Jeg satt i bilen påparkeringsplassen utenfor Kiwi og sjekket sosiale medier på mobilen.  Mitt eget lille friminutt etter en lang arbeidsdag og før helgehandel og hjem til middagslaging og helgerydding..  Noen gikk frobi bilen min på vei til bilen som var parkert ved siden av min og kastet et blikk inn i bilen min. Jeg merket blikket som stoppet opp ett par tre sekunder, og tittet opp og møtte blikket ditt. 

Du gikk bak varebilen for å sette inn varene  Jeg så ned i mobilen et par tre sekunder, kastet et blikk på varebilen ved siden av,Logoen på siden viste at det var firmabilen din. Jeg gikk ut og vi hilste raskt og ble stående og prate.  Først sånne vanlige fraser, “Så, nå er det helga” osv.  
Men tomt small-talk  er liksom ikke oss. 
SMS utvekslingen vi hadde for en tid siden hadde beroliget meg. Det jeg fryktet mest hadde ikke skjedd.  Så selv om du fremdeles var alvorlig syk, kjente jeg ikke panikken. Det var godt å se deg. Godt å se deg i aktivitet – selv om du selv synes at det ikke var stort du orket

Du unskyldte at du var litt på jobb, jeg smilte og sa at jeg trodde det var sunt at du var i aktivitet, så lenge du tok hensyn og ikke overanstrengte deg.
Du nevnte opperasjonen du venter på og som du håper du får snart. Jeg forhørte meg om sykehus, og sa de var flinke.  
Du trengte bekreftelse på at dette kom til å gå bra. At en hjerteopperasjon i grunn var peace  of cace,  Jeg er jo helsearbeider. Jeg kan selvsagt alt og gi den tryggheten. 
Jeg så deg inn i øynene og sa. “Det går nok bra.  Du vet, jeg ble hjerteopperert allerede da jeg var 18.”   Det var gått å se skuldrene som senket seg, Plutselig kom du på at, jeg hadde jo vært gjennom en hjerteopperasjon, og du hadde aldri sett på meg som syk. Jeg var jo som alle andre. Dette kom til å gå bra og du kom til å bli den du alltid har vært.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det går bra, kjære venn. Du må aldri tro noe annet. Selv om det er mange slags hjerteopperasjoner. Du og jeg har ikke samme hjertelidelse, skal ikke ha samme opperasjon, og det selvsagt er forskell på en ungdom på 18 og en mann i 50 åra.
Men du som aldri har hatt tid til å være syk, trenger ikke bli fortalt alt som kan gå galt, alle komplikasjonene som kan komme, Du trenger bare bekreftelsen på at dette går så bra.
Så skal jeg passe på å stå på sidelinja og heie også de dagene ikke alt går rett vei, de dagene fremgangen går alt for sakte, og når du frustrert finner ut at du ikke orker noen ting.  For til syvende og sist kommer dette til å gå bra. Det må gå bra.

Fikk høre i dag at du var syk.  Ikke forkjølet,men sånn ordentlig og mer alvorlig syk. 
Ryktene var litt diffuse på hva slags sykdom, så tankene har kvernet rundt i hodet mitt i hele dag.  Ha det skjedd det  vi vel begge har fryktet ved flere anledninger at du har klart å arbeide til du stuper ?
Du har alltid arbeidet mye, for mye vil nok mange mene.   Det var tider det irriterte meg.  Det var tider jeg overhode ikke forsto dine prioriteringer.  Men det er lenge siden.  Det er lenge siden jeg forstod at for deg var det en livsstil.  For deg var jobben selve meningen med livet.  

Vi har kjent hverandre lenge.  Og mange ganger har vi kjent på frykten over at du en gang skal møte veggen så det sier pang. Virkelig PANG:  Er det det som har skjedd? Det har vært nære på flere ganger før. Varselklokkene har kimt, men du har aldri vært villig til å lytte. I kke lytte godt nok til å endre kurs, endre livsstil, ikke ha arbeidet som første prioritet i livet ditt. Har du endelig tatt grep og endret retning?

Jeg husker en biltur en mørk høstkveld.  Du stirret rett frem på veien foran oss og sa “Jeg tror ikke jeg kommer til å bli 40.”  Det ble stille i bilen.  Jeg så på deg. Studerte deg nøye.  Du var askegrå og dratt i ansiktet .  Øynene var uten liv.  En gammel mann.  40 års dagen din som lå noen måneder frem i tid, på andre siden av vinteren virket utrolig langt frem.  Jeg svelget, og sa:”Nei, hvis du ikke endrer på måten du lever, tror ikke jeg det heller..”   Vi kjørte videre i taushet.  Vi visste begge to at du så utrolig gjerne ville leve til du ble 40. Vi visste og begge to at du ikke kom til å skifte gear.. At du fortsatt ville gi alt, stå på. Så fikk det gå som det  går

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Du ble 40.

Noen år senere tikket det inn en sms på mobilen min en kveld jeg var i middagsselskap hos svigermor.  “Hei.  Jeg har blitt lagt inn på sykehuset. Har mistet følelsen på den ene siden. Skal snart bort til dere. Ville bare forberede deg, i fall du var på jobb”.   
Det var ikke siste gangen du besøkte arbeidsplassen min…..

Sist vi snakket sammen, et hastig møte på et kjøpesenter,  vi rakk bare å veksle noen ord. Jeg husker jeg sa at du drev rovdrift på kroppen og helsa di. Du var klar over det, sa du. Men med en resignert skuldertrekning konkluderte du: at det ikke var mye du kunne endre.   Så hastet du tilbake til jobb.  

Nå er du sykmeldt. Langtids sykmeldt sier ryktene.  Jeg håper at det betyr at du har tatt grep. At du har forstått at det er lov å lytte til kroppen når kroppen skriker etter at du skal ta en pause.  Jeg håper at det ikke betyr at du virkelig har møtt veggen. At det store smellet har kommet.  

Vi har ikke hatt jevnlig kontakt de siste årene. Bare snakket sammen nå og da.  Men i kveld sendte jeg en sms med ønske om alt godt. 

For mange er dette første arbeidsdag etter en lang og velfortjent juleferie.  Mange har vært så heldige og har hatt mer eller mindre fri siden fredag 18. desember.  Jeg kan tenke meg at det skal bli godt å komme i gang igjen.
Jeg har hatt arbeidshelg denne helga, og arbeidet en del i romjula, så jeg kunne glede meg over fridag i dag.  Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn skulle på jobb, men de er selvgående og kommer seg ut dæra uten mas eller hjelp. Yngste Sønn hadde fri, så da lå alt til rette for en rolig morgen uten stress.
Gamle Gubben Grå var så snill at han hentet inn avisene til meg, så alt lå til rette for langdeilig frokost med en tekopp, brødskiver med gulost og avisene. Hverdagslykke.

Klokka 08.16 kom SMS en fra NK.  “Hei.  Har du mulighet for å komme på jobb i dag på dagen ? Hilsen NK”  Jeg kjente irritasjonen komme sigende.  Tenk så deilig det hadde vært å ha en fridag i ny og ne uten å motta slike eller liknende meldinger.   Jeg jobber 100 % stilling. Vervet som tillitsvalgt gjør at det ofte blir litt mer.  Jeg er snart 50 og sliter med flere “vondter”.  Jeg trenger fridagene mine for å få hentet meg inn igjen. 
Jeg prøver å ignorere meldingen. NK kan jo ikke vite at jeg har stått opp og har sett SMS en.  
Neste SMS kommer 08.17. Den er fra NK. Den er likelydende som den forrige. Antakelig skyldtes det en teknisk feil eller litt dobbelt-klikking, men det virker like vel som mas.  Jeg gjemmer telefonen under de uleste avisene, men tankene klarer ikke helt å konsentrere seg om avisartiklene.  
Jeg har jo mulighet. Det er ikke noe annet jeg må.. men jeg har overhode ikke lyst…
Jeg har sagt nei til mye overtid i det siste. Det er muligens min “tur”,  men jeg hadde virkelig sett frem til denne fridagen.
Selvsagt kunne jeg trenge overtidspengene.  Det er liksom ikke noen overflod på kontoen.  

Jeg lot vare å svare på tre timer. Regna med at det ordna seg.  Jeg ville ha fridagen min – og jeg skulle ønske jeg snart kunne få ha en fridag uten å ha dårlig samvittighet for ikke å arbeide overtid.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I går hadde jeg kveldsvakt. Hele formiddagen gikk jeg og små-kikka på telefonen og bare venta på at SMS en skulle tikke inn.

Den har pleid å komme på hver eneste fridag og hver eneste dag jeg ikke starter på jobb klokka 08.00.  Den kom på mandag, da jeg også hadde kveldsvakt.  Sånn rundt 11 tikka den inn “Kan du begynne klokka 14 i dag, en time før.  Det er så mye å gjøre og mange syke..”.
Den kom forrige mandag. Den eneste fridagen jeg hadde den uka -litt før 9.00.  I underkant av 10 timer etter at jeg forlot jobben etter å ha arbeidet hele helga. “Hei. Kan du ta midtvakt i dag? Behøver ikke komme akkurat klokka 10?”
Uka der før kom den tidlig en morgen, litt over 08.00. Jeg hadde arbeidet til 23.00 kvelden før og skulle på jobb til klokka 10.00. “Hei.  Kan du komme litt før i dag. elst så fort som mulig. Alt hjelper.”

Alle de tre gangene sa jeg nei.
Alle de tre gangene fikk jeg dårlig samvittighet.  
Vanligvis har jeg sagt ja når jobben kaller til ekstra innsats, selv om det i grunnen har passet dårlig om jeg har hatt andre avtaler som lett kan endres. Avtaler om en kaffekopp med Datteren eller å kjøre Mamma for å handle.  Vanligvis har jeg sagt ja selv om det var denne dagen jeg og Gamle Gubben Grå var blitt enige om å tapetsere gjestetoalettet. Vanligvis har jeg sagt ja selv om jeg har vært så sliten at alt jeg har lyst til er å ligge rett ut under pelspleddet på sofaen og bare sove.

Men nå har jeg innsett at skal jeg holde ut noen år til. Skal beinet og ryggen henge med noen år til. Skal kroppen ikke bli helt utslitt alt for tidlig, så må jeg ta mer hensyn til meg selv enn til jobben. Jeg er så sliten. glefser til guttene og Gamle Gubben Grå.  

Men jeg har dårlig samvittighet, kikker på telefon med klunp i magen hver gang den gir fra seg et plp. er det fra jobben?  Det er og slitsomt.

Det kom ikke noen SMS eller telefon i går – heldigvis. 

Har vært på landsmøte i fagforeninga denne uka.  Alltid gøy. Mye kjent folk. Noen gode diskusjoner, spennende avstemninger og så valg..  I vårt forbund er det alltid litt korridorsnakk, litt fraksjonering og litt spenning om enkelte verv. Får valgkomiteen det som den vil? Vinner benkeforslag frem?  

I år var det nestlederkabalen som var grunnlaget for spenningen og intrigene. En fraksjon liker ikke valgkomiteens innstilling på 1.nestleder.
Det store ankepunktet var at hun er en svært aktiv dame i Frp, og denne fraksjonen mente det harmoniserte dårlig med å ære 1.nestleder i en fagforening.  
På prinsipielt grunnlag kan jeg si meg enig i det.
Men uansett politisk tilknytting mener jeg 1.nestleder og alle andre med sentrale verv i organisasjonen  må være tro mot den politiske plattformen landsmøtet vedtar. Hvis den ikke er i tråd med 1.nestleders personlige politiske oppfatning er det, slik jeg ser det, 1.nestleders problem og ikke foreningen.

Vel, nok om det. Enhver kan fremme sin kandidat, så er det opp til landsmøte å avgjøre hvem de mener er best kvalifisert, hvem som får flest stemmer.  Så da vi var kommet til valg på sakslista gikk en representant for denne fraksjonen på talerstolen for å fremme sin kandidat..  

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Vanligvis pleier man da å rose sin kandidat opp i skyene for å overbevise flest mulig av de stemmeberettiget om at deres kandidat er den beste kandidaten. Men ikke slik denne gangen. Hele innlegget gikk ut på å forklare hvor dårlig kandidat valgkomiteens kandidat var.  Skittkasting kalles slikt.  Først da dirigenten ba om at hun lanserte en kandidat, sa hun raskt navnet på sin kandidat før hun forlot talerstolen.  ikke ett ord ble sagt om hvorfor han eventuelt var en bedre kandidat. Ikke ett ord om hans politiske tilknytting – som jeg tror er rimelig blå han og – selv om kandidaten tilknytting til Frp var det største ankepunktet mot den foreslåtte kandidaten.

Jeg hadde egentlig tenkt å la denne saken gå sin gang. Som medlem av valgkomiteen har jeg vært med på å laget vår innstilling, og kan 100% gå god for den. Samtidig har jeg stor respekt for hun som fremmet forslaget. Hun er en av de i forbundet jeg samarbeider best med. Ei hyggelig dame som jeg har utrolig respekt for. Jeg er heller ikke så veldig glad i Frp. politikk…  Men dette innlegget fikk meg til å se RØDT:
Det er ikke slik det skal gjøres. Ønsker man å fremme en annen kandidat gjør man det ved å rose den man ønsker at  skal få stemmene, man fremhever sin kandidat sine gode sider, gjerne til sammenligning med den man ikke ønsker å ha i vervvet, men man slakter ikke en kandidat for åpen mikrofon fra talerstolen på et landsmøte.

Jeg entret talerstolen.
Sa at selv om kandidaten til 1.nestledervervet står utrolig langt fra meg politisk, så har jeg full tiltro til at hun kan skjøtte vervet på en god måte, og at min stemme ville gå til henne. 
Ganske ubeskjeden vet jeg at jeg  har stor respekt fra mange delegater. Jeg vet at ved å gå opp på talerstolen og tilkjennegi at jeg, røde Brit støtter Frp kandidaten vil det kunne påvirke noen til å stemme itråd med hva jeg sier jeg gjør. 
Valget ga et knepent flertall til Frp kandidaten. Kun en stemme skilte de to kandidatene.  
Så Røde Brit brukte landsmøtet til å sikre en Frp vervet som 1.nestleder…..  

På ildet ser dere CVn min. Armbåndsuret jeg fikk på en høytidelig festmiddag denne uken. 25 år i samme bedrift.  Jeg var langt fra alene om å få klokke.  i var ganske mange  En ti til femten stykker kan jeg tenke meg. I tillegg var det tre ansatte som fikk smykkesett fordi de hadde vært ved bedriften i 40 år. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har til tider vært litt skamfull over CV min. Man skal jo liksom gjøre karrière i våre dager.
Jeg begynte greit.  Grunnskolen ble fullført med gode karakterer. Og så var det tre år på gymnaset – som det het på den tiden, og selv om karakterene nok ikke var like strålende som på ungdomsskolen beholdt jeg ryktet som streber og skolelys..
Etter et år hvor jeg arbeidet som praktikant og stoffselger og ett år som jeg  prøvde meg som brilleknuser (leses Grunnkurs optikk) kom jeg endelig på rett hylle da jeg begynte på Radiografhøgskolen.  Både fagkrets og studiemiljø passet meg utmerket, og de tre årene på høgskolen gikk som en røyk. Tre av de dessidert beste årene i mitt liv.

Så slutta jeg på Høgskolen en fredag, og mandag ventet ny fast stilling som radiograf på Ringerike Sykehus.  Den 18.juni var det 25 år siden – og jeg er fremdeles i samme stilling. 

Noen vil kanskje kalle meg lite ambisiøs. Noen vil kanskje tro jeg er resignert  og bare venter på den dagen da jeg endelig kan heve pensjon og slippe å arbeide.  Men fra meg har det i de siste årene vært et bevisst valg.  Jeg har vært på Ringerike Sykehus mer enn halve livet mitt.  Jeg er stolt av, og glad i arbeidsplassen min.  Jeg har virkelig lyst til å fortsette å arbeide der. Jeg har lyst til å være med på laget. Arbeidsplassen har blitt en viktig del av min identitet.

Selvsagt er det ikke like lystbetont å gå på jobb hver dag. Selvsagt har det vært både vakter og perioder som har vært tyngre og vanskeligere å komme i gjennom enn andre. Jeg har og søkt på andre stillinger, men så har det vært det å forlate det kjente og trygge da… Hvorfor forlate en arbeidsplass hvor du virkelig trives for å kaste deg ut i noe ukjent?  Skal jeg ta det spranget, må det være en stilling og en utfordring som jeg virkelig brenner etter å gjøre.

Til alle unge som føler presset om å gjøre karrière, om å bli noe stort om å stige i gradene.  Det er ikke et nederlag å bli på samme sted hvis du trives med det du gjør.

En av de som fikk smykket for 40 års arbeidsinnsats hadde begynt på arbeidsplassen som 16 åring.  Rett fra ungdomsskolen hadde hun begynt på kjøkkenet som kjøkkenhjelp, men i løpet av de førti årene som hadde gått hadde hun hatt en mengde arbeidsoppgaver. alt fra kjøkken og systue til gruppeterapi Og hun hadde betydd enormt mye for enormt mange

, Stolt og glad kjente jeg klumpen i halsen da jeg mottok armbåndsuret fra administrerende direktør.  Det armbåndsuret er CV n min.  Jeg kommer til å bære det med stolthet og glede.  

Så er det bestemt.
De fire samarbeidskameratene Ap, Høyre, KrF og Venstre har inngått samarbeidsavtale om fortsatt samarbeid i 4 nye år.  I grunn ikke overraskende  

Han Kjell blir fortsatt ordfører, og Høyre får fortsatt varaordføreren, selv om det blir en ny Høyere varaordfører. Lederpostene i Hovedutvalgene har de og fordelt, skal vi tro lokalavisa. .  Alle de fem viktigste politiske posisjonene i kommunen er fremdeles besatt av fem mer eller mindre gamle menn.

Merkelig at man i 2 ikke klarte å finne plass til en eneste dame i gutteklubben grei. Jeg vet om mange flinke og dyktige kvinnelige representanter – fra Samarbeidskammeratene – som fint kunne fylle noen av de vervene. 

Da jeg gikk hjem fra nattevakt tidlig mandag morgen hadde jeg arbeidet 52 timer den siste uka. Nå ventet 4 døgn med fri. Det skulle bli godt. 

Første døgnet ble stort sett tilbrakt i horisontal stilling . Det var litt søvn som måtte tas igjen.  Ut på ettermiddagen kom det en SMS fra et medlem som måtte besvares . og etter noen SMS rem og tilbake fant jeg ut at det var like greit å slå på tråden og snakke sammen. Ofte mer konstruktivt, og langt mindre forstyrrende enn å ha en SMS veksling frem og tilbake resten av kvelden.  Familien himla demonstrativt med øya.  Sa ikke du at du skulle ha fri?

Tirsdag hadde jeg fri hele dagen.  Jeg måtte bare en liten tur til Drammen for et møte.  Arbeidsgiver hadde fått lov til å se i kalenderen min, og finne et ledig tidspunkt som passet alle parter.  Selvsagt var det lett å velge en dag som lå blank og åpen. En fridag.  Så da ble det opp i otta, og ut av døra før klokka var 7.  Var ferdig i Drammen klokka 12.00, og da nærmet det seg ettermiddag før jeg var hjemme igjen.

I dag sto jeg opp klokka 07. Måtte jo få tenåring sønnene av gårde til skole og jobb.  Klokka  08.15 fikk jeg SMS fra arbeidsgiver. “Hei. Har du mulighet til å arbeide midtvakt i dag? Du kan eventuelt komme litt ut på formiddagen”.  Jeg vurderte det ett par sekunder før jeg med verdens dårligste samvittighet sendte SMS tilbake: “Det går dessverre ikke” 

Resten av formiddagen gikk jeg og hadde dårlig samvittighet for å ha sagt nei til å jobbe ekstra.  For jeg hadde jo hatt tid. Det var ikke noe jeg MÅTTE gjøre. Datteren skulle komme en tur for å låne skriveren, men det kunne hun jo selv om ikke jeg ar hjemme..  Jeg hadde ingen avtaler. Ingen planer. Jeg hadde bare så lyst på en fridag. En dag uten stress. Få gjort litt husarbeid, arbeidet litt i hagen. Kanskje kost meg i sola på terrassen med en tekopp.

Det hadde vært så utrolig deilig å ha en hel dag uten å tenke jobb.

Så selv om den dårlige samvittigheten gnagde. Selv om jeg tenkte på kollegaer som måtte jobbe på sine fridager, eller kanskje jobbe dobbelt eller lange vakter, så klarte jeg denne dagen å tenke mest på meg selv.  Sorry, folkens.  Jeg orka ikke ofre fridagen.

I morgen har jeg fri. Telefonen er tom for strøm og kommer ikke til å bli skrudd på før langt ut på morgendagen. Jeg ønsker meg en varm forsommerdag med sol fra blå himmel. Men mest av alt ønsker jeg meg en fridag uten telefoner, SMS eller annen jobbrelatert kontakt. –

Det er mye fokus på 24 timers menneske i arbeidslivet for tiden.  Når flinke piker møter veggen er det ikke sikkert at det er jobben som sliter dem ut, men alt det andre i livet som de ønsker / skal/ må gjøre.  Enkelte på arbeidsgiversiden, og noen ganger med rette, hevder at ved å bli bevisst over hva i livet som tapper en for energi – og så ta nødvendige grep, så ville sykefraværet  gå ned, færre flinke piker møte veggen, og arbeidstakerne ha enda mere krefter de kunne yte på jobben. Men er det alltid så enkelt?

I dag, unnskyld – i natt, jobbet jeg nattevakt..  Jeg var sånn passe sliten etter nattevakta.  Merket et bevegelsene gikk litt tregere, hjernen arbeidet litt tyngre, da jeg måtte bort i mottakelsen sånn ti minutter før dagvakta kom. Men jobben klarte jeg, og jeg var langt fra utslitt da jeg dro hjem.

Hjemme ventet en ellevill hund som ville på tur, så jeg koblet på hundebåndet og tok meg en times gåtur med hunden.  Etter den turen, var jeg enda mer sliten – og trøtt. Selvsagt burde noen andre luftet hunden i og med at jeg har vært på jobb.  Men Gamle Gubben Grå er på jobb. Dro hjemmefra før 07.00 i dag, og tennåringssønnene dro på jobb klokka 09.00.  Å tro at to tenåringer rekker å gjøre seg klare til klokka 09.00 og i tillegg gå en times tur med en hund først, vet svært lite om hvordan tenåringer fungerer. Gamle Gubben Grå fungerer omtrent som en tenåring om morgenen.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter å ha luftet hunden svingte jeg innom matbutikken for å gjøre helgehandelen. Det meste var handlet på fredag, men litt grønnsaker, jordbær etc ønsker jeg å ha så ferskt som mulig, og ønsker å kjøpe det og brødvarer på lørdag.  Var ikke mindre sliten av å handle etter nattevakt og en times gå-tur med hunden.
Arbeidsgiver kan sikkert mene at hvis jeg ikke var så “kresen” i matveien. hadde jeg ikke blitt så sliten i dag.  Mulig det. Men god mat er en del av livet. Det er billigere og langt bedre å lage maten fra bunnen av med gode råvarer enn halvfabrikata.  Noen gleder skal en unne seg i livet.

På butikken traff jeg en tidligere kollega jeg ikke har snakket med på flere år. I mange år vekket hun meg på nattevaktene med slamring med vasetralla da hun kom for å vaske avdelingen. Hun ga meg vær og føreforhold når jeg på den tiden skulle ut å kjøre mange mil for å komme hjem, og hun var en  del av min hverdag, og det var kos å se henne igjen. Selvsagt måtte vi skravle litt, og etter det var det bare å få med seg de siste tingene på lista å komme seg hjem. Det som ikke sto på lista – ble glemt. Hodet klarte ikke tenke på melk og brød og hva det nå måtte være vi kunne trenge som ikke sto på lista.

Endelig hjem. Mat og så sofaen og pelspleddet.  Ingen hjemme. Hunden snorket i hjørnet, radioen lavt på i bakgrunn. Perfekt sovesituasjon. Kniper øynene igjen. Det viktige er ikke å sove, men å slappe av. Ikke stresse med å sovne. Bare hvile – og kanskje kommer søvnen…men den uteblir som så mange ganger før.  Blir liggende i halvdøs å rotere på sofaen, meditere. hvile.  Hører i det fjerne Gamle Gubben Grå komme hjem fra jobb. Klokka er nok rundt 15.30.  Han lister seg stille omkring. Jeg ligger rolig under pleddet. Småsover noen minutter. En kald hundesnute. Gubben og hunden har vært ute på tur. Fortsatt hviler jeg livløs under pleddet. #Hvor mye er klokka?” “Snart 17.00” ligger rolig videre.

Telefonen ringer. Mamma. “Vekket jeg deg?” “Ja” stille i den andre enden. “Unnskyld. var bare litt skravlesyk”: skravler litt med min gamle mor.  Våkner av dvalen under samtalen. Guttene kommer hjem. På tide å våkne litt til live igjen. Klokka nærmer seg 17.30.

Drar på butikken og kjøper de tingene jeg glemte i sted. Bortom en bekjent med noe jeg skulle ha levert. Kommer nesten hjem før telefonen ringer. Datteren. Hun har arbeidet litt lenge. Rakk ikke post i butikk i senteret, og noen søknader må være poststemplet i dag. Jeg snur bilen. Henter Datteren som går i regneværet. Kjører henne til en annen butikk med post i butikk. Søknadene får sine stempel. Kjører henne hjem så hun rekker å ordne et par ting før hun skal på sin neste jobb. Flinke jenta mi.

Hjem. Eldste Sønn lager middag. Jeg sløver litt foran PCn  Føler meg sliten. Snart venter neste nattevakt. 

Kanskje hadde jeg fungert bedre når jeg arbeider nattevakter hvis jeg ikke hadde hatt hund, kresne matvaner, ikke brukt unødig tid på gamle kollegaer, klart å sove på komando og kvittet meg med Gamle Gubben Grå, gamle foreldre Tennåringssønnene og Datteren.  Men hva hadde vært igjen av livet da?

Har hatt noen fine dager på tarifkonferanse i Middelfart i Danmark.  Det var deilig å komme ned til ordentlig vår. Hvitveisen blomstret i skogbrynet, og langt fler enn røykerne tilbragte alle pausene ute i solveggen. Interessant kurs, det må jeg innrømme, selv om jeg var litt kritisk til  denne arrangement formen i utgangspunktet.  Valgkomiteen var og samlet, eller nesten alle da. Og vi fikk unna litt arbeid i forkant av høstens landsmøte.  Men du verden. Det tror jeg kan bli et spennende landsmøte . 

.

Middelfart viste seg å være en liten by ved Lillebælt.  Jeg så ikke stort mer enn konferansesenteret, men allikevel planlegger jeg å ta en tur tilbake snart.  Jeg fant nemlig ut at i Middelfart starter de i mai opp med “Bridge-walking”   Man kan da gå på den gamle broa over Lillebælt  på en gangsti, høyt over togskinnene (selvsagt med hjelm og sikkerhetsutstyr)  Det må være en helt fantastisk opplevelse å vandre høyt over havflaten over Lillebælt. Dette må være midt i blinken for vår familie.  Så nå tror jeg at jeg har ennå en sommeropplevelse å legge inn i kalenderen. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Her ser du reklamebilde til de som arrangerer dette, lånt fra google

Og dette er broen man skal gå på, høyt der oppe.  Turen, med sikkerhets instruksjon er berammet til å ta to timer.  Og slik form for bridgewalking foregår her, i Sydney og ett sted i USA.  Dette må jeg få til.