Januar kan være vakker, tross snø, is og kulde. Bildet over tok jeg når jeg gikk fra jobben til bilen i ettermiddag. Selv om detbare er 500 meter synes jeg jeg er heldig som får en liten rusletur elvelangs morgen og kveld. Det gir meg ro i sjelen.
Ro i sjelen det kan komme godt med, for når jeg sjekker telefonen er det nok av folk som har forsøkt å komme i kontakt med meg. Partikollegaer som sender møteinnkalling, NAV som maser og Datteren. Jeg tar det viktigste først, Datteren. Møteinnkallinger skal bare legges i kalenderen og NAV trenger ikke svar før senere. Klokka er 16, de har sikkert tatt kvelden.
Jeg klarte selvsagt ikke la være. Det lå og murret i meg i hele går. Innlegget fra Kokkejævel og bildet av pakkene med matfett. Hadde også jeg gått opp 6 kilo i løpet av jula?
Hadde en drøy uke med marsipan, sylte og kald ribbe ført til at alle de kiloene jeg kvittet meg med på treningsleiren kommet tilbake? Eller enda verre, hadde jeg gått opp enda mer enn jeg gikk ned de ukene? Var jeg tilbake til start?
Jeg trodde ikke det. Buksene føles fremdeles vide. Men det har vært en del kosebukse-bruk i jula. De buksene har aldri strammet.
Vel, nysgjerrigheten vant, og med bankende hjerte gikk jeg på vekta. Ville det bli kun rosenkål og treningsball de neste ukene?
Jeg slapp det!
For selv om jeg har kost meg godt i jula, har jeg ikke spist ribbe med begge henda.
Selv om jeg har hatt rolige juledager har jeg gått tur og trent med pilatesballen, og vekta den er på stedet hvil, eller muligens en liten vektreduksjon.
Dette gir selvsagt økt motivasjon til å fortsette innsatsen videre i 2022.
Jeg har hatt fri i dag og. Det har vært godt. 2 dager nå som jeg har stullet og stellet hje.me i Drømmehuset. Eneste turene jeg har hatt utenfor døra har vært lufteturene med Charlie Chihuahua. Som dere ser av bildet over som jeg tok i dag var det en fin dag for hundelufting.
Ikke de helt store prosjektene som er blitt gjort her hjemme, og nei jeg har ikke ryddet vekk jula. Det er fremdeles over en uke til 20. dag jul.
Jeg har vasket gulv og klær og gjort slike ting som ingen ser fordi de må gjøres på nytt og på nytt. Men selv om man ikke høster ære, berømmelse eller takk må de likevel gjøres
På kveldene i går og i dag har jeg ligget på sofaen og sett på serie på mobilen. Ja du leste riktig. Når så jeg TV sist? (ok noen ettermiddager på treningsleiren) Men det er svært sjelden jeg ser på TV. Nå har jeg ligget rett ut og sett to sesonger av Familien Lykke. Ja, jeg mente to sesonger, ikke episoder. Lurer på om jeg har sett en eneste sesong av en eneste serie før. Tror ikke det. Mulig noe lineær TV en gang på 70-tallet.
Som dere skjønner har jeg fått en god start på hverdagene i 2022. Jeg føler meg avslappet og uthvilt og klar for jobb i morgen. Ajour med å lese politiske papirer, ingen ting jeg burde ha gjort. Ingen dårlig samvittighet. 2022 begynner bra!
Noen ganger når jeg sitter her om morgenen er det helt tomt i hodet mitt for ideer om hva jeg skal skrive om.
Jeg titter ut i svarte natta, men det er lite interessant som skjer på et boligfelt i ingenmannsland mellom Hønefoss og Ådalen, og enda mindre før dagslyset kommer.
Jeg titter litt innom toppbloggerne av gammel vane. Ikke ment å hetse noen bloggere, men det er vel lov å gjøre seg noen tanker? Reflektere over det en leser? Like lite som jeg forstod hvorfor flere titusener av følgere hver dag holdt seg oppdatert på hva relativt vanlige unge jenter som Sophie Elise og Isabell Raad gjorde, like lite forstår jeg at Kokkejævel oppnår over 27.000 klikk på et innlegg som handler om at han har gått opp 6 kilo i løpet av jula.
Ville jeg få over 20.000 klikk hvis jeg skrev om min vektendring i løpet av juledagene? Så lite tro har jeg på det at jeg verken gidder å gå på vekta eller stable opp smørpakker og matfett.
Så kommer jeg til å tenke på noe Bunnytrash skrev i går. I motsetning til Kokkejævel er Bunnytrash en blogg som får meg til å reflektere til å tenke, til å føle. Ofte blir jeg eitrande sint. Det er vel ingen hemmelighet at Bunnytrash og Kjerringtanker ser relativt ulikt på mye. Men selv om vi er uenige om mye så provoserer bloggen hans meg på en engasjerende måte.
Tilbake til innlegget han skrev i går. Der skrev han om Kokkejævel. Han skrev
Inntil da er det ihvertfall slik at før en har passert 10 000 faste lesere, så må en kunne promotere på Facebook, og på blogg.no er det bare én som har såpass antall lesere og der ligger mye i at Egmont også promoterer vedkommende andre steder. Såvidt jeg har skjønt.
Promoterer Egmont Kokkejævel andre steder og på en annen måte enn oss andre bloggerne på topp 20? Er ikke “konkurransen” om bloggtoppen en fair konkurranse?
Hvis Bunnytrash har belegg for den påstanden, noe jeg antar han har, så forklarer det mye.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk er det at det befinner seg slik Bunnytrash skriver. Det forklarer hvorfor Kokkejævel får over 20 ganger så mange klikk som for eksempel Bunnytrash – eller Kjerringtanker. Det er faktisk en langt mer logisk forklaring enn at det skal være innholdet i bloggene som utgjør forskjellene i antall klikk.
Mitt neste spørsmål blir da; Er det flere bloggere som får slik “drahjelp”? Hva med Ida Wulff, Stine Skolli og Lavkarbo med Hanne som ligger høyt selv om de sjelden eller nesten aldri blogger? Hanne har ikke kommet med noe nytt innlegg siden september, men er på en tiende plass i dag.
Mitt siste spørsmål er Hvorfor?
Hvorfor legger Egmont opp til at Kokkejævel ligger på toppen av lista måned etter måned, år etter år? Ville ikke Egmont, reklameinntektene til forlaget og konseptet blogg være tjent med en viss utskiftning?
At det virkelig ble de beste bloggene, de som skapte mest engasjement, flest lesere, var de som tronet øverst?
At vi bloggere måtte anstrenge oss, levere for å komme på topp? At topplasseringen var beviset på at det du har skrevet, eller engasjementet du har skapt er grunnen for at du oppnår toppen. Et kvalitetsstempel.
Jeg tror en slik endring, en fair konkurranse, ville gi mye mer prestisje til blogg.no og konseptet blogg enn at Egmont “skaper” kunstig berømmelse for enkelte bloggprofiler.
Den første nyheten jeg merket meg i dag var nyheten om at det ikke blir barnetog og vanlig 17.mai i år heller. Det var visst Helsedirektør Bjørn Guldvåg som hadde varslet det. Jeg kjente jeg ble motløs. Motløs og litt sint.
Sint fordi 17. Mai er fire og en halv måned frem i tid. Hvor viktig var det å smelle av en slik nyhet i dag 3. januar? Den første gråe hverdagen i året. Om ikke noe annet ser jeg på timinga som fullstendig feil. Snakk om å starte året med å lage blåmandagen enda mer blå.
Den neste nyheten jeg fester meg med er nyheten om at Danmark tror at de kan leve omtrent som normalt om to måneder.
Om to måneder. Det vil si I starten av mars. Mens norske myndigheter liksom alt nå er ute og avlyser 17. mai. Her er det noe som ikke stemmer. Jeg undersøker litt.
Tall fra det danske «Statens Serum Institut» (SSI) viser at situasjonen kan bli normal raskt. Det til tross for at 700 pasienter for tiden er innlagt med covid. I følge Tyra Grove Krause fra SSI er det mye som tyder på at omikron gir mild sykdom, og varig immunitet. Han sier omtrent halvparten av de som er smittet med omikron blir innlagt, sammenlignet med de som er smittet av delta-varianten.
Dansken hører jo unektelig langt mer optimistisk ut enn Helsedirektør Guldvåg som startet året med å avlyse 17. mai. Hva kommer denne forskjellen i fremtidstro av? Og hvem bør jeg lytte mest til? Hvem tror jeg mest på?
Jeg finner ut at nyhetsmeldingen fra Guldvåg muligens mer er medienes måte å fremstille en sak på enn at Guldvåg skal ha gått ut allerede nå og varslet en mulig avlysning av nasjonaldagen. På meg virker det etter å ha lest en del oppslag om saken at en eller annen journalist har spurt Guldvåg om det blir barnetog på 17 mai, og at han har svart noe om at han ikke kan garantere det. Nettopp fordi det ligger litt frem i tid. Han har uttalt seg litt forsiktig for å unngå overskrifter om at Guldvåg lover full fest på 17.mai, og at noen i ren gledesrus ville begynne vorspielet alt nå.
Guldvåg forsøkte å være forsiktig. Ikke love noe. I stedet valgte flere medier deriblant NRK å vinkle det slik som at 17. mai alt var avlyst. Jeg kjenner jeg blir sint på alvor. Sint Ikke på Guldvåg men på mediene.
Jeg er ikke pessimistisk av natur. Heller en litt for stor optimist. Jeg følte mismot av nyheten om de avlyste barnetogene. Hva da med noen som virkelig sliter? De er det mange av. Senest i går satt Datteren og jeg og snakket om et menneske som hadde tatt livet av seg nå under de nye pandemitiltakene. Hun var overbevist om at det var utslagsgivende for et menneske som hadde slitt en stund.
I samme grad som mediene har et ansvar for å spre informasjon om smitteverntiltak mener jeg de har et ansvar for å ikke slukke håpet for de som sliter bare for å få klikk og lesere.
Man kan si at overskriften min også er tabloid, at jeg og sprer fremtidsangst og missmot. Jeg håper ikke det. Leser du innlegget mitt vil du se at jeg absolutt ikke har avlyst 17. Mai feiringen. Tvert i mot lytter jeg til danskene og har økt tro på barnetog og vaiende flagg.
I går var det det årlige juleselskapet hos Svigermor og jeg er sliten enda, selv etter en god natts søvn. Utrolig glad for at jeg har fri i dag.
Lurer litt på hvordan Svigermor har det. Ligger hun utslitt i senga og sover fremdeles? Sitter hun i godstolen med kaffekoppen og avisen og har en rolig morgen? Eller spretter hun rundt i leiligheten og er straks ferdig med den oppvasken vi ikke fikk lov å hjelpe henne med i går? Jeg tror alternativ to, men når kaffekoppen er tom og avisen lest er det nok full fart. Hvis jeg bare har halvparten av den energien når jeg blir åttitre år skal jeg være kjempefornøyd. Når jeg tenker etter ville jeg være fornøyd hvis jeg hadde halvparten av energien hennes nå, i en alder av femtifem år.
Jeg hadde tima og tilrettelagt avreisetidspunktet allerede for flere dager siden, likevel ble det høye skuldre og stresset tok meg allerede før vi kom oss ut av Drømmehuset.
Det startet md en telefonsamtale med Datteren tidligere på dagen. Den ble avsluttet når jeg etter planen min skulle hoppe i dusjen. Eller egentlig noen minutter senere.
Datteren hadde ringt for å diskutere antrekk. Hvilke kjole hun skulle ha på. Samtidig spurte hun jo hva jeg skulle ha på meg. Jeg svarte en pen bukse og topp, samt en varm golfjakke. Jeg er som kjent blitt så frossen i det siste.
Datteren sa i en bisetning at “Bestemor er jo en kjole-dame”.
Og når jeg sto i dusjen begynte tanken å kverne i hodet mitt. Jeg måtte selvsagt ha kjole i juleselskap hos Svigermor! Hva var det jeg hadde tenkt på?
Vel, kjoler har jeg mang av. Er nok kjolemenneske jeg og. På sommeren. Siden utvalget av strømpebukser var relativt magert i kommodeskuffen måtte det bli en mindre pen, men varm strømpebukse. Valget av kjole falt da på en kongeblå subbesid kjole. Med varm, pen, hvit strikkejakke over ville det bli et pent antrekk, selv om kjolen hadde korte ermer.
Da jeg kom ferdig pyntet ut av badet, lå Gamle Gubben Grå og sov under pelspleddet på sofaen i stua.
Yngste Sønn hadde jeg enda ikke sett snurten av denne søndagen. Mest sannsynlig sov han fremdeles.
Vel, begge ble vekket opp fra dvalen raskt og effektivt, om ikke skånsomt.
Subbesid kjole og grove joggesko som jeg kjøpte til treningsleiren hører ikke sammen, og er langt fra pent.
Vintersko har jeg ikke funnet frem enda. Sant og si var jeg litt usikker på hva jeg eide av vintersko da jeg tok kjellertrappa med raske skritt for å se etter vintersko på “klesrommet” i kjelleren. Gledelig overrasket kom jeg opp igjen med et par uggs-lignende skoletter jeg helt hadde glemt.
Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn ble etter hvert klare til avreise.
Yngste Sønn i dress og stilig skjorte. Ingen spørsmål om antrekk og kleskode der, han vet å kle seg til anledningen. Gamle Gubben Grå stilte i olabukse og flanellskjorte. Ikke helt i stil med kjerringa i subbesid kjole. Heller ikke et antrekk han vil få annerkjennelse av hos sin mor.
Jeg orket ikke ta den kampen i dag. Når man har fylt 58 år bør man for lengst ha lært å kle på seg selv. Strengt tatt burde man vel ha lært det før man flyttet ut av barndomshjemmet. Altså Svigermor og ikke mitt sitt ansvar at han ennå ikke har knekt kleskoden.
Ute på gårdsplassen ventet bilen under et lag nysnø.
Gamle Gubben Grå hadde vært ute og måkt trammen og innkjørselen etter brøytebilen. Jeg hadde tatt som en selvfølge at han også hadde kostet av bilen.
Ytterligere minutter ble brukt på å feie og skrape bilen fri for snø og is.
Humøret mitt ble ikke bedret av at jeg merket meg at gårdsplassen heller ikke var måkt der jeg vasset meg gjennom snømassene i subbesid kjole. (Overdrivelser gjør seg på blogg – men det var vel rundt 10cm nysnø på gårdsplassen).
Da vi kjørte ut av gårdsplassen konstaterte Gamle Gubben med triumf i stemmen at vi lå foran skjemaet.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at Gamle Gubben Grå og jeg helt tydelig ikke hadde samme skjema.
Første stopp var Cirkel K. Gubben mente bilen trengte olje, og Gubben trengte kaffe.
Jeg hadde trengt noe beroligende, og da mener jeg langt sterkere enn kaffe.
Så hentet vi Eldste Sønn på nordsiden og Datteren på sydsiden av byen, og kunne så sette kursen mot Oslo.
Det var vi ikke alene om.
I går, søndag 2. januar var siste dag i juleferien for veldig mange.
Svært mange som har tilbragt hele eller deler av jule- og nyttårshelgen på hytter i Hallingdal, Norefjell eller Valdres har strekningen Hønefoss Oslo som en del av sin hjemvei. Det samme gjelder studenter og folk som har besøkt familie i det samme området. Det var vekselsvis stillestående og saktegående kø.
Jeg vet ikke hvordan dere har det, men i vår familie har det aldri vært problemfritt å plassere tre søsken i baksetet sammen. Det problemet har ikke løst seg nevneverdig selv om barna har blitt voksne. Nå tar de jo så stor plass at de nødvendigvis kommer nær hverandre – og da er det alltid en eller annen som mener at noen bruker for mye av den tilmålte plassen i baksetet.
Krangler de ikke om det, synger de gjerne høyt og skingrende ofte på hver sin sang. I går var det mest krangling.
Stemningen ble ikke bedre da Gamle Gubben Grå, hensynsløs som han er tente en sigarett.
Vindu ble åpnet, og noen frøs selvsagt da.
Da vi passerte Sollihøgda ba jeg om et par minutters stillhet.
Klokkeslettet vi var ventet hos Svigermor nærmet seg raskt. Jeg ville ringe og si at vi var forsinket på grunn av trafikken. Som sagt så gjort. Og da fikk jeg klar beskjed om hvor elendig jeg var til å planlegge, og at hun alt hadde tatt kjøttet ut av komfyren. Nå kom middagen til å bli helt ødelagt!
Det ble litt stillere i bilen etter den samtalen, og enda litt stillere da vi holdt på å skli inn i bilen foran oss i bakkene ned mot Skui.
På Ring 3, omtrent ved Smestad, spurte Datteren om vi hadde med en blomsterbukett eller noe. Hun syntes det var så hyggelig med vertinnegaver. Jeg glefset surt tilbake at nei, det hadde jeg ikke klart å ordne. I min plan og mitt tidsskjema så skulle vi ha svingt innom Helges Hageland og fiksa det. Men siden vi lå bak mitt tidsskjema allerede da vi kjørte ut av gårdsplassen, løp ikke jeg innom blomsterbutikken da vi var på Cirkle K. Hvert sekund jeg kunne spare inn var viktig for meg. Datteren har fylt 30, hun kunne vel ha ordnet vertinnegave hun!
Endelig fremme. Omtrent så forsinket som vi i følge mitt tidsskjema var forsinket da vi kjørte ut av gårdsplassen hjemme (bare nevner det).
Vi kom oss inn og ble tatt hjertelig i mot, selv om vi fikk forsikringer om at maten kom til å være totalt ødelagt.
Maten var selvsagt ikke ødelagt.
Maten var som vanlig utrolig god. Svigermor har alltid vært en flink kokk. Kalkunbryst, søtpotetmos, rosenkål med bacon, nydelig saus og en rødkålsalat som var utrolig god gjorde dette til et herremåltid.
Til dessert vardet iskake – og kaffe.
Svigermor hadde knapt tid til å spise, hun spratt ut og inn av kjøkkenet og fylte opp fat og boller enten det trengtes eller ikke. Gamle Gubben Grå ble ropt inn på kjøkkenet ved flere anledninger for å bistå, med etterfølgende kritikk av at kokken med over 30 års erfaring ikke skjærte opp kjøttet eller øste opp grønnsaker riktig.
Datteren begynte å fabulere om at vi burde prøve å få lurt i henne en valium eller to.
I Kina har jeg hørt at man har te-seanser. I går var det litt av en kaffe-seanse i leiligheten hos Svigermor. Den dumme kaffetrakteren nektet plent å gjøre slik som Svigermor ønsket. Og når den endelig lystret brukte den en evighet (i følge Svigermor) på å brygge kaffen.
Etter en liten pause i salongen hvor vi forsøkte å holde oss til ufarlige samtaletemaer med mer eller mindre hell var det tid for nok en kaffeseanse og dekking av et overdådig kaffebord med det beste av både norske og tyske julekaker.
Under en litt kraftig debatt mellom meg og Svigermor om vaksine og myndighetenes pandemihåndtering når kvelden begynte å nærme seg natt ble det bestemt at vi skulle spille 20 spørsmål i stedet.
Vel temperaturen var også høy i stua under den seansen men mye latter ble det og – og vi sluttet ikke spillet mer eller mindre motvillig før Eldste Sønn og Svoger nærmest satt og halvsov og ikke hadde bidratt nevneverdig i spillet på en god stund.
Så var det på med tøy og avskjed før vi stablet hele kjernefamilien inn i bilen og satte kursen hjemover. Denne gangen med Yngste Sønn bak rattet. Det var langt roligere i bilen på hjemveien. Tror alle var slitne og da vi kom hjem rundt 23 etter å ha levert Datteren og Eldste Sønn hjemme hos seg var det ikke lenge før vi krøp til køys.
Jeg forbinder blåtimen med skumring. Timen på kvelden når lyset forsvinner og mørket kommer snikende. Men egentlig er det jo en blåtime også på morgenen når mørket må Vike og dagslyset kommer. I dag morges var jeg ute og gikk tur med Charlie Chihuahua mens blåtimen omsluttet oss.
Oppvaskmaskinen sto og durte fornøyd da vi gikk ut døra. Man rekker en del uten stress bare en står opp tidlig nok. Da vi kom inn igjen hadde Gamle Gubben Grå varmet rundstykker, det luktet godt av nystekt brød.
Klokka nærmer seg seks. Det ble lite med søvn i natt. Sovna på sofaen krølla sammen under pelspleddet sammen med Charlie Chihuahua rundt klokka 21 i går. Våknet og karret meg til sengs rundt klokka 2 i natt- og ble liggende lys våken mens tankene surret rundt i kjerringhode. Er sånn noen netter. Var borte litt mellom 4 og 5. Da hadde jeg en kaotisk drøm og våknet til litt oppkavet. Fant ut at det var like godt å stå opp. Dette var tydeligvis ikke natta for søvn.
Nå har jeg tatt medisinene mine. Det er flere jeg bare skal ta en gang i uka, på søndager. De hjelper ikke på søvnen, men de hjelper på blodsukkeret og beinskjørheten. Nevner det egentlig bare på grunn av arkivbildet jeg valgte til å illustrere dette blogginnlegget. Bilder av piller pleier å gi klikk på blogg har jeg forstått.
Klokka er blitt 6.På radioen er det nyheter. Statsministerens oppfordring i nyttårstalen, om å ta vaksinen, blir nok en gang spilt av på radioen. Det er visst den største nyheten denne tidlige søndagsmorgenen.
Selvsagt skal jeg ta tredje dose av vaksinen.
Jeg har diabetes, hjertesykdom og er i tillegg overvektig. Hver av de diagnosene gjør at jeg er i en risikogruppe for å utvikle alvorlig sykdom hvis jeg skulle bli smittet.
Jobben min består blant annet av å stikke lange testpinner i svelg og neser på folk som er, eller lurer på om de er smittet. Det samme er jobben til kollegaene mine. Selvsagt bruker vi verneutstyr. Smittefrakk, munnbind, hansker og visir. Jeg er ikke redd for å bli smittet på jobb, samtidig regner jeg med at jobben ikke akkurat minsker min sannsynlighet for å bli smittet.
Er det noe som ikke frister i 2022, så er det sykehusdøgn og sykdom. Ikke respirator heller. Jeg har prøvd. Frister ikke til gjentakelse. 2021 ble preget av gips, rullestol og rullator. I 2022 har jeg et håp og et ønske om å holde meg stort sett frisk. Hvis et lite nålestikk kan bidra til det er det et lite offer.
Snøplogen bråker gjennom boligfeltet før klokka har passert 7 denne søndagsmorgenen. Det må ha kommet en god del snø. Temperaturen har steget betraktelig Det er 0 grader. Jeg sjekker Yr. I følge dem skal det holde seg på et par minusgrader i dag.
I Oslo skal det være varmegrader. Det snødde mye der også i går. Dit skal vi senere i dag.
Jeg har ikke noe i mot varmegrader, men varmegrader etter store snøfall gir ofte slaps og vanskelige kjøreforhold.
I sted da jeg hørte Støres innstendige oppfordring om å ta vaksinen våknet den trassige ungen i meg nesten til live. Du vet den som roper “Ikke gjør som mora di sier!”
Når jeg nå tenker på snø og glatte veier er det mer den gamle kjerringa i meg som våkner til live. Den gamle kjerringa som frykter lårhalsbrudd og annen elendighet. Mangler bare at jeg skal begynne å frykte trekk. Alle gamle, engstelige kjerringer er redd for trekk.
Åah!! Jeg kjenner at jeg er lei av snø, is og glatte veier. Jeg ha hatt en fin og hvit jul, nå vil jeg ha vår!
Jeg deler bilde av kvikk-lunsj og deilig vintervær bare for å fremstå som sporty. Jeg har ikke vært på tur i dag. Jeg har vært på jobb. Bildet er fra påsken i fjor.
Det er i grunn mer likt meg, slik jeg en gang var, å begynne det nye året på jobb og ikke i skisporet. Jeg liker det.
Like fornøyd var jeg ikke da jeg parkerte ved rådhuset for å gå til jobb. Jeg hadde glemt igjen telefon hjemme. Datteren sto opp ikke alt for lenge før jeg skulle dra, og siden hun bor rett ved jobben min ville hun sitte på hjem med meg.
Så da ble det litt skravling før vi kom oss avgårde, og hjemme lå både telefon og briller. Jeg hadde heldigvis lesebrillene på nesa og det er de jeg bruker ved PCen, så arbeidsdagen gikk greit.
Passe mye arbeid, vi fikk tid til både å spise kringle og skravle litt. Greit å bli litt mer kjent med sine nye kollegaer. Nok en gang slo det meg hvor godt jeg liker den nye jobben min. Arbeidsmiljø og den hyggelige tonen mellom kollegaene, og ikke minst arbeidsoppgavene. Dette er arbeid som passer for meg.
Etter endt arbeidsdag skulle jeg kjøre de prøvene vi hadde tatt opp på laboratoriet på sykehuset, så da ble det en tur opp på gammel arbeidsplass.
Jeg stakk ikke bortom røntgen for å hilse på. Følte ikke noe behov for det. Følte mer behov for å komme meg hjem.
Ute snødde det tett, og det var ikke de optimale kjøreforholdene.
På omkjøringsveien var det stillestående kø fra Vekrysset til sykehuset (og sikkert et godt stykke videre i retning Oslo). Heldigvis skulle jeg motsatt vei.
Hjemme ventet Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå med middag. Nei, vi hadde ikke et eller annet tulla inn i bacon. Det er fremdeles arkivbilde. Vi hadde resten av kalkunbrystet fra i går. Smakte like godt i dag.
Nå begynner Statsministeren å tale på radioen. Jeg får lytte til hva han har å si.
Resten av kvelden har jeg tenkt å tilbringe på sofaen, eller til nød i den gode lenestolen foran peisen.
Nå venter tre dager fri.
Endelig er det her, det nye året. 2022, jeg har ventet på deg. 2021 var ikke helt mitt år. Jeg ga det Terningkast 2…. I mitt stille sinn tenkte jeg en svak toer. Nesten stryk karakter. Ankelbrudd. Slutta som radiograf. Slutta som tillitsvalgt. 7 uker på treningsleir langt utenfor folkeskikken og komfortsona. Ikke kom jeg inn på stortinget heller. I lange perioder var jeg avhengig av rullestol eller rullator. Lite med turgåing og hyttetur. Som om ikke alt dette var nok så var det en verdensomspendende pandemi på andre året.
Nei, 2021 var langt fra mitt år.
2022 ligger blank og ubrukt foran meg. De første timene har vært ok. Datteren var hjemme hos oss i går kveld og natt. Feira nyttårsaften sammen med Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og meg. Kalkunbryst, rosenkål og bobler i glasset. Ikke den store festen, men en rolig og hyggelig markering.
Det er noe som heter If you can’t beat them, join them. Slik føler jeg det med pandemien. For selv om jeg i likhet med alle andre gleder meg til den er over, så er det pandemien som gjør at jeg har en jobb å gå til.
Og akkurat det har jeg tenkt å bruke den første dagen i 2022 til. Jobbe. For meg føles det utrolig godt.
Selvsagt hadde det ikke gjort noe å ha fri, akkurat i dag, Første Nyttårsdag., men det å ha en meningsfull jobb å gå til føles utrolig godt.
Det at jeg fikk denne jobben har og gjort at jeg har fått troen tilbake på at det fremdeles er en plass til meg i arbeidslivet. For en stund synes jeg det virket litt svart. Helsetilstand, alder og en CV med mer real- enn formalkompetanse gjorde at optimismen ikke var så stor da jeg forlot treningsleiren.
Jeg har tro på at når smittetallene synker og Tiks-teamet nedbemannes så kommer det til å åpne seg en ny dør. Hvor eller hva aner jeg ikke. Men jeg tror at livet vil by på nye muligheter.
Når jeg nå har kommet i bedre form og har parkert rullator og rullestol kan jeg gå turer og dra på hytta.
Når jeg nå skal jobbe mindre får jeg mer tid og overskudd til å stelle og ordne i Drømmehuset. Tid til å komme gjennom noen flere bøker i den stadig voksende bokstabelen på hjørnebordet i stua. Tid til å komme skikkelig i gang med bokprosjektet mitt.
Når jeg ikke bruker så mye energi og engasjement på rollen som tillitsvalgt, kan jeg bruke mer engasjement på politikk. Jeg vil tro det fort kan føre til flere leserinnlegg, bedre forberedt innlegg i kommunestyre og hovedutvalg. Og at jeg klarer å arbeide enda mer strategisk med sakene som skal til behandling.
Jeg tror ikke at 2022 vil være et fantastisk år uten bekymringer eller utfordringer. Livet er sjelden slik. Men det er lov å håpe på at 2022 kan bli bedre enn året vi forlot. Det må da være lov å håpe på at når jeg sitter her om et år og oppsummerer dette året så kan jeg gi det terningkast tre – eller kanskje fire?
