Trøtt kjerring.

Trøtt som ei strømpe sitter jeg på trammen. Tre relativt aktive dager på rad kjennes på kroppen.  Men venter selveste fylkeslederen i Rødt på døra om ei lita stund, så det er vel greit å holde seg våken og relativt presentabel.
Han blir nok ikke lenge. Han kjører rundt til alle lokallagene med valgkamp-brosjyrer for Rødt Buskerud før fylkestingsvalget. Vi må jo ha noe å dele ut når vi står på stand.  Joda, vi skal ha en lokal brosjyre og. En for kommunevalget, men noen er jo opptatt av fylket.

Jeg står ett eller annet sted på den fylkestingslista jeg og, som listefyll etter eget ønske. Det er kommunepolitikk jeg brenner for for tiden. Samtidig er det mange saker som avgjøres på fylkestinget som og er viktige.

Jeg vil jo ha en skole som utjevner forskjellene, og sikre gratisprinsippet i videregående opplæring. Får vi et fylkesting som er dominert av Høyre vil gratis-prinsippet raskt bli utvannet og nå som det er dyrtid og familier er presset på økonomi kan ungdom fort bli nødt til å velge utdanning etter lommebokas tykkelse. Høyere utdanning og de mest kostbare linjevalgene blir forbeholdt ungdommene fra de mest bemidlete familiene. Er det dit vi vil tilbake?

Kollektiv tilbud er viktig, ikke minst i distriktene. Vet dere at i min barndoms dal går det ikke en eneste buss mellom fredag ettermiddag og mandag morgen? Lett å føle seg stuckd på et sted det ikke skjer noe hvis en er ung. Være avhengig av foreldre som kjører og henter enten du har lyst til å dra på shopping på lørdag formiddag eller en tur på kino.  Så bedre kollektivtransport er viktig for meg.
Billigere og bedre. Skal folk velge å kjøre kollektivt må det ikke koste det mangedobbelte av hva det koster med å kjøre bil.

Vel, nå er brosjyrene levert. Jeg skal ikke trette dere med mer politiker-preik. Jeg inntar heller horisnontalen på sofaen.

 

 

 

Litt historie…

Lag deg en god kopp kaffe og bruk litt tid på noen refleksjoner over litt historie som var ukjent for meg.  Den var selvsagt ikke helt ukjent for Gamle Gubben Grå, men han kan jo det meste om annen verdenskrig. Hadde han vært mer våken enn han er nå der han sitter og glipper med øynene over sin første kaffekopp hadde jeg nok fått en lang forelesning om temaet. Nå kom det bare noen setninger. Regner med hjernen hans arbeider litt sakte akkurat nå og at foredraget kommer senere i dag.

Jeg klikket meg nedover bloggtopplista uten å finne så mye å reflektere over. Ikke så mye som virkelig satte hjernevinningene i gang. Kanskje var jeg trøtt.
Men på 26. plass fant jeg noe som vekket interessen og trangen til å lære mer. Besøk Polen er en blogg som gir meg mer og mer lyst til å besøke nettopp Polen. Regner med at det er hensikten med bloggen, så her har vi en blogger som virkelig influerer, påvirker, denne kjerringa.

I det siste innlegget inviteres det til et dypdykk inn i historien. Til å lære mer om Warawaopprøret.

Warsawaopprøret var en væpnet kamp under andre verdenskrig, ledet av den polske Hjemmearmeen (Armia Krajowa), for å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonen og det nasjonalsosialistiske styret. Det var det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen.
Det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen, og knapt blitt nevnt i historiebøkene her hjemme. Jeg var rimelig god i historie på gymnaset, og har alltid hatt interesse for faget – men for meg ringte det ingen bjeller.

Armia Krajowa (AK, Hjemmearmeen) var en polsk motstandsgruppe under andre verdenskrig. Armeen var aktiv fra den tyske okkupasjonen begynte i september 1939, og eksisterte frem til Polen ble inntatt av Den røde armé i januar 1945. Rester av Armia Krajowa fortsatte motstanden mot sovjetiske okkupanter til 1960-tallet.
Jeg tror det kan sammenlignes med Hjemmefronten her i Norge.

Opprøret begynte 1. august 1944, som del av en landsomfattende oppstand, Operasjon Burza. De polske troppene motstod de tyske styrkene frem til 2. oktober (63 dager til sammen). Tapene på polsk side utgjorde 18 000 drepte og 25 000 sårede soldater, og over 250 000 drepte sivile, for det meste i massehenrettelser utført av fremrykkende tyske tropper. Tapene på tysk side utgjorde over 17 000 drepte og 9000 sårede soldater.

Det vil si at rundt 320.000 mennesker totalt mistet livet i løpet av et opprør som varte i to måneder. Det vil i snitt si over 5.000 mennesker drept i døgnet i en og samme by. La det tallet synke litt inn.

Oppstanden begynte i et avgjørende øyeblikk under krigen, da Den røde armé nærmet seg Warszawa. Målet var å frigjøre Warszawa fra den tyske okkupasjonen før Sovjetunionens Røde Armé kunne etablere sin kontroll over byen.

Jeg forstår tanken. Okkupert av nazistene sitter de og venter på at den Røde Arme skal  komme og overta. Pest eller kolera? Jeg skjønner at de gjør opprør. Alle land og alle folk ønsker jo å være fri!
Ganske heroisk egentlig når jeg tenker etter. De virkelig sloss mot overmakten, eller overmaktene.

Warszawaopprøret er et symbol på polsk motstand, heroisme, og viljen til å kjempe for landets frihet til tross for overveldende odds.

skriver Besøk Polen. Ja, polakkene kan være stolte av den innsatsen og det motet de utviste under Warsawaopprøret,
Det er lett å se likhetstrekk med hva som skjer i Ukraina i Europa i dag.

I de første ukene av oppstanden prøvde Warszawas befolkning på de polskkontrollerte områdene å gjenopprette det normale livet.  Kulturlivet pulserte, med teatre, postkontorer, aviser og lignende aktiviteter.

Barn fra den polske speiderbevegelsen arbeidet som budbringere for en undergrunnsposttjeneste, og risikerte livet daglig mens de brakte informasjon som kunne være til hjelp for motstandsbevegelsen.

Nær enden av oppstanden, gjorde mangelen på mat, medisin, samt overbefolkning og tyske luft- og artilleriangrep situasjonen for sivile mer og mer desperat.

Mens tyske og polske styrker kriget i Warsawa stoppet sovjeterne all offensiv i Polen for å la tyskerne knuse oppstanden i Warsawa i fred.  Siden det avdekket sovjetisk adferd på sitt verste – i bunn og grunn var den et eksempel på et de facto samarbeid mellom nazister og sovjetere – prøvde kommunistregimet etter krigen lenge å legge lokk på historien.
Kanskje klarte de det så godt at historien ikke nådde historiebøkene mine 30 og 40 år etter krigen.

Det var ikke noe ytre støtte å hente for folket i Warsawa. . Ingen kom dem til unnsetning. Ingen våpenhjelp. Ingen humanitær bistand. Overmakten var for stor. De klarte å stå i mot i 63 dager. men måtte til slutt gi opp.

Etter opprøret ble hele den gjenværende sivilbefolkningen fordrevet, og sendt til tyske konsentrasjonsleirer eller arbeidsleirer i Tyskland.

Etter at Warszawas befolkning var blitt fordrevet, begynte tyskerne å ødelegge det som var igjen av byen. Ifølge tyske planer skulle byen gjøres om til en innsjø. Spesielle grupper av ingeniørsoldater ble sendt gjennom hele byen for å brenne og rive ned det som var igjen, bygning for bygning. Det ble lagt spesiell vekt på historiske monumenter, polske nasjonalarkiver og severdigheter – ingenting skulle være igjen av det som en gang var en by.

Frem til januar 1945 var 85 % av bygningene ødelagt: 25 % som følge av selve oppstanden, 35 % som følge av systematiske tyske aksjoner etter oppstanden, og resten som følge av den tidligere gettooppstanden i 1943 (15 %) og invasjonen av Polen i 1939 (10 %).

Materielle ødeleggelser omfattet 10 455 bygninger, 923 historiske bygninger  25 kirker, 14 bibliotek , 81 grunnskoler, 64 høyskoler, Universitetet i Warszawa og Det tekniske universitet samt mesteparten av de historiske monumentene, så vel som arkiver og utallige kunstverk. Nesten én million mennesker mistet alle eiendommene sine.

Maleri av Bernardo Belletto fra 1773 som ble brukt når man skulle gjenskape byen.

Med ødeleggelsen av Warszawa – da en av Europas aller vakreste og mest sofistikerte byer (kjent som Østens Paris) – skjedde et ugjenopprettelig tap av en flere hundreårig kulturell og materiell eiendom.

En egen historisk kommisjon har anslått ødeleggelsene til 54,6 milliarder amerikanske dollar (2004-kurs), skjønt dette tallet tar kun hensyn til skadene på offentlig, og ikke privat eiendom. Ødeleggelsene var så omfattende at man for gjenoppbyggingen av den historiske delen av Warszawa måtte blant annet ta i bruk malerier av byen fra 1700-tallet.

Besøk Polen forteller om et museum i Warszawa hvor man kan lære mer om dette opprøret.  Warsaw Uprising Museum.  Dette museet er dedikert til opprøret og gir et omfattende innblikk i de hendelsene og menneskene som formet denne perioden. Her kan du se autentiske gjenstander, fotografier og høre gripende vitnesbyrd fra de som opplevde det på nært hold.

For et historie interessert par som Gamle Gubben Grå og jeg ga dette innlegget fra Besøk Polen oss enda mer lyst til å besøke Polen. For selv Gamle Gubben Grå som har utrolig god greie på fagfeltet andre verdenskrig hadde store huller her. Historiebøkene hans har antakelig vært like mangelfulle som mine. Takk til Besøk Polen for et virkelig interessant blogginnlegg.

 

Sopptur i ettermiddag.

Føler meg litt flink i dag. Selvskryt er lov på blogg, dert ser jeg eksempler på hver dag.  Etter at arbeidsdagen var slutt dro Gamle Gubben Grå, hundene og jeg på kombinert luftetur med hundene og sopptur.
Vi gikk i overkant av 3 km og fant nesten en kurv med sopp. For det meste smørsopp, men noen steinsopp, brunskrubb, rimsopp og kantarell.  Burdee gått lengre, og ikke minst tatt et bilde av velfylt soppkurv. Men det begynte å regne da vi var litt over halvveis, og jeg var absolutt ikke kledd for regn. Jakka lå i bilen. Både hundene og jeg var gjennombløte før vi kom til bilen. Da stopper ikke jeg for å fotografere.
Hjemme satte Gamle Gubben Grå i gang med middagen. Helstekt kylling. Jeg fortet meg å renske soppen slik at kantarellene og de minste smørsoppene kunne nytes sammen med kyllingen. Ble ikke til at jeg tok bilde før jeg satte i gang med det.

Nå er kyllingen med tilbehør spist og resten av soppen samkokt og klar for fryseren. Bilde av samkokt sopp er ikke så stilig. Så jeg må nok ta en ny sopptur en annen dag og vise dere fangsten.

Jeg har faktisk ikke flatet ut på sofaen i det hele tatt i ettermiddag, selv etter et par hektiske dager. Nå er det like greit å holde seg unna den sofaen til det blir leggetid.

 

Utfordring.

I innlegget Dørstokkmila som jeg skrev tidligere i dag var liksom litt av hensikten å lokke folk til å ta skrittet over den berømte dørstokken og ut for å gå tur eller i det minste være i aktivitet. Finne på noe.

Bildet over er fra Bærums verk. Man behøver ikke dra langt ut i ødemarken for å få gode naturopplevelser, eller opplevelser i det hele tatt.

Og nå kommer jeg til utfordringen. Jeg ønsker innlegg med tema Dørstokkmila hvor du viser hva du har gjort når du krysset den, når du kom deg over dørstokken og gikk tur eller fant på noe som føltes positivt.

Jeg tenker det kan virke iinspirerende for andre, og kanskje er drt nettopp ditt bidrag som får noen til å ta skrittet vekk fra godstolen og over dørstokken.

 

 

Dørstokkmila

Tekopp og tastatur. Ute er det lettskyet. Jeg velger å tro at det snart sprekker opp og sola kommer.  Siden jeg brukte dagen i går til andre ting må jeg bruke dagen i dag på jobb, men jeg håper å få tatt en tur med hundene i kveld. Forhåpentligvis kan jeg da returnere til Drømmehuset med fornøyde hunder, sopp og bilder av litt idyll – i det minste på netthinna.

Vibbedille har blitt helt rå på å gå tur i år. Virkelig imponerende, og en god motivator. Hun skriver at blant alle de fine tilbakemeldingene hun får på turene sine så får hun noen tilbakemeldinger alla

 “Det er en ting å gå tur når man har så fine omgivelse som det du har”

Og ja, jeg kan skjønne hva de mener. Det er noen skikkelig flotte bilder Vibbedille deler. For ei innlands-kjerring som meg er det lett å bli bergtatt av kystlandskapet på Vibbedilles trakter.  Men likevel våger jeg påstanden om at det finnes ganske mange idylliske steder i nærheten av oss alle. Kanskje ikke rett på utsiden av inngangsdøra, men du skal ikke dra så langt før du finner noe som gir ro i sjela – og fine bilder på netthinna eller telefon.

På ettervinteren 2022 var jeg drit lei vinter og snø. Folk som bodde lengre syd eller nærmere kysten fylte blogg med flotte bilder av bar mark, blått hav og  nydelig bøkeskog. Jeg gikk og vaset her inne i tykke furuskogen med snø til opp på leggen og  syntes utrolig synd på meg selv

Jeg skrev innlegget Ennå er det langt til vår….. og delte et bilde fra turen jeg hadde gått i furuskogen her borte samme dag. Bildet er det du ser under her. For meg illustrerte det bildet hvor utrolig trist og kjedelig det var i skogen her. Jeg syntes da jeg delte det og til dels fremdeles at bildet illustrerer hvor kjedelig og trist mitt turområde var i forhold til alle de som delte idylliske naturbilder. Jeg tror jeg bevisst valgte det bildet fra turen som jeg fant mest mørkt og trist.

Folk kom med oppmuntrende kommentarer, forsikret meg om at det kom til å bli vår det året og.
Men så kom det en kommentar fra nettopp Vibbedille. Hun som kunne boltre seg i bare strender og blått hav.

Vinter eller vår, det bildet ditt der var helt fantastisk!
Forstørr og heng på veggen! 🙂

Jeg ristet på hodet av Vibbedilles kommentar. Henge det bildet på veggen var vel ensbetydende med å gi meg evig vinterdepresjon.
Men det kom flere kommentarer på at det bildet var fint. Alle fra forblåste sør-vest-landet.  Jeg måtte inn og studere bildet en gang til. Jo, det var kanskje ikke så verst. Men å forstørre det å ha det på veggen? Niks. Her kommer ingen bilder av vinter i glass og ramme.

Jeg tror vi alle finner “gode” unnskyldninger for oss selv for hvorfor vi ikke tar på skoa og løfter føttene over dørstokken. At det ikke er noe pent å se på, ingen idylliske omgivelser i nærheten av vår ytterdør er en av dem.

Da jeg begynte å gå turer etter å ha møtt veggen var den dørstokken veldig høy. Den første turen var det Gamle Gubben Grå som mer tvang enn lokket meg med på. De dagene Gubben var på jobb og jeg måtte ta turen ut med hundene valgte jeg etterhvert  bevisst å kjøre til nye plasser hver dag. Behøvde ikke dra så langt. Et kvarters kjøring eller kanskje en halvtime. Fremdeles i nærområdet. For at de turene skulle bli lengre enn noen få hundre meter, det er nesten like lett å finne finne på gode grunner for å snu som å finne gode grunner for ikke å forsere dørstokken, begynte jeg bevisst å lete etter fotomotiv.  Det gjorde meg bevisst at det finnes mye idyll, også en grå februardag på østlandet.

Dette bildet er tatt på Røssholmstranda. Ikke noe hav, bare en innlandsfjord. Tipper at det max er tatt 200 meter fra bilen og 20 minutters kjøring fra Drømmehuset.   På slike dager og i slike omgivelser får man lyst til å rusle litt lenger. Det er jo så fint. Kanskje blir det enda finere litt lengre fremme.

Dette bildet er tatt en dag det ikke fristet like mye å gå ut. Hundelufteturen ble en runde her vi bor. Drømmehuset er hus nummer to på høyre side.  Kanskje ikke like idylliske omgivelser, men også dette bildet fanger en stemning. Man behøver ikke alltid ta de lange turene eller bestige et fjell. Man bør begynne litt smått og pent.

Det finnes så mange flotte steder rundt om i hele landet, også der du bor. Det er bare å ta det første skrittet, det over dørstokken.

 

 

 

 

 

Engasjerende dag…

Husker dere i “gode gamle dager” da Rosabloggerne dominerte bloggtoppen? Da var det ofte sånne innlegg som fortalte lite eller ingenting, men hvor bloggeren fortalte leserne at de arbeidet med et “samarbeid” eller et prosjekt som var topp hemmelig men som de gledet seg så til å fortelle leserne den store nyheten.
Litt sånn har jeg det i dag.

Ikke det at mine gjøren og laden er så topphemmelig, og kanskje ikke så spennende for mange av bloggleserne mine heller. Men slik var det vel ofte med hemmelighetene til rosabloggerne og?

Så mye kan jeg si at jeg har tilbragt deler av dagen i godt selskap, og at kanskje dukker kjerringa opp i riksdekkende medier over helga .
(Nå er jo denne bloggen i og for seg riksdekkende, men jeg tenkte på en litt annen form….)

 

 

Er vi blitt en gjeng navlebeskuere?

Det er nesten komisk å se hvordan leserne reagerer akkurat som jeg forventet. I går skrev jeg et innlegg om 12 ting jeg skulle gjøre i august. Ideen hadde jeg ærlig og redelig stjålet fra Allan.  Jeg kalte det Inspirert av Bloggkongen fordi Allan kaller seg selv den fremtidige bloggkongen, og fordi jeg ikke er i tvil om at han vil nå toppen en gang.
Det at jeg skriver “Bloggkonge” i en av mine overskrifter er nok til at noen flere enn de vanlige spent klikker seg inn på innlegget. Jeg regner med de ble skuffet. De fant nok ikke det innlegget de forventet. Men et klikk er et klikk, og det var i grunn hovedgrunnen til valg av overskrift. Klick-bite tror jeg det kalles.

Senere på dagen filosoferte jeg over et “mobbeoffer” som gang på gang oppsøker “mobberen” og skriker Se meg, her er jeg!!!! Jeg synes det er en merkelig måte å opptre på og lurer på hvorfor.
Jeg fikk mange svar i kommentarfeltet, men jeg ble like klok. Det er et gjentakende problem synes jeg, at kommentarene i kommentarfeltet ikke handler om temaene som blir tatt opp i innleggene.

Vel, disse to innleggene førte til at jeg fikk rundt 700 flere sidevisninger i går enn dagen før og et lite hopp oppover bloggtoppen igjen. Og det var akkurat det jeg forutså.

Doc & Dask kommer med en viktig påminnelse i sitt siste innlegg. Det finnes mange skjebner der ute. Kanskje er dine utfordringer ingenting i forhold til hva andre sliter med.
Jeg kunne lagt til  for egen regning at det er ikke sikkert den som skriker høyest er den som har det verst. Det kan hende noen ikke har krefter igjen til å skrike.

Nei, dette er ikke et “stakkars meg” innlegg. For selv om jeg har noen skavanker, livet ikke alltid har gått på skinner og utfordringene innimellom står i kø så har jeg det rimelig bra. Det er overhode ikke synd på meg.

Det finnes folk som ikke har råd til mat. De bor i alle kommuner i landet, også din. Det finnes folk som leter i søppeldunkene etter flasker og som må  stelle seg i matkø for å unngå at de og ungene går sultne til sengs.
Sist jeg forsøkte å ta opp den problemstillingen  gikk de fleste kommentarene ut på at jeg burde holde kjeft. Jeg skulle ikke komme her og snakke om at jeg ønsker et varmere samfunn. Jeg viser jo ikke omtanke for andre. Jeg er bare slem.

Vel, jeg ønsker meg fremdeles et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi ser hverandre, ikke bare de som skriker høyest.  Det kan og tenkes at jeg har mer hjertevarme enn det jeg gir uttrykk for på blogg. Det å gi en håndsrekning til noen gjør man ikke for å fremheve seg selv.

Mette Josteinsdatter deler et av sine fine dikt i dag. Diktet heter Tiggar.  Følg linken og les diktet. Det sier noe veldig viktig. Vi kan ikke redde alle, tenker vi og går raskt forbi. Eller at noen sitter på gata og trenger hjelp er ikke noe vi har noe med. Sjelden eller aldri tenker vi tanken at det kunne vært oss. Nesten like sjeldent tenker vi Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? 

Så ja. Jeg ønsker meg et varmere samfunn. Et samfunn hvor vi klarer å se lenger enn oss selv og vår egen navlelo.

 

 

 

Bare noen kjerringtanker….

Da jeg gikk på skolen ble jeg mobbet, plaget og ertet. Bare å høre navnet på de verste plageåndene eller få øye på de i skolegården eller i byen fikk det til å knyte seg i magen min og hjertet til å banke litt raskere. Jeg følte meg klam og kvalm, ja direkte uvel. Disse følelsene fortsatte lenge etter skoletiden, ja det er enkelte jeg fremdeles føler ubehag ved å støte på selv om det snart er 40 år siden jeg gikk ut av videregående. Jeg tror mange som har blitt mobbet kan kjenne seg igjen i det jeg forteller.

Så jeg mobberne i skolegården eller i byen listet jeg meg store omveier mens jeg ba til høyere makter om at de ikke fikk øye på meg. Jeg hoppet ikke opp og ned og viftet med hendene mens jeg ropte “Her er jeg! Har dere glemt meg?” 

I manges øyne er jeg den store mobberen her på blogg. Det er en sannhet som i visse kretser er opplest og vedtatt. Nei, jeg tenkte ikke ta den debatten en gang til. Folk får mene og tro hva de vil. De som kjenner meg vet bedre.

Det jeg derimot ber dere reflektere litt over er hvorfor personer som høylytt har hevdet at jeg har mobbet hen vekk fra bloggingen til stadighet dukker opp i kommentarfeltet mitt og roper “Hei, her er jeg  Har du glemt meg?”  Sist under innlegget om Matkøer og et kaldere samfunn. Hadde det ikke vært mer fornuftig og ikke klikke seg inn på bloggen min, ikke lese denne bloggen og i hvertfall ikke legge igjen kommentarer i kommentarfeltet for å vise at han er der.

Jeg klikker meg inn på denne x-bloggerens blogg for å lese meg opp på hva han driver med for tiden. For selv om jeg angivelig har mobbet han vekk fra blogg er bloggen stadig aktiv. Siste innlegg ble lagt ut i går.

Jeg smiler når jeg leser det. Nå forstår jeg hvorfor han har lagt igjen en hilsen i kommentarfeltet mitt. Han har salg i butikken sin. Han bruker kommentarfeltet mitt som reklamekanal for å få folk til å klikke seg inn på bloggen hans og videre inn i nettbutikken hans. Der håper han gamle lesere sympatihandler. Veksten i fortjeneste var ikke som forventet i juli.

Jeg synes det er relativt freidig å bruke kommentarfeltet til et innlegg som handler om sosiale ulikheter og økende fattigdom for å øke sin egen fortjeneste, sin egen rikdom. Det sier i grunn mer om denne bloggeren enn meg.

 

 

Inspirert av Bloggkongen.

Tekoppen har blitt lunken. Charlie Chihuahua forlangte at jeg prioriterte hundelufting NÅ!! da jeg hadde laget meg en deilig kopp te og hadde planer om å starte fridagen med en rolig stund med tekopp og tastatur.
Tok en runde i hundremeterskogen borte i veien her og kom hjem med en hundepose full av matrisker og brunskrubb. Usikker på om det blir frokost eller lunsj.

Men over til Bloggkongen som har inspirert til dagens innlegg. Ja, den fremtidige bloggkongen da for å være nøyaktig. Jeg snakker selvsagt om Allan. Jeg vil og lage en liste over 12 ting jeg vil gjøre i august.

  1. Jeg vil gå tur med hundene. Det har jeg for så vidt allerede gjort enda klokka så vidt har passert 8 denne første augustmorgenen, men jeg kommer garantert til å gjøre det flere ganger denne måneden.
  2. Plukke sopp. Det ar jeg og gjort, men kommer forhåpentligvis også til å gjøre flere ganger før vi skriver september.
  3. Sitte og kose meg med tekopp og tastatur og knotte ned mine Kjerringtanker.

Ser dere, jeg kan allerede krysse av 3 ting på lista og det før frokost på månedens første dag. Ingen kan si at denne kjerringa ikke er effektiv.

4.  Jobbe.
5. Stå på valgkampstand. Rett etter lønnsforhandlinger er vel valgkamp noe av det mest spennende og givende jeg              driver med. Eller, egentlig er valgkamp enda mer spennende og enda mer gøy. Jeg virkelig gleder meg til vi skal             innta torget og starte valgkamp på ordentlig.
6. Paneldebatter. Med en valgkamp følger alltid en eller flere paneldebatter en må delta på. Jeg vet at jeg skal delta på en paneldebatt arrangert av Nei til EU. Per Olaf Lundteigen og Sandra Borch skal innlede etter hva jeg har forstått, og så skal vi fra de lokale partiene debattere fra podiet mens publikum koser seg i salen. Det gjelder å holde debatten på et saklig nivå og samtidig få inn noen gode replikker i argumentasjonen.  Må virkelig begynne å forberede meg til denne debatten. Det er under tre uker til.

7. Feire fødselsdager. Vi er alt invitert til en fødselsdagsfeiring allerede, i tillegg fyller Svigermor og jeg år denne måneden.
8. Nyte sommerkvelder på terrasse og tram.
9. Lese bøker. Eller i det minste få lest ferdig den boka jeg driver med nå.

10. Drikke kaffe-latte. Selv om det har blitt mest is-te i sommer når jeg har vært ute på kafe, regner jeg med at august kan ha noen dager som er såpass kjølige at jeg får lyst på kaffe-latte.
11. Starte den politiske hverdagen igjen. I tillegg til valgkamp starter vi jo opp med politiske møter. Det er siste møte med dette kommunestyret og siste møte i dette hovedutvalget. Hvem som besitter disse plassene etter valget er opp til velgerne å bestemme. Eller kommunestyret da, så fordeler vi plasser i råd og utvalg mellom oss ut fra stemmetallene.
12. Gjøre august til en flott måned med mange gode opplevelser. Med valgkamp og masse engasjement tror jeg det blir en lett oppgave.

Matkøer og et kaldere samfunn.

Oppvaskmaskinen durer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har laget middag og tørket over kjøkkengulvet. Ellers har jeg ikke gjort stort etter at jeg kom fra jobb. Tatt en liten strekk på sofaen da. Det føltes godt.  Nå sitter jeg her med tekopp og tastatur. Nettaviser og blogger skal leses.

Marie Sneve Martinussen, Rødts nye konstituerte partileder har holdt sin første tale etter at hun overtok roret. Marie er en frisk dame, og jeg er spent på hvordan hun blir tolket av mediene. Hva de får med seg av det politiske budskapet og hva de fokuserer på.  I en tid da det rir en Høyrebølge over landet er det viktig å få frem Rødts politikk. Det har vært fokus på litt mye annet denne sommeren.

Norge har mer og mer til felles med britiske kostymedrama fra 1800-tallet, der rikdommen bugner hos overklassen, mens andre ikke har nok til å bli mette.

Sitatet er selvsagt hentet fra Marie sin tale, og det er både godt og dekkende. I 2022 fikk Norge 4000 flere dollarmillionærer. De 1 prosent rikeste i Norge disponerer rundt 10 eller 20 prosent av inntektene i landet (avhengig av hva du inkluderer i beregningen). Og de aller rikeste i Norge betaler minst skatt, i følge SSB-forsker Rolf Aaberge.
Samtidig øker matkøene. Over halvparten av Norges befolkning har ikke økonomisk trygghet. 100.000 husstander har blitt nødt til å stille seg i matkøene.

Svaret på disse utfordringene er ikke mer Høyrepolitikk. Det å overlate mer og mer av velferdsstaten til markedskreftene og legge alt fra barnevernsbarn til bestemor ut på anbud vil bare bidra til å øke forskjellene mens velferdsprofitører har kjøpefest i Sveits med penger de har støvsugd ut av norske kommunekasser.

Ikke blir vi lykkeligere av det heller.
I 2017 var Norge verdens lykkeligste land. Nå er vi slått, ikke bare av finnene, men også dansker, islendinger og svensker er mer tilfredse med tilværelsen enn det vi er.

 

Norge scorer helt øverst på objektive mål som velstand og kjøpekraft. Likevel synker vår opplevelse av tilfredshet. Og det som trekker mest ned er ikke at vi ønsker flere og finere ting, billigere øl og flere sydenturer.  Det er at vi bryr oss så lite om hverandre.

En veldig interessant ting med årets lykke-rapport er at forskerne for andre år på rad ser hvordan forskjellige former for omtanke og godhet i hverdagen betyr mye. Å være snill mot andre har vist seg både å stamme fra, og fører til større grad av lykke, sier professor Lara B. Aknin ved Simon Fraser University.

Kanskje gjør ikke de stadig økende matkøene inntrykk på oss så lenge vi slipper å stå der selv.
Her i kommunen er det politisk vilje til å gi økonomisk støtte til flere ideelle aktører slik at de kan  starte matutdeling, men ikke politisk flertall for å øke sosialtrygdsatsene slik at mennesker slapp å måtte stille seg opp i de matkøene.

Vi er flinkere til å bry oss med hverandre enn om hverandre.
Kommer vi til en ulykke tar vi opp mobilen og filmer i stedet for å hjelpe. Om nabo-barna går sultne til sengs er ikke det vårt problem.

Mer Høyrepolitikk, mer markedskrefter, mer forskjeller vil ikke gjøre oss mer lykkelige.
Rødt har lenge advart mot at forskjellene i Norge øker. Økte forskjeller fører blant annet til at vi har mindre tillit til hverandre og mindre følelse av rettferdighet. Det påvirker også helsen vår, kriminaliteten og vår opplevelse av trygghet.
Kort sagt vi får et mer og mer egoistisk samfunn.

Derfor vil Rødt ha det partilederen i talen sin i dag kaller en «forskjellskrisepakke».
Det innebærer høyere minstesatser for pensjoner og sosiale ytelser. I kommunevalget er særlig sosialhjelpen viktig, for den er det kommunene som bestemmer størrelsen på.

I løpet av det siste året har jeg to ganger vært på kommunestyrets talerstol og holdt en interpellasjon på vegne av Rødt hvor jeg ar spurt ordføreren om hun vil bli med på å utrede en sak om å øke sosialtrygden i kommunen. Hun, AP ordføreren; vil ikke det. Som det store flertall i kommunestyret overlater hun til Frelsesarmeen og Frivillighetssentralen å ta seg av den økende fattigdommen i kommunen.

I sommer har vi i Rødt her i kommunen hatt to innlegg om sosialtrygdsatser og økt fattigdom i lokalavisa.
I kommentarfeltet til det første innlegget dominerte kommentarer om solbriller, i det andre ble det en bedre debatt. Men den falt vel ned på at de som debatterte med oss benekter at fattigdommen i Norge finnes.
Så lenge de ikke hadde sett budsjettet til de som ikke fikk inntektene i form av trygder til å dekke løpende utgifter trodde de ikke at det var så ille. Folk prioriterte bare feil.
Jeg blir så matt av slike kommentarer.

Jeg tror at det er mange, mange som sulter lenge før de moter seg opp til å stelle seg i de matkøene. Jeg tenker på hvor nedverdigende det må føles og gå å tigge om almisser for å klare seg gjennom hverdagen.
Slike kommentarer gjør at terskelen for å søke hjelp og skaffe seg mat blir enda høyere.
Det å øke satsene på trygdene i stedet for å øke antall matkøer hadde gjort at de kunne skaffe seg mat uten å blottlegge nøden og føle på stigmatisering.

Vi må tilbake til tankegangen fra 50-tallet da våre foreldre og besteforeldre bygde dette landet. Tilbake til Einar Gerhardsens Norge der vi følte på samhold og hjalp og støttet hverandre. Det var da vi bygde velferdsstaten og gjorde Norge til et av de beste landene å bo i. Det er å komme tilbake dit som på mange måter er Rødts politikk.