Det er en tid for alt….

Noen ganger mister selv denne kjerringa munn og mele. I går var en slik dag. For når jeg kom ned til landdmøtemiddagen fikk jeg overrekt gave og koselig kort fra de andre NRF tillitsvalgte i Vestre Viken. Jeg ble overrasket, rørt og glad. Men altså litt stum.

Øredobbene er nydelige! De er små ror som skal symbolisere at jeg har stått ved roret og forsøkt å manøvrere NRF på sin ferd i Vestre Viken. Jeg liker symbolikken. Det har vært litt av en reise. Jeg har stått ved roret, men de andre tillitsvalgte har vært et godt mannskap. Sammen har vi losa skuta frem.  I etterkant blir det meste minner og gode historier, men det har vært noen stormer som ikke alltid var like morsomme når vi stod midt oppe i dem.

Mange tror tillitsvalgtsjobben stort sett består av godkjenninger av turnus og lønnsforhandlinger men det er så mye mer enn disse mer rutineprega oppgavene. Vi har kjempet mange kamper sammen på mange områder.

Det er en tid for alt. Min tid som tillitsvalgt er forbi.  Jeg har stått i vervet i 22 åt. Det føles rart, vemodig og akkurat nå veldig trist. Samtidig har det vært en prosess. Jeg har brukt tid på å venne meg til tanken. Og langsomt har jeg kjent at engasjementet for denne rollen har blitt mindre. Selvsagt ble engasjementet vekt til live på landsmøte, men likevel føles det riktig at det et på andre felt jeg nå skal føre kampene.

Landsmøtemiddagen var god og Jon Niklas Rønning var leid innom kveldens underholder og toastmaster.  Han sørget for god stemning og en uforglemmelig kveld.

Den siste landsmøteperioden har jeg sittet som første vara til Forbundsstyret.  Det har vært et lærerikt verv, og jeg har fått møte på mange av møtene.  Tradisjon tro ble alle i det sittende Forbundsstyret med varaer takket av med hvert sitt bilde. Forbundsleder hevdet det var en hund med på mitt bilde.  En av de som satt ved bordet mittmønstret bilde da jeg kom tilbake til bordet. Hun mente at det lignet mer på et esel enn en hund. Vel, esel eller hund jeg er usikker. Det jeg vet er at jeg har en hund, men ikke noe esel. (Og at jeg elsker slike kommentarer)

Kjente litt på vemodet også over at perioden som vara i  Forbundsstyret er over.  Jeg var nok stillere enn vanlig under middagen.  Da de andre gikk i baren gikk jeg på rommet mitt.  Jeg følte for en litt rolig avslutning med litt tid for refleksjon sånn på slutten av en dag med mye følelser.

Vel landsmøte er over.  Jeg forlot ikke møte helt uten verv. Jeg var spurt av valgkomiteen om å stå som tredje vara til representantskapet, og jeg fikk landsmøtets tillit. Ikke akkurat noe sentralt eller viktig verv, men jeg beholder en ørliten tilknytning mer enn bare medlemskap til forbundet.  Det føles godt og riktig akkurat nå.

Det er en tid for alt.  Jeg tar med meg alle minnene, all lærdommen og all erfaringen jeg har fått i diverse roller de siste 22 årene.  Nå venter nye utfordringer og nye muligheter.

 

 

Det holdt på å ende med forferdelse….

Se for deg følgende scene;  badet på et av hotellrommene på ett av Oslos hoteller. Rommet er utstyrt med badekar.  Man må stå oppe i badekaret hvis en skal dusje.

I går skulle jeg gjøre nettopp det. Dusje. Det var tid for å pynte seg til landsmøtemiddagen. I det jeg entrer badekaret med ben 1, har løftet ben 2 fra flisgulvet og har det halvveis over badekarkanten settes jo meste parten av tyngden av ei godt voksen kjerring med solid tyngde på ben 1. Samtidig sklir ben 1 en smule, mulig fremdeles litt vått i badekaret etter dusjen i går morges eller etter de som har stelt rommet mens jeg har vært I landsmøtesalen.

I refleks slår jeg ut med armene, får tak i håndklehylla som henger på veggen ved  korttenden av badekaret.  Hylla løsner, og jeg holder på å gå på hodet i badekaret, eventuelt badeveggen.

Alt går raskt, men samtidig i sakte film ved slike hendelser. Jeg ser helt klart for meg hvordan  dette kunne ende. Noen ville savne meg når jeg ikke kom ned til landdmøtemiddagen. Kanskje ville noen ta affære og undersøke. Kanskje ville jeg først bli funnet av  rengjøringdperdonalet i morgen.

Og for et funn! Feit, naken, benskjør kjerring liggende med en eller flere bruddskader i et badekar mens hun krampaktig holdt fast i en håndklehylle. Regner med at vedkommende ville slite litt med å få sletta det synet av netthinna….

Heldigvis har balansetrening på treningsleiren gitt resultater. Jeg klarte meg uten å ramle. Fikk hengt opp igjen håndklehylla, dusja og kom meg og velberget ut av badekaret.

 

Dagen bare forsvinner

Det blir ikke mye tid til bloggskriving på travle landsmøtedager, og toppbloggerne har jeg ikke tid til å tenke på.

I dag har vi hatt en del faglige foredrag. Det er en rivende utvikling innen mange felt i faget vårt, og det er alltid interessant og få et innblikk i hva som rører seg innen de delene av faget som du ikke selv arbeider med.

Ved lunsjtider fortsatte vi med landsmøtesakene. Og jeg har vært flink. Jeg har bare vært på talerstolen en gang i dag. Og da var jeg bedt om å komme opp  for å redegjøre litt mer rundt innspillet jeg kom med i går. Temaet var politisk plattform, og avsnittet lederlønninger. Forbundet skal selvsagt arbeide for at lederne skal ha en rettferdig lønn og en lønnsutvikling på lik linje med alle andre medlemmer.  De fleste av våre ledere er ledere langt nede I hierarkiet, og enkelte av våre ledere har lavere lønn enn enkelte av de de er satt til å lede. Lederne arbeider jo dagtid og får ikke ubekvemstilleggene som de som arbeider turnus.

Jeg er for at man som leder skal tjene mer enn de man er satt til å lede. Det er bare det at I helseforetakene er det så mange lag med ledelse. Min nærmeste sjef er nivå 5 leder. Det betyr at hun har 4 ledere over seg. Så når hun skal tjene mer enn meg og nivå 4 lederen met enn henne, nivå 3 lederen mer enn nivå 4 og … ja du skjønnet sikkert tegninga. Da må jo den på toppen tjene rimelig bra..

Når man og vet at en del av lederne i helseforetakene har hatt en relativt solid lønnsvekst de siste 20 årene, og at relativt mange av de på toppen tjener mer enn både Helseministeren og Statsministeren (trordet er 200 helseledelse som tjener mer enn Helseministeren) så er det en lønnsutvikling på lederlønninger jeg kanskje mente at forbundet burde ha en mening om i sin politiske plattform.

Jeg klarte ikke å komme med en formulering som ikke kunne misforstås av medlemmene som er ledere. Samtidig ønsker jeg jo at hvis en radiograf er eller blir toppleder bør jo den ha den samme lønna som de andre lederne på samme nivå….   Det fikk holde med en politisk betraktning om tematikken.

Den store saken i dag var om forbundet fremdeles skulle ha lokal lønnsdannelse,eller om vi skulle arbeide for å gå tilbake til sentrale lønnsforhandlinger. En vanskelig sak.

Jeg har tenkt mye på den de siste årene.  Og ikke minst de siste månedene og ukene. Jeg konkluderte ikke på hva jeg mente før på mandag, dagen før jeg dro på landsmøte. Jeg var fremdeles for lokale forhandlinger.

Samtidig var jeg klar over at svært mange av medlemmer i vårt foretak hadde den oppfatning at de trodde det ville bli mer penger ved sentrale forhandlinger. En oppfatning jeg ikke deler.

Vel debatten var god. Man fikk avklart mange forhold. Fikk belyst mer av kompleksiteten rundt problematikken på en god måte. Avstemningen viste et stort flertall for fortsatt lokale forhandlinger.  Det er jeg glad for. Samtidig ser jeg at men har en utfordring Norman skal forklare medlemmene hvorfor avgjørelsen ble slik. Vel, det er som kjent ikke mitt problem…

Nå er det snart klart for landsmøtemiddag. Finstasen er alt på.

 

 

Siste sprell med gjengen….

Jeg har tatt meg permisjon fra treningsleiren og er nå på landsmøte til Norsk Radiografforbund.  Engasjert følger jeg med og har alt vært en tur på talerstolen.  Samtidig er det ikke så lite vemodig.  For dette er mest sannsynlig det siste landsmøte jeg er med på, i det minste som delegat.

Radiografforbundet og tillitsvalgtsvervet er arenaer jeg har blomstret på og trives i. Og selv om jeg stiller til valg som tredje vara til representantskapet er det jo tydelig for alle at jeg er på vei ut.

Så dette er siste sprell med gjengen. Utrolig mange her som jeg har hatt mye moro med gjennom mange tiår.  Nå skal jeg kose meg i tre dager  til ende og ikke tenke for mye på at dette er siste gang.

Kjerringflatulens….


I går hadde jeg mer enn nok med bilkjøring, trening og litt forberedelser til landsmøte.  Jeg gadd ikke bry meg så mye med toppbloggerne. Hadde liksom nok med meg selv og mitt.
Det straffet seg selvsagt, og i dag er jeg nede på en 10. plass.

Er i grunn fornøyd både med plassering og antall sidevisninger, men når jeg ser hva og hvem som ligger over meg på bloggtopplista er det ikke rart jeg blir en smule frustrert.
Fire av de ni har ikke kommet med noe nytt siden forrige måned!!
Ja, Stine Skoli har ikke levert et neste ord siden  17. oktober!!! Det er jo evigheter siden. Sånt skal vekke mer interesse enn Svarte natta… og Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball. forstå det den som kan.

Og de som kom med noe nytt. Hva var det de skrev om? Bunnytrash for eksempel som havnet på 4. plass bare noen få hundre klikk mindre enn kokken selv. Han skrev om bikkjefis?????

Er det virkelig det som bringer folk til bloggtoppen i våre dager! Ja da skulle dere høre de salvene jeg sendte av gårde rundt klokka 4 i natt!!  Vinduene rista og både Charlie Chihuahua og Gamle Gubben Grå for på dør.  Hva er vel litt småfising fra noen søte små hunder mot de gassmengder man kan få plass til i magen til ei diger kjerring?

Doc og Dask har en grønn termokopp fra Felleskjøpet som følger henne trofast.  Hun har funnet ut at ved å bruke den koppen i stedt for å ta en engangskopp hver gang hun henter seg kaffe på jobb etc, sparer hun 440 kopper i året.  Det er et tankekors forflere av oss.  Et øyeblikk føler jeg behov for å ta med meg en termokopp når jeg drar på landsmøte om noen timer.  Besinner meg i siste liten.  Jeg kom på at på Thon hotell Operaen er det selvsagt ikke pappkopper utenfor møterommet, men hvitt porselen.

Vibbedille sitter og diller og lager pynt på størrelse med en knappenålshode eller der om kring.
Hvis det er det som skal til for å nå bloggtoppen, så får bloggtoppen klare seg godt uten meg.  Sånt dill driver jeg ikke med.  Jeg har i grunnen nok med det fuglehuset oppe på treningsleiren.  Og var det ikke en bjellekrans jeg så kjekt skulle ha ferdig til jul?  Dekorere knappenålshoder eler hva det nå er Vibbedille driver med får andre ta seg av.

Livet mitt er blitt til en protokollført avtalebok som aldri kan avvikes. skriver Mamma på hjul.
Den setningen festet seg hos meg.
Hvordan ville jeg tenke og føle hvis jeg var i Vivians situasjon?
Ligge der og drunte under dyna.  Ha sjekket klokka, men det er søndag. Ligge en halv time til og bare kose seg med restene av drømmen som akkurat var.   Krølle seg sammen, lukke øynene og bare være i sin egen boble litt til.
Da hører du subbende skritt i plastsokker nærme seg, kanskje et blidt “God morgen” og samme hva du selv måtte ønske så er dagen din i gang. Alt du skal gjøre i dag, fra dobesøk til måltider må nøye passe inn i kommunens oppsatte arbeidsplan.

Vi mennesker er flinke til å tilpasse oss. Gli inn i pasientrollen. Jeg gjør det selv der oppe på treningsleiren. De bestemmer menyen min, og at jeg skal spise middag klokka 15. At jeg i hår skulle sprette på en stor ball og på fredag skal trene kondis i bassenget. Jeg gjør opprør når det gjelder å stå på kne, ellers er jeg ganske lydig og snill.  Men hvordan ville det være hvis det ikke var noen dager inn kort periode, me  hver dag året rundt, resten av livet?

Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke ville taklet det då bra.  Jeg er rimelig sikker på at enkelte dager ville jeg føle trang til å være vrie , vrang og vanskelig. For all denne hjelpen. Den er så invaderende.

Mange eldre, pleietrengende spytter.  Jeg har selv opplevd å få en spytteklyse rett i ansiktet eller litt mindre målrettet når pasienten ikke ser behovet for det jeg dom radiograf ønsker vedkommende skal gjøre.  Jeg liker det.

Ikke å gå en spyttklyse i ansiktet selvsagt. Men at de “tar igjen”.  At de forsøker å forsvare sin integritet.

Pasienter skal ikke spytte. De skal innordne seg. Og ikke minst skal de være takknemlige.  Takknemlige for at radiografen, hjemmesykepleien eller hvem det nå er gjør jobben sin. Det er morsommere å bli kalt engel i hvitt enn å bli spytta på.

Jeg håper jeg ikke ville spytta.  Men jeg vet jeg ikke ville følt på en evig takknemlighet heller.  Jeg ville forventet at de som skulle invadere livet mitt ville se meg som menneske  Ikke bare som pasient. Jeg ville forvente at de var ydmyke for at det å være hjelpetrengende er invaderende,  og at de ville strekke seg langt for å få til gode løsninger tilpasset den enkelte bruker.

Mamma på hjul var det innlegget som ga meg mest å tenke på I dag.  Hennes innlegg fortjener førsteplassen. Langt mer viktig enn innlegg om matoppskrifter, knekkebrød og hundepromp.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjørte 33 mil for å sprette rundt på en ball.

Som jeg skrev i innlegget Svarte natta… rakk jeg aarbeidstreninga med god margin.  Vel, fysioterapeuten kastet bare et blikk på meg og spurte om jeg var sliten.  Da hun hørte at jeg hadde kjørt oppover denne morgenen mente hun bestemt at jeg trengte mer til hvil enn arbeidstrening.  Jeg protesterte bare litt før jeg lystre og gikk på rommet og flatet ut på senga.  Sikkert både lurt og godt.

Jeg var en helt annen og mye friskere versjon av meg selv da jeg møtte til økt nummer to, stor ball, klokka 11.

Tredje økt begynner 13.45. Jeg skulle ha telefontime med fastlegen klokka 14.10.  Så vi ble enige om at jeg skulle ta legetimen først, og så ta ei treningsøkt på tredemølla etterpå. Jeg ville jo rekke litt før økta var over 15.00.

Vel, klokka var 15 før legen ringte, og selv om telefonkonsultasjonen var relativt fort unnagjort, var det forseint å rekke møllerommet før det ble stengt.

I morgen har jeg permisjon.  Skal på Landsmøtet til Norsk Radiografforbund i noen dager. Så etter legetimen var det bare å sette seg i bilen og kjøre de nærmere 17 milene hjem igjen.

Jeg må vel kalles nærmere treningsnarkoman når jeg kjører 33 mil for en time med trening med stor ball? Vel, jeg fikk i det minste trent magemusklene litt i dag. Vi blogges.

Svarte natta…

I går hadde vi en hyggelig kveld ute hos Storesøster.  Store deler av storfamilien, 19 stykker, var samlet til utkledningsfest.  Alderspennet var fra noen få måneder til nærmere 60 år.  Utrolig kos, hyggelig å se all. Vi er en fin gjeng.

De i aldersgruppen 0 – 8 år hadde gått en liten “knask eller knep” runde til utvalgte naboer før ankomst og var relativt høye på sukker og spenningen ved det å kle seg ut.  Energinivået ble ikke mindre i møte med “de store” i aldersgruppa 16 til 30 som selvsagt og var utkledd og gode til å få opp stemningen, pluss passe på at sukkernivået holdt seg konstant høyt hos de største av de små. Ta da og med at også de i aldersgruppen 30 til 60  hadde kledd seg ut, her var alt fra høner til mann med ljåen. (uten ljå) og at det lå skjeletthender på bordet, var blodspor i taket og spindelvev over alt.  Fort gjort å bli litt oppspilt når man er 6.

En solid porsjon fårikål, kaffe, is, gele og kaker ble servert.  Praten og latteren gikk høyt. Skikkelig kos -men man blir litt sliten sånn i etterkant.

Så jeg orket ikke kjøre opp til treningsleiren I går kveld. Det er to og en halv timers kjøring opp dit, og da vi kom hjem etter å ha kjørt Datteren og Eldste Sønn hjem hadde klokka bikka 21.  Jeg måtte hvile hodet litt før jeg dro av sted.

Løsningen ble å dra tidlig i dag.  Grytidlig.  Slik at jeg var på treningsleiren til første økta starter 07.45.  Det vil si at jeg måtte senest komme meg ut døra 05.15.  Skulle jeg legge inn pause for en hvil og litt påfyll av bensin måtte jeg dra enda tidligere.

Jeg kom meg opp rundt 04, og fikk vel rota meg ut døra rundt 04.30. Surra litt rundt etter nøkler, nøkkelkort til treningsleiren telefon osv  men tror jeg fikk med meg det meste. Kjente at jeg var litt trøtt.  Bestemte meg for en rask stopp for påfyll av bensin og kanskje en aldri så liten baconpølse.  Og ikke minst kaffe.

Været som møtte meg utenfor døra var vind, regn og ett nattsvart vått mørke som sugde til seg alt av lys.  Ikke optimale kjøreforhold med andre ord.

Så i Gummikrysset lot jeg baconpølse være baconpølse og droppa å kjøre nedom Cirkle K, og satte kursen mot Jevnaker.  Pølse og bensin fikk vente til jeg kom til Roa.

Det fortsatte å bøtte ned med regn, på de åpne strekkene kjente jeg tilløp  til vannplaning og når jeg møtte trailere fikk frontruta en dusj av vann.  Vindusviskerne gikk på max og den svarte, våte asfalten slukte alt av lys. Heldigvis var det lite trafikk.

På Roa fikk jeg fyllt bensin, men stasjonen var låst. Jeg så en ansatt der inne da jeg sto ved pumpa og tanket, men han var som sunket I jorden da jeg forsøkte å gå inn og kjøpe pølse. Bensinen var jo betalt, så jeg kjørte videre.

Regnet fortsatte å sile ned. Det var ikke et minutt med oppholdsvær på turen, utenom i tunnelene.  Etterhvert var behovet for toalett større enn behovet for pølse.  Jeg stoppet på en rasteplass mellom Minnesund og Espa. Men alle toalettene var stengt sto det på halvvåte papirark på dørene.

Først på Espa fikk jeg ordna med både toalett, pølse og kaffe.  Jeg fant og ut at jeg hadde brukt lengre tid enn google anslår. På grunn av været har farten min vært noe redusert. Noen lang pause var det derfor ikke snakk om. Jeg måtte jo rekke timen ned arbeidstrening klokka 7.45.

Det begynte så smått å lysne av dag, og regnet avtok noe i styrke. Jeg ankom treningsleiren ti minutter før timen i arbeidstrening begynte. Rakk oppom rommet mitt med bagasjen og var på plass som jeg skulle.

 

 

Voksenopplæring del 2: Spamfilter…..

I går startet jeg dagen med litt Voksenopplæring og så fikk jeg ikke tid til å kommentere toppbloggerne, altså de som er enda mer på topp enn meg.  Det beklager jeg.
I dag har jeg bedre tid, og kan både bedrive voksenopplæring og kommentere toppblogger. Hvis jeg da og klarer å være rasende festlig og selvironisk så blir dette blogginnlegget rene kinderegget.  (Og muligens litt langt. Men det har du tid til i dag. Det er søndag.)

Etter å ha lest kommentarfeltet under innlegget Voksenopplæring – og en forklaring. har jeg funnet ut at litt mer voksenopplæring må til.
Vi tenker oss at vi fremdeles er på torget i Hønefoss. Gamle Gubben Grå og jeg har dumpet ned på uteserveringa til Kirkens Bymisjon for å kose oss med kaffe og is.  Så kommer det et menneske bort til bordet vårt for å forklare meg at det leserinnlegget jeg hadde i lokalavisen i forrige uke var virkelig dumt.  Vedkommende er sterkt uenig.  Jeg tar gjerne en debatt. Jeg synes det er gøy med tilbakemeldinger.  Så jeg svarer ut det vedkommende kommenterer, og kommer kanskje med en utfyllende kommentar om hvorfor jeg ser annerledes på det enn dette mennesket som kom bort til bordet vårt.  Etter litt konversasjon går vedkommende videre, og jeg konsentrerer meg om kaffekoppen og Gamle Gubben Grå.  Nyter isen, sola og en kosestund på torget.

Etter ti minutter er vedkommende tilbake . På ny får jeg høre hvor dum vedkommende mener jeg er og at meningene mine er helt feil. Jeg svarer litt mer kort, men forsøker fremdeles å være høflig.  Og etter litt samtale går vedkommende heldigvis videre.
Vi sitter på bordet i sola en stund. En kaffekopp blir til to  Vi slår av en prat med kjente på torget.
Etter en halv time kommer vedkommende som har vært bortom bordet to ganger før tilbake til bordet vårt   På ny får jeg høre at jeg tar feil, har feil meninger og feil holdninger. Ingen nye argumenter. Bare de samme nok en gang.

Hva hadde du gjort i en slik situasjon?
Ignorering? Tro meg det fører bare til mer intens, mer høylytt kommentering fra vedkommende.
Nok en gang forsøke å forklare hva du mener? Bortkastet. Vedkommende vil eller har ikke evnen til å se saken fra din side.

For meg er det da tre muligheter.
Enten dra til vedkommende så hardt at vedkommende ligger med brukket nese blant veltede kafebord og knuste kaffekopper.
Reise meg opp og høylytt gi vedkommende en solid “Brit uten filter” overhaling som alle på  hele torget og i halve Storgata hadde fått med seg.
Eller reise meg opp, ta med meg Gamle Gubben Grå og dra hjem.
Den siste måten er den smarte.
Den første ville føre til avisoverskrifter, rettsak og kanskje en tur i fengsel for meg.

Tenk deg så at hver gang du setter deg på kafeen på torget enten det er sammen med Gamle Gubben Grå, ei venninne som trenger en god samtale, en bekjent på gjennomreise som har lyst på en prat eller din gamle mor som du tar med på en bytur for å få litt avveksling fra sykehjemmet.  Samme hva,
Hver gang kommer denne personen bort til bordet ditt for å kommentere hvor dum du er og hvor feil du tar.

Og om hun ikke dukker opp, blir du uunngåelig sittende litt anspent å se rundt deg, se etter henne i folkemengden. Vente at hun hvert øyeblikk skal dukke opp.
Tilslutt vil du mest sannsynlig slutte å gå på kafeen på torget. Kanskje slutte å gå på torget i det hele tatt.

I kommentarfeltet på blogg er det som på torget.
Jeg har ingen kontroll med hvem som er der, hvem som leser det jeg skriver.
Mange kommenterer til meg, gir meg tilbakemeldinger og det er helt geit. Det liker jeg veldig godt.
Men når noen kommer med omskrivninger av det samme spørsmålet for fjerde gang med en irritert eller forurettet kommentar fordi jeg ikke svarer. Selv om jeg har svart opp til flere ganger.  Ja da blir jeg litt lei. Da velger jeg å slutte å svare vedkommende.

Hvis den samme kommentarskriveren kommenterer på samme måte på innlegg etter innlegg.
Vrir og vrenger på det jeg skriver, drar sine egne slutninger, kommenterer alle andres kommentarer og forsøker så godt hun kan til å få til en bloggkrig. Hisse opp en stemning.
Ja, da pleier jeg å legge inn et spamfilter på vedkommende.  Da slipper jeg å se de kommentarene som irriterer meg og flere av leserne mine. De blir automatisk slettet av blogg.no sitt system. Og den som skriver kommentaren får en melding i retur om at «kommentaren er utenfor tema».  Den samme kommentaren får vedkommende hvis jeg selv går inn og trykker Spam på de kommentarene jeg ser på som akkurat det.

Jeg vet noen kommer til å kommentere at slik er det ikke. Jeg er ikke synsk, jeg føler det bare på gikta.
Før du poster den kommentaren, eller når du får som begrunnelsen «kommentaren er utenfor tema», på hvorfor ikke kommentaren din ikke dukker opp i kommentarfeltet, la innholdet i denne bloggen få en ekstra runde i hjernevinningene.  Kanskje du da ser en sammenheng?

Irritasjoner…….

Jeg starter med Kokkejævel i dag. Han hadde i mine øyne det kjedeligste innlegget av de 6 bloggerne over meg på bloggtoppen. Han er på hotell og spiser hotellfrokost. Tørt knekkebrød uten smør.
Jeg hadde lunsj på Klækken hotell i går.  Jeg skal love dere at det ikke var knekkebrød jeg koste meg med. Men karrigryte, røkt ørret, delikatesseegg, spekemat, gresk salat… Å, det ar så mye utrolig godt. Alltid god lunsj på Klækken.

Doc og Dask har og væt ute på vift.  Fest på lokale og 50-års lag.  Kleskoden var Black & White.
Vi skal på familiefest i dag.  Utkledningsfest i storfamilien. Jeg har ennå ikke bestemt meg helt for hva jeg skal kl meg ut som. Skal jeg være Heks eller høne…..?
Svaret får du nok etter hvert her på bloggen.

Når vi snakker om å pynte seg til fest.  Se på dette lekre armbåndet!!!!  Det har snille Vibbedille laget til meg. Er det ikke bare helt nydelig??

Jeg fikk ideen til det da jeg skrev innlegget  Alkoholikere og tiggere…….Tok kontakt med Vibbedille med en relativt detaljert beskrivelse på hvordan jeg tenkte meg det og lurte på om hun kunne lage et slikt armbånd til meg.

Vibbedille var ikke vond og be.
I går, under 24 timer etter at jeg hadde prøvd å beskrive hvordan drømmearmbåndet så ut sendte hun meg bilde av de ferdige resultatet. Det var akkurat slik jeg hadde tenkt meg det!  Regner med at når jeg kommer hjem neste helg ligger armbåndet her og venter på meg.  Gleder meg vilt til å se det i RL:  Dette kommer jeg til å bruke masse!

Har du et ønske om et helt spesielt armbånd? Ta kontakt med Vibbedille Hun oppfyller drømmer der inne på hobbyrommet sitt.

Christine Emilie stakkar har ikke noe stort hobbyrom å boltre seg på slik Vibbedille har.  Hun må nøye seg med kottet under trappa, og da har hun begrenset med plass til virkelig å boltre seg, selv om kreativiteten til Christine Emilie er minst like stor som Vibbedille sin.

Denne helgen har mannen, selveste Kokkejævel, vært borte. Han satt jo på et hotell i Kirkenes og spiste tørre knekkebrød, husker du.  Og når katten er borte danser musa på bordet.  Christine Emilie benytter anledningen til å gjøre hele boligen om til et gedigent hobbyrom. Reneste magien.

Skjer det noe magisk hjemme hos deg når din samboer reiser vekk? I så tilfelle hva ? spør Christine Emilie.

Her i Drømmehuset skjer det ofte magiske ting .
Men her er det jeg som er katten.
Når jeg kom hjem etter tre uker med sykehusopphold og rehabilitering da jeg ødela kneet i 2013 for eksempel, var hele stua gjort om til et malingsverksted for kjellervinduer…..
Nå er jeg på rehabilitering igjen, og det skjer “magi” mellom hver gang jeg er hjemme i helgene.  Hybelkaniner spretter frem fra de merkeligste steder og midlertidige plasseringer for alt fra plantebord til terrasseputer ser ut til å ha blitt permanente….

Ida Wulff har et innlegg hvor hun deler alle sine irritasjonsmoment den siste tiden.

Det første er når hun snakker seg selv ned, og samboeren er enig:
Når hun sier  Åh, jeg ser det selv, jeg er helt elendig når det kommer til å blablabla.  og samboeren som er en ærlig sjel sier seg enig i stedet for å si det hun ønsker han skal si nemlig Neii, nå må du ikke være så streng mot deg selv

Vel, jeg har selvinnsikt nok til å se hva jeg ikke er god ti. Og når jeg står og ser mismodig på en litt brent riskjele, røykvarsleren uler fordi jeg smelter eller brenner sjokolade i mikrobølgeovnen eller sitter på ei sti og ser mismodig på en brukket ankel er det ingen her i huset som sier at jeg er flink til verken matlaging eller turgåing. Her lages det vitse om det i stedet. Og det er helt greit.

Det neste hun irriterer seg over er Kronprinsparet.
Ja, du leste riktig.
Hun synes de kongelige skulle holde seg borte fra Kongsberg etter tragedien der.  Mener at folka der må ha nok med sin egen sorg, og at det er provoserende at Kronprinsparet kommer for å vise medfølelse.

Jeg ser overhode ikke at det kan være noe å irriter seg over!
Registrerer også at mens hun venter medfølelse og trøst av samboeren når hun er elendig til ett eller annet, finner hun kronprinsparets medfølelse med folk i sjokk og dyp sorg er provoserende…..

Men Ida Wulff slutter ikke rekken over irritasjoner der.
Hun irriterer seg over at skulderen hennes knekker så høyt at babyen våkner igjen når hun reiser seg etter en ammeøkt hvor babyen endelig har sovnet.
Det kan jeg faktisk forstå at kan være irriterende.
Men er har jeg løsning.
Ikke beveg deg. Krøll deg sammen med babyen og sov til den våkner igjen.
Husarbeidet kan du ta igjen når babyen ikke er baby lenger.

Så er det de ansatte på postkontoret som får gjennomgå. De kommer med de samme teite vitsene hver gang.
OK, litt unødvendig, men er det egentlig noe å lage noe nummer av?

Litt underholdende finne jeg det og at en blogger som i stor grad lever av markedsføring og rabattkoder irriterer seg over markedsføring og rabattkoder fra firmaer hun handler av…..

Så er det den nye sangen til Adele som gir henne gnagsår i øra. Så la vær å hør på den da vel: Hva er problemet?

Eller at hvis lokalavisa skiver om henne eller en annen F-kjendis så finnes det folk som kommenterer at de faktisk ikke vet hvem denne F-kjendisen er, eller ikke finner det interessant at vedkommende har blitt mamma.

Sorry Ida Wulff, men jeg finer alle irritasjonsmomentene din som ubetydelige  småting som jeg knapt hadde klart å ofre en tanke.

Mamma på hjul, Vivian har også noe som irriterer henne.
Hun irriterer seg over å sitte fastlåst i en stol mens det kribler i hele kroppen etter å bli ferdig med å innrede stua etter oppussingen.
Irritert over at hun ikke kan rette på den millimeteren hun ser er feil men som ingen andre skjønner.
Irritert over at hun må mase på andre  for å kunne sette sitt eget personlige preg på sitt eget hjem.
Irritert over at kreftene tar slutt før hun får forklart hva hun mener.
Irritert over at hun ikke kan gjøre noen ting selv.
Irritert over  sitte naken og sårbar på toalettet og rope på hjelp.

Å lese de to innleggene etter hverandre setter ting i perspektiv.

 

Heks eller høne…..

I morgen  skal jeg på utkledningsfest sammen med storfamilien.  Det store spørsmålet er hva jeg skal kle meg ut som. For tiden står det mellom to alternativer.  Skal jeg kle meg ut som heks eller høne?

I går fortalte jeg Yngste Sønn at jeg ville kle meg ut som en liten fe.  Det går ikke, Mamma sa Yngste Sønn. Du er ikke liten. Du må i såfall kle deg ut som en stor fe – eller kanskje heller storfe.

Vel jeg droppa ideen om fe uavhengig av størrelse.  Nå er det høne eller heks som er alternativet.  Følger du med i morgen får du kanskje vite hva jeg går for.