De siste dagene har jeg fått meldinger og telefoner fra flere litt mer perifere bekjente. Tidligere kollegaer og folk som har flyttet fra distriktet. Det har vært hyggelige meldinger som viser at folk bryr seg. Det varmer.
Ei av de jeg ble sittende å skrive noen meldinger med skrev at Det er bra du er knall-sterk.
Jeg ble sittende å tenke litt over den kommentaren.
Er jeg knall-sterk?
Jeg vet at jeg var det en gang Jeg var jo kjerringa som fiksa alt.
Men etter at jeg måtte forlate det hektiske, engasjerende livet jeg elsket har jeg tenkt at jeg er ikke der lenger. Jeg er ikke kjerringa som fikser alt, jeg fiksa jo ikke å stå i arbeid til pensjonsalderen en gang. Jeg følte meg svak og hjelpetrengende. Gått ut på dato.
Så tenker jeg tilbake på de siste ukene.
Jo, jeg er knall-sterk. Jeg hadde ikke klart å stå i dette på en slik måte hvis jeg ikke var så sterk. For dette har vært knall-tøffe uker. Ikke minst fordi jeg ikke har hatt GGG å lene meg på. Han var min støtte når det var tunge tider.
Nå må jeg klare tunge tider uten han. Klart det er tøft, selv om jeg har mange som er der for meg. Ikke minst ungene. De har jo mye av GGG i seg, og vet litt om hvordan de kan støtte meg. Hva jeg trenger, og kanskje enda viktigere, hva jeg ikke trenger.
Jeg trenger å få sørge på min måte, og i mitt tempo. Jeg trenger å snakke om GGG, om hva han gjorde i forskjellige situasjoner. Minnes han slik han var når han levde, ikke bare la tankene kverne om da han døde.
Jeg trenger ikke granskende blikk og gravalvorlig stemme. Det går bra med meg. Jeg er ikke et skjørt persilleblad som kan gå i oppløsning hvert sekund.
Jeg trenger ikke mennesker som febrilsk snakker om alt annet. Jeg kan gjerne snakke om andre ting, men det blir litt feil hvis du er så redd for å nevne GGG eller noe som kan minne om han at samtalen blir kunstig.
Ja, jeg er kanskje knall-sterk fremdeles. Det er bra. Det gir meg og mine nærmeste tryggheten for at jeg kommer gjennom dette og. Ungene vet at moren deres har vært ute en vinternatt før. De skjønner at hun har lært seg å takle motgang, og er ikke engstelige for at jeg skal bryte helt sammen. Det gir de den tryggheten de trenger. Det kommer til å gå bra med Mamma.
Knall-sterk. Panseransikt. Vet ikke helt om det er honnørord for ei sørgende enke. Men det er rustningen jeg trenger nå, Tårene, fortvilelsen, savnet og sorgen er der også. Bak panseret. Kommer ut når jeg er alene.
Ikke fordi jeg er engstelig for å vise meg svak, men for å ha sorgen og fortvilelsen i fred. La tårene renne når jeg føler for det, uten at noen forsøker å få de til å stoppe med velmenende trøst. For de må ut. Det er kanskje ikke trøst jeg trenger, men å få gråte i fred.
Ja, det er bra jeg fremdeles er knall-sterk. Det kommer godt med når en skal gjennom sorgen.
Det er jo mye styrke som skal til for å komme seg gjennom sorg. Men ofte er man sterkere enn man tror. Og så går det litt i bølger også, sorgen. Alle takler ting forskjellig også, noen har behov for å øse ut og gråte sammen med andre. Mens noen trenger å la tårene trille når man er alene.
Sender deg en klem, som du kan “ta frem” når du trenger den.
Takker for klem.
Ja, noen trenger å la tårene flomme mye. Vi sørger forskjellig. Det finnes ingen riktig eller feil måte å sørge på.