Verden føles urettferdig. Kokkejævel sørget for at jeg føk opp på en 10. plass på bloggtopplista. Dette var min gyldne mulighet til å entre toppen. Det dukker opp masse nye følgere – og hva skjer? Jo borte er Sophie Elise med alle sine selvsentrerte kroppsbetraktninger. Borte er Isabell Raad og hennes rabattkoder hos Nelly. Ja ikke en gang en j@@ kokk får jeg å kommentere. For på toppen ligger Ingrid Aguilus og soler seg i glansen.

En diabetesblogg er det jeg må bryne meg på. En blogger som til tross for en alvorlig diagnose smiler gjennom tårer og kjøper dyre gaver til kjæresten sin.

Jeg har og fått diagnosen diabetes. Fikk den for et drøyt år siden. Hadde hatt mistanken lenge. Bekreftelsen var en forklaring, jeg var letta.  Tenkte pytt pytt, prøvde å kutte ut colaen og fortsatte å leve som før.  Det gikk ikke så bra. Eller jeg var like sliten, hadde like lite energi og kanskje ikke så overraskende, like høyt blodsukkernivå.

Det måtte medisinering til. Det hjalp – litt. Men ikke nok. Dosen ble økt både en og to ganger. Colaen ble kuttet, denne gangen ble den kuttet. Fremdeles er blodsukkernivået konstant  for høyt. Insulin neste? Noe annet som er galt?

Ingrid skamroser kjæresten. Han har vist en fantastisk side av seg selv denne helgen mens hun var innlagt på sykehus.  Vet ikke helt om Gamle Gubben Grå har vist noen utpregede positive sider i det siste. Føler ikke helt at det at kjerringa har fått diabetes har fått frem det beste i han.

Det kan gå en kule varmt i heimen når denne kjerringa er tom for energi. Litt prosaisk kan man jo kalle det en tøff tid fullt av mye følelser. Sinne er og en følelse.

Gamle Gubben Grå og jeg har delt gleder og sorger i snart 30 år. Det er over halve livet. Vi er en viktig del av hverandres liv. Vi er en selvfølgelig del av den andres liv. Kanskje bryr man seg ikke nok om selvfølgeligheter.  Han holder ikke rundt meg like ofte som da vi var unge og nyforelska. Kysser meg ikke like ofte som da jeg var 25 og kommer sjelden med komplimenter når jeg er på mitt verste.

Jeg setter utrolig pris på at vi er sammen, men jeg strør ikke rundt meg med kjærlighetsærkleringer og gaver i tide og utide jeg heller. Antakelig alt for sjeldent.

Men i dag, i dag har jeg gitt Gamle Gubben Grå en overraskelse. Jeg har stukket av med bilen hans og kommer ikke hjem før langt på kveld. Tror ikke dere og han blir kjempeglad? (Håper han har sigaretter nok, for det er 5 km å gå til nærmeste butikk, og ute pisker oktoberregnet.)