God morgen venner!❤️
Slapp av, ingen grunn til bekymring på grunn av den noe dramatiske overskriften. Den kommer av at det er Monica som er på plassen over meg på topplista. Hun er god til å lage overskrifter som gir klikk.
Joda. Hun hadde sikkert en svart dag da hun fikk greie på at faren hennes var syk, jeg mener ikke å harselere med det. Samtidig, når hun skriver Gårsdagen ble en mørk dag og går inni rekken over de verste dagene i livet, tenker jeg at den lista over de verste dagene i Monicas liv må være lang. Monica har opplevd relativt mye tøft i sitt unge liv.
Jeg tenker og at hun er en stayer. Tøff dame. Hun kommer gjennom dette og.
Det betyr ikke at jeg ikke føler med henne.
Den neste tanken som slår meg er Hva er den verste dagen i mitt liv? Gudene skal vite at jeg har en liste av dårlige dager å ta av jeg og. Dagen da GGG døde, da Tiril, datteren min døde, da Anders, sønnen min ble født død…. Begravelsesdagene…. Jeg har som sagt noen relativt triste dager å velge i. Livet er ikke for pyser.
Som regel er det vel ikke enkeltdager som står frem som de verste. Den dagen noe skjer, som når GGG døde var ille, men kanskje var dagen etter nesten verre. Dødsdagen er man nesten nummen av sjokk. I dagene som kommer etterpå går realitetene langsomt opp for en. De er ikke noe lettere de. Kanskje tvert i mot.
Jeg har skrevet om det før.
At mye har gått på autopilot. At det har vært så mye å ordne at det kanskje først er nå som jeg skal begynne å stable den nye hverdagen min på beina, begynne å fungere igjen, at jeg har tid til å kjenne på sorgen og hvor sliten jeg er.
I går ga det seg uttrykk i at jeg brølte i telefonen til noen.
Jeg angret den litt tydelige talen etterpå. Jeg liker ikke å bli overtydelig for folk jeg bryr meg om.
Samtidig. Vedkommende hadde over tid strukket strikken min litt vel langt, så litt tydelig tale var på sin plass.
Den lille eksplosjonen fikk meg og til å innse at min prioritet nummer en nå må være å ta vare på meg selv.
Jeg har på mange måter forsont meg med at GGG er borte for bestandig. Nå må jeg ta meg tid til å kjenne på følelsene, bearbeide sorgen. Være litt egoist. Gjøre ting som gjør meg godt.
Jeg har skrevet om det før. At jeg føler på andres forventninger og krav til hva jeg skal bruke tiden min på. Den lille tydelige talen i går var et resultat av slike krav og forventninger.
Jeg er klar over at det er jeg som må sette de grensene for hva folk kan forvente og kreve. Det er bare det at når energinivået ikke er på topp er det ofte lettere å si ja og gjøre det som forventes av en enn å si nei og måtte bruke krefter på å forklare hvorfor man ikke orker.
Jeg tenkte at når juli ble brukt på å bearbeide, fikse og ordne alt et dødsfall fører med seg, så skulle jeg være klar til å starte den nye hverdagen, det nye livet når vi startet på august. De siste dagene har fått meg til å forstå at jeg trenger mer tid enn en hektisk julimåned til å stable meg på beina. Den tiden er det jeg som må rydde rom for at er der.
Jeg er klar over at Monica har kommet med et nytt innlegg siden jeg startet på å skrive dette. Jeg har luftet hunder, vært hos legen og spist frokost siden jeg startet på innlegget litt før klokka 7.
Vi trenger det som trengs for å bearbeide sorgen…hver på sin måte. en varm klem til deg…
Takk!
Ta den tida du trenger, og det DU føler er riktig for deg, ER riktig. Basta. Stå på🤗
Takk!
Sorg er vondt! Gode dager er likevel der, men tristheten, savnet og aksepten for at du vil aldri ALDRI få møte, se eller klemme på den du er glad i mer, ligger i bakhodet hele tiden. Og så følelsen av at andre tenker at det er best for deg å gå videre nå, se framover osv, gjør at i hvert fall jeg prøver å ikke snakke mer om hen. Noen ganger tenker jeg at skal aldri dette gå over, for det er slitsomt og vondt å sørge. Men det har ikke gått ett år enda, så jeg har akseptert for meg selv at sorgen får bare ta den tiden det tar.
Sorg tar tid, og kommer i bølger. Skylder gjerne over en når en minst venter det.
Jeg har erfart og sagt til andre at man kommer ikke over et tap, man kommer ikke over sorgen, men etter som tiden går kommer man gjennom den.
GGG og jeg var et par i over 35 år. Hele mitt voksne liv. På mange måter var han en del av meg. I det minste en viktig del av livet mitt. Så savnet forventer jeg at vil forbli der livet ut.
Jeg føler at jeg kan snakke om GGG og at folk ikke er lei. Jeg snakker naturlig om ting vi har gjort og at det og det ville han ha sakt eller gjort. Jeg snakker ikke så mye om døgnet han ble akutt syk og døde.
I går hadde jeg en god samtale med broren hans. Jeg tror det gjorde han godt å å kunne snakke om broren sin.