphytte for noen år siden kaller jeg heller ikke akkurat et blinkskudd.
Dette er kanskje tanken bedre. Skulle bare mangle så mange bilder jeg tok av det stakkars ekornet.
Hvis fugler er dyr er de litt lettere å ta bilde av. I det minste når jeg holder meg litt på avstand og ikke zoomer.
Jeg har helt klart et forbedringspotensiala når det gjelder fotografering av dyr, selv om det nederste bildet ikke ble så verst.
