Arbeidsdagen og dermed arbeidsuka er over. Når jeg kommer hjem venter Gamle Gubben Grå med ferdig pakket bil. Jeg rekker så vidt og tisse før vi er på vei til hytta.
Klokka er nærmere 20 før vi får kommet oss opp og pakket ut av bilen og inn i hytta Innen middagen står på bordet nærmer klokka seg 21. Ingen gourmet=middag. Pølser i brød.
Ute er det grått og småregn. Det blir fort skumt i den lille hytta. Stearinlys må tennes, og det er såpass kaldt i hytta at vi og tenner opp i peisen. Ikke sprengfyrer, men noen vedpinner for å få en liten lunk i hytta. Hvem snakket om juli og sommer?
Ute blir skyggene lange, og himmelen farges svakt rosa. Jeg tusler gjennom vått gras til utedoen nede i lia.
“Har du ikke noe annet å skrive om? Jeg er så jævlig lei av å lese om den foten din” Denne tilbakemeldingen har en av leserne til Kokkejævel gitt til Kokkejævel. Jeg skjønner leseren godt. Jeg er og lei av å lese om smertene til Kokkejævel og hans stadig økende inntak av smertestillende midler.
Men så lenge Kokkejævel ligger på toppen av bloggtopplista, hvorfor skulle han skifte tema? Hvis vi lesere går lei, kan vi jo bare la være å lese. Det er da ingen som pålegger leseren og lese Kokkejævel sin blogg hvis han eller hun ikke finner den interessant nok.
Ja ikke jeg da. Jeg “må” jo lese Kokkejævel sin blogg så lenge han er på toppen av lista. Hvordan kan jeg ellers kommentere toppbloggeren?
Selvsagt kan jeg jo slutte å kommentere toppbloggerne, men det er ingen hemmelighet at jeg får, om kanskje ikke enormt, så i det minste en del tilbakemeldinger på det jeg skriver. Mine kommentarer om toppbloggerne og livet generelt engasjerer leserne mine. Det synes jeg er veldig hyggelig, og tilbakemeldingene er ganske så entydige på at jeg ikke bør endre konseptet.
Jeg driver og leser en bok som heter “Kunsten å gi f****n ” Jeg tror jeg har skrevet om den før.
I går leste jeg et avsnitt i den boken som på en måte kan forklare hvorfor Kokkejævel ikke bør slutte å skrive om alle smertene sine, selv om jeg og mange med meg er møkk lei av å lese om de.
Offerstatus, det å lide på en eller annen måte, er i den skakkjørte verden vi lever i på moten. Å dele “urettferdigheter” det at man blir rammet av noe som føles urettferdig, i det offentlige rom, som for eksempel på en blogg. tiltrekker seg mer oppmerksomhet og flere kommentarer, følelsesutbrudd, enn de fleste andre temaer. Noe som igjen “belønner” kokken og andre som skriver om lignende temaer med en voksende mengde oppmerksomhet og sympati. En voksende mengde sidevisninger og kommentarer. Så hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om noe som funker, noe som gir han lesere?
For slik er vi mennesker skrudd sammen. Vi vil heller lese om et liv med utfordringer, om mennesker som lider, har det vondt, enn om folk som surfer gjennom livet i solgangsbris. Knut Hamsun skrev om Sult. Ari Behn skrev om å være Trist som faen.
Kokkejævel begrunner selvsagt ikke det at han velger å skrive hele 9 innlegg på rad om smerter i foten sin med at han vet at det er “godt stoff”. Nei, han henviser til at det er mange som kjemper en evig kamp mot smerter og sykdom, slik som han har gjort de siste ukene. Vi med smerter. Det store vi. Også det er et kjent litterært virkemiddel.
Jeg tviler ikke på at Kokkejævel har vondt. Prolaps er vondt, smertene er intense og nærmest konstante. Det er lett å velge å fokusere på smerter og ikke på alt det andre som skjer i livet og i verden rundt deg. Jeg skriver bevisst at man velger at man vil fokusere på smerter, for jeg vet det er mulig å velge å flytte fokus vekk fra smertene og over på noe annet. Vi kan ikke velge at vi vil ha et liv uten smerter, men vi kan alle velge hva vi vil ha fokus på.
Høres jeg grusom ut? Har jeg ikke medfølelse med kokken og alle andre som lever i et daglig smertehelvete? Forstår jeg ikke hvor altoppslukende tanken på konstante smerter kan være? Jo, desverre forstår jeg det så utrolig godt. Jeg har knapt vært smertefri en dag etter at jeg ødela beinet for syv år siden. Jeg har vondt, mye vondt i kne og legg så vell som i min maltrakterte rygg. Men livet mitt er så mye mer enn smerter.
I går var en jævlig dag. Jeg burde ikke løftet på det bordet på onsdag. Jeg kjente ryggen hvert minutt i går. Flere timer av dagen ble tilbragt på sofaen i håp om å gi smertene litt hvile. I natt har jeg knapt sovet. Ryggen og leggen har vært smertefulle. Men jeg deler bilde på Facebook av stetteglass med vin og jordbær ute på trammen. Det er den halvtimen jeg satt der i kurvstolen og leste bok jeg ønsker å huske.
Smertene til Kokkejævel er nok mer altoppslukende og intense enn mine. Men blir de noe mindre om han fokuserer på de? Kan ikke det å flytte fokus over på noe annet være ned på å gjøre smertene mer levelige? For meg har det opp gjennom livet blitt en bevisst strategi. Jeg kan ikke velge å ha et liv uten smerter, uten sorg eller uten helseutfordringer. Men jeg kan velge hvor jeg ønsker å ha fokus.
Når man skriver blogg om livet slik det leves skriver man om livets opp- og nedturer. Om de gode dagene så vel som de mindre gode. Og det er gjerne de mindre gode dagene som gir lesere. Så hvorfor prøver jeg å fremstå som så veldig positiv? Ville jeg ikke få flere lesere hvis jeg mante frem bilder på hvor mye smerter jeg har, hvor kjipt livet mitt kan være og hvor urettferdig jeg av og til opplever livet?
Jo, jeg ville kanskje få flere lesere. Men det ville også skje noe annet. Fokuset mitt ville flyttes fra de gledene livet gir og til smerter, utfordringer, sorg og savn. Jeg har opplevd at det kan være ganske godt å grave seg ned i egen selvmedlidenhet. Men i lengden blir livet bare værre jo mer man fokuserer på hvor ille det er.
På samme måte føles livet bedre jo mer jeg fokuserer på de positive tingene i livet. For det er alltid noe å glede seg over. En fin solnedgang, et smil fra din kjære eller et godt måltid.
Kokkejævel og andre bloggere kan skrive om hva de vil for meg. Liker jeg ikke det jeg leser, kan jeg la være å lese. Er det mange nok som slutter å lese vil nok temaet endres. Men hvorfor skal Kokkejævel slutte å skrive om den vonde foten når det er det folk ønsker å lese om?
Spørsmålet leseren bør stille seg er:”Hvorfor leser jeg 9 blogginnlegg på rad om en kokk oppe i Alta som har en vond fot?” Svaret på det spørsmålet er jeg mye mer nysgjerrig på, og det svaret er det ikke kokken som kan gi.
Toppbloggere som Sophie Elise, Isabell Raad og muligens Kokkejævel er jo såkalte influensere, påvirkere. Og debatten har jo lenge gått om hvilken påvirkningsmakt og påvirkningskraft disse påvirkerne har.
Men har dere noen gang tenkt over hvem som sitter med den reelle påvirkningsmakten?
Det må jo være de som påvirker påvirkerne, altså influerer influensere. Du følger den? BRA!!!!
Så hvem har for tiden mest påvirkningsmakt på Norges kanskje desidert største blogger?
Jo ….. MEG!!!!!
I dag morges skrev jeg i innlegget Jeg håpet Kokkejævel skulle fått det bedre…. eller ønsker jeg virkelig det? at jeg mente Kokkejævel, Norges ukronede bloggkonge, burde komme seg til fysioterapeut eller en annen terapeut som kunne gi han fysikalsk behandling. Og hva skjer? Jo bare få timer etterpå, i sitt neste blogginnlegg, poster Kokkejævel treningsbilder og skriver at han er og trener!!!
Så jeg influerer toppbloggeren, og er altså den som yter påvirkningsmakt på Norges fremste påvirker.
Kanskje litt å tenke på. Jeg er jo rød og radikal og alt det der.
I innlegge “Hvordan går det med deg?” skrev jeg i går at jeg håpet at de nye tablettene til Kokkejævel skulle virke. Bakgrunnen for det ønsket var at jeg er litt lei av å skrive innlegg om smerter. Men ønsker jeg virkelig det? Sutre-innlegg gir lesere. Kokkejævel er fremdeles på bloggtoppen, og jeg avanserte fra plass nummer 34 til plass nummer 27. Så når jeg nå ser at tablettene til Kokkejævel overhode ikke virker slik han ønsker, skal jeg da bli lykkelig fordi nok et syteinnlegg antakelig vil gjøre underverker for min vandring oppover på blogglista? Litt usikker, men jeg har i det minste medfølelse med Kokkejævel. Vond rygg er ….relativt altoppslukende.
Vidundermiddelet Kokkejævel hadde så troen på heter Neurontin. Når jeg leser meg opp på det legemiddelet i Felleskatalogen blir jeg litt forundret over at det er det middelet vikarlegen har skrevet ut. Jeg kan se at det kan ha virkning på neuropati i foten, middelet brukes ved perifer nevropatiske smerter.. Men jeg har forstått det som om smertene i foten til Kokkejævel var forårsaket av prolapset i ryggen. Altså isjias-smerter som stråler nedover benet og ut i foten, og ikke først og fremst smerter bare i foten, som f.eks. ved diabetisk nevropati.
Jeg må understreke at jeg ikke er lege, at jeg selvsagt ikke har undersøkt kokken, og at jeg kjenner legemiddelet kun fra omtalen i Felleskatalogen. Men jeg kan ikke se at middelet vil gi lindring for smerter i ryggen, derimot er ryggsmerter en relativt vanlig bivirkning. Ta med deg en utskrift av Felleskatalogen og ta en ordentlig prat med legen, du Kokkejævel. For det legemiddelet bør ha ønsket virkning hvis du skal putte det i deg. Det har relativt mange bivirkninger.
Den beste behandlingen for prolaps får du hos en terapeut. Fysioterapeut, Manuellterapeut, kiropraktor eller lignende.
Jeg er, som alle vet et menneske som ikke trener. Jeg går tur med hunder. Jeg beveger meg. Jeg bruker kroppen min. Men jeg har ikke trent siden siste gymtime på Tinius Olsen skole en gang i juni 87. Jeg er altså ikke et slikt menneske som tror trening og sunt kosthold kan fikse det meste. Jeg er i utgangspunktet en anti-trener.
Men har man skiveprolaps og smertene er uutholdelige, ja da prøver man ALT! Også ting man i utgangspunktet ikke har lyst til eller tro på. Min redning da jeg hadde prolaps var trening og behandling hos en manuellterapeut.
Jeg kan ikke huske å ha lest noe om fysikalsk behandling eller trening i innleggene til Kokkejævel. Kanskje han skulle prøve det? Det skader ikke.
En ting til Kokkejævel må få seg er tålmodighet. Et prolaps går vanligvis tilbake av seg selv, og jo større prolapset er, jo større er sannsynligheten for at det vil gå tilbake. Smertelindring, fysioterapi og trening. Og ta seg en pause på sofaen i ny og ne. Det er løsningen. Min terapeut sa til meg at jeg ikke skulle gå, ikke stå ikke ligge og ikke sitte. Når jeg så spurte hva jeg burde gjøre, fikk jeg beskjed om å veksle mellom å gå, stå, ligge og sitte. altså ikke være i ro lenge, men veksle mellom å gå, stå, ligge og sitte. For meg er det som gir mest smerter det å sitte eller stå lenge.
Litt stor interesse for ryggsmerter og Kokkejævel i dag. Skyldes sikkert at jeg kjenner min egen rygg utrolig godt i dag. Kjente den godt da jeg kom hjem fra jobb på tirsdag, og den ble ikke bedre av å løfte på det bordet du kan lese om her.
Jeg har og stor medfølelse med Kokkejævel som må klare seg uten telefon. Dumt å glemme den på utebordet under tidenes regnvær. Men noen ganger når man sitter ute, er det fort gjort å glemme.
jeg har jo heller ikke min egen telefon for tiden, men en lånetelefon. Det kan du lese om i disse to innleggene, hvis du skulle ha gått glipp av de. Hva skjedde egentlig med mobilen min og Oppdatering på telefonen min
Til tross for alt det negative, alt det svarte og triste som omkranser Kokkejævel, har firmaet hans omsetningsrekord. Fint for han,. Vi som arbeider i helsevesenet kan forvente oss at alt vi får i årets lønnsoppgjør er enda mer applaus.
Og dermed er jeg i rett modus til en kontordag som tillitsvalgt.
I dag har jeg “kontordag” så da tar jeg litt “gjemmekontor” og blir med Gamle Gubben Grå på nye eventyr. Jeg jobbet jo som tillitsvalgt en dag i ferien. Den avspasserer jeg i dag.
“Jeg fant, jeg fant!” sa Askeladden. Og her om dagen fant jeg et bord som skulle gis bort på Finn som ville være perfekt på terrassen på hytta. Heldige vi fikk det. Så i dag går ferden for å hente det på Nesbyen og kjøre bordet til Valdres.
Det er en kjent sak at Gamle Gubben Grå ikke lengre hører som en ungdom. Så når han skulle plotte inn på GPSen den adressen han trodde selgeren hadde sagt var det ikke noe sted med den adressen Hva gjør Gubben da? Jo han plotter inn noe som ligner… Det var ikke riktig sted. Og kjerringa ble ikke så veldig imponert. Men vi fant nå frem til slutt.
Hytta hvor vi hentet bordet var et slikt eventyrsted med flere lafta bygninger på et stort hyttetun omkranset av en skigard og stor port. Og nå skulle eventyrbordet bli vårt!
Ferden videre fra Nesbyen gikk opp til Gol og videre over fjellet til Bagn. Vi stoppet på Ellingseter for å la Charlie Chihuahua få bevege seg litt. Da lot vi oss også friste med hver vår store porsjon rømmegrøt.
Hvis noen lurer så er slike villmarksmøbler tunge. Veldig tunge. Gamle Gubben Grå er veldig sterk, men det er ikke jeg. Og på hytta er det et stykke i litt ulent terreng fra bilvei til terrassen. Men vi fikk det på plass! Og det ble så fint! Da gjør det ikke så mye om ryggen skriker litt i kveld.
Vi tok en kaffekopp ved det nye bordet. Jeg var så fornøyd! Gamle Gubben Grå fiksa noe med et drensrør og jeg beisa bordplata på det nye bordet.
Så var det desverre på tide å reise hjem igjen. Det var ikke lett å forlate hytta., men vi drar opp igjen på fredag og blir hele helgen. Det blir bra. Mye som må fikses som vanlig.
“Hvordan går det med deg?” Det er Kokkejævel som har gjenerobret toppen av bloggtopplista som stiller spørsmålet, og litt overrasket over hans plutselige interesse for andres ve og vel svarer jeg at “Jo takk, jeg har det ikke så verst.” Hyggelig at han bryr seg om meg som er helt nede på en 34. plass.
Men jeg tenkte ikke over anførselstegnene. Selvsagt var det ikke et spørsmål Kokkejævel stilte meg eller de andre leserne sine. Han refererte til et spørsmål noen hadde stilt han. Vi vet jo hvor interessefeltet hans er.
Da gjorde han som alle vi som ikke vil fremstå som sytete. Han smilte tappert og svarte “De går greit.”
Er det ikke slik vi gjør alle vi som biter i oss smertene eller putter innpå med tabletter for bare å komme gjennom dagen, enten smertene våre er fysiske eller psykiske.? Vi lider i stillhet.
Vi går ikke hjem og skriver et syteinnlegg som vi deler med våre 37.500 lesere.
Jeg, for eksempel, kom hjem fra jobb i går, lagde middag og spiste sammen med Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn før jeg bare flata ut på sofaen sammen med Charlie Chihuahua. Ryggen og kneet var som vanlig ikke godt etter en arbeidsdag i hvitt. Hadde Gamle Gubben Grå tatt bilde av meg der jeg lå på sofaen og snorket og siklet med åpen munn, hadde jeg ikke lagt det ut på nett. ikke en gang på blogg.
Og jeg hadde aldri, aldri lagt meg flatt på gulvet foran dodøra. Jeg hadde hatt store problemer med å komme meg opp igjen.
Å ha prolaps, slik Kokkejævel har, er vondt. Skikkelig vondt!! Jeg har selv hatt det, og de smertene unner jeg ikke min verste fiende. Og jeg klagde nok en del, jeg og når jeg hadde det som verst, for det er uten sammenlikning noe av det verste jeg har opplevd. Et ødelagt kne er barnemat.
Vi får håpe de nye medisinene han tar snart gir litt virkning, for jeg vet ikke hvor mange flere blogginnlegg jeg orker å lese om de smertene. Samtidig vil jeg jo ha Kokkejævel på bloggtoppen innimellom, så jeg slipper å dele systemet i truseskuffen min eller forevige roomtour på vaskerommet. (Holder klokelig kjeft om at jeg var sykemeldt i over fire måneder fordi smertene var så intense). Noen ganger tar det tid før et prolaps “tørker inn.” Smertestillende midler gjør jo ikke noe med prolapsen. De døyver bare smertene.
Kokkejævel deler så et bilde av seg selv som sitter krumbøyd i en heis.
Jeg deler bilder av vakker norsk natur. Bilder jeg har tatt når jeg er ute og beveger meg for at smertene i rygg og kne skal holdes i sjakk. I tillegg gir det meg gode opplevelser og får tankene vekk fra smertene. For smertetanker kan bli litt altoppslukende. Å gå på ujevnt underlag skal være bra, er jeg blitt fortalt. Og jeg hadde flere turer med to gå-staver når de mest invalidiserende smertene hadde gitt seg.
Smerter er altoppslukende, og de stjeler fort fokus fra alt rundt personen med smerter. Man blir fort ganske så egoistisk. Jeg kom hjem med knust kne og forventet å leve de neste ukene på en tronestol med Gamle gubben Grå og de andre her hjemme som trofaste tjenere som kunne lystre mine minste vink. “Hent cola.” “Jeg trenger en pute under kneet” osv. osv. Gamle Gubben Grå og de andre dro på hytta til Svigermor og lot meg og krykkene være igjen alene. Det kan du lese om her .Min mor, telefonterroristen…
Og siden stadige sutreinnlegg jo har bragt Kokkejævel tilbake til bloggtoppen deler jeg noen av mine gamle innlegg fra den gang jeg hadde nyoperert kne, store smerter og utfordringer med at eg ikke bare var omsluttet av medfølelse. Innleggene er fra 2013, en tid jeg hadde ganske få lesere, så dette kan jo være til glede for mine 800 lesere.. Jeg vil jo gjerne vandre litt oppover på bloggtopplista igjen.
Dere husker telefonen min? Den som sluttet å virke? Hvis ikke kan dere bli oppdatert ved å lese Hva skjedde egentlig med mobilen min Til de som lever i åndeløs spenning, nordlendingen hadde god grunn for å forsøke å få tak i meg selv om jeg hadde ferie.
Men dette handler om telefonen. Da jeg leverte den til reparasjon sa de det ville ta to til fire uker før jeg kunne forvente å få tilbake telefonen min. Enkel hoderegning fortalte meg at med min vante flaks får jeg tilbake telefonen min rundt 8. august.
Anna Rasmussen har ikke kommet med noe nytt siden hun reklamerte for graviditetstester på søndag, men er fremdeles på toppen av bloggtopplista. Jeg har rast ned til en 30.plass. Fornøyd med plass nummer 30, og jeg da. Hverdagen har jo begynt igjen. Jobben kaller. Mindre tid til blogging.
Men siden ikke toppbloggeren, altså Anna Rasmussen, leverer, så tar jeg for meg bloggeren som er på plass nummer 100. Outdoorkids.
Jeg tror ikke jeg har lest på denne bloggen tidligere. Outdoorkids. Jeg får litt sånne assosiasjoner til naturbarnehage, og siden ungene mine er store og klarer å komme seg ut uten min hjelp har jeg antatt at jeg ikke er i målgruppen for bloggen.
I følge presentasjonen på bloggen er bloggeren en trebarnsmor i slutten av trettiåra som prøver å følge opp ungene i en travel hverdag. Hverdagsblogg, med andre ord. Den type blogger jeg liker best.
Innlegget jeg skal kommentere er 3 måneder gammelt, skrevet 13. april. Det er ikke bare Anna Rasmussen som ikke har evnen til fornying. Det forrige innlegget før det var fra juli 2019. Litt rart at denne dama ligger på plass nummer 100, men det er vel noen som har klikka seg gjennom en mengde innlegg.
Hun starter g med å si at det er lenge siden sist hun blogget, og at det er godt å være tilbake (for så å forsvinne igjen)
Jeg skjønner ikke helt hva hun skriver om.
Hun skriver at vi alle er vel slik at vi arbeider hardt mot å nåvåre mål, men når vi når målene så går alt i dass og vi gir faan? Jeg kjenner meg ikke helt igjen i den beskrivelsen. For hvis jeg når mål jeg virkelig har kjempet for, ja da blir jeg så hoppende glad og fornøyd.. Kanskje lufta går litt ut av meg. Men det er en sånn fornøyd følelse du får når du endelig har nådd målet som gleder meg lenge. Selv om jeg raskt finner nye mål.
Kanskje hun snakker om noe helt annet.
Noe får meg til å anta at hun egentlig snakker om slanking. Og er det noe jeg ikke har peiling på så er det slanking. Eller kanskje er det ikke slanking hun skriver om, men livsstilsendringer. Det å holde seg i form, ta vare på seg selv. Fremdeles et tema jeg ikke har stor kunnskap om eller interesse for.
OK. De fleste av klærne mine passer. Det gjelder jo bare å kjøpe den størrelsen man trenger, og ikke den størrelsen man ønsker å komme inn i. Realitetsorientering heter det. Forresten kom jeg inn i ei bukse som var to størrelser mindre enn det jeg pleier på jobben i går! Det var tomt for de i min størrelse. Jeg vet jeg har gått ned det siste året. Over 10 kilo, faktisk!
Kondisen kunne vært bedre. Det fikk jeg ikke minst bevist for meg selv da vi gikk En kongelig tur… rett før helga.
Tarmen funker vel som den skal og det blir lettere og lettere å knyte skolissene.
Men jeg kjenner følelsen hun beskriver av å få muskelkrampe i magemuskulaturen når man skal knyte skolissene. “Er det noe mer jeg skulle ha gjort når jeg likevel er her nede?” Løses ved å sette seg på en stol når man knyter sko. Det gjelder å være løsningsorientert.
Bloggeren bak outdoorkids prøvde seg med lavkarbo opplegget etter nyttår. Sikkert et nyttårsforsett. Hun røk på logistikk og tid. For når man har barn i kjøre-hente-bringe alderen er det ikke like lett å få tid til å lage to middager. En lavkarbo til seg selv og en vanlig til resten av familien.
Og så er hun litt for glad i godis, kjeks og potetgull. Jeg er som sagt ingen ekspert på området, men jeg trodde både kjeks, potetgull og godis sto på “Nei” lista hvis man liksom skulle holde seg til lav-karbo-dietten.
Hun snakker og om livsstilsendring. Og at de og som regel går i dass. Jeg mener, hvor mange synes kruska-kli, vann og et par salatblader er rå-kult i lengden?
Dama bak bloggen leter etter en trylleformel. En livsstilsendring, diett kall det hva du vil som gjør at hun tar av de kiloene hun ønsker. Klarer å holde seg på den vekten og samtidig kan leve et hektisk familieliv væresosial med venner uten å ha med egen matpakke.
Jeg er fremdeles ingen ekspert på området, men jeg tror det smarteste og vanskeligste, er å spise litt mindre og bevege seg litt mer. Høres det kjent ut? Jeg tror faktisk det er den eneste trylleformelen som vil føre til livsstilsendring og varig virkning på kondis, vekt og evnen til å knyte skolissene uten å få muskelkrampe. Så enkelt, og så vanskelig.
Vel, målet hennes er å være flott, smashing og helt fantastisk når hun fyller førti i mars 2021.
Jeg ønsker henne lykke til med å godta seg selv i den kroppen hun har, Gjerne få til en sunnere hverdag. men husk at livet skal leves.
Jeg er på en 27. plass!!!! Det er mandag, sommerferien er over, arbeidsdagen venter. Men hva gjør vel det? Jeg er på en 27. plass!!!! Og i dag skal jeg skrive en oppdatering på baby-prøvingen….
For det første, alle dere over 90.000 som klikket dere inn for å lese Anita Rasmussen sin oppdatering på babyplanleggingen, dere la merke til at dette er et reklameinnlegg for graviditetstester? Hvis 90.000 nordmenn en søndag ettermiddag er opptatt av graviditetstester, ja da tror jeg vi kan forvente en baby-boom ved påsketider. 90.000 babyer er nesten dobbelt så mange babyer som det ble født i Norge i 2019.
Jeg er ikke så opptatt av graviditetstester. Ikke prøver jeg å bli gravid heller, det toget har nok for lengst gått. Når eventuelle barnebarn måtte dukke opp har jeg heldigvis ingen innvirkning på.
Anna Rasmussen skriver at hun ikke har hatt eggløsning eller mensen etter spontanaborten i våres, så da tror jeg, dessverre Anna, at sannsynligheten for at du er gravid også er relativt liten.
Jeg forstår at Anna ønsker seg en positiv graviditetstest og et vellykket svangerskap Mitt råd er slapp av, pust med magen ikke stress. Og så sier jeg som gamle doktor Andersen (tidligere gynekolog på sykehuset) “De barna, de barna, de kommer når de kommer…”
For selv om vi kan designe kjøkkenskapene våre ned til minste detalj, og bestille den perfekte trappa til huset vårt når ingen av de trappene som finnes på nett er perfekte, ja så kan vi ikke bestemme når vi skal bli gravide og på den måten designe vår egen familie helt slik vi ønsker. Heldigvis.
Jeg forstår at Anna blir trist og skuffet over at hun ikke blir gravid slik hun planlegger. Det er sårt. Det er vondt, og det er slike slag livet gir. (Håper jeg ikke hører alt for kald og kynisk ut. For jeg mener ikke å være det. Bare påpeke at livet ikke alltid går helt på skinner. Og at det er greit.)
Jeg forstår at hun er skuffet, og oppgitt og har mista troen på at de skal få det til. Men hun vet at de kan få barn. De har alt tre. Og hun har prøvd bare ett år.
Tenk på de som prøver år etter år og aldri blir gravide.
Hun har og i løpet av det året hatt flere spontanaborter. Så kanskje kroppen ikke er klar for et nytt svangerskap? Stress ned Anna.
Og Anna, nei ønsket om et fjerde barn når du har tre velskapte barn fra før kan ikke være like sårt som ønske om å få et barn for de som har prøvd i årevis uten å lykkes. Sårt, ja! Et savn, ja! Men ikke like sårt som for de som aldri opplever å få barn. Det nekter jeg å gå med på.(Nå kan du kalle meg en ufølsom gammel kjerring .)
Og når du hisser deg opp over denne ufølsomme kjerringa, husk da at jeg vet noe om å savne et barn. Jeg har mistet to. Et i krybbedød, et i dødfødsel. Om jeg fikk 1.000 andre barn hadde ikke det kunne erstatte de som døde. Likevel tror jeg fortvilelsen til ufrivillige barnløse over aldri å få barn er større enn fortvilelsen man føler over at barneflokken ikke ble så stor som man ønsket.
Eller… Sorg og fortvilelse kan ikke måles i styrke. Den enes sorg er ikke værre enn den andres. Man kan ikke sammenligne og konkludere med hvem som har det værst, hvem det er mest synd på. Og jeg synes synd på Anna.
Men det er ingen selvfølge å bli gravid, samme hvor mye man måtte ønske det. Det er ingen selvfølge at svangerskap, samme hvor etterlengtede de er, fører til at en ny verdensborger blir født. Og det er ingen selvfølge at mirakelet som blir født er et levende, friskt barn. Det hender livet gir deg slag på slag. Det føles ikke rettferdig, men det er slik livet er. Livet er ikke alltid rettferdig.
Å ikke bli gravid når man ønsker er ikke “noe man ikke får til”. Etter tre barnefødsler og flere spontanaborter bør man kanskje gi seg selv og kroppen litt tid, litt ro. Ikke stresse med å bli gravid. Så blir man nok gravid igjen når kroppen er klar.
Anna Rasmussen har tre flotte barn. Jeg kan forstå at hun ønsker seg nummer fire. Jeg skulle ønske at jeg hadde fem barn som nå begynte å bli store, og ikke “bare” tre. Men livet ville det ikke slik. Jeg likte ikke å se mødre med barnevogn de første månedene etter at Tiril døde i krybbedød. Det var tøft å gå i barnedåpen til niesa mi tre dager etter at vi hadde hatt bisettelse for Anders. Men jeg har aldri vært sjalu på mennesker som har barn på alder med de jeg mistet. Men jeg er kanskje mer redd enn andre for at noe skal gå galt når familie, venner eller kollegaer er gravide. Jeg vet hvor skjørt livet kan være.
jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å utsette meg for nye skuffelser på rekke og rad som aldri tar slutt.
Sitatet er fra Anna Rasmussen sitt innlegg. Og understreker ikke det utsagnet det jeg forsøker å si? Ikke utsett deg for disse skuffelsene. Ta en pause fra å forsøke å bli gravid. Gled deg over de tre flotte barna du har. Du kan ikke designe familien din slik du ønsker, samme hvor urettferdig du føler det er.
Og så er vi tilbake til reklameinnleggets kyniske realitet. For selvsagt finnes det hjelpemidler i fleng du kan få kjøpt på nett hvis du ikke får de barna du ønsker når du ønsker det. Ufrivillig barnløshet er god butikk. Anna har nettopp kjøpt en sperm=test for å sjekke om feilen ligger hos mannen. For i følge Anna er det lettere å gjøre noe med dårlig sædkvalitet enn hvis “feilen” skulle ligge hos henne. Slik jeg forstår det jeg finner på medisinske sider på nett er ikke det å fikse menns dårlige sædkvalitet noe hokus pokus. Selv om jeg ikke tviler på at man kan få kjøpt “tryllemidler” på nett. Som jeg nettopp sa, ufrivillig barnløshet er big business.
Anna Rasmussen har fått testet seg så mange ganger. Det kan ikke være noe “galt” med henne. Og hun er lei av å bli fortalt at spontanabortene er tilfeldig. Hun vil ha et vellykket svangerskap nå, og et velskapt barn om noen måneder slik at familien matcher huset, interiøret og livet slik hun har designet det.
Hun vil ha et svar på hvorfor ikke livet hennes blir slik hun har designet det. Hun vil ikke gå livredd i månedsvis når (hvis) hun blir gravid. Hun vil ha et svar så problemet kan løses og hun kan sitte med et nytt familiemedlem i armene om noen måneder.
Jeg får så lyst til å holde rundt henne. Gi henne en klem og si: “Jenta mi. Samme hvor mange prøver og tester du bruker pengene dine på kan ingen garantere deg et nytt barn. Slapp av, pust med magen. Kos deg med de tre barna du har. Og dukker fjerde mann opp, blir det bare ekstra gledelig.
I innlegget Eksotisk ferie…. lovet jeg dere et blogginnlegg fra Hadeland. Anna Rasmussen skal til Kypros. Jeg har vært på Hadeland. Nærmere bestemt Hadeland Glassverk.
Hadeland Glassverk ligger en kort halvtimes kjøretur herfra. Jeg liker å ta en tur dit med ujevne mellomrom. I går var målet for turen Leonardo Da Vinci utstillingen som er der i disse dager. Utstillingen viser Leonardo Da Vincis bilder ved hjelp av hypermoderne Sensory4-teknologi akkompagnert av vakker musikk, og modeller av hans oppfinnelser, oppdagelser og kunstverk. Utstillingen omfatter bilder i stort format som vises ved bruk av Sensory4-teknologi. Interaktive modeller av hans oppfinnelser i full størrelse. 6000 skisser og notater fra hans “codices”
For meg er det de store bildene på lerret som fyller rommet i skiftende tempo akkompagnert av klassisk musikk som gir den store opplevelsen, Selv om det også var gøy å se på oppfinnelsene hans. Mange “smarte” løsninger der..
Fine bilder blir det og på slike utstillinger. Er det ikke Instagramvennlig (og bloggvennlig) det heter?
