Lage gode øyeblikk der en er.

Det finnes ikke dårlig vær,  bare dårlige klær. Vi har vel alle hørt det, likevel er gjerne dørstokken litt ekstra høy på regnværsdager. Men I dag hadde jeg lyst på å gå litt skikkelig, regn eller ikke regn. Noen ganger er det å vandre alene med hundene i regnvær sjelebot når tankene er mange og kanskje litt tunge. Skulle det komme en tåre eller to når man vandrer i regnet kan man kamuflere tårer som regn.

Når man ser på bildet over skulle en nesten tro jeg hadde vært i Provence, men jeg har ikke vært lenger enn til Norderhov. Frukttrærne du ser på bildet er epletrær, ikke vinranker.

Provence. Drømmen Gamle Gubben Grå og jeg har. Leie en litt klassisk kabriolet og reise rundt i Provence. Svingete landeveier som slynger seg mellom vingårdene fra landsby til landsby. Stoppe i små landsbyer folk her hjemme knapt har hørt om.  Rødvin i solnedgangen mens vi ser utover landskapet. Kanskje en lunsj-kurv på en rutete duk ute blant trær, gras og vinranker.

De selger eplesider på Ringvold, har jeg hørt. De nye eierne av eplehagen. Så kanskje jeg skulle kjøpe en god eplesider til Gamle Gubben Grå kommer hjem til helgen. Så kan vi pakke piknik-kurv og dra på tur.
Ikke til Provence, og definitivt ikke i noe kabriolet. Men det finnes da idylliske plasser her på Ringerike.
Om ikke annet kan vi jo nyte deilig eplesider i kurvstolene på trammen.

Lage gode øyeblikk, man behøver ikke til Provence for å lage de.

 

 

Hva førte oss dit?

Det var en regntung, grå julidag. Omtrent som i dag. Gamle Gubben Grå sto og lagde middag. Jeg satt ved PCn.
Eksplosjon i regjeringskvartalet – i Oslo! Det å være en gasslekkasje eller noe slikt….
Plutselig ringte telefonen – og jeg var på vei til jobb denne regntunge julidagen. Katastrofealarmen på sykehuset hadde gått. Dette var 22. juli 2011.

Resten av kvelden og til over midnatt tilbragte jeg på jobb. Tok røntgenbilder av de heldige fra Utøya. De som bare hadde skuddskader. De som bare hadde sett venner og søsken ble skutt og drept, men reddet livet selv.
Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden.
Jeg så hva hatet og terroren hadde ført til.

Aldri mer 22. juli sa vi i dagene etterpå. Vi gikk i rosetog og sang Mitt lille land og Til ungdommen.
Men hatet og holdningene som førte til handlingene 22. juli er fremdeles rundt oss i samfunnet hver eneste dag.
Send de tilbake leste jeg senest for noen dager siden. Konspirasjonsteoretikere og mennesker med små-brune sympatier nører opp under forestillingen av at det finnes et de og oss. 
Nekter å se at det ikke er noe de, ikke noe oss, bare et felles vi. Et vi som omfavner alle vi som bor i dette lille landet, vårt lille land.

Ungdommer på sommerleir ble skutt på grunn av sin antatte politiske ideologi.
Det er ikke sikkert at det var det politiske budskapet som trakk mest for alle på den leieren. Mange drar på sommerleir for å ha det gøy med jevngamle ungdommer på en øy i Tyrifjorden, vekk fra foreldre.

Mennesker på bar ble skutt fordi gjerningsmannen antok de var skeive.
Alle på barene var ikke skeive. Det er mye som trekker mennesker til en bar en fredagskveld. Godt øl og sosialt samvær, for eksempel.

Det finnes ikke et de og oss. Ungdom henger sammen med ungdom de liker.  Selv lokale Unge-Høyre gutter fra Hole tok gjerne en båttur til Utøya når jeg var ung. Man setter seg ned ved et bord på en fortausrestaurant fordi man treffer kjente man har lyst til å slå av noen ord med. Vi har da alle venner med forskjellig legning?
Skeive omgås ikke bare skeive. AUFere omgås ikke bare partikollegaer.
Det finnes ikke noe de og oss. 

Det som kanskje provoserer meg nesten like mye som lysebrune konspirasjonsteoretikere er alle de som stilltiende lar de holde på. Som ikke tar til motmæle.
Hvis vi fremdeles mener aldri mer 22. juli så holder det ikke at vi gikk i rosetog for 13 år siden.
Da må vi også i dag, i 2024 og i årene som kommer, stille opp for de verdiene vi tror på.
Det finner ikke noe de og oss.  Det finnes bare et vi. 

Kreativiteten lagt litt på hylla…

Det er alltid inspirerende å klikke inn hos Vibbedille og se all den kreativiteten hun bobler over av.  For en drøy uke tid siden ble jeg inspirert til å finne frem det kreative i meg. Eller i det minste lyst til å finne en kreativ boble å dukke inn i. Det skjedde ikke.
Når jeg ser innlegget hennes i dag er lysten på kreativ-boble helt fraværende.  Det føles mer som enda en ting på lista over alt jeg bør, må og skal.
Ikke det at jeg leser innlegget til Vibbedille som en oppfordring til å være kreativ, overhode ikke. Det er som med mye annet jeg selv som setter det på den bør-må-skal-lista. Og siden det er jeg som har satt det på lista, strykes det herved.
Jeg skal ikke føle på et krav om å være kreativ.

Ikke det at jeg tror man kan være kreativ hvis ikke lysten virkelig er der.
Man kan selvsagt sette seg ned med pensel, leire eller perler, men hvis man mer føler det som en plikt eller tvang, ja da tror jeg ikke den store kreativiteten kommer strømmende.
I det minste er det ikke slik for meg.

Det er som med blogginnlegg. Noen ganger danser fingrene over tastaturet. Ordene kommer lekende lett, og det blir som regel et bra innlegg. Andre ganger er hjernen full av bomull du leter etter ord og formuleringer og selv om du har en tanke om hva det skal handle om, dukker liksom aldri de riktige formuleringene opp på skjermen.

Hva jeg skal fylle denne regnværsdagen med har jeg ikke helt bestemt meg for.
Jeg må selvsagt ut med hundene. I skrivende stund føler jeg for å traske litt langt i regnværet. Noen ganger er det godt.  Fokuset skal være på å gjøre ting jeg føler for å gjøre – og i mitt eget tempo.
Så først skal jeg drikke opp tekoppen og sjekke litt blogger og nettaviser. Være litt i min egen boble før resten av huset våkner til liv.

 

 

Innlegget alle venter på…

Mulig en ørliten overdrivelse at “alle” venter på dette innlegget, men i det minste har en leser etterlyst oppskrifter på hva jeg bruker squash til etter at jeg delte bilde av litt av avlingen.

Så her kommer en oppskrift på Butterdeigsterte med squash og tomat. Oppskriften er hentet fra VG HELG 6.7. 2024.

Jeg tok butterdeigplatene ut av pakka og la de ut over stekebrettet 10 minutter før jeg kjevles deigen ut til et rektangel som nesten fyllte plata. Det går med 6 butterdeigplater.

Prikket så deigen med en gaffel, bortsett fra den ytterste kanten på et par centimeter. Den kanten penslet jeg med et sammenvispet egg.

Ovnen ble forvarmet til 210 grader.

Så rørte jeg sammen rn bilstereo crème fraiche med to fedd finkuttet hvitløk, litt løkpulver og litt paprikapulver. I oppskriften står det 1 ts SV hver, jeg pleier å ta det litt på øyemål.

Jeg smørte crème fraichen på firkanten inni “rammen” av det sammenvispete egget, og strødde rundt 50 g revet parmesanost oppå.

Så skjærte jeg en stor tomat i skiver, samt 10 cherytometer i to, og fordelte tomatene over crème fraiche blandingen.

En liten squash fra hagen ble skåret i tynne skiver. Bruk gjerne mandolin eller ostehøvel. Så fordelte jeg squashen over tomatene. Har du store squash holder de med en halv, eller kanskje 1/3.

Så strødde jeg biter av fetaost over der igjen, og krydret med salt, pepper og chiliflak.

Testen fikk 25 minutter i ovnen, og smakte etter min mening aldeles fortreffelig.  Muligens jeg ville ha hatt litt mer krydder på, som tørket basilikum eller oregano.  Men det var helt klart et godt måltid. Slik somman ikke blir alt for mett av.

Håper du som etterlyste oppskrifter med squash ble fornøyd og fikk lyst til å prøve.  Jeg har og forvellet 4 poser med squash som jeg har lagt i fryseren. Kjekt å ha utover høsten og vinteren.

Tid for tram…

Jeg har dumpet ned I kurvstolen på trammen. Den ligger på nordsiden av huset, og det er fremdeles skygge her. Det blåser litt, så det er i grunn godt å sitte her.

Bortsett fra lyden av trafikken borte på E16, og en og annen bil som kjører forbi inne på feltet er det helt stille. Søndagsstille. Kidd sover på trammen ved siden av meg. Charlie Chihuahua har krabbet inn under stolen til Gamle Gubben Grå, hans yndlingsplass her ute. Hundene er fornøyde. De har både fått tur og litt fiskekake. Noen mener jeg skjemmer de bort.

Ungene har dratt på hytta til Høvdingen sammen med søskenbarna sine. Familitreff for neste generasjon, og feiring av en bursdag. De skulle bade, padle og grille. Blir nok en fin dag.

Gamle Gubben Grå har gått og lagt seg. Forsøker å ta igjen litt av søvnen han mistet i natt. Du hvor han har hostet! Ved firetden ga han opp sovinga og gikk og satte seg her på trammen. Han håpet at den klare, kjølige nattelufta skulle ha positiv påvirkning på hosten. Om den hadde det et jeg usikker på. Jeg våknet av hosting og prat ute på trammen. Datteren kom hjem fra festival og satte seg ned på trammen for en nattlig prat med sin hostende far. Hadde visst trukket te til han og. Håpet det skulle lindre hosten.

Jeg har det i grunn godt her jeg nyter stillheten på trammen. Kjenner skuldrene senket seg. Batteriene lades. Jeg kjenner jeg blir trøtt. Kanskje jeg og skulle gå for en liten lur?

Litt sliten kjerring…

Jeg vurderer sterkt å bytte ut tekoppen i dag med beksvart kaffe. Noe annet jeg vurderer å bytte ut er det hostende vesenet jeg har delt hus og seng med de siste nettene, og få Gamle Gubben Grå frisk og rask tilbake.

Ja jeg vet det er stygt av meg både og tenke og skrive slikt. Men denne bloggen heter Kjerringtanker. Da er det det du får. Litt dårlig filtrerte tanker til ei sliten kjerring som ønsker seg tilbake til hverdagen slik den var før.
Hverdagen slik den var for fem uker siden, det virker som en evighet.

Jeg har møtt veggen tre ganger. Jeg kjenner igjen tegnene på at energinivået mitt begynner å bli farlig lavt.  De siste dagene har jeg reflektert litt over det.  Hvis jeg skal være den støttespilleren og heiagjengen for Gamle Gubben Grå som han trenger og fortjener, og som jeg ønsker av hele mitt hjerte å være, ja da kan jeg ikke slite meg helt ut.
Det er ikke slik at jeg fikk tilført noe mer energi selv om det nå er opp til meg å fikse det meste her i Drømmehuset. Jeg er fremdeles den samme slitne kjerringa som jeg var i vår. Den som må huske å lade batteriene med jevne mellomrom for ikke å gå helt tom.

Det er ikke så lett å huske når verden raser rundt meg. Da sier liksom ryggmargsrefleksen min at jeg skal brette opp ermene, krumme ryggen og gå på.  Det går for en periode. Men nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg innser at skal jeg stå i det vi står i nå i de ukene, kanskje månedene som trengs, ja da trenger jeg en annen strategi enn å krumme nakken å gå på. Stå på til du stuper, stup er det nok av har liksom vært min ironiske leveregel. En leveregel jeg har funnet ut at egentlig er relativt dum. For akkurat nå er det siste vi trenger at jeg stuper.

Så i uka som nå ligger blank og ubrukt foran meg skal jeg prioritere litt annerledes enn jeg har gjort den siste uka.
Jeg skal se på disse dagene jeg er alene hjemme som meg-tid. Tid jeg skal bruke til å pleie meg selv og lade batteriene. Pusle rundt i mitt eget tempo og gjøre det jeg orker. Ikke brette opp ermene og gå på og ha som innstilling at siden det bare er meg så må jeg gjøre like mye som vi begge klarte i løpet av en vanlig uke.
Ja, ikke bare det. I forrige uka hadde jeg ambisjoner om å gjøre like mye som vi pleier på en normal uke pluss et par større prosjekter til, som å rydde kjellerboder, kappe vinterveden og male både trammen og gjerde rundt hele Drømmehuset.

Denne uka skal jeg ikke ha fokus på å rekke gjøre mest mulig husarbeid, men mer på å lade batteriene. Og ja, jeg lader batterier med å stelle og stulle her hjemme. Hvis jeg tar en ting av gangen i mitt eget tempo, har fokus på det jeg får gjort i stedet for å stresse for å rekke mest mulig og ha dårlig samvittighet og fokus på alt jeg ikke rakk.
Så når Gamle Gubben Grå kommer hjem på perm neste helg skal han bli møtt av ei uthvilt kjerring som har energi å gi, ikke ei utslitt kjerring som egentlig trenger avlastning.

Jeg har aldri vært flink til å be om hjelp. Jeg har jo vært kjerringa som fikser alt. Det er jeg som hjelper andre, ikke omvendt.
For et par uker siden var jeg i en slik situasjon at det kokte litt vel mye i hodet mitt og jeg trengte hjelp. Trengte at noen tok litt av presset jeg da følte lå på mine skuldre.
Jeg gjorde noe jeg så og si aldri har gjort. Jeg ringte noen og ba om hjelp, og selvsagt fikk jeg det. Raskt og effektivt ble ansvaret løftet av mine skuldre, og etter kort tid mottok jeg meldinger om at problemet var løst.
Det var utrolig godt! Og ja, jeg vet jo at folk er der for meg når jeg trenger dem, bare jeg våger å spørre.

Så nå skal jeg bruke nettverket mitt.
I går avtalte jeg at ungdomsvenninna mi og jeg skal ta en kaffekopp når hun er tilbake fra ferie.
Sånne ting gir påfyll i energibanken. En god samtale med noen som har kjent meg i flere tiår. Som har evnen til å lytte, og også evnen til å få meg til å le.

Nå brer lukten av varme rundstykker seg i Drømmehuset. Kanskje det lokker frem noen av de som sover? Vel, jeg er i det minste klar for frokost. Folk får spise når de våkner og er klare for det.  Er det noe denne kjerringa ikke skal bruke kreftene sine på så er det å mase. Folk har ferie. De kan få sove.

 

 

 

 

 

 

Det ble kaffe-latte…

Det ble kaffe-latte slik tradisjonen er på lørdager. Gamle Gubben Grå og jeg. Etterpå gikk vi litt og tittet i byen. Jeg kjøpte ei eplegrønn bukse på salg. Skikkelig sprek farge. Lyser opp enhver grå dag.

Det er nydelig sommervær, men litt i varmeste laget for meg ute i sola. Jeg har,aldri tålt varme noe særlig. Yngste Sønn oppsummerte det greit her om dagen. Er det kaldt, klager du. Er det varmt klager du. Et det snø klager du. Er det regn klager du. Er du noen ganger fornøyd?

Svaret kom raskt. Gi meg lett skydekket og en temperaturer mellom 15 og 20 grader, og du hører ikke et kny.

Nå har vi gjort som i sydligere strøk, tatt siesta inne i Drømmehuset. Snart blir det kyllinggryte til middag. Jeg må bare få samlet overskudd til å starte opp på kjøkkenet i varmen.

 

Stemningsrapport fra Drømmehuset….

Lørdag morgen.
Jeg sitter her med tekopp og tastatur. Den beste tiden på dagen hvor jeg elsker å sitte helt i min egen boble, helst i mest mulig stillhet. Bortsett fra radioen da, som står på i bakgrunnen. Den står på fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Jeg er et radio-menneske.

Gamle Gubben Grå. har aldri vært noen morgenmenneske. Knapt tilsnakkende før etter den tredje sigaretten og den andre kaffekoppen. Nå er han blitt ikke-røyker den siste uka. Han har ikke blitt noe mer morgenfugl av den grunn. Altså, kanskje ikke den du maser mest på akkurat nå. I tillegg er han ikke helt i form.

Datteren er i kjempeform! Kom hjem fra festival rundt klokka 5 i morges. Litt trøtt, riktignok. Foretrekker Coca-Cola til frokost. Har tatt opp mange videoer fra konsertene på Malstrøm-festivalen i går. Nevnte jeg at det er en rocke-festival?
Disse lydkuttene spiller hun med stor begeistring for oss som har gått glipp av de.
Spesielt for Gamle Gubben Grå. Han liker jo rock! Det er kjent at jeg er mer glad i visesang.
Datteren spiller altså Rockemusikk for Gamle Gubben Grå mens hun gauler med på Kjøter sin versjon av Jeg vil ha en liten hund og danser rundt på stuegulvet.

I stua, rett ved den dansende storesøstra og den sukkende faren som forsøker å komme seg i sikkerhet med kaffekoppen før han blir dratt med i dansen ligger Yngste Sønn og sover.
Hvorfor han sover der og ikke i senga si aner jeg ikke. Mulig han har ventet på Datteren i natt. Forsikre seg om at hun ikke plutselig skulle ringe og trenge skyss. Eller kanskje han bare slokna der i går kveld.

Det er deilig når Drømmehuset fylles av folk og liv, men noen ganger kan det oppleves som litt mye liv. Jeg tror jeg snart tar meg en tur i skogen med hundene…..

Masseslagsmålet som ikke var et masseslagsmål

Ser at noen her inne er rask til å melde om et angivelig masseslagsmål i Drammen. Her er hva Drammens tidende melder om saken.

 

– Melding om 20-30 personer som er i parken, ti av de sloss, skriver de på X.

Kort tid etterpå meldte imidlertid politiet at det var snakk om et sykdomstilfelle der en person på stedet slet med pusten. Vedkommende ble sjekket ut av ambulanse.

Til Drammens Tidenes reporter på stedet forteller politioverbetjent Anders Grøterud at det hele er snakk om et helserelatert oppdrag. På spørsmål om det handler om en slåsskamp, svarer Grøterud:

– Det er nok en misforståelse etter hva vi har funnet ut. Dette er et helserelatert oppdrag, presiserer han.

Klokken 22.38 opplyser politiet at en person har fått hjerteproblemer og store smerter i brystet mens det har blitt spilt fotball. Personen er overtatt av helse og politiet avslutter på stedet.

 

Da er det helg….

Fredag morgen. Tekopp og tastatur. Yngste Sønn har reist på jobb for over en time siden. Siste arbeidsdag før han starter ferie i kveld. Drømmehuset fylles langsomt opp. Datteren kom i går kveld. Gamle Gubben Grå kommer hjem i ettermiddag. Dette skal bli en fin helg. Til og med været spiller på lag. Det var en deilig dag i går, vi satt ute til klokka var over 22, og det var myggen og ikke kulde som jaget oss inn. Sånn skal det fortsette hele helga.

Vi har ikke så mye på programmet denne helga. Ikke Gamle Gubben Grå og jeg, i det minste. Ungene har vel en del planer. Det er Malstrømfestival i Hønefoss i helga. Datteren er en av de frivillige. Om yngste Sønn har tenkt seg dit vet jeg ikke, men jeg har hørt noen planer om litt padling og en hyttetur.

Gamle Gubben Grå og jeg skal ta det mer rolig, men en kaffe-latte i morgen bør viv el få til. Tradisjoner er viktig.
Håper og det blir tid til å sitte i kurvstolene på trammen. Kanskje et lite glass vin eller to.
Det blir en bra helg.