11 år er gått siden den gråe julidagen. Det var fredag, som i dag. Gamle Gubben Grå lagde middag. Jeg satt ved PCn da nyheten om eksplosjonen i regjeringskvartalet kom. Alle trodde først det var en gasseksplosjon eller noe sånn. Et uhell. Hva skulle det ellers være? En bombe mot regjeringskvartalet i Oslo? Det virket helt usannsynlig.
Langsomt gikk virkeligheten opp for folk. Det var en bombe, mot regjeringskvartalet i Oslo en søvnig fredag i fellesferien. PCn ble valgt bort. Jeg gikk ned i TV stua for å følge ekstra nyhetssendinger og pressekonferanse.
På pressekonferansen fikk politiet et spørsmål mulig flere, jeg hørte ikke helt spørsmålet men svaret som var at Det må nordre Buskerud politidistrikt svare på. Nordre Buskerud politidistrikt. Det er jo her det. Jeg opp igjen til PCn for å se om jeg kunne finne ut hva dette var.
Da jeg kom opp så jeg at de hadde ringt fra jobb. Lagt igjen beskjed. Katsstrofealarmen på sykehuset hadde gått. Det var bare å komme seg på jobb.
11 år er gått. Jeg husker den kvelden som det var i går. Jeg sto trygg blant kollegaer og gjorde jobben min. Gjorde det samme som jeg gjorde hver dag. Tok røntgenbilder av ankler, lunger, skuldre…
Men det var ikke en vanlig dag på jobb. Pasientene var ungdom på sommerleir som hadde skuddskader eller som hadde skadet seg da de flyktet for livet mens de så mennesker, venner, søsken, kjærester ble drept rundt seg.
Ungdom på alder med mine egne barn på en sommerleir for politisk engasjerte AUFere.skutt, skadet og drept. Eller flyktet for livet med fysiske skader vi kunne ta røntgenbilder av – og de psykiske traumene vi bare kunne ane.
11 år. Jeg har tenkt på den dagen mange ganger. På ungdommene som jeg møtte den kvelden, men og på alle de som aldri kom fra øya i live.
Jeg har og tenkt mye på hvorden kunne det skje? Hvordan kunne en person bli så radikalisert at han synes det er legitimt å gå rundt på en øy å skyte ungdommer på sommerleir? Han har så vidt jeg vet aldri vist noen form for anger. Det eneste han beklager er at han ikke drepte flere.
Vi vet ganske mye om hva Fjotolf, er det ikke det han ønsker å bli kalt? Eller Anders Behring Breivik som han het da, tenkte, mente og følte i forkant av terrorangrepet. Han har skrevet tankene og ideologien sin i et dokument på 1.500 sider som han kalte for et “Manifest”.
I manifestet oppgir han som motiv for terrorangrepet at han ønsker et monokulturelt Europa, tuftet på kristne verdier, kjernefamilien, fri markedsøkonomi og støtte til Israel.
I manifestet uttrykker han støtte til «kulturkonservatisme», høyrepopulisme, ultranasjonalisme, islamofobi og høyreekstrem sionisme. Han anser islam og det han kaller «kulturmarxisme» – som han bruker om dem som støtter det multikulturelle samfunnet – som fienden, og argumenterer for å bekjempe det han kaller «Eurabia», «dhimmitude» og multikulturalisme for å bevare et kristent Europa.
Inspirasjonen til manifestet sitt, inspirasjon til tankegodset, fant han på nett blant annet hos bloggeren Fjordman. Mye av manifestet er direkte kopier av blogginnlegg Fjordman har skrevet og postet på sin blogg.
11 år er gått. Fremdeles lever ideene, teoriene, tankegodset til Fjotolf og Fjordman på nett. Fremdeles blir disse tankene spredd. Fremdeles lever islamofobien godt på blogg. Fremdeles er det nok av bloggere og andre som advarer mot det multikulturelle samfunnet og bruker sterke uttrykk om oss på venstresiden i norsk politikk som har et annet syn på verden og et annet menneskesyn enn dem.
Bloggere, influensere, påvirkere. Vi skriver alle for at noen skal lese ooss. Vi skriver alle for å påvirke. Om det er for å påvirke noen til å lage geiteramssaft, strikke tepper, gå tur eller vi ønsker å advare mot Islam.
Philips Manshaus myrdet sin 17 år gamle adoptivsøster og utførte deretter moskéangrepet i Bærum 10. august 2019, der han ble overmannet av de tilstedeværende.
Ifølge politiet var målet for angrepet mot moskeen å skape frykt blant muslimer i Norge.
Under rettssaken forklarte Manshaus at han var oppvokst med et ateistisk livssyn, men hadde blitt læstadiansk kristen rundt 2018. Han skal ha blitt radikalisert i det året han gikk på Fosen folkehøgskole, der han møtte nordnorske læstadianere. Læstadianer-utbryteren Daniel Skjevik-Aasberg ser utviklingen av muslimfiendtlige holdninger i sammenheng med impulsene fra det læstadianske miljøet, som er preget av fundamentalistisk, «bibeltro» (bokstavtro) kristendom.
Hvem kunne tro at påvirkning fra læstadianere kunne føre til drap på adoptivsøsteren og angrep på en moské?
Hvem kunne tro at en blogger kunne påvirke til massedrap?
For under en måned siden 25. juni var det et nytt terrorangrep i Norge. Denne gangen var det bargjester ute i Oslos gater som ble drept og skadet. Zaniar Matapour gjerningsmannen har ikke latt seg avhøre. En då lenge vet vi ikke hva motivet var, selv om det sed på som et angrep mot det skeive miljøet. Vi vet ikke noe om hans tankegods og ideer. Vi vet ikke hvem som har påvirket han. Han har vært i søkelyset til PST siden 2015, og de har hatt flere samtaler med ham på bakgrunn av sin bekymring om radikalisering.
11 år har gått. Hva har vi lært? Har vi blitt flinkere til å bekjempe radikalisering, enten det er på den ene eller den andre siden? Har vi blitt flinkere til å ta vare på mangfoldet? Har vi blitt mer inkluderende? Har vi blitt flinkere til å stå opp mot hatefulle ytringer?
11 år er gått siden jeg så barn og ungdom med kulehull i kroppen. 11 år er gått siden noen aldri kom hjem fra sommerleir. 11 år siden rosetog og vakre ord om kjærlighet.
11 år og verden har ikke blitt bedre, radikalisering på begge sider har ikke blitt mindre, heller tvert I mot. Mangfold og aksept for ulikheter har ikke blitt større, heller tvert I mot.
11 år har gått. Vi har gått i feil retning.