Anna Rasmussen er tilbake på bloggtoppen. Innlegget minner oss om at livet noen ganger går sine egne veier, og ikke kan planlegges til minste detalj. For Anna har lenge lagt planer for hvordan hun skulle få spredd den glade nyheten om at barn nummer fire var på vei. Hun hadde tenkt å kunngjøre det rett før jul, og babyen var ventet til neste år, rett etter overtakelse av nytt hus.
Slik gikk det ikke.
Anna hadde en spontanabort. Det var en prosess hun aldri hadde trodd at akkurat hun skulle oppleve. Hvorfor hun ikke trodde at slik kunne skje henne, vet jeg ikke. Antakelig for de hun som de fleste av oss ikke tror at ulykker, dø og sykdom rammer akkurat oss. Alle andre, ja. Men ikke oss. Ikke meg…
anna har jo gått lekende lett gjennom tresvangerskap, så hvorfor skulle det ikke gå like lekende lett den fjerde gangen? Vi er mange som tenker slik, kanskje enda flere blant de unge i dag, enn de som levde før. Man er så vant til å designe det livet man ønsker.
Så gjør Anna som så mange kvinner før henne. Hun føler skyld. Dette er hennes feil. Hun tok abort i fjor, nå når hun er gravid med et ønsket barn tar skjebnen det fra henne. Bad karma.
Selvsagt er det ingen sammenheng, og den fornuftige Anna vet det, men det holder ikke, For hun føler helt irrasjonelt skyld. En følelse det er tungt å gå å bære på alene.
Jeg føler med Anna. Kanskje burde samfunnet være mer åpent for å snakke om det som er vondt og vanskelig også. Vi deler så mye av våre liv på alle sosiale medier. Men vi viser gjerne frem glansbildene. Viser frem det vellykkede, det positive det som går etter planen.
Livet blir fremstilt som et lykkelig liv som suser av gårde på skinner uten en eneste liten hump eller hindring. Når man da selv opplever at livet sporer av , eller i det minste krenger litt i en sving, føler man seg som den eneste i verden som ikke har et liv på skinner.
Slik er det selvsagt ikke. Så kanskje burde vi bli flinkere til å dele, være åpne når livet er vondt og vanskelig.
Trist for Anna … og enig med deg. Det burde være rom for å dele de kleine dagene og hendelsene i livet også. Noe jeg er ganske flink til. 😀 Var jo faktisk derfor jeg starta å blogge, dette var klagemuren min så jeg slapp å tyte de her hjemme fulle av hvor elendig og jævelig livet mitt var blitt! Faktisk så hjelper det å skrive det av seg innimellom også. Verdt et forsøk, for de som lever sine glansbildeliv, men mulig de måtte ha starta en ny blogg da, for å ikke slå sprekker i den perfekte glasuren.
Fin mandag til deg.
Er så enig med deg, og ingen går igjennom livet på skinner, selv om det kan se sånn ut. Noen får riktignok mer enn andre å streve med, men alle har noe.
Jeg tror vi som tør innrømme at vi har sprekker i glasuren har det beste livet, tross alt
<3