CV;n min.

På ildet ser dere CVn min. Armbåndsuret jeg fikk på en høytidelig festmiddag denne uken. 25 år i samme bedrift.  Jeg var langt fra alene om å få klokke.  i var ganske mange  En ti til femten stykker kan jeg tenke meg. I tillegg var det tre ansatte som fikk smykkesett fordi de hadde vært ved bedriften i 40 år. 

 

Jeg har til tider vært litt skamfull over CV min. Man skal jo liksom gjøre karrière i våre dager.
Jeg begynte greit.  Grunnskolen ble fullført med gode karakterer. Og så var det tre år på gymnaset – som det het på den tiden, og selv om karakterene nok ikke var like strålende som på ungdomsskolen beholdt jeg ryktet som streber og skolelys..
Etter et år hvor jeg arbeidet som praktikant og stoffselger og ett år som jeg  prøvde meg som brilleknuser (leses Grunnkurs optikk) kom jeg endelig på rett hylle da jeg begynte på Radiografhøgskolen.  Både fagkrets og studiemiljø passet meg utmerket, og de tre årene på høgskolen gikk som en røyk. Tre av de dessidert beste årene i mitt liv.

Så slutta jeg på Høgskolen en fredag, og mandag ventet ny fast stilling som radiograf på Ringerike Sykehus.  Den 18.juni var det 25 år siden – og jeg er fremdeles i samme stilling. 

Noen vil kanskje kalle meg lite ambisiøs. Noen vil kanskje tro jeg er resignert  og bare venter på den dagen da jeg endelig kan heve pensjon og slippe å arbeide.  Men fra meg har det i de siste årene vært et bevisst valg.  Jeg har vært på Ringerike Sykehus mer enn halve livet mitt.  Jeg er stolt av, og glad i arbeidsplassen min.  Jeg har virkelig lyst til å fortsette å arbeide der. Jeg har lyst til å være med på laget. Arbeidsplassen har blitt en viktig del av min identitet.

Selvsagt er det ikke like lystbetont å gå på jobb hver dag. Selvsagt har det vært både vakter og perioder som har vært tyngre og vanskeligere å komme i gjennom enn andre. Jeg har og søkt på andre stillinger, men så har det vært det å forlate det kjente og trygge da… Hvorfor forlate en arbeidsplass hvor du virkelig trives for å kaste deg ut i noe ukjent?  Skal jeg ta det spranget, må det være en stilling og en utfordring som jeg virkelig brenner etter å gjøre.

Til alle unge som føler presset om å gjøre karrière, om å bli noe stort om å stige i gradene.  Det er ikke et nederlag å bli på samme sted hvis du trives med det du gjør.

En av de som fikk smykket for 40 års arbeidsinnsats hadde begynt på arbeidsplassen som 16 åring.  Rett fra ungdomsskolen hadde hun begynt på kjøkkenet som kjøkkenhjelp, men i løpet av de førti årene som hadde gått hadde hun hatt en mengde arbeidsoppgaver. alt fra kjøkken og systue til gruppeterapi Og hun hadde betydd enormt mye for enormt mange

, Stolt og glad kjente jeg klumpen i halsen da jeg mottok armbåndsuret fra administrerende direktør.  Det armbåndsuret er CV n min.  Jeg kommer til å bære det med stolthet og glede.  

Alt ved det gamle

Så er det bestemt.
De fire samarbeidskameratene Ap, Høyre, KrF og Venstre har inngått samarbeidsavtale om fortsatt samarbeid i 4 nye år.  I grunn ikke overraskende  

Han Kjell blir fortsatt ordfører, og Høyre får fortsatt varaordføreren, selv om det blir en ny Høyere varaordfører. Lederpostene i Hovedutvalgene har de og fordelt, skal vi tro lokalavisa. .  Alle de fem viktigste politiske posisjonene i kommunen er fremdeles besatt av fem mer eller mindre gamle menn.

Merkelig at man i 2 ikke klarte å finne plass til en eneste dame i gutteklubben grei. Jeg vet om mange flinke og dyktige kvinnelige representanter – fra Samarbeidskammeratene – som fint kunne fylle noen av de vervene. 

Sorry folkens, jeg orket bare ikke…

Da jeg gikk hjem fra nattevakt tidlig mandag morgen hadde jeg arbeidet 52 timer den siste uka. Nå ventet 4 døgn med fri. Det skulle bli godt. 

Første døgnet ble stort sett tilbrakt i horisontal stilling . Det var litt søvn som måtte tas igjen.  Ut på ettermiddagen kom det en SMS fra et medlem som måtte besvares . og etter noen SMS rem og tilbake fant jeg ut at det var like greit å slå på tråden og snakke sammen. Ofte mer konstruktivt, og langt mindre forstyrrende enn å ha en SMS veksling frem og tilbake resten av kvelden.  Familien himla demonstrativt med øya.  Sa ikke du at du skulle ha fri?

Tirsdag hadde jeg fri hele dagen.  Jeg måtte bare en liten tur til Drammen for et møte.  Arbeidsgiver hadde fått lov til å se i kalenderen min, og finne et ledig tidspunkt som passet alle parter.  Selvsagt var det lett å velge en dag som lå blank og åpen. En fridag.  Så da ble det opp i otta, og ut av døra før klokka var 7.  Var ferdig i Drammen klokka 12.00, og da nærmet det seg ettermiddag før jeg var hjemme igjen.

I dag sto jeg opp klokka 07. Måtte jo få tenåring sønnene av gårde til skole og jobb.  Klokka  08.15 fikk jeg SMS fra arbeidsgiver. “Hei. Har du mulighet til å arbeide midtvakt i dag? Du kan eventuelt komme litt ut på formiddagen”.  Jeg vurderte det ett par sekunder før jeg med verdens dårligste samvittighet sendte SMS tilbake: “Det går dessverre ikke” 

Resten av formiddagen gikk jeg og hadde dårlig samvittighet for å ha sagt nei til å jobbe ekstra.  For jeg hadde jo hatt tid. Det var ikke noe jeg MÅTTE gjøre. Datteren skulle komme en tur for å låne skriveren, men det kunne hun jo selv om ikke jeg ar hjemme..  Jeg hadde ingen avtaler. Ingen planer. Jeg hadde bare så lyst på en fridag. En dag uten stress. Få gjort litt husarbeid, arbeidet litt i hagen. Kanskje kost meg i sola på terrassen med en tekopp.

Det hadde vært så utrolig deilig å ha en hel dag uten å tenke jobb.

Så selv om den dårlige samvittigheten gnagde. Selv om jeg tenkte på kollegaer som måtte jobbe på sine fridager, eller kanskje jobbe dobbelt eller lange vakter, så klarte jeg denne dagen å tenke mest på meg selv.  Sorry, folkens.  Jeg orka ikke ofre fridagen.

I morgen har jeg fri. Telefonen er tom for strøm og kommer ikke til å bli skrudd på før langt ut på morgendagen. Jeg ønsker meg en varm forsommerdag med sol fra blå himmel. Men mest av alt ønsker jeg meg en fridag uten telefoner, SMS eller annen jobbrelatert kontakt. –

24 TIMERS MENNESKE

Det er mye fokus på 24 timers menneske i arbeidslivet for tiden.  Når flinke piker møter veggen er det ikke sikkert at det er jobben som sliter dem ut, men alt det andre i livet som de ønsker / skal/ må gjøre.  Enkelte på arbeidsgiversiden, og noen ganger med rette, hevder at ved å bli bevisst over hva i livet som tapper en for energi – og så ta nødvendige grep, så ville sykefraværet  gå ned, færre flinke piker møte veggen, og arbeidstakerne ha enda mere krefter de kunne yte på jobben. Men er det alltid så enkelt?

I dag, unnskyld – i natt, jobbet jeg nattevakt..  Jeg var sånn passe sliten etter nattevakta.  Merket et bevegelsene gikk litt tregere, hjernen arbeidet litt tyngre, da jeg måtte bort i mottakelsen sånn ti minutter før dagvakta kom. Men jobben klarte jeg, og jeg var langt fra utslitt da jeg dro hjem.

Hjemme ventet en ellevill hund som ville på tur, så jeg koblet på hundebåndet og tok meg en times gåtur med hunden.  Etter den turen, var jeg enda mer sliten – og trøtt. Selvsagt burde noen andre luftet hunden i og med at jeg har vært på jobb.  Men Gamle Gubben Grå er på jobb. Dro hjemmefra før 07.00 i dag, og tennåringssønnene dro på jobb klokka 09.00.  Å tro at to tenåringer rekker å gjøre seg klare til klokka 09.00 og i tillegg gå en times tur med en hund først, vet svært lite om hvordan tenåringer fungerer. Gamle Gubben Grå fungerer omtrent som en tenåring om morgenen.. 

Etter å ha luftet hunden svingte jeg innom matbutikken for å gjøre helgehandelen. Det meste var handlet på fredag, men litt grønnsaker, jordbær etc ønsker jeg å ha så ferskt som mulig, og ønsker å kjøpe det og brødvarer på lørdag.  Var ikke mindre sliten av å handle etter nattevakt og en times gå-tur med hunden.
Arbeidsgiver kan sikkert mene at hvis jeg ikke var så “kresen” i matveien. hadde jeg ikke blitt så sliten i dag.  Mulig det. Men god mat er en del av livet. Det er billigere og langt bedre å lage maten fra bunnen av med gode råvarer enn halvfabrikata.  Noen gleder skal en unne seg i livet.

På butikken traff jeg en tidligere kollega jeg ikke har snakket med på flere år. I mange år vekket hun meg på nattevaktene med slamring med vasetralla da hun kom for å vaske avdelingen. Hun ga meg vær og føreforhold når jeg på den tiden skulle ut å kjøre mange mil for å komme hjem, og hun var en  del av min hverdag, og det var kos å se henne igjen. Selvsagt måtte vi skravle litt, og etter det var det bare å få med seg de siste tingene på lista å komme seg hjem. Det som ikke sto på lista – ble glemt. Hodet klarte ikke tenke på melk og brød og hva det nå måtte være vi kunne trenge som ikke sto på lista.

Endelig hjem. Mat og så sofaen og pelspleddet.  Ingen hjemme. Hunden snorket i hjørnet, radioen lavt på i bakgrunn. Perfekt sovesituasjon. Kniper øynene igjen. Det viktige er ikke å sove, men å slappe av. Ikke stresse med å sovne. Bare hvile – og kanskje kommer søvnen…men den uteblir som så mange ganger før.  Blir liggende i halvdøs å rotere på sofaen, meditere. hvile.  Hører i det fjerne Gamle Gubben Grå komme hjem fra jobb. Klokka er nok rundt 15.30.  Han lister seg stille omkring. Jeg ligger rolig under pleddet. Småsover noen minutter. En kald hundesnute. Gubben og hunden har vært ute på tur. Fortsatt hviler jeg livløs under pleddet. #Hvor mye er klokka?” “Snart 17.00” ligger rolig videre.

Telefonen ringer. Mamma. “Vekket jeg deg?” “Ja” stille i den andre enden. “Unnskyld. var bare litt skravlesyk”: skravler litt med min gamle mor.  Våkner av dvalen under samtalen. Guttene kommer hjem. På tide å våkne litt til live igjen. Klokka nærmer seg 17.30.

Drar på butikken og kjøper de tingene jeg glemte i sted. Bortom en bekjent med noe jeg skulle ha levert. Kommer nesten hjem før telefonen ringer. Datteren. Hun har arbeidet litt lenge. Rakk ikke post i butikk i senteret, og noen søknader må være poststemplet i dag. Jeg snur bilen. Henter Datteren som går i regneværet. Kjører henne til en annen butikk med post i butikk. Søknadene får sine stempel. Kjører henne hjem så hun rekker å ordne et par ting før hun skal på sin neste jobb. Flinke jenta mi.

Hjem. Eldste Sønn lager middag. Jeg sløver litt foran PCn  Føler meg sliten. Snart venter neste nattevakt. 

Kanskje hadde jeg fungert bedre når jeg arbeider nattevakter hvis jeg ikke hadde hatt hund, kresne matvaner, ikke brukt unødig tid på gamle kollegaer, klart å sove på komando og kvittet meg med Gamle Gubben Grå, gamle foreldre Tennåringssønnene og Datteren.  Men hva hadde vært igjen av livet da?

 

Det er deilig å være norsk…i Danmark

Har hatt noen fine dager på tarifkonferanse i Middelfart i Danmark.  Det var deilig å komme ned til ordentlig vår. Hvitveisen blomstret i skogbrynet, og langt fler enn røykerne tilbragte alle pausene ute i solveggen. Interessant kurs, det må jeg innrømme, selv om jeg var litt kritisk til  denne arrangement formen i utgangspunktet.  Valgkomiteen var og samlet, eller nesten alle da. Og vi fikk unna litt arbeid i forkant av høstens landsmøte.  Men du verden. Det tror jeg kan bli et spennende landsmøte . 

.

Middelfart viste seg å være en liten by ved Lillebælt.  Jeg så ikke stort mer enn konferansesenteret, men allikevel planlegger jeg å ta en tur tilbake snart.  Jeg fant nemlig ut at i Middelfart starter de i mai opp med “Bridge-walking”   Man kan da gå på den gamle broa over Lillebælt  på en gangsti, høyt over togskinnene (selvsagt med hjelm og sikkerhetsutstyr)  Det må være en helt fantastisk opplevelse å vandre høyt over havflaten over Lillebælt. Dette må være midt i blinken for vår familie.  Så nå tror jeg at jeg har ennå en sommeropplevelse å legge inn i kalenderen. 

 

Her ser du reklamebilde til de som arrangerer dette, lånt fra google

Og dette er broen man skal gå på, høyt der oppe.  Turen, med sikkerhets instruksjon er berammet til å ta to timer.  Og slik form for bridgewalking foregår her, i Sydney og ett sted i USA.  Dette må jeg få til.

 

Ord har makt…

Når man er helt på bunn, og så langt nede psykisk og fysisk at man ligger rett ut under et pledd og knapt er, da er det bare en vei videre, og det er oppover.

Mange ganger har jeg stablet medmennesker forsiktig på beina og støttet de på den møysommelige veien oppover, veien tilbake til livet, til gleden og til dager med i det minste grad av solskinn.  Jeg har ingen utdanning i psykologi. Ingen fine titler å smykke meg med.  Men det er givende å se folk få tilbake livsgnisten. Det gir meg mye å få lov til å være med på turen oppover. Men det er tidkrevende arbeid, og til tider ganske frustrerende.  Ikke minst når unødige hindre gjør at hele prosessen rykker tilbake til start.

Forrige fredag var en slik frustrerende dag.

Jeg så det med en gang jeg leste møtereferatet. Den ene setningen. Den utrolig uheldige kommentaren,.  Få timer senere hadde jeg medmennesket jeg jobber tett med for tiden på tråden. Sinnet, frustrasjon og avmaktsfølelsen hennes var tilbake.  Jeg nådde overhode ikke inn med mine argumenter, mine kommentarer. Det var umulig  å helle olje på opprørt hav. Hele havet sto i brann.  Siden jeg ikke nådde frem til den fornuftige delen av bevisstheten til medmennesket, og siden jeg befant meg på polet for å kjøpe vinflaska til fredagskvelden, sa jeg at jeg ringte opp igjen om to timer.   Det var hverken tid eller sted for samtalen.

En liten setning, og alt arbeidet jeg og flere med meg har nedlagt i denne saken de siste tre månedene føles til liten nytte. En liten setning, seks små ord – og vi er tilbake til start.

Nå har det gått en uke.  Vi har hatt mange samtaler. Vi har sagt at vi ønsker en annen formulering. Antagelig får vi det..  Feilen kan rettes opp.
MEN i en uke har den setningen kvernet inne i hodet til et medmenneske. Kvernet rundt i hodet, dag og natt.

Hun hadde tatt de første skrittene oppover den bratte bakken. Hadde langt igjen til toppen,. Enda så hun den ikke, men hun begynte å tro på at toppen fantes og at hun kanskje kunne komme dit. . Det var tent et ørlite håp i de slitne øynene.
Nå er det sofaen, pleddet og motløsheten som rår. Hun ser ikke lyset. Gardinene er dratt for slik at sola som skinner på klar februarhimmel ikke skal få nå inn.

Jeg sukker stille. Leter etter de rette ordene. Sender de rette mailene. Drar i de rette trådene.  Jeg ser toppen. Jeg vet at vi skal komme dit en gang. Men jeg ser alle stup og heng på veien. Det blir en lang og strabasiøs tur.

En uheldig formulering.  Seks små ord.  Jeg sukker igjen. For dere makt mennesker i maktpossisjoner; Det er lov å bruke hodet.

Fikk du med deg engasjementet, Arbeidsminister?

Steinede på torget i HJønefoss - Det var flere hundre streikende på torget i Hønefoss.
- Foto: Anette Skafjeld / NRK

I dag har gater og torg i hele Norge vært fylt av mennesker som ville vise sin misnøye mot regjeringens forslag til endring av Arbeidsmiljøloven. 

Statsrådens konklusjon var at 1.500.000 mennesker har misforstått hva endringene i arbeidsmiljøloven kan føre til.  Har det aldri falt statsråden inn at det er HAN som har feil forståelse og oss 1.500.000 andre som har rett?

Hvis “alle de andre” har feil og bare jeg rett – ja da har jeg lært at jeg må ta opp mine egne meninger til revurdering.

Jeg forstår at å endre arbeidsmiljøloven slik at arbeidsgiver får mer makt over arbeidstakerne gir dere mer partistøtte fra rike bedriftseiere og NHO; men gir det dere støtte fra velgerne?

Mulig det ikke var så mange Høyre folk ute på gater og torg i dag, men en del av Frp velgerne var det sikkert.  De som stemte på partiet for folk flest – og som i dag føler seg mer og mer sviktet.

Kjære Arbeidsminister. Det står respekt av folk som innrømmer at de tok feil og så snur.  Det er fremdeles ikke for sent.

 

Mobbing og trakassering…

Det skrives mye om mobbing i skolen. Statsministeren har sagt at det er et av de største problemene i norsk skole i dag.  Å ha fokus på dette problemet er riktig og viktig. Men mobbing foregår ikke bare blant barn og unge. Det foregår mobbing og trakassering på norske arbeidsplasser hver eneste dag.

Mens skoleledere og rektorer som regel tar mobbesaker på alvor, selv om de ofte er maktesløse. Så virker det som at mobbing i arbeidslivet omtrent er et tabu belagt tema. Mens en rektor som hevder at hans skole er totalt mobbefri sone blir sett på som både naiv og blåøyd eller ute av stand til å ta inn over seg hva som skjer, finnes det knapt en arbeidsgiver som er villig til å innrømme at mobbing og trakassering foregår på hennes arbeidsplass.

Barn kan være nådeløse, men det kan jammen meg voksne og.
Voksne blir ikke døypa i snøen eller banka opp på utedoen,.  Voksne mobbere har mer raffinerte metoder. Utestenging, latterliggjøring, usynliggjøring og ryktespredning.  Ikke mer modent og voksent om det foregår på styrerommet enn i barnehagen. Og det gjør like vondt.
Jeg følte mobbing på kroppen gjennom 12 lange skoleår. Jeg vet hvor vondt det er, jeg vet hvor liten du føler deg. 
Jeg var heldig. Jeg hadde godt nettverk og er relativt tøff og kom kanskje styrket ut av det.
Men jeg har sett hva langvarig mobbing har gjort med andre. Langvarig mobbing gjennom  hele skoletiden som har fjernet alt som er av selvfølelse hos mennesker. Flinke, kloke fornuftige mennesker som har gått gjennom livet og følt seg som annenrangs borgere, helt uten grunn.  Folk som hadde ressurser, evner og muligheter til å bli hva som helst, men som endte som uføretrygdede eller i dårlig betalte jobber.
Tøffe, flotte ressurssterke mennesker med høy utdanning som har blitt mobbet ut av arbeidsplassen ut av arbeidslivet fordi de traff på feil kollega,.  En kollega som satte seg som sitt private mål å knuse et menneske – og klarte det.  Uvisst av hvilken grunn.
Jeg snakket med en almenpraktiserende lege her om dagen som fortalte om en pasient som har fått godkjent mobbing og trakassering som yrkesskade, og derav yrkesskade erstatning.
Jeg har støtt på så mange historier, hørt om så mange skjebner og møtt så mange flotte mennesker med utrolig triste og nesten uvirkelige historier i det siste.  Jeg har blitt skremt. Når jeg får kunnskap om så mange enkeltskjebner gjennom mitt lille nettverk. Hvor mange finnes det der ute?

 

Er det meningen…

Er det meningen at man skal bli så totalt utslitt etter en dag på jobb at man blir liggende under pelspleddet på sofaen hele kvelden?

Er det meningen at vi skal slite med konstant underbemanning fordi det er viktig å holde produksjonen oppe og kostnadene nede?  Jeg jobber ved et sykehus, ikke en produksjonsbedrift.  Hva er det vi produserer? Helse? DRG poeng? eller utslitte arbeidstakere?

2014 var et godt år for oss skriver Administrerende Direktør på Intranettet. I det ligger det at vi går med et solid overskudd.  Et godt år? Fordi mange pasienter har trengt hjelp fra spesialisthelsetjenesten?  Så – i et tenkt tilfelle. Hvis befolkningen holdt seg friske ett år. Ikke knakk ben og armer, fikk kreft eller kjørte ut med motorsykkel. Ville det være et dårlig år?

I dag har jeg hatt et høyt tempo på jobb.  Holdt produksjonen oppe.  Det har gått i ett, og vi hadde bare en liten matpause sånn rundt klokka 14.00.  Men allikevel kunne  produksjonen vært høyere.  Jeg sto tre minutter ute på gangen og holdt hånden til den engstelige gamle dama før portøren kom og trillet henne videre.  3 minutter hvor jeg ikke produserte noe annet enn omtanke. Slik blir det ikke DRG poeng av.  Og den andre gamle dama. Jeg hadde jo ikke trengt å legge henne på ei båre og kjøre henne i mottak bare fordi hun var så blek og klam og nesten datt ut av rullestolen.  Jeg vet jo at det gjelder å snu pasienten i døra, dreie fra dag til døgn, og ikke å lempe dem opp på bårer å kjøre de i mottak bare fordi de ser litt pjuske ut….

Sykehus burde ikke være produksjonsbedrifter. 
Sykehus burde ikke styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
Sykehus er kunnskapsbedrifter der medarbeiderne bruker sin kompetanse til beste for pasientene. Kompetansebedrifter der medisinskfaglig kompetanse er det som styrer valgene mer enn økonomiske betraktninger. 

Vemodig

Denne dagen har jeg grua meg til lenge.

For meg kommer røntgen ikke til å bli det samme når Verdens Beste Kollega  ikke er der lengre.

At hun ikke skal være en del av hverdagen min lengre, er for meg nesten utenkelig.

Hun luket ut de dårligste bildene mine og gjorde nok sitt til at jeg overlevde prøvetida og fremdeles hadde jobb.

Hun har fora meg når jeg har vært sulten. Når kiosken stengte før jeg fikk kjøpt meg mat, eller jeg ikke rakk frokosten ble brødskiver og vafler lagt foran meg “Spis ” lød ordren,

Hun fullførte setningene mine, og leste tankene mine.  Pasienter har spurt om vi var mor og datter, om vi er søsken, om vi er trillinger .(Hvem tredje trilling var vet vi ikke..) og om vi er gift. 

Hun er den eneste kollegaen her jeg har delt seng med, og den eneste kollegaen som kunne ha kostet meg ekteskapet.  Det med seng var etter en litt sen kveld hvor nachspillet varte litt lenge og jeg hadde lang vei hjem.  Det med ekteskapet var en av hennes gode spøker som ikke helt gikk slik hun hadde tenkt.  Dumt å sette “morsomme” lapper under vindusviskerne på min bil når jeg skal hjem etter nattevakt….

I 25 år har Verdens Beste Kollega vært en selvfølgelig del av hverdagen min. 25 år. Det er mer enn halve livet mitt.  Hun var som en trygg mor da jeg kom ung og ny. En god kollega og vaktpartner når arbeidsdagene har vært på det travleste. Et fantastisk vaktteam. Ikke minst 22. juli 2011 var det godt å ha henne på lab sammen med meg. Dype samtaler har vi hatt mange av på rolige vakter og utrolig mye latter og moro. 

 

Jeg bytta til meg aftenvakta i kveld.  Ville ha den siste vakta sammen med Verdens Beste Kollega.  Ikke bare for å utsette den siste vakta med henne så lenge som overhode mulig,  men for å se henne gå hjem for siste gang.   Og selv om hun er veldig glad for å bli pensjonist, og har mer enn nok hun har tenkt å bruke tiden på, var det nok rart for henne også å gå ut døra på arbeidsplassen for aller siste gang etter 27 år.

Det ble en fin vakt. Rolig og fredelig med mye tid til mimring, latter og tull.  Flere kollegaer var innom for å ta farvel og gi henne gaver.   Hun har vært en helt spesiell kollega for mange fler enn meg. 
Til slutt var vakta hennes over. Det var på tide å ta farvel. Jeg er ingen klemmer, men Verdens Beste Kollega måtte få en klem  og tøffe meg klarte ikke å skjule  verken klumpen i halsen eller tårene som fant veien nedover kinnet mitt.

Jeg håper Verdens Beste Kollega nå blir Verdens Beste Pensjonist. At hun koser seg med barn, barnebarn og oldebarn. Sover lenge om morgenen, rapper parkeringsplassene til naboene i blokka og virkelig nyter livet.  Det har hun fortjent.