11 år er gått

11 år er gått siden den gråe julidagen.  Det var fredag, som i dag. Gamle Gubben Grå lagde middag. Jeg satt ved PCn da nyheten om eksplosjonen i regjeringskvartalet kom.  Alle trodde først det var en gasseksplosjon eller noe sånn. Et uhell. Hva skulle det ellers være? En bombe mot regjeringskvartalet i Oslo? Det virket helt usannsynlig.

Langsomt gikk virkeligheten opp for folk. Det var en bombe, mot regjeringskvartalet i Oslo en søvnig fredag i fellesferien. PCn ble valgt bort. Jeg gikk ned i TV stua for å følge ekstra nyhetssendinger og pressekonferanse.

På pressekonferansen fikk politiet et spørsmål  mulig flere, jeg hørte ikke helt spørsmålet men svaret som var at Det må nordre Buskerud politidistrikt svare på. Nordre Buskerud politidistrikt. Det er jo her det. Jeg opp igjen til PCn for å se om jeg kunne finne ut hva dette var.

Da jeg kom opp så jeg at de hadde ringt fra jobb. Lagt igjen beskjed. Katsstrofealarmen på sykehuset hadde gått. Det var bare å komme seg på jobb.

11 år er gått. Jeg husker den kvelden som det var i går. Jeg sto trygg blant kollegaer og gjorde jobben min. Gjorde det samme som jeg gjorde hver dag. Tok røntgenbilder av ankler, lunger, skuldre…

Men det var ikke en vanlig dag på jobb. Pasientene var ungdom på sommerleir som hadde skuddskader eller som hadde skadet seg da de flyktet for livet mens de så mennesker, venner, søsken, kjærester ble drept rundt seg.

Ungdom på alder med mine egne barn på en sommerleir for politisk engasjerte AUFere.skutt, skadet og drept. Eller flyktet for livet med fysiske skader vi kunne ta røntgenbilder av – og de psykiske traumene vi bare kunne ane.

11 år.  Jeg har tenkt på den dagen mange ganger. På ungdommene som jeg møtte den kvelden, men og på alle de som aldri kom fra øya i live.

Jeg har og tenkt mye på hvorden kunne det skje? Hvordan kunne en person bli så radikalisert at han synes det er legitimt å gå rundt på en øy å skyte ungdommer på sommerleir? Han har så vidt jeg vet aldri vist noen form for anger. Det eneste han beklager er at han ikke drepte flere.

Vi vet ganske mye om hva Fjotolf, er det ikke det han ønsker å bli kalt? Eller Anders Behring Breivik som han het da,  tenkte, mente og følte i forkant av terrorangrepet. Han har skrevet tankene og ideologien sin i et dokument på 1.500 sider som han kalte for et “Manifest”.

I manifestet oppgir han som motiv for terrorangrepet at han ønsker et monokulturelt Europa, tuftet på kristne verdier, kjernefamilien, fri markedsøkonomi og støtte til Israel.

I manifestet uttrykker han støtte til «kulturkonservatisme», høyrepopulisme, ultranasjonalisme, islamofobi og høyreekstrem sionisme.  Han anser islam og det han kaller «kulturmarxisme» – som han bruker om dem som støtter det multikulturelle samfunnet – som fienden, og argumenterer for å bekjempe det han kaller «Eurabia», «dhimmitude» og multikulturalisme for å bevare et kristent Europa.

Inspirasjonen til manifestet sitt, inspirasjon til tankegodset, fant han på nett blant annet hos bloggeren Fjordman. Mye av manifestet er direkte kopier av blogginnlegg Fjordman har skrevet og postet på sin blogg.

11 år er gått. Fremdeles lever ideene, teoriene, tankegodset til Fjotolf og Fjordman på nett. Fremdeles blir disse tankene spredd. Fremdeles lever islamofobien godt på blogg.  Fremdeles er det nok av bloggere og andre som advarer mot det multikulturelle samfunnet og bruker sterke uttrykk om oss på venstresiden i norsk politikk som har et annet syn på verden og et annet menneskesyn enn dem.

Bloggere, influensere, påvirkere. Vi skriver alle for at noen skal lese ooss. Vi skriver alle for å påvirke. Om det er for å påvirke noen til å lage geiteramssaft,  strikke tepper, gå tur eller vi ønsker å advare mot Islam.

Philips Manshaus myrdet sin 17 år gamle adoptivsøster og utførte deretter moskéangrepet i Bærum 10. august 2019, der han ble overmannet av de tilstedeværende.

Ifølge politiet var målet for angrepet mot moskeen å skape frykt blant muslimer i Norge.

Under rettssaken forklarte Manshaus at han var oppvokst med et ateistisk livssyn, men hadde blitt læstadiansk kristen rundt 2018.  Han skal ha blitt radikalisert i det året han gikk på Fosen folkehøgskole, der han møtte nordnorske læstadianere. Læstadianer-utbryteren Daniel Skjevik-Aasberg ser utviklingen av muslimfiendtlige holdninger i sammenheng med impulsene fra det læstadianske miljøet, som er preget av fundamentalistisk, «bibeltro» (bokstavtro) kristendom.

Hvem kunne tro at påvirkning fra læstadianere kunne føre til drap på adoptivsøsteren og angrep på en moské?

Hvem kunne tro at en blogger kunne påvirke til massedrap?

For under en måned siden 25. juni var det et nytt terrorangrep i Norge. Denne gangen var det bargjester ute i Oslos gater som ble drept og skadet. Zaniar Matapour  gjerningsmannen har ikke latt seg avhøre. En  då lenge vet vi ikke hva motivet var, selv om det sed på som et angrep mot det skeive miljøet. Vi vet ikke noe om hans tankegods og ideer. Vi vet ikke hvem som har påvirket han. Han har vært i søkelyset til PST siden 2015, og de har hatt flere samtaler med ham på bakgrunn av sin bekymring om radikalisering.

11 år har gått.  Hva har vi lært? Har vi blitt flinkere til å bekjempe radikalisering, enten det er på den ene eller den andre siden? Har vi blitt flinkere til å ta vare på mangfoldet? Har vi blitt mer inkluderende? Har vi blitt flinkere til å stå opp mot hatefulle ytringer?

11 år er gått siden jeg så barn og ungdom med kulehull i kroppen. 11 år er gått siden noen aldri kom hjem fra sommerleir. 11 år siden rosetog og vakre ord om kjærlighet.

11 år og verden har ikke blitt bedre, radikalisering på begge sider har ikke blitt mindre, heller tvert I mot. Mangfold og aksept for ulikheter har ikke blitt større, heller tvert I mot.

11 år har gått. Vi har gått i feil retning.

 

 

 

 

Haglebu fjellkirke

Det er meg og kirker…. Men denne på Haglebu er yngre enn de jeg pleier å skrive om.

Denne ligger på fjellet mellom Eggedal og Bromma ved Haglebuvannet.  Kirken er reist på historisk grunn. Den 26 april 1945 kjempet de norske styrkene et av de siste slagene under den 2. verdenskrig i dette området. Det kan du lese om her.

Den første friluftsgudstjenesten ble holdt på stedet 8.juni 1973. Samme år stiftet bygde- og hyttefolk fjellkirkeforeningen. Grunnstenen til kirken ble lagt av biskop Dagfinn Hauge. Entusiastiske bygde- og hyttefolk reiste kirken, og hvor mange dugnadstimer som er nedlagt har ingen greie på.  9.juli 1978. Den 24. august 1980 ble kirken offisielt innviet.

Kirke  er bygd i leca og dekket med naturstein. Kirkeklokken er støpt av Olsen Nauen og henger i en støpul ved siden av kirken. Tårnet der kirkeklokkene henger er plassert på tuftene etter en av hyttene NS brant ned etter Haglebuslaget.

Kirken eies og drives av foreningen Haglebu Fjellkirke. Den vesentligste inntektskilden til kirkesaken er det årlige loppemarkedet. Den er åpen for besøkende i juli måned. Ellers er det Gudstjenester der i jula, påsken og i høstferien og om sommeren.  Det er og et populært sted å ha barnedåp og bryllup.

Et flott sted. Vi var ikke inne i kirken. Tror ikke den var åpen da jeg og Aud Marit var der, men kanskje benytter jeg anledningen en annen gang

 

 

Base Elg

Nå har jeg to ganger i sommer snublet over historier fra andre verdenskrig hvor “Base Elg” dukker opp. Først ved Hedalen kirke og så ved Haglebu.  Det har fanget min nysgjerrighet. Ikke bare fordi det er en utrolig spennende historie fra en ikke alt for fjern fortid, men og fordi det dukker opp navn og steder som jeg forbinder noe med.  Og jo mer jeg leser, jo mer spennende blir det. Jo mer får jeg lyst til å finne ut.

Base Elg var en av basene under Milorg som ble opprettet høsten 1944 med hovedkvarter i Vassfaret.
Basen hadde fire underavdelinger. BA 1 som lå på Auståsen i Buvassfaret og har kvarter på Nystøl.  BA 2 ligger i Ådalsfjellene. BA 3 ligger inne i Hedalsvassfaret som er navnet som ble brukt på Vassfaret. BA 4 ligger nord for Eggedal.

Historien jeg kom over i Hedealen om En av gutta på skauen som druknet da han gikk gjennom isen når han transporterte våpen hører altså til BA3.  Handlingene på Haglebu tilhører BA4. Ådalsfjella ligger enda nærmere her jeg bor og Auståsen i Buvassfaret er og mellom her og hytta.  Jeg tror det fort kan bli flere turer med utforsking av denne historien.

Disse basene drev blant annet med våpentrening av mannskaper. Instruksjonen på disse kursene var blant annet våpentrening. Standardvåpenene var skarpskyttergeværet Enfield P14, det gassopererte maskingeværet Brengun, maskinpistolen Stengun, amerikanske Colt M1911 og US-karabiner. Det ble også gitt instruksjon i bruk av håndgranater av typen Mills 36 og sprengstoff.

Totalt blir det sluppet 75 flylaster med våpen og forsyninger til disse avdelingene. 40 av lastene ble sluppet i Hedalsvassfaret. De andre avdelingene håndterte resten. Avdelingen i Buvassfaret fikk 12 flylaster, noe som tilsvarer full utrustning for 150 mann og dagsrasjoner for 500 dager.

Her ser dere en slik container som ble brukt til flyslipp. Den står utstilt ved Haglebu. Det er merket parkeringsplass med krigsminne.

Første flyslipp var på ettervinteren 1944 inne på Golsfjellet. Utstyret gikk til fordeling på styrker i Hallingdal og Valdres.
Materiell som skulle fordeles i Sør-Aurdal skulle hentes hos blikkenslager Odd Trygve Christiansen på Fagernes. Når Nest Kommanderende for området kommer dit så har Gestapo slått til.
Det har også vært en betydelig produksjon av våpen og granater hos blikkenslageren og dette er også tatt.
Christiansen ble senere henrettet på Trandum 30. oktober 1944.
Noe senere returnerer Gestapo og arresterer åtte nye mann.
Styrkene er dermed uten våpen og utstyr og ny områdeledelse må bygges opp.

Totalt mottok basen 38 flyslipp, og hadde på slutten av krigen et lager av materiell og våpen for 2500 mann.

I Begnadalen ble det organisert tre større motstandsbaser. De lå på Midt-Garthus, Piltingsrud og Sørum Hotell.

Sørum Hotell var fast stoppested for rutebilene, og da de fleste av dem var med i motstandsarbeidet fungerte hotellet som postkontor for aktiviteten sør i Valdres og nordre del av Ådalen. Det ble også brukt som meldested om noe ekstra skjedde, og det ble organisert lytting på radio for å få greie på nytt om rassiaer.

Disse opplysningene kommer fra Wikipedia.  Det hjelper meg å få en viss oversikt over utbredelsen.  Jeg har funnet flere sider på nett som har mye opplysninger. Denne siden er fantastisk med opplysninger om steder og navn når jeg vet hva jeg skal lære mer om.
Jeg tipper at grunnen til at det er litt vanskelig å søke seg til en helhetlig fremstilling av alt som skjedde er at de forskjellige gruppene av sikkerhetsgrunner ikke visste alt for mye om hverandre.
Når man da kommer over en kilde er den preget av den kildens tilknytting til Base Elg, for eksempel om du kommer fra Begnadalen, Eggedal eller Hedalen så legger du vekt på forskjellige deler av historien fordi det er “sin”  del av historien vedkommende har mest kjennskap til.
Er du interessert i andre verdenskrig og motstandsarbeidet i dette området bør du følge med på bloggen min utover, for dette kommer jeg til å undersøke videre når jeg har tid og anledning.

 

Haglebuslaget

I går kjørte vi over Eggedalsfjella og gjorde en stopp på Haglebu. Da kom vi over et krigsminne fra andre verdenskrig. Denne delen av historien hadde jeg ikke hørt om før, så dette ble et interessant stopp.

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og tyske politisoldater av tysk og norsk herkomst. Trefningen fant sted ved Haglebuvannet i Eggedal.

Base Elg har jeg jo vært borte i før. Ganske nylig faktisk. Detvar jo den han tilhørte han Bruskerud som jeg skrev et innlegg om for noen uker siden. Han som var gravlagt på Hedalen stavkirke og som har en egen bauta på Bautahaugen Dette blir jo bare mer og mer interessant.

Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. I sørenden av Haglebuvannet delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. På vestsiden, ved Grantangen, ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene. Etterhvert ble de også møtt av ild på østsiden av vannet. Trefningen varte i fire timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem. Dagen etter brente tyskerne ned hytter i området, men sparte Eggedalsbygda. leser jeg på Wikipedia.

Haglebu Fjellkirke er bygd ved tuftene av en av de hyttene som ble brent ned denne aprildagen. Restene av tuftene kan du se på dette bildet av klokketårnet.

Av de drøye hundre soldatene som natt til 26. april 1945 ble satt inn for å uskadeliggjøre Hjemmestyrkene ved Haglebuvannet var om lag 75 prosent norske.Den siste fjerdedelen var tyske (og noen østerrikske) politisoldater. Initiativet til aksjonen var tatt av de norske nazistene (NS) i Hird, Stapo, Sipo og i SS-avdelingen som var forlagt på Vikersund Bad.

Aksjonene mot HS øvingsområder i Eggedalsfjellene disse dagene, innledet av Eggedalsrazziaen to dager tidligere, var i det store og det hele en norsk affære. Det var nordmenn som hadde spionert i fjellet helgen før, det var nordmenn som to dager før trefningen arresterte og banket opp 14 sigdølinger og dermed skaffet seg detaljert kunnskap om HS på Haglebu og på Djupsjøen.

Det var med nød og neppe de norske NS-offiserene klarte å overtale en skeptisk tysk kommandant på Vikersund Bad, Hauptmann Roland Bräuer (33), til å stille deler av sin SS-styrke til rådighet for å bistå Hirdens alarmenhet og norsk NS-politi som ivret for å spore opp og nedkjempe egne landsmenn.

Det var i overkant av hundre menn væpnet med gevær, maskinpistoler, maskingevær og håndgranater som lastet opp i bilene på Vikersund Bad natt til 26. april og satte kurs for Eggedal.Av disse var litt over halvparten norske Hird-mannskaper under ledelse av veteranen fra Østfronten, Andreas Østgaard (24). Den andre halvparten besto av mannskap fra 2. kompani av SS-u.Pol.Schi-Jg.btl 506(Mot) og var under ledelse av nordmannen SS-Untersturmführer Helge Staff (26), også veteran fra Østfronten og utdannet ved SS-befalsskole i Østerrike. Avdelingen til Staff besto av halvparten norske frivillige SS-menn og halvparten tyske og østerrikske SS-politisoldater. Bilene tok dem så langt veien var kjørbar, og derfra rykket de fram i stridsformasjon forbi Medalen og Buin mot Haglebuvannet.

Sjefen for Hjemmestyrke-mennene på Haglebu var løytnant Peder F. Holst (23) og var sendt av Forsvarets overkommando i London med ansvar for å gjennomføre befalskurs.. Han valgte å gå i forsvarsstilling med kurselevene sine da oppklaringspatruljen hans meldte at fienden var mindre enn to kilometer fra Haglebuvannet. For han var det ikke noe alternativ å oppløse styrken på i alt 100 mann og oppgi utstyr og våpen. Hans oppfatning av motstanderne var at det var norske nazister, og at utfallet av en kamp ville bli fordelaktig. Det var heller ikke snakk om at han skulle angripe, det var det fienden som gjorde.

En lite kjent side ved hendelsene på Haglebu var hvordan HS måtte skjule sine falne.De kunne ikke fraktes vekk da styrken trakk seg ut om ettermiddagen. Noen kursdeltagere fra Drammen hugget hull i isen i nordenden av Haglebuvannet og senket de falne etter først å ha fjernet alt som kunne bidra til å identifisere dem. Grunnen var at fienden ikke måtte finne ut hvem de var. Hvis de gjorde det ville NS og tyskerne tatt de strengeste represalier mot familiemedlemmene. Å måtte gjøre dette var en voldsom påkjenning for disse unge mennene. Og det var ikke enklere for deres kolleger som to uker senere hentet sine falne kamerater og frakte dem til kapellet ved Nedre Eiker kirke.

Disse opplysningene har jeg fra en ytring, leserinnlegg i Bygdeposten i 2020 skrevet av Halvor A. Hartz.

Det var så vidt jeg forstår 7 døde på Hjemmestyrkens side og 7 på NS sin side  av de 7 på NS sin side var 3 norske nazister.

En spennende og tankevekkende historie. Kanskje kommer det flere innlegg etterhvert med bakgrunn i dette slaget. Det er et par ting som har pirret min nysgjerrighet.

 

 

 

 

Blomsten til Vibbedille

I flere år nå har Vibbedille skrevet om en plante hun har. Den har facinert meg, og ikke minst at det virker som den tåler en støyt. Sist hun skrev om den spurte jeg hva den het, og fikk raskt svar. Vibbedille er alltid grei sånn. Hun la og til at den var ganske dyr, og ja prisen hun nevnte var mye mer enn jeg ville ha brukt på en plante. Det er nemlig ikke få planter jeg har tatt livet av i årenes løp.

Vibbedille er også utrolig snill. Hun sa vipps meg penger til porto så sender jeg deg noen stiklinger. Det tok ikke mange minuttene før jeg hadde vippsa penger i retning Sola, og kort tid etter var plantene på vei til meg.

Posten derimot er ikke like kjappe som Vibbedille og meg. Det tok en uke før stiklingene kom hit til Drømmehuset, og da var jeg for lengst dratt til fjells.

Gamle Gubben Grå tok heldigvis ansvar og fikk stiklingene raskt i vann og etterhvert i jord. Nå krysser vi fingrene og håper de har klart at reisen tok så lang tid. For da har jeg snart like kul plante som Vibbedille.

Sommerdrikk

Da Aud Marit og jeg var på hyttetur serverte jeg geiteramssaften jeg laget her om dagen. Blandet med “bobler”, altså sånn kullsyreholdig vann fra Kiwi, ble det både friskt og godt.  En saft som gjør seg godt både på bilder og i munnen er jo noe som bør slå an på blogg, så nå tenkte jeg å dele oppskriften med mine trofaste lesere.

Geiterams Chamaenerion angustifolium er også kalt mjølke, mjølkegras, einmjølke, eldmerkje, illmilkje, ellmenkje, geitskor, geitaragg, geitemjøl, grisegras, sautortn, bjønnjtortna, trollkjerringrokk, rødblomst, brureblomst, fykopp.

Planten er vanlig i hele Norge, fra fjæresteinene til høyt opp i fjellet. På hogstflater og der det har vært skogbrann kan geitrams forekomme i enorme mengder sånn som dere ser på bildet av hogstfeltet her like ved Drømmehuset.

Geitrams har i folkemedisinen vært brukt mot mange plager. Bladene har bl.a. vært anvendt som omslag ved ryggsmerter og gikt. Væsken man kunne få ut av geitramsstilken ble brukt på sår og kviser, og de silkeaktige frøhårene på blødninger og sår. Frøhårene kunne også anvendes som bomullserstatning, og klumper av hårene er godt egnet til å fange opp gnister når man slår ild. Større mengder frøull ble gjerne samlet inn og brukt som isoleringsmateriale i sko og votter, eller i puter og dyner. Den kunne også spinnes til garn og anvendes til lysveker.

Men vi skal altså konsentrere oss om blomstene og lage en stilig sommerdrikk.

Råsaft av geitramsblomster kan lages ved å bruke 125-150 g friske blomster, 7-10 dl sukker, 25-30 g vinsyre og 1 liter kokende vann. Ha blomstene i et kar sammen med sukker og vinsyre. Hell så kokende vann over og rør til sukkeret har løst seg opp. Det hele skal stå kjølig i 4-5 dager før saften siles og helles på rene flasker.

Saftkonsentratet holder seg bare en uke eller to i kjøleskapet, og når man skal bruke det, tar man f.eks. 1 del konsentrat og 6 deler vann med eller uten kullsyre.

Dette forsøket ble så vellykket at det må gjentas. Fremdeles er det masse geiterams på hogstfeltet på andre siden av veien for boligfeltet her   Prøv du og da vel, det finnes sikkert noen geiterams i nærheten av deg og.

Leting etter rett location

I innlegget  Bobler i glasset  hintet jeg om at jeg hadde planer om litt blogg-sprell i dag. Må jo benytte anledningen når to så profilerte toppbloggere som Aud Marit  og jeg er på tur.
Men det er ikke alltid alt går etter planen.
Ideen min var i mitt hode genial, og når jeg nevnte det for Aud Marit i går var hun straks med på notene.  Så det var absolutt ikke Aud Marit som ødela planene mine. Nei, det var rett og slett et typisk toppblogger-problem. Jeg fant ikke rett location.

Ideen min var strålende enkel. Selv om verke  Aud Marit eller jeg er så veldig glad I å bli fotografert syntes jeg at vi i det minste burde ha ett par toppblogger-bilder når vi var på tur.  Og hva er da mer genialt når to bloggere som oss er på fjelltur enn at det blir et topp-blogger-bilde?

Altså at vi bestiger en topp hvor vi da blogger og tar bilder av blogging på toppen. Du er med?

Så da måtte vi bare finne en topp å bestige.

Det er nok av topper å velge mellom i Valdres. Både Puttekøllen, Makalausfjell og Ørneflag ligger ikke alt for langt fra hytta. Alle disse stedene og flere til kunne gitt meg det bildet jeg ønsket.
Det var bare et lite aber.
Uansett hvilken topp av disse jeg valgte ville jeg både bli varm, svett og sliten innen jeg nådde toppen.
Tenk tilbake til bloggene storhetstid, da rosabloggerne regjerte blogg.no.
Så du noen gang en toppblogger som var varm, svett og sliten da?
Nei, det så jo like nysminka og nydusja ut enten bildene var tatt før, under eller etter trening.

Nå var vel verken Aud Marit eller jeg nydusja før vi eventuelt begynte på denne toppturen. Sånn luksus har vi ikke på hytta. Sminke var det vel og dårlig med. Jeg vet ikke om det ville gjøre oss vakrere hvis vi slet oss opp en topp.
Det måtte finnes en lettere måte å ta det ønskede topp-blogger-bilde på enn å slite seg flere kilometer og høydemeter opp over ei fjellside. Vi trengte jo i grunn bare et fint utsiktspunkt for å illudere at vi var på en topp.
Og hånden på hjertet folkens, vi ville ikke vært de første toppbloggerne som tok en snarvei eller juksa litt for å få frem det perfekte bildet.

Hjemveien ble derfor tatt den litt lange omveien om to fjelloverganger for å finne den perfekte location.

Først kjørte vi fra Bagn over til Gol. Vakkert område, men kun et skikkelig utsiktspunkt som var noe alla det jeg tenkte meg. En flott utsikt nedover mot Gol sentrum og Gol camping. Men det var ikke noe passende sted å stoppe bilen.
Vel, det ble en fin tur over fjellet med mye vakker natur og nok av kuer og sauer.

Vi kom oss ned på rv7, og fortsatte nedover Hallingdal til vi kom til Bromma. Så svingte vi av rv7 og tok veien over Haglebu mot Eggedal.

Vi kunne selvsagt ha tatt turen opp til Haglebunatten, men vi nøyde oss med en rundtur ved noen krigsminner om kampene ved Haglebu i aprildagene 1945 og Haglebu fjellkirke.  Vi tok en del bilder der, selv om det kanskje ikke helt ble de toppblogger bildene jeg hadde sett for meg.

Jeg prøvde å motivere Aud Marit til å klatre opp i grana så vi fikk løs tauet til kirkeklokkene så hun kunne ringe litt med dem.
Hun sa seg villig til å posere så det ut som om hun ringte med bjellene,  men nektet å være den som fikk kirkeklokkene til å kime der oppe på høyfjellet en helt vanlig tirsdag.
Så da ble det ikke noe av den bilde-ideen heller.
(Jeg tenkte meg jo at litt klokkeklang kunne medføre en serie morsomme bilder.)

Fra Haglebu kjørte vi videre til Eggedal, gjennom Sigdal og hadde tenkt å svingt over en ås til Lampeland.
Men vi var så opptatt av å skravle at plutselig var vi på Solumsmoen og det sto  Modum kommune på skiltet.  Så da ble det turen om Åmot og Hokksund til Kongsberg i stedet.

Ved Simostranda og statuen av Ole Einar Bjørndalen foreslo jeg et raskt stopp for fotografering, men Aud Marit var ikke helt enig.
Jeg tror hun var redd jeg skulle bråstoppe midt i hovedveien, og vi hadde en bil rett bak oss.
Selvsagt kan toppbloggere gjerne finne på å stoppe trafikken for å ta de rette bildene, men jeg hadde nå tenkt å bruke parkeringsplassen.  Jeg kjørte lydig videre.
Snart var vi i Kongsberg, og Aud Marit hjemme.  Noe perfekt location hadde vi ikke funnet, men kanskje er ikke det viktigste å få det riktige blogg-bilde?
Vi har hatt noen fine dager. Jeg håper Aud Marit har kost seg like mye som meg.

Bobler i glasset

Hei fininger!

Her kommer nok en hilsen fra oss toppbloggere på fjellet. Vi har nå spist både lunsj og middag og trukket ut på terrassen med hvert vårt glass med bobler. Det er “sommerfugler” i glasset i kveld.

Lunsjen var scampi-salat som vi nøt sammen med geiterams saft med bobler. Aud Marit spanderte vannmelon og vi ble sittende på terrassen og kose oss til det ble på tide med litt middagslaging.

Siden jeg har latt kokken bli hjemme ble det enkelt. Bali-kylling-gryte med ris.   Greit og godt.

Skravla går fremdeles greit på oss begge, og vi koser oss. Tenker på at vi må gjøre noe ordentlig bloggsprell i morgen.  Jeg har en liten plan, men det het ikke Aud Marit noe om ennå.

Kan selvsagt ikke røpe hva her på blogg, det kunne jo tenkes hun sveiva innom for å lese blogg hvis jeg tar en tur ned på utedoen langt nede I lia. Dere får vente i spenning akkurat som Aud Marit.

 

Bloggere til fjells

Tipper alle dør av spenning etter å høre hvordan det står til med oss to toppbloggerne i fjellheimen.  Vi har vi vært skikkelig spreke og gått 5 km tur rundt på stølsvollene her på Søndre Fjellstølen. I dag husket vi til og med på å ta bilder og ikke bare skravle!!!!

Siden vi begge liker myr bedre å være bak kamera enn foran linsa blir det for det meste bilder av natur. Nå skal jeg ikke snakke for Aud Marit ,men tro meg naturen er langt penere å studere enn denne kjerringa etter 5 km.

Nå får jeg vise meg som en god vert og få dekket opp med litt lunsj. Og vet dere, jeg tror vi fortjener litt rosa bobler til lunsj . Er det ikke det sånne toppbloggere pleier å drikke?

Utrolig dårlige bloggere

I morgen skal det full skjerping til. Jeg lover! Her er to av landets fremste bloggere på tur, og så har vi knapt tatt et bilde! Langt mer hatt tid til å blogge.

Ja, jeg sa det til Aud Marit nå rett før vi gikk og la oss. Her har vi vært flere timer på tur og så har vi  verken tatt noe særlig med bilder eller delt noe med våre trofaste lesere. Hun lovet dyrt og hellig at det skulle vi få gjort noe med i morgen. Og ja  det må vi.

Til vårt forsvar må jeg si at vi har det veldig koselig. Skravla har gått i ett på oss begge siden Aud Marit satte seg inn i bilen rundt halv tolv i formiddag til vi gikk til køys nå rundt midnatt.

Når vi var kommet trygt og godt opp på hytta og fikk pakket ut maten tok vi en kaffekopp i solveggen.  Etterpå gikk vi en tur. Godt å bevege seg litt etter å ha sittet en god stund i bilen.

Så ble det middag. Mexikansk gryte men nachochips. Enkelt og forhåpentligvis godt. Selvsagt unnet vi oss litt rødt i glasset.

Været har vært bra, så etter middag satte vi oss ut, og holdt ut ute til sola gikk ned og knotten kom svermende. Da trakk vi inn, og fortsatte skravlinga. Her går det i alt fra gode historier til dype samtaler i skinnet fra stearinlys og peisbål.

Vi koser oss, og vi lover i morgen skal vi være skikkelig bloggere, så følg med.