For en dag….

Kom meg alt for sent i seng i går. Forberedelser til sluttføring av lønnsforhandlinger og forberedelser til møte i Hovedkomiteen for Helse Omsorg og Velferd , begge ting i dag, tok sin tid.  Etter alt for få timers søvn, våknet opp, titta på klokka; 06:10.  Snudde meg rundt, så at Gamle Gubben Grå sov fremdeles. Dyttet borti han, han glippet med øynene – og jeg forklarte han at klokka var over 6, og at han hadde forsovet seg.  Lys våken,, hoppet han ut av senga og for ut av soverommet. Jeg krøllet meg sammen under dyna, lukket øynene godt igjen, og sukket fornøyd. Det er søndag, og jeg kan sove lenge….

Noe murret i bakhodet. Søndag… I samme øyeblikk som en trøtt, og forvirra Gamle Gubben Grå kom inn igjen på soverommet spratt jeg ut av senga. Herregud, klokka er 06.10.  Jeg hadde planlagt å dra klokka 06.00, jeg må dusje etter sliping av bord i går, hva skal jeg ha på meg, jeg bør få i meg mat.  Yngste Sønn, han som trenger intensiv vekking, og privatsjåfør skulle sitte på med meg, Det er forhandlinger, møter fullt program og jeg er allerede 10 minutter bak skjema for utreise…

Undrenes tid er ikke forbi.
Yngste Sønn var allerede oppe og klar.  Dusjen ble sløyfet, og vi kom oss relativt raskt i bilen.  Og jeg ankom Drammen bare 3 minutter etter skjema som nummer tre av 6.  Stålkontroll.

Forhandlinger er hardt arbeid. Det krever en våken hjerne og et klart hode.  Jeg hadde ikke en gang fått i meg en kopp kaffe.  Men kaffe ble ordnet i første særmøte, og litt senere ordnet jeg meg og en cola, og i løpet av 3 og en halv times intens hjerneaktivitet og hard jobbing var vi enige -og kunne ta hverandre i hånda og signere protokoll.  Man er sjelden helt fornøyd, men vanligvis ganske letta når man endelig er ferdig med forhandlingene.  Så og i år.

Når ble skjermen på mobilen min knust? Den var da ikke så knust i sted.

Innom en Kiwi butikk for noe å spise til en rask lunsj i bilen hjemover. Kjøreturen blir og brukt til egenevaluering.  “Jeg burde ha..” “Hva hadde skjedd hvis jeg…”   Selvevalueringen konkluderte med rimelig fornøyd, men ikke mer.  Et par irritasjonsmoment – og i grunn beundring for forhandlingskompetansen til Forhandlingsleder på arbeidsgiversiden. Han er flink.  Veldig flink.  Jeg har fremdeles mye å lære.

Et par timer på kontoret.
fikk sendt noen mail, sjekka innboksen.  Levert dosemeter, Konferert med en lege om et møte, og hørt på litt klaging fra en annen.  Skummet også over papirene til møtet i Hovedkomiteen, Rakk og noen få ord med Den Halvgale Perseren,  Vi må nok rydde plass til en skravlestund – snart.

Rådhuset.
Gledelig overrasket. Min Nestor og gamle samarbeidskammerat er innkalt som vara.  I over  ti år samarbeidet vi tett som tillitsvalgte for hver vårt forbund.  Hun har lært meg utrolig mye som tillitsvalgt, og jeg kan nok takke henne for noen av de posisjonene jeg har hatt i tillitsvalgts apparatet gjennom årene.   I høst, som pensjonist kastet hun seg inn i politikken. Jeg hadde ønsket å ha henne på vår liste, men hun  tilhørte visst et annet parti. 
Men i dag satt vi side om side i et møterom igjen, leste i hverandres papirer, pekte på setninger i teksten, blikk kontakt, svake nikk.  Gøy- og det ga resultater.  I e sakene jeg hadde bestemt meg for å få endret forslag til vedtak, fikk jeg med meg et samlet Hovedutvalg på endringer jeg foreslo – eller kompromiss jeg kunne gå med på etter litt felles drodling over mitt forslag til vi fant en formulering alle kunne samles om.  Gøy, for en opposisjonspolitiker fra et lite parti. 

Min Nestor ba om skyss hjem, og selvsagt var jeg ikke vanskelig å be.  Da fikk vi skravlet litt om andre ting og.  Vi ble enige om at vi måtte få til en kaffekopp snart.

Hjem,
Klokka var snart 20.00.  Middagen var fremdeles varm. Godt med mat.  Sliten. Deilig å synke ned i den gamle kurvstolen på trammen.  Puste inn frisk luft. Hvile hjernen.
Telefon. Svigermor. Hun ville bare takke for innbydelsen til 50 års festen min, og si i fra at hun selvsagt kom. Hyggelig det. Hun spurte litt om kleskode. Smoking? Gallakjole? Jeg tenkte raskt gjennom de jeg har bedt. En brokete samling mennesker jeg setter pris på.    På festlokalet, grendehuset på Hen. Det blir nok få med smoking, mulig noen i sid kjole. Kanskje noen i hijab og burka., Noen fulle av tatoveringer.  Kom som du vil, Svigermor. Du skal slippe å ta armhevinger i gjørma som på Gamle Grå sin femti årsdag.  (Da var vi på fjellet og hadde hinderløype og fysiske utskeielser.)  Etter at vi har vært i samme familie i over 25 år, burde du vite at jeg liksom ikke er så opptatt av det formelle.  I tillegg er hodet mitt alt for slitent til å tenke mer i dag…

Så kan skuldrene senkes.
Gamle Gubben Grå har inntatt kurvstolen ved siden av meg. Jeg jan tømme ut alt jeg har opplevd i dag, alt som har vært frustrerende, og alt som har vært inspirerende. Når jeg har snakket som en foss lenge nok, er jeg rolig. Tankene som kverner får fred. Adrenalinnivået blir mer normalt og jeg blir rolig.   Jeg har verdens mest tålmodige mann, og samtalene med han gjør at jeg kan leve det hektiske turbolivet jeg elsker.

Fred i sjelen…..

Klokka nærmer seg 23.00. Det er rødvin i glasset. Jeg har tent stearinlyset i glassbollen på bordet. Det begynner å bli skumt. Jeg sitter i en av de to gamle kurvstolene på trammen, Disse to gamle kurvstolene som vi kjøpte på loppemarked for 75 kr stk.  for fire år siden og som har stått her  på trammen, sommer som vinter, siden den gang. . Bordet PCn hviler på er laget av understellet til en gammel symaskin og ei bordplate Gamle Gubben Grå har snekret selv..  Du vet, et sånt smijerns-understell, spraymalt svart og med  PFAFF skrevet med gullbokstaver. Rundt om kring meg henger det flere smijernslykter, Jeg kan tenne mer stearinlys, kanskje det vil holde myggen mer på avstand?, En av lyktene henger i den gamle smijernslampa, eller stativet da. Skjerm, ledninger og pæreholder er erstattet av smijernslykt og stearinlys.  Det blomstrer i flere potter, og Kjøteren hviler ved føttene mine. 

Det er deilig og sitte her, ute. Nyte stillheten og kvelden som langsomt glir over i natt.

Glemt er lønnsforhandlinger som har kjørt seg fast.  Kommunerefom som ingen andre enn Sanner vil ha, alle små – og store tingene som irriterte meg på jobben i dag.  Skuldrene senkes. Pusten går litt roligere.  Det er dette som er hjemme. Drømmehuset mitt.

Om noen få timer, når dagen gryr, løper jeg ut døra.  Drar til Drammen.  Er engasjert tillitsvalgt.  Hjem til jobben her og litt kontorarbeid.  Kjenner jeg meg selv rett har klokka passert 21 før jeg returnerer. Hit. Til kurvstolen, trammen og fred i sjelen

Stramt skjema

Denne uka har så fullt program at jeg er usikker på om skjemaet mitt vil holde….

I dag skal jeg jobbe som radiograf fra 10 til 18.  Vi har en del tekniske problemer for tiden, så arbeidsdagen kan fort bli utfordrende og slitsom. Men jeg har spist godt, laget matpakke (Hjemmelagete vårruller som Gamle Gubben Grå laget i går.)
Så får jeg delta i en maildiskusjon om lønnsforhandlingene sammen med resten av forhandlingsutvalget mitt.

Når jeg kommer hjem til familien og Kjøteren så må jeg få satt meg ned mellom husarbeid og andre gjøremål og lese meg opp på Kommunereformen og den s muligheter og utfordringer for Ringerike, (og helst Hole og Jevnaker) .  Jeg vet helt klart hva jeg mener, det er et klart og rungende NEI til sammenslåing av de tre kommunene, men det holder liksom ikke. Jeg må ha argumentasjonen under huden, og laget en kort oppsummering poengtert og gjerne litt retorisk.
Det blir vel natta før jeg ser meg ferdig med det….

Onsdag har jeg tillitsvalgtsdag, Da må jeg utforme forslag til tekstlige endringer i overenskomsten og regne ut glidning.  Lage argumentasjonen til forhandlingene og fortsette å arbeide med krav og prioriteringer.
Klokka 17.00 må jeg være på plass på et åpent folkemøte for Ringerike, Jevnaker og Hole. Der skal jeg sitte i panelet i en paneldebatt om kommunereformen. Da bør argumentasjonen jeg leser meg opp på i fag sitte.
Så når jeg kommer hjem, må jeg forberede meg til kommunestyremøtet på torsdag. Jeg er innkalt som vara fot vår representant. Etter Sol sitt forberedende møte i går, ser  det ut som om jeg må forberede tre innlegg, og dertil hørende turer på talerstolen. Sånt tar ikke jeg på sparket.

Torsdag må jeg ha et par telefonmøter på morgenen, så må jeg kjøre Mamma til legen før jeg  møter i forberedende møter til kommunestyret og videre i kommunestyre.  Litt jobbmail etter kommunestyremøtet før jeg tar kvelden.

Fredag er det radiografjobbing fra 8 til 16 og så Hønefossrevyen og ut og spise med jobben etterpå.

Så blir det tid til litt rekreasjon og siste finpuss før lønnsforhandlingene starter på mandag morgen.

Med hodet fullt av tall….

Det er tid for årets viktigste og vakreste eventyr, lønnsforhandlingene. Med hodet fullt av tall sitter jeg bøyd over exel-ark og notater og er helt i min egen boble.
Lønnsmassen, DVs summen av det alle medlemmene våre har tjent det siste året er på godt over 50 millioner.  Hvis man regner med en lønnsvekst på 2,4% som er liksom årets tall,  Det vil gi en pott til fordeling på sånn ca 1200.000 kr..  Hvis det fordeles flatt på de ca 120 årsverkene vi har vil det bli ca 10.000 kr på hver.
Men skal man bare øke grunnlønna, eller skal man øke kvelds-, natt-, eller helgetilleggene?
Skal alle få like mye, eller skal man gi mer til noen? Til fagstillinger, ledere, de med videreutdanning eller andre med mer-ansvar de ikke får godtgjørelse for?

Hvilke argumenter går inn hos arbeidsgiver? Hvem er så viktige at vi kan få økt vårt oppgjør over de magiske 2,4% ? 
Er det noe i teksten i overenskomsten, det som hos mange andre kalles tariffavtalen som bør endres? vil en slik endring ha noen økonomisk virkning? og i såfall hvor stor? 

Gøy med lokale forhandlinger, men du for en jobb.

Jobbe litt mindre og tjene litt mer…

Jobbe litt mindre og tjene litt mer synger Gatas parlament i en av sine sanger. Og nå i oppløpet til lønnsforhandlingene burde jeg kanskje spille den på full guffe hele tiden. Men nå er det ikke årets lønnsoppgjør som har fått meg til å bruke denne sangteksten som overskrift, men heller den kjensgjerning at det finnes arbeidstakere der ute som ikke helt ser til å fatte at lønn er en betaling for utført arbeid.

I går var det et nyhetsinnslag på radio om at arbeidstakere kunne bli trukket i lønn hvis de ikke møtte på arbeid 18. mai, og at dette kom i grunn overaskende på “mannen i gata”  Jeg synes det er rart at det kommer overraskende på folk at de kan bli trukket i lønn hvis de skulker jobben – uavhengig av dag.  En arbeidsavtale er en avtale mellom to parter, og hvis du uteblir fra arbeidet uten gyldig grunn, ja da bryter du din del av avtalen, og da kan arbeidsgiver bryte sin del som jo er å betale deg lønn. For meg er det ganske logisk.

I dag postet en bekjent av meg en status på Fjesboka at hun dessverre måtte slutte på en bestemt treningsgruppe hun hadde deltatt i , og heretter trene til andre tider, da sjefen hennes ønsket at hun skulle arbeide på det tidspunktet hun pleide å være på trening.
jeg ble glad da jeg så den statusen. For denne bekjente har av forskjellige grunner vært svært lenge utenfor arbeidsmarkedet, og av noen av de samme grunnene er hun kanskje ikke den mest attraktive på arbeidsmarkedet.  Nå virket det som om hun hadde fått seg en jobb, og jeg ble utrolig glad på hennes vegne.
Men de såkalte fb vennene hennes sa at det virket merkelig at en sjef kunne forlange at hun skulle arbeide  akkurat på det tidspunktet hun trente, slik måtte hun da klare og få ordnet, hvis ikke fikk hun vente på en annen jobb. Man kunne da ikke bare skippe treninga på grunn av en jobb. Det var da en utrolig streng sjef. Jeg ble virkelig sjokkert over holdningene til disse såkalte vennene.

det er som min gamle kollega ville ha sagt det: “Alt for mange som mener at  det å jobbe er noe man kan drive med når fritiden har rom for det. “

Ny PC

Endelig tilbake på en PC som virker!
Den gamle PC en har lenge vært kranglete.  Vi har lenge vært uenige om jeg trenger å installere Windows 10,  Fordi jeg har holdt hardt på mitt og ment at jeg som eier er sjefen, har den gamle PCen surnet mer og mer.  Det har dukket opp feil på feil.  Den har blitt så sein at bare å komme inn på nett i det hele tatt har vært bortimot en dags arbeid. Jeg er ikke noe spesielt tålmodig med elektronikk som ikke virker så det har vært mye ærgelse, sinne, frustrasjon og blodtrykkstiging.  Jeg har lurt litt på å spørre min gode venn PC guruen til råds, men har drøyet litt. PCn er gammel. Kanskje på tide å kjøpe ny?

Den endelige avgjørelsen ble tatt forrige helg. Da jeg kom hjem etter en alle tiders arbeidshelg på hytta og fant ut at PC n hadde benyttet tiden alene hjemme til å slette hele harddisken min, så var nok mer enn nok.  Når den da og var så treg at det å søke på Finn ble en umulighet så var PC ns dager talte. Og i dag fikk jeg rota meg innom en Expert butikk og kjøpt ny PC. (Expert har inngått tariffavtale nå, så det er greit å gå dit igjen)

Deilig å være tilbake på en PC som virker.

PS jeg vet at slike elektroniske dingser ikke har egen hjerne eller vilje, det bare virker sånn.

 

PANG-sjonist

For et paruker siden traff jeg på “Verdens beste pensjonist”.  Tidligere var hun  “Verdens beste kollega” men gikk over til å bli pensjonist for ett års tid sideni en alder av 67 år.  Vi to var radarparet på røntgen, og vi hadde utrolig mange fine og travle vakter sammen. Det er alltid koselig å treffe henne – og jeg savner henne i arbeidshverdagen.

Vel nok om det. Hun har det bra som pensjonist og har nok å ta seg til. Barn, barnebarn og oldebarn nyter godt av at hun ikke arbeider støtt. Og hun har og funnet mer tid til søsken og begynt å gå turer i næromrpdet.   Samtidig som hun savner det sosiale med jobben, og vil gjerne høre nytt om alt og alle på jobben.  Hun avsluttet med å si, “Jeg sluttet i rett tid. Du burde pensjonere deg du og. Å nei, det er jo sant. Du er alt for ung. . Stakkars deg.” Og så kommer den trillende latteren og et stort smil.

Forrige helg på min vandring med Kjøteren traff jeg på en annen tidligere kollega som ble pensjonist for fem år siden. Han arbeidet ved en annen avdeling, men vi hadde en del med hverandre å gjøre. Vi ble stående å prate litt. Han sa “Du bør vente lengst mulig med å pensjonere deg – og begynn med å trappe ned.   Jeg angrer på at jeg gikk av. Jeg burde bare ha redusert stillingen og tatt ut delvis AFP.”  Han ser litt ut i luften og fortsetter.”Jeg kunne ha fortsatt  tore dager i uka frem til i år.”  Så møter han blikket mitt og sier fast “Nei, tenk deg godt om. Det er kjedelig å være pensjonist. Dagene blir så lange og like. Jeg savner det sosiale, menneskene. ”   j

Da jeg og Kjøteren vandrer videre tenker jeg at de to pensjonistene ga meg to helt forkjellige råd. Og selv om det er lenge til det blir aktuelt for meg, jeg er fremdeles i førtiårene noen måneder til…  så kan man jo reflektere over problemstillingen.
Jeg vet ikke hva som blir riktig for meg. Med min rygg, mitt kne og mine albuer er det vl mest sansynlig at jeg ikke holder ut til jeg blir 67. 
Men jeg er overbevist om at samme vår man går av, mådet være et bevisst valg. Man må gå av når man føler det er riktig – ikke bare fordi “noen” forventer at du skal takke for deg når du blir 62.  Og det aller viktigste. Man må ha en ide om hva man skal bruke dagene til når man ikke skal arbeide lenger. 
Om man da ønsker å vie seg til barnebarn, strikke sokker i gyngestolen, flytte til Spania eller kjøre jorden rundt på motorsykkel

Jobba du også gratis i går?

I går var det 29. februar, skuddårsdagen og altså en ekstra dag. En dag som kommer bare hvert fjerde år.  
Og alle vi med  årslønn – ikke timeslønn arbeidet helt gratis.

Jeg vetat jeg kanskje er litt vell kverulant nå. 
Jeg vet at jeg kanskje er litt inspirert av at det nærmer seg det jeg kaller “Årets vakreste eventyr”, nemlig lønnsforhandlingene.  Men tenk litt over det.

Vi har en fast årslønn for å arbeide et fast antall dager.  Når året får en dag ekstra, må vi altså arbeide en dag mer for samme lønn.. Med meg og min utviklede rettferdighetssans irker det ikke rettferdig.

Det er akkurat som når vi stiller klokka fra sommertid til vintertid. Den natta blir nattevakta en time lenger. Når du har arbeidet til klokka 03.00 – i vpr turnus 4 og en halv time ut i vakta., stiller man bare klokka en time tilbake og har fremdeles 6 timer igjen av vakta. Det blir ei nattevakt på 10,5 timer hvor du kun får betalt for 9,5 av de.

Det med klokkestillinga, sommertid og vintertid, jevner seg muligens ut i det lange løp. Vi stiller jo klokka andre veien og, og da blir nattevakta en time kortere. Men det er jo ikke sikkert det er den samme som er på vakt da.  
Jeg føler prinsippielt at det er mest riktig at man får betalt for den tiden man faktisk arbeider.

Så deg igjen …

Jeg satt i bilen påparkeringsplassen utenfor Kiwi og sjekket sosiale medier på mobilen.  Mitt eget lille friminutt etter en lang arbeidsdag og før helgehandel og hjem til middagslaging og helgerydding..  Noen gikk frobi bilen min på vei til bilen som var parkert ved siden av min og kastet et blikk inn i bilen min. Jeg merket blikket som stoppet opp ett par tre sekunder, og tittet opp og møtte blikket ditt. 

Du gikk bak varebilen for å sette inn varene  Jeg så ned i mobilen et par tre sekunder, kastet et blikk på varebilen ved siden av,Logoen på siden viste at det var firmabilen din. Jeg gikk ut og vi hilste raskt og ble stående og prate.  Først sånne vanlige fraser, “Så, nå er det helga” osv.  
Men tomt small-talk  er liksom ikke oss. 
SMS utvekslingen vi hadde for en tid siden hadde beroliget meg. Det jeg fryktet mest hadde ikke skjedd.  Så selv om du fremdeles var alvorlig syk, kjente jeg ikke panikken. Det var godt å se deg. Godt å se deg i aktivitet – selv om du selv synes at det ikke var stort du orket

Du unskyldte at du var litt på jobb, jeg smilte og sa at jeg trodde det var sunt at du var i aktivitet, så lenge du tok hensyn og ikke overanstrengte deg.
Du nevnte opperasjonen du venter på og som du håper du får snart. Jeg forhørte meg om sykehus, og sa de var flinke.  
Du trengte bekreftelse på at dette kom til å gå bra. At en hjerteopperasjon i grunn var peace  of cace,  Jeg er jo helsearbeider. Jeg kan selvsagt alt og gi den tryggheten. 
Jeg så deg inn i øynene og sa. “Det går nok bra.  Du vet, jeg ble hjerteopperert allerede da jeg var 18.”   Det var gått å se skuldrene som senket seg, Plutselig kom du på at, jeg hadde jo vært gjennom en hjerteopperasjon, og du hadde aldri sett på meg som syk. Jeg var jo som alle andre. Dette kom til å gå bra og du kom til å bli den du alltid har vært.

Det går bra, kjære venn. Du må aldri tro noe annet. Selv om det er mange slags hjerteopperasjoner. Du og jeg har ikke samme hjertelidelse, skal ikke ha samme opperasjon, og det selvsagt er forskell på en ungdom på 18 og en mann i 50 åra.
Men du som aldri har hatt tid til å være syk, trenger ikke bli fortalt alt som kan gå galt, alle komplikasjonene som kan komme, Du trenger bare bekreftelsen på at dette går så bra.
Så skal jeg passe på å stå på sidelinja og heie også de dagene ikke alt går rett vei, de dagene fremgangen går alt for sakte, og når du frustrert finner ut at du ikke orker noen ting.  For til syvende og sist kommer dette til å gå bra. Det må gå bra.

Tenker på deg…

Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt.