Hvorfor har ingen sagt noe til meg?

Det har kommet nysnø i natt. Ikke så veldig mye, men mer enn nok for meg. Jeg har fått hvit jul, nå kan det bli vår.

Vel jeg spratt opp litt over klokka 6. (Eller kreket meg opp er vel mer riktig betegnelse). Fikk stelt meg, spist frokost, forberedt dagen og husket til og med å få med meg både telefon og matpakke. En av to har vært glemt igjen hjemme de to siste arbeidsdagene.

Kom meg ut, måkte frem bilen og skrapet vinduene frie for is. Kjørte så til jobb mens jeg forbannet denne dumme kjerringa som ikke hadde tatt på vanter når hun sto der og befridde bilen for snø og is. Ikke var jeg direkte imponert over måkinga verken på E16 eller gjennom sentrum heller. Da jeg kom frem til innkjørselen ned til Benterudgata (tror jeg det heter) og Rådhuset var det en diger snøplogkant i veien.  Jeg husker godt en lignende snøplogkant ved Kongsberg sykehus som jeg satte meg fast i en gang jeg kom dit en tidlig, snørik morgen. Jeg ønsket helt klart ingen reprise midt foran byens rådhus.

Vel jeg kom meg gjennom snøfonna og fikk parkert. Gikk så de femhundre meterne fra bilen og til jobben på ubrøytet gangsti mens jeg forbannet denne idiotiske kjerringa son fremdeles gikk i joggesko (med grove, gode såler). Det var løs, kald, våt snø til opp til anklene enkelte steder.

Kom meg frem til jobb, og opp den gamle knirkende trappa til kontoret vårt i tredje etasje. Trappa lå i stummende mørke, og verken jeg eller kollegaen bak meg fant noen lysbryter.

Endelig inne på jobb var jeg rask til å gå på kjøkkenet å få på kaffetrakteren. Ikke bare fordi jeg følte sterkt for en kaffekopp, men fordi jeg regnet med at flere av kollegaene hadde lyst på kaffe. Så gikk jeg for å finne meg en PC og starte dagen.

Noen kaklet litt mye om ledninger og PCer og at noen hadde flyttet den PCn vedkommende hade i går. Jeg følte at jeg trengte litt kaffe før jeg forholdt meg til det. Ta hvilken PC og plass dere måtte ønske. Jeg tar den som blir igjen.

Da jeg slo meg ned på pauserommet hvor vi pleier å starte dagen med å fordele oppgaver (kaffen var ennå ikke ferdig) så hun som er ansvarlig bort på meg og sa “Du Brit, her på arbeidsplanen står det at du har aftenvakt.. ”

Aftenvakt??? Hvorfor har ingen sagt det til meg? Jeg fikk en post-it lapp med vaktene mine på andre dagen jeg var på jobb.  Det var ingen aftenvakter på den lista. (På den tiden hadde vi ikke aftenvakter.)  Jeg er helt sikker på at ingen har spurt meg senere..

Vel, den vaktplan hadde sett slik ut i minst en uke, fikk jeg høre. Og at siden vi tar opp og ned bemanningen i takt med smittetrykket er det greit å sjekke arbeidsplan med jevne mellomrom. Det med sjekking av arbeidsplanen innrømmer jeg at jeg har fått med meg.

Vel da var det bare å tusle ned trappa (hvor det nå var blitt lys), gjennom snøen til bilen og kjøre hjemover.  Eller ikke hjem. Jeg unner meg frokost på kafé I dag. Frokost på kafé og en liten titt på romjulssalget. Det er ikke så lenge til aftenvakta starter klokka 12.

 

 

 

Tirr ikke dragen

Vel hjemme fra jobb er det litt forskjellig husarbeid vi må få unna, både Gamle Gubben Grå og jeg har vært på jobb I dag.

Mens Gamle Gubben Grå tok en luftetur med Charlie Chihuahua og lagde middag (stekte et par ferdig-pizzaer firbarmet jeg meg over klesvasken.  Gubben så litt forundret ut over at jeg satte i gang med klesvasken.  Det er stort sett han som vasker klær her i huset. På mine dårlige dager har kjellertrappa vært som et uoverkommelig hinder, og det hinderet har ikke blitt noe mindre etter at jeg ødela ankelen. Vaskerommet vårt ligger i kjelleren.

Han så ikke noe mindre forundret ut da jeg kom opp fra kjelleren med en stor favn rent tøy. Kunne kjerringa både gå kjellertrappa og samtidig bære stor bør!?! Ja nå står garantert ikke verden til påske!

Når jeg etter å ha lagt inn de rene klærne tok nok en tur ned kjellertrappa – og kom opp igjen med et stort nett med ved,.Ja da sto øya nesten ut av skallen på Gubben. Ja så overrasket og bekymret ble han at han måtte bort å sjekke om alt virkelig sto bra til med kjerringa som sto bøyd og stablet veden inn i vedhylla ved peisen.

Han konstanterte at kjerringa så relativt vanlig ut. Konkluderte med at nettet med ved ikke var nok til å fylle hele vedhylla og kommenterte at hvis jeg (altså kjerringa) bare gikk ned og hentet ett nett til så ville vedhylla bli full.

Svaret mitt var “Tirr ikke dragen som sover. Dette er nok ved til å fyre i kveld.” Vel har jeg blitt sprekere til å løpe kjellertrappa etter treningsleiren, men man skal da ikke overdrive heller.

Jeg fant marsipan

Er det ikke lekkert? Bildet er knipset da jeg gikk fra parkeringsplassen og til jobb i dag.  Å gå noen hundre meter elvelangs på morgenen er en fin start på dagen. Jeg vet en slik uttalelse vil sjokkere mine tidligere kollegaer. Jeg som i alle år lette etter parkeringsplassen nærmest inngangsdøra. Vel, det finnes ei kjerring før og ei etter treningsleiren. Foresten så er den parkeringsplassen jeg parkerer på den som er nærmest jobben, men dog noen hundre meter unna.

Vi i Tiks-teamet har flyttet fra våre sentrale lokaler i Familiens Hus og til loftet på nedlagte Eikeli skole.  Kanskje ikke de mest moderne kontorlokalene. Den eldste delen av skolen, der vi holder til, er fra 1914. Men jeg synes lokalene både har sjarm og fungerer. Og en ting til; Sjekk utsikten fra arbeidsplassen jeg hadde i dag.

Etter jobben dro jeg ut på jakt etter marsipan. Og jeg fant, jeg fant!! Rikelig med marsipan ble med hjem fra Coop Xtra på Hvervenkastet.  Den var til halv pris, men det har jeg overhode ikke tenkt å klage på.

Frisk og rask

Magen roet seg utover dagen i går, og i dag er jeg frisk og rask og klar for å gjøre en innsats på jobb. Frokosten er inntatt, matpakke fiksa og handlelista skrevet.  Ikke har det kommet snø i løpet av natta heller så jeg slipper å grave frem bilen, men 6 minus betyr vel at jeg må forvente en runde med is-skrapa.

Etter jobb har jeg tenkt å lete etter julemarsipan. Det må da være mulig å oppdrive litt julemarsipan i Hønefoss i romjula? Kom gjerne med tips hvis noen vet hvor jeg kan finne marsipan. Tar gjerne i mot tips på hvor jeg finner kransekake og, for den vi hadde fikk bein å gå på. Nå er det bare smell-bong-bongene og et par norske flagg igjen.

Det er ikke bare kransekake og julemarsipan vi må klare oss uten i Drømmehuset denne morgenen. Lokalavisa kommer ikke med noen papirutgave i dag.  Noen har hacket A-media, og det betyr at de ikke klarer å få avisstoffet sitt fra nett til papir. Er ikke så farlig for meg, men for Gamle Gubben Grå er papirutgaven av lokalavisa en viktig del av frokosten.

Harde tider i Drømmehuset, som dere forstår.  Nå må jeg slenge på meg ytterklærne å komme meg ut og tjene til mat, brød og tak over hodet. (Eller marsipan, kransekake og lokalavisabonnement)

Ikke så mye som en liten marsipangris

Nå er det romjul, og for meg er romjula en del av jula.  Jeg vil jo ha jul helt til 20. dag jul – i det minste til 13.dag.  Og trodde de fleste så på tiden mellom julaften og nyttårsaften som en del av jula. Men, niks – i følge handelsstanden, i det minste den lokale Kiwi-butikken, er nok jula for lengst forbi.

Nå har matvarebutikkene fristet meg med julemarsipan siden første uka i oktober. I snart 3 måneder har jeg altså sett marsipan i rød innpakning fristende utstilt hver gang jeg skulle kjøpe melk og brød. Og selv om jeg har gått på ett par smeller har jeg standhaftig holdt stand. Jeg ville vente med julemarsipanen til det var jul.

Jeg kjøpte en boks med små marsipanfigurer lillejulaften.  Den ble tom sent på kvelden 1. juledag. I dag hadde jeg planer om å kjøpe litt mer marsipan. En pose med marsipanfigurer, noen marsipangriser eller en ny slik boks.
Men var det marsipan å oppdrive på den lokale butikken? Nei, ikke så mye som en eneste liten marsipangris.

Kjære Kiwi, til neste år håper jeg dere kanskje gjemmer julemarsipanen til skolene er ferdig med høstferien og heller satser på å  kunne selge julemarsipan i jula.

I avisa igjen

Gamle Gubben Grå ga fra seg et “Nemmen” der han satt bøyd over lokalavisa i morges. Jeg kikket bort på avisoppslaget jsn leste og sukket. Jeg hadde lest artikkelen i nettavisen på julaften.

Det var en fin artikkel, det var ikke det.  Redaktøren hadde god tid da hun besøkte oss i Tisk-teamet et par dager før jul. Jeg synes det er flott at avisa kaster lys på den jobben vi gjør og den innsatsen mange av mine kollegaer har gjort under pandemien. At slike som Nina får bildet sitt på forsiden og blir sittert flere ganger er vel fortjent. Hun er en av de som har stått på helt siden starten av pandemien og har lært opp mange samt jobbet utrolig mye.

Det jeg ikke er fult så fornøyd med er bildet av meg, og teksten som omtaler meg som Rødt-politiker.

For det første er jeg en liten brikke i Tiks-arbeidet. La heder og bildebruk brukes på de som har stått i denne jobben lenge. For det andre, det er Brit som jobber i Tiks-teamet. Det har ingenting med mitt politiske engasjementet å gjøre. Jeg har alltid vært nøye på å skille jobb og politikk.  For det tredje, mange vil nok spørre hva jeg gjør der, jeg har jo “alltid” jobbet på sykehuset. Mange spørsmål fra perifere bekjente som må besvares.

Artikkelen var bra. Flott med fokus på den jobben vi gjør, men hvorfor var det så viktig å trykke bilde og tekst om meg?

 

 

Måtte kaste inn håndkle….

Det ble ikke jobb på meg i dag.  I stedet ble det sofa og tekopp. I det minste nå på formiddagen. Jeg kjente det boble og syde litt i magen mens jeg spiste frokost, den sprøyta jeg tar en gang i uka  for diabetes gir ofte den virkningen.  Litt mye fet mat i jula er heller ikke noe sjakktrekk.

Jeg svingte innom toalettet da jeg pussa tenna etter frokost, leverte litt av mageromlinga der og bega meg ut for å få snø og is av bilvinduene og komme meg på jobb. Dette er jeg vant til.

Løssnøen forsvant lett fra bilen. Jeg brukte ikke lang tid på å gjøre bilen klar, likevel måtte jeg løpe inn to ganger for å besøke toalettet.  Den siste gangen medførte og et behov for å skifte bukse. Ja, og en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet.

Det var da jeg innså det. Jeg hadde ikke noe på jobb å gjøre i dag. Så da var det bare å ta en telefon til sjefen og melde seg syk  Jeg hater det, spesielt nå når jeg er ny på jobben. Men jeg ville være heldig om jeg kom meg på jobb uten toalettpauser på veien, eller behov for bukseskift.

Etter telefonsamtalen med en forståelsesfull sjef var det tid for dagens andre dusj før jeg fant frem vaskebøtta. Jeg hadde som sagt en vaskejobb på det rosa gjestetoalettet foran meg.

Det var bare det at oppvaskkummen var full av oppvask. Jeg tømte en del boller, fat og kjeler da jeg lagde lapskaus i går – og ingen hadde tatt oppvasken mens jeg sov på sofaen i går kveld. Så da måtte jeg tømme å fylle opp oppvaskmaskinen for å få fylt vaskebøtra med vaskevann.

Når oppvaskmaskinen endelig sto og durte kunne jeg kaste meg over vaskejobben inne på gjestetoalettet. Når jeg først var i gang der innebadket jeg like greit alt. Både speil, vask og nips i tillegg til do, vegger og gulv. Ja, jeg hadde et par toalettpauser under arbeidet.

Så var det å ta med seg vaskefiller og den buksa jeg tok på meg tidlig i morges å hånd på vaskerommet.  I vaskemaskinen lå fremdeles klærne jeg satte på til vask i går kveld. Ingen hadde hengt opp de mens jeg sov på sofaen i går kveld.  Så da måtte jeg tømme vaskemaskinen før jeg kunne sette på en ny maskin. Like greit å fylle opp hele maskinen. Hvem tar seg råd til å vaske halvfulle vaskemaskiner i disse dager? Det medførte litt sortering av skittentøy for å finne klær som passer vaske sammen med olabuksa.

Når vaskemaskinen durte like fornøyd som oppvaskmaskinen, jeg hadde et par raske spurter opp kjellertrappa og inn på badet og nærmeste toalett før jeg kom så langt, tok jeg med meg klærne som hadde ligget inni vaskemaskinen og gikk inn i kjellerstua.  Det er i kjellerstua vi har tørkestativrne stående. Tørkestativene var fulle av klær som skal brettes og fordeles. Så da var det bare å sette i gang med den jobben.

Så med brettede klær pent stablet og klar til avhenting for husstandens medlemmer i kjellerstua og nye klær hengt opp til tørk kunne jeg endelig bevege meg fra kjelleren opp til stua  og finne sofa og pelspleddet. Nå håper jeg magen holder fred en stund, og at det går litt før Charlie Chihuahua våkner og må ut på tur.

På jobb igjen

Fem dager julefri er over.  I dag er det jobb igjen.  Det er helt greit.  Man kan ikke sitte foran peisen å stappe i seg kransekakebiter hele uka.

I går når det ble stille her i Drømmehuset og de som ikke bor her lenger hadde reist hjem krølla jeg meg sammen på sofaen i ett av de nye pledd-genserne mine og sovnet. I god, dyp søvn ble jeg liggende resten av kvelden. Våknet ikke til live før Gamle Gubben Grå begynte å slukke lys rundt meg. Da var klokka 23,og det var på tide å krype til køys.

Flere timer god søvn på sofaen umiddelbart før leggetid var ikke noe sjakktrekk.
Jeg ble liggende våken lenge før jeg sovnet igjen. Men det er greit.

Nå har klokka blitt 7. Snart på tide å gå ut og børste nysnø av bilen, stille hjernen inn på smitteregler og regler for isolasjon og karantene og begi meg på jobb.

 

Alene tilbake

Der forsvant ungene ut døra. Yngste Sønn kjører de andre to hjem. Etter noen dager i Drømmehuset tror jeg både voksne barn og “gamle” foreldre har behov for litt alenetid.  Det blir litt intenst når hele gjengen er samlet over tid. Intenst og veldig koselig!

Gamle Gubben Grå kom hjem fra jobb da ungene var på vei ut av huset. Han ble nok litt smittet av travelheten som rådet der de to som skulle dra samlet sammen bagasje og julegaver, for sjelden har jeg sett slik effektivitet på han rett etter rn arbeidsdag. Søppel ble båret ut, og det var felt til ajering. Jeg ble nesten sliten av å se på sll aktiviteten rundt meg der jeg lå henslengt på sofaen

Vel jeg kreket meg opp da ungene kom seg ut døra og satte over middagen. Jeg hadde gjort i stand en stor kjele med lapskaus av restene av middagene i jula.  Ungene hadde blitt tilbudt mat før de dro, men det virket som om ikke lapskaus med ribbe, medisterpølse og pinnekjøtt fristet. Merkelig.

I morgen er også julefrien min over. Da er det jobb igjen også for meg.  Hverdagen kommer langsomt tilbake, men jeg skal nyte julekosen hele romjula til ende de timene jeg har fri

 

Af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg er ganske glad i historie, og at jeg fra tid til annen deler litt av den interessen med leserne mine.  I dag blir det et slikt innlegg.

Her på Ringerike gis det hver høst ut et hefte med forskjellige historiske artikler med utgangspunkt i nærområdet. Heftet heter Ringerike og er blitt gitt ut årlig siden lenge før jeg ble født.
I min familie har det vært obligatorisk lesing i generasjoner.

I går morges satt jeg og leste litt i årets utgave, og det var da jeg kom over denne historien.  Eller, den artikkelen jeg leste var interessant nok men det var noe som var nevnt i den artikkelen som vekket min nysgjerrighet.
I artikkelen som handlet om en reise Jørgen Moe tok oppover Hallingdal, og i den artikkelen dukket det opp en historie om en prest som tok selvmord. Så nok en gang handler en av mine historier om en prest.

Presten Carl Fredrich Gottwaldt er en av de mest omtalte sokneprestene i Nes fordi han var i mer eller mindre konstant i konflikt med andre under hele sitt virke i bygda. Men la oss ta det hele fra begynnelsen.

Carl Fredrich Gottwald var født i København i 1776. Han var legesønn og tok teologisk embetseksamen i 1801. Kort tid etter det kom han til Norge hvor han var lærer ved Bergseminaret på Kongsberg.

Han fikk så sitt første kirkelige embete i 1812, da han ble residerende kapellan i Toten prestegjeld.
Som jeg nevnte var han i konstant konflikt med folk i Hallingdal, og det var ikke noe bedre da han var på Toten. Soknepresten på Toten skrev flere ganger klager til biskop Fredrik Julius Bech om at Gottwaldt gikk ut over sin myndighet og at han forsynte seg for grovt av prestegjeldets inntekter.  Ja så ille var det at soknepresten i 1818 skrev, kanskje mer ment som en bønn til høyere makter enn til biskopen:

“Gud, når skal Toten engang befries for denne fredsforstyrrer. Hvad jeg lider er Gud bekjent med, mitt sind nedtrykkes, min karakter forstummer, min helbred nedbrydes.”

Det å ha Gottwald som kapellan i prestegjeldet gikk tydeligvis ut over sokneprestens helse.  Soknepresten var jo høyere i rang enn kapellanen, likevel rådde han tydeligvis ikke over kapellanen.

I  1820 ble soknepresten endelig bønnhørt, Toten ble kvitt Gottwaldt.
Som det ofte er med maktsyke personer ble han ikke sparket men i stedet “sparket oppover”.  Han ble utnevnt til sokneprest i Nes.
Biskop Bech la vekt på Gottwaldts Eksamenspapirene var veldig gode, han var en ordensmann med orden i sine papirer og han hadde en sterk interesse for skolevesenet.

Gottwaldt fikk til noe bra i Nes.  Han organiserte fattigvesenet på en bedre måte, og sørget for at Nes fikk fast skole (altså en fast bygning – ikke omgangsskole) lenge før skoleloven påla dette.
Men så ble det konflikter også her.

Det var først og fremst hans egenmektige stil og hans omgang med penger som skapte problemer.  Innkreving av tiende og avgifter til fattig- og skolevesenet ble gjort av Gottwaldt personlig, med hard hånd.

Tiende er en avgift til kirken på 1/10 av årsproduksjonen.  Østafjells var tiende i hovedsak en korntiende, 1/10 av åkeravkastningen, men det kunne også kreves tiendee av andre produkter – ostetiende, smørtiende, småtiende osv. I tillegg ble det oppkrevet en tvungen hovedtiende, 1/10 av formue, gjerne i forbindelse med ekteskapsinngåelse. Jeg kan tenke meg at Gottwaldt krevde tiende av langt flere produkter enn det hallingene var vant med.

Gottwaldt  tok også høye honorarer for kirkelige tjenester, som ble langt mer kostbare i Nes enn i andre prestegjeld. Hadde dette gått til å berike prestegjeldet og bygda kunne det nok blitt tilgitt, men det er et faktum at det var Gottwaldt selv og ikke prestegjeldet som ble rik.

Det var også problemer knyttet til hvordan han forvaltet kirkens lære. Han var kjent for å banne mye. Om både Pontoppidan og Luther brukte han skjellsord, blant annet ved et tilfelle da han kasta Luthers katekisme i gulvet. Lærerne ble omtalt som “de helvedes skoleholdere” og motstandere fikk beskjed om at de kunne “reise lukt inn i røde Helvete”

Hele bygda vendte seg etter hvert mot ham. I 1825 skrev 70 menn i prestegjeldet under på et brev til prosten der de prøvde å få en ny prest.


De trakk frem at kirkebesøket hadde gått kraftig ned fordi Gottwaldt snakket fremdeles dansk, til tross for at han hadde bodd i Norge i over 20 år. Bygdefolket forsto rett og slett ikke hva presten sa.  Kanskje litt uheldig når oppgaven hans vel var å forkynne Guds ord.
Barna forsto han heller ikke når han virket som lærer.
Det var ikke holdt konfirmasjon i Nes de tre siste årene, angivelig fordi presten mente kunnskapene var for dårlige og skjøv ansvaret for dette over på foreldrene.
Bygdefolket dro og frem at Gottwaldt skal ha kastet Luthers katekisme i gulvet.

Skoleholder Guldbrand Johannessen Meehlen sendte et tilleggs-skriv der han bekrefta språkproblemene, og oppfordra også prosten til å snakke med lensmann Olsen og kaptein Soelberg. Disse tre ville av hensyn til sine stillinger ikke undertegne brevet fra bygdesamfunnet.

Gottwaldt fikk anledning til å komme med tilsvar, og konkluderte med at brevet viste hvorfor det var nødvendig å opptre som han gjorde. Han mente at språket ikke var noe problem; barna hadde godt av å høre “bogspråget” de skulle lære å lese. Han avviste at kirkebesøket var lavt; rett nok hadde det gått ned, men ikke med særlig mye. Han viste også til at det var stor økning i inntektene til fattigkassa. Gottwaldt mente selv at han gjorde en veldig god jobb blant de han kalte “en uvidende fjellalmue”.

Prosten lot seg ikke overtale av Gottwaldts svar. Det ser ut til at han har forstått at problemene stakk dypt, og han forteller i et brev til biskopen at han hadde rådet Gottwaldt til å søke et annet kall. Men biskopen valgte å beholde Gottwaldt i embetet.

I 1832 endret ting seg noe. P.P. Soelvold hadde året før starta bladet Stadsborgeren i Christiania, hvor han angrep embetsmannsstanden. 10. august 1832 hadde bladet en lengre artikkel med eksempler på Gottwaldts embetsførsel, og Kirkedepartementet ble oppfordra til å foreta undersøkelser. Det ble gjort slike undersøkelser, noe som førte til at det i 1833 ble satt prosterett som tok opp forhør i bygda. Prosteretten var Den norske kirkes disiplinærdomstoler, med myndighet til å avsette prester.

Det ble tatt opp mange vitneforklaringer, og først på forsommeren 1835 kunne prosteretten settes på Bruvollen i Nes. Prost Albert Lassen var formann og sokneprest Gøtting til Ål prestegjeld og presten Svendsen fra Hole prestegjeld medsittere. Prokurator Mons Lie var aktor. P.P. Soelvold var et av vitnene, men viktigst var det at hele 197 vitner var innkalt fra prestegjeldet. Gottwaldt var til stede, og fikk gjennom flere dager høre hva bygdefolket mente om ham.  Noen eksempler på det som ble gjennomgått er:

Presten skjelte ut de som gikk til konfirmantundervisning, og delt dem i tre grupper – “Menneskene”, “Dyrene” og “Feet” – etter deres kunnskapsnivå. Gottwaldt bekrefta alt dette, men mente det var nødvendig og at det at de klagde på det “viser tilfulde dumhet og uforstand hos dem”
Det virker ikke som om Gottwaldt hadde høye tanker om soknebarna sine.

Gottwaldt krevde fra fire til ti speciedaler for å utføre en vielse, og nektet om han ikke fikk det han krevde. Hans forklaring var at kollekten ikke var god nok, så han måtte gjøre dette for å få inn nok midler til å leve av. Den rikdom han hadde bygd seg opp motsier dette argumentet.  Skiftet etter Gottwaldt viste at selv om kollekten kanskje var snau, hadde han på ingen måte hatt problemer med inntektene. I en auksjon som gikk over seks dager høsten 1835 ble det solgt løsøre for 2281 speciedaler. Våren 1836 ble det solgt varer for 198 spd. under en ny auksjon, og på en tredje auksjon ble det solgt korn for 228 spd.  Totalt 2.707 specidaler. Dette vil utgjøre 221 827,64 NOK hvis vi regner det om til dagens valuta.og verdier.  

Soknepresten ble også anklaget for tjenesteforsømmelse. Det kunne gå 12-13 uker mellom hver gang det var gudstjeneste i Hemsedal anneks. Under en nattverdsgudstjeneste i Nes skal han ha forlatt kirken midt under nattverdsutdeling, uten forklaring. Han skal også ha nekta å reise ut for å gi nattverd til syke mennesker.

Gottwaldt krevde inn avgifter og bøter som folk mente var urimelige. Blant annet var dette bøter for skoleforsømmelser. For å få inn pengene tok han pant i eller tilegna seg gods. Selv mente han at han holdt seg innafor lovens rammer.
I 1822 hadde han bedt stiftsdireksjonen om anledning til å bruke hardere innkrevingsmetoder, og i svaret han fikk da het det at “af sognepræsten bør man vente at han ikke vil anvende tvangsmidler mot de fattige”. Om han var innafor loven opptrådte han altså uansett i strid med stiftsdireksjonen når han rutinemessig brukte tvangsmidler.

Den 28. mai 1835 skulle det felles dom i saken. Gottwaldt møtte da ikke opp, og folk gikk ut for å lete. Først en tid senere fant de ham død i elva ovafor prestegården.  Historien sier at han har skutt seg. Med hva er det flere versjoner av. Det har jo gått nesten 200 år og det hender det blir lagt til og trukket fra ting hver gang historier blir gjenfortalt.
Det vi vet er at  det ble gitt unntak fra den da gjeldende regel om at selvmordere ikke kunne legges i vigsla jord, men gravferden måtte skje uten klokkeklang.

Jeg synes slik historier er interessante. Det sier mye om tiden den gang, men kan og ha lærdom å gi til oss som lever i dag.