I går gikk et menneske rundt i Kongsberg og skjøt og drepte fem og skadet to medmennesker. Snek seg rundt blant de idylliske bygningene i den delen av Kongsberg jeg liker best og skjøt på mennesker med pil og bue.
Det føles så meningsløst å sitte her, lese gjennom innleggene til toppbloggerne og skrive om medisterkaker og lekebiler.
Etterpå, når det lysner av dag, møtes mine tillitsvalgtkollegaer i et møterom i Drammen. Der skal de sikkert snakke om hendelsen på Kongsberg i går, få greie på hvordan sykehusene på Kongsberg og i Drammen ble berørt i går kveld. Få greie på om noen av våre medlemmer er berørt, direkte eller indirekte. Mens jeg, jeg skal tusle over plassen her ute og snekre fuglehus.
Jeg kjenner så mange på Kongsberg. Kollegaer, både fra jobb, politikk og blogg. Bekjente fra jeg bodde i byen, tidligere kollegaer …..
Jeg har lyst til å kaste meg i bilen, reise til Drammen. Få informasjon , bidra, sjekke rundt. Finne ut om alle har det bra eller om det er noen som på en eller annen måte kunne trenge bistand fra meg. Det føles så meningsløst og stå å snekre fuglehus langt inne i granskauen i stedet for å være en del av det som skjer.
Jeg tipper jeg ikke ville møtt den helt store forståelsen om jeg stakk fra stedet her. For ingen av mine aller nærmeste er blant de skadde eller drepte. Om noen i min nærhet, eller fjernere bekjente er direkte eller indirekte berørt er det mange andre som kan gi dem den omsorgen de trenger.
Så jeg lar bilnøkkelen ligge. Fortsetter min egoistiske tilværelse. Bruker tiden min på meg selv. Jeg kommer til å slite med å finne motivasjon for småsløyd og kondistrening i dag. Det er ikke der jeg kommer til å ha fokus. Jeg føler meg så plassert på sidelinja. Langt vekk fra der jeg ønsker å være i dag.
Etter ei økt med Stor ball…..var det tid for skogstur. Vi skulle bare gå en liten tur opp til “bålplassen” ble vi lovet. Terrenget skulle være omtrent som på mandag, men kortere avstand. Jeg var litt betenkt på hvordan det skulle gå med ankelen, og takket ja takk til å låne staver. Terreng-gåing som på mandag uten staver kommer ikke på tale!
Turen opp til båtplasser gikk greit. Jeg ble andpusten men ikke utslitt. Men fy hvor vått det var i skogen her. Deler av stien var som å gå i en bekk. En bekk med leirebunn. Altså ikke det perfekte terreng for meg. Tungt å gå, lett for å skli og det medfører jo at jeg går ekstra anspent. Jeg vil ikke risikere flere brudd nå. Det er helt greit at fysioterapeutene her tenker at et fall er ikke så farlig. Hun må lære seg at å falle ikke nødvendigvis betyr nye brudd. Jeg er enig med dem i det. Sånn i teorien. Men jeg har nå fem forskjellige ganger brukket noe ved fall i fra egen høyde. Jeg sier ikke at jeg kommer til å brekke noe, men at det er en viss mulighet – og jeg ønsker å unngå det.
Vel oppe på bålplasen ble det servert både kaffe og grilla pølser. Historier ble fortalt, og det var en koselig stund rundt bålet. Latteren rundet mellom granleggene, og både elg og ulv holdt seg klokelig borte.
Det var koselig å sitte rundt bålet. Ikke gruet jeg for nedturen heller. Jeg visste hvor kort det var og at det gikk nedover. Noe som har en positiv innvirkning på pusten.
Jeg klarte selvsagt å tråkke såpass opp i et blauthull at skoen ble sittende fast. Det er jo ikke første gangen. Ikke har jeg jo balanse til å stå på et bein hellet, så den skolesekken foten ble selvsagt, litt ufrivillig, plassert i en annen vanndam. Skogstur og fotbad samtidig. Snakk om kjerring som multitasker!
Ja, ja. Skoene er plassert i tørkeskapet og sokkene hengt opp til litt tørk før de går til vask. Varme kosesokker er tatt på. Det ble I grunn en fin tur. En fin dag- og i dag hadde vi ettermiddagen fri.
Jeg vet bedre måter å starte dagen på enn å møte i en gymsal klokka 8 om morgenen. Jeg som hadde problemer med å grynte “God morgen” når jeg ankom vaktrommet ved de tider, forventer man nå at skal være frisk og rask og klar for å starte dagen med å trene med en stor ball. Pilates tror jeg det kalles. Vel, jeg følte det var langt fra en god morgen.
Har du sittet på en sånn stor ball og forsøkt å finne balansen? En balanse både lege, fysioterapeut og ikke minst jeg selv fant ut at var ikke tilstedeværende sist uke. Vel, den hadde ikke dukket opp igjen i løpet av uka.
Å sitte rolig på ballen var forresten ikke det vanskeligste. Mer krevende ble det etterhvert. Opp med det ene beinet, op ned det andre, opp med begge beina….
Har du prøvd å sitte på en ball og samtidig løfte begge beina fra underlaget? Har du da sittet anspent og engstelig ved tanken på at hvis du nå mister siste rest av den balansen du ikke har, ja da ender du på ryggkulen på gulvet – og da er jeg like hjelpeløs som ei skilpadde som havner på rygg.
Flere øvelser fikk jeg tilpasset. Jet vil helst ikke havne på gulvet. Da kommer jeg vanskrlig opp igjen. Fysioterapeuten sa hun kunne hjelpe meg. Jeg mønstret den tynne, spinkle jentungen et par sekunder før jeg sakte ristet på hodet. Sist jeg havnet på bakken måtte jeg ha hjelp av både to ambulansekarer og to brannmenn for å løfte båra inn i ambulansen ( riktignok på ei sleip skogssti) og en liten strekning, men jeg tror du forstår hva jeg mener.
Vel. Klokka ble 9, og dagens første økt ble svsluttet med litt stølere magemuskler enn den startet.
Jeg som trodde at når kjerringa nå ble treningsblogger ville antall sidevisninger stige til nye høyder. Men slik gikk det ikke. Mitt mest leste innlegg i går var et eldgammelt innlegg om en blogger som forlengst er historie.Jeg er på ny nede på en 12. plass.
En mulig forklaring på det kan jo være at trenigsinnleggene mine blir illustrert med Gamle bilder fra arkivet. Når jeg fortalte Storesøster på telefon i går at jeg skulle ha “stor ball” trening i dag ønsket hun seg bilder på snap i familiegruppa. Jeg kan forstå det, og jeg kan godt by på meg selv til underholdning for hele familien. Men du blir ikke noe populær her på treningsleiren hvis du går rundt å knipser bilder under aktivitetene. Jeg har ikke sett noen som har gjort det. Jeg blir ikke den første.
Mens jeg altså rykker nedover når jeg skriver om trening, så rykker Martine Halvs opp på en 11. plass med sine ti tanker på en tirsdag. Ti tanker som stort sett handler om treningstøy.
Hm, jeg burde vel klare å få til et bilde av meg i den nye treningstightsen min, om det ikke blir noe bilde av den store ballen….
Spis og Spar og Mat fra bunnen har hver sin ukesmeny med hver sin fiskemiddag. Vi skal og ha fisk I dag. Husker ikke hva.
Doc og Dask forteller om sin første bil, et skikkelig røverkjøp. Ei gammel boble. Mange tusen for en bil NAF kalte dødsfelle.
Min første bil var og ei boble. Men jeg tror den var i bra stand. Pappa kjøpte den til meg, og han var bilmekaniker.
Desverre hadde jeg den ikke alt for lenge. Rakk å kollidere med en skurtresker og få retta opp skadene før den havna på taket på er jorde i Hurdal og endte sitt liv hos høggern.
Jeg gikk bare I boden en tur sutrer over at han bare har en kanal han får inn i den ene lastebilen sin. Jeg skjønner ikke hva han klager over. Er usikker på om det i det hele tatt var radio i den bobla. Når jeg var ung hadde vi kun en TV kanal, muligens to riksdekkende radiokanaler og lokalradioer sendte radiobingo.
Og mens vi et inne på bil; Stine Skoli leker fremdeles med lekebiler.
Historien til Monica Vederhus er vond å lese. Et barn som fikk barn, og mange som sviktet. Samtidig slår det meg; For ei dame Monica er! For ei tøff dame som har gått gjennom så mye, men likevel klart å stable seg på beina igjen! Forxei dame som frivillig setter seg og leser om alt som gikk feil. Jeg håper du ser, Monica, at det var flere enn deg som sviktet. Og at deres svik var større for de burde hatt forutsetninger til å handle annerledes.
Det er ikke bare jeg som føler at dagene bare forsvinner. Eller dagene mine er hektiske nok med mye trening. Men jeg får liksom ikke gjort noe mer enn å trene, hvile og spise. Rene toppidrettsutøverlivet. Det er visst vitsen.
Men nå snakker jeg meg bort igjen. Jeg skulle jo skrive om Vibbedille. Jun syntes dagen i går bare løp av sted, og selv om hun gjerne ville blogge var hin for trøtt og sliten. Der kjenner jeg meg igjen.
Mamma på hjul har falt helt i kjelleren etter kommunens inhumane behandling.
Jeg får kritikk når jeg langer ut mot kommunen i denne saken. Det er visst posten som er den store, stygge skurken får jeg høre. Kommunale saksbehandlere må ikke lastes for slett saksbehandling.
Kanskje har kritikeren rett. Den enkelte saksbehandler er jo bare del av et system. Den har dine ordre og dine retningslinjer å gå etter. Mulig det er systemet som er skurken, for jeg mener det blir feil å skylde på posten. Samme hvordan vi fordeler eller pulveriserer ansvaret, offeret er Vivian, Mamma på hjul. Hun befinner seg i kjelleren på grunn av en behandling ingen ønsker å påta seg ansvaret for. Omsorg… Det heter omsorgstjenester det Vivisn er avhengig av Omsorgstjenester uten omsorg….
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han har gått ned 3.6 kilo på en uke. Jeg lurer på hvor mye jeg har gått ned. Det har forsvunnet et per, tre kilo bare i svette! Ikke minst i sted da jeg var på trening med stor ball.
Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Vi skal straks av sted på en liten, koselig skogstur. Vel sist skogstur var jeg segneferdig og brukte nesten et døgn på å få ankelen I orden. Vi får se hvor mye “kosetur” dette blir….
I natt var det frostnatt her oppe på treningsleiren. Bakken lå hvitrimet og bilene var fulle av is. Det siste gjorde ingenting. Jeg skulle jobikke kjøre noe sted. Kalde netter betyr ofte klarvær, og du for en flott dag det har vært. Selv om det har vært en kjølig sno. Helt klart et temperaturskille.
Dagen startet med arbeidstrening, og jeg kom da et stykke videre på fuglehus mitt. Fikk panelert to av fire vegger utvendig. Vi har lov å drive på på verkstedet på kvelden og mange av de jeg deler leilighet med er flinke bort på der på kveldene. Jeg får se om jeg og tar ei økt der enten i kveld eller i morgen kveld. Hadde vært greit å blitt ferdig med panelen før neste time. Vi får se. Jeg lar ikke et fuglehus stresse meg.
Etter arbeidstreninga var det ryggskole. Snakket om smerter og om hele mennesket. En god time som ga meg mange refleksjoner. Visjonen her er arbeid som helse. Og målet er at folk skal stå i jobb til tross for helseplager. Kanskje ikke den jobben du har hatt, kanskje ikke den stillingsbrøken, men i jobb av ett eller annet slag. Jeg liker innstillingen deres. Jeg liker og at de har fokus på kognitiv terapi og at det tverrfaglige teamet ser hele mennesket.
Etter ryggskolen var det bare opp å hente badetøy og så var det kondis trening i bassenget. Bassengtrening er godt. Det varme vannet gjør godt, og bevegelsene ikke så belastende i vann. Jeg blir sliten men det er ok. Jeg har vondt i ryggen. Men det er ok. Alle har mer vondt de første ukene. Ankelen er like fin som før, og har kommet seg etter gårsdagens utskeielser.
Vi var ferdige med bassengtrening klokka 13.30, og da har jeg resten av dagen fri. Så da har jeg god tid til å hente meg inn igjen i kveld. Kanskje orker jeg ei økt på verkstedet Kanskje rusler jeg meg en tur og fotograferer litt. Men først en liten middagshvil.
Jeg beveger meg da i det minste oppover bloggtopplista etter nedturen i går. Er på 11. plass i dag. Hjalp på å komme tilbake til treningsleiren.
Jeg gikk bare i boden en tur, utrolig langt navn på en blogg, har sneket seg forbi meg. Og det meg et innlegg om fotball av alle ting. Han skriver at landslaget ikke har spilt så bra siden Drillo. Jeg skal ikke si i mot han på det. Jeg tror ikke jeg har fulgt med på en eneste landskamp siden Drillo var trener… For det var vel Drillo som var trener i998 da jeg sto bøyd over en radio på kjøkkenet og fulgte VM kampen mot Brasil? Selv Gamle Gubben Grå fulgte delvis med da.
Jeg har mer peiling på mat enn fotball. Mat fra bunnen foreslår gryterett i dag. Spis og Spar foreslår Mac andre cheese. Jeg har ikke sjekka menyen og funnet ut hva vi skal ha til middag her på treningsleiren. Sikkert kjøtt siden det var fisk i går. Er ikke så nøye, alt jeg har fått servert så langt har vært veldig godt.
Stine Skoli reklamerer fortsatt for lekebiler. Ida Wulff for mor og barn produkter. Lite nytt som vanlig der altså. Jeg er ikke så opptatt verken av mor/barn produkter eller lekebiler men jeg må snart skaffe meg noen samarbeidspartnere. Det er jo slikt det blir penger av..
Når jeg klikker meg inn hos Vibbedille kommer jeg på at jeg ikke tok frem strikketøyet i går heller. Lå bare som en amøbe med beinet høgt i hele går ettermiddag. Ikke strikket jeg og ikke leste jeg i boka jeg har tatt med meg.
Skjerf i rillestrikk. Noe av det enkleste man kan strikke. Og ja, fargevalget har alt å si. Du kan få et lekkert ensfarget ett, et I flotte avstemte farger eller ett i alle regnbuens farger sånn som Puppi Langstrømpe har. Det inne hos Vibbedille var fint i høstens motefarger.
Doc og Dask spiser kald lapskaus så det iser i tenna og fortsetter musejakta. Toppbloggernes liv er ikke like glamorøst som før.
Monica Vederhus gjør som meg, og søker jobber. Eller jeg har ikke søkt noen mens jeg er her på treningsleiren. Men jeg har noen søknader inne som jeg ikke har fått svar på ennå. Spennende prosess for både Monica og meg. Håper vi får napp snart begge to.
Da har vi kommet til Mamma på hjul. Og det jeg skal skrive nå kommer til å ta fra meg muligheten til å få jobb i Bergen kommune noensinne. Ikke det at jeg har noe ønske om det.
Den behandlingen Mamma på hjul, Vivian, og hennes familie får fra kommunen er direkte hårreisende. Ja, jeg vil gå så langt å si at det grenser til psykisk tortur!
Det å hevde at pleie- og omsorgstjenesten i en kommune driver med noe som grenser til psykisk terror mot en dødssyk innbygger er en sterk påstand. Det triste er at jeg mener jeg har belegg for min uttalelse. Det vil jeg forsøke å utdype nærmere.
Jeg kan forstå at de mener at Vivian vil få et bedre tilbud med hjemmesykepleie+ enn med den BPA ordningen hun har i dag. Om det er riktig, vet jeg ikke. Men jeg kan forstå at de mener det.
Hadde jeg da vært den som hadde hatt ansvaret for denne tjenesten hadde jeg tatt kontakt med Vivian, gått i dialog. Prøvd å finne ut og forstå hvorfor hun er så mot ordningen, og forsøkt å finne måter hvor tilbudet I størst mulig grad kan bli i samsvar med Vivians ønsker. Hva er viktig for deg? som det så fint heter.
I stedet sender de ut en mail fredag ettermiddag, og fordi det begynner å bli et mønster tror jeg ikke tidspunktet er en uheldig tilfeldighet. En mail som forteller at saken hennes er nedprioritert.
En dødssyk kvinnes behov for praktisk hjelp til å leve er nedprioritert. Kanskje kunne de rekke å se på den i Desember. De kunne vel ikke sagt det tydeligere, Vi nedprioriterer deg en stund, kanskje problemet løser seg av seg selv. I desember er det jo ikke sikkert du lever lenger. God helg.
Hva slags omsorg er det?
Ikke nok med det. På søndag kveld får Vivian ny mail. Desember kom fort I Bergen I år. Da hadde de altså I løpet av helgen arbeidet overtid. Brukt av en slunken kommunekasse på å arbeide overtid i helgen for å arbeide med saker de selv nedprioriterte på fredag ettermiddag. Er det flere enn meg som synes noe skurrer her?
Nei det jeg tror skjedde (håper jeg tar feil) er at en saksbehandle skrev den første mailen, stilte den (og muligens flere likelydende mail til andre brukere) på å bli sendt i det øyeblikk hun tok helgefri slik at hun ikke kunne besvare de sinte telefonene som kunne komme. Samtidig skrev hun avslaget på klagen til Vivian og timet det til å gå ut to døgn senere. Da unngår hun sinte telefoner for den første mailen på mandag, det virker som hin har arbeidet i helgen (dog med saker hun selv har nedprioritert) og (kanskje det viktigste) Hun får ødelagt helga for en pleietrengende kvinne. Rene Kinderegget!
For beslutningen var tatt på fredag, muligens tidligere. Det beviser det faktum at leverandøren av BPA ordningen har fått beskjed om at Vivian ikke lenger skal motta tilbud fra deres firma. For samtlige av assistentene til Vivian mottar oppsigelsen på mandag. BPA leverandører svinger seg nok raskt rundt, men å sende oppsigelser før de vet at tilbudet opphører det tviler jeg på at de gjør. Jeg tviler og på at saksbehandlerne i kommunen arbeider overtid i helgene for å gi tilbakemelding til en BPA leverandør.
Jeg blir så sint, så forbanna og frustrert på Mamma på hjul, på Vivian sine vegne. Nei jeg må hoppe videre før jeg revner fulstendig.
Da har vi bare Kokkejævel igjen. Han er liksom I den samme prosessen som meg. Skal bli slankere og sunnere. Vel. Hvis jeg skulle velge bare en av oss å følge i den prosessen så er det meg. Jeg er jo tross alt på treningsleir og får profesjonell hjelp. Det er jo grunnen til at dette blogginnlegget kommet først langt på dag. Rakk ikke skrive innlegget ferdig før frokost, og etter det har det gått i ett.
Etter litt Stress… på morgenen rakk jeg aarbeidstrening i god tid. Den arbeidstreninga består i å snekre fuglebrett. Et riktig forseggjort et. Lenge siden jeg hadde sløydtime sist, men sånn aktivitet kan jeg like selv om jeg blir sliten i ryggen av å stå å sage og file. Jeg kom godt i gang før jeg måtte gå for å ta den berømte “sykkeltesten”
Sykkeltesten gikk og greit. Jeg klarte å sykle I 13 av 15 minutter. Litt surt å måtte gi seg, men ankelen ble såpass vond at jeg ikke orket mer. Den er jeg redd for å overbelaste.
Selv om testen gikk greit, var jeg mer sliten enn jeg ønsket å gi uttrykk for. Jeg vaklet svett og varm ut. En halv times pause før jeg skulle på ryggskole.
Ryggskole er teori. Og på teori har jeg alltid vært god. Jeg vet at teoretisk sett blir man sprekere av å trene. At en trent kropp tåler mer. Og at det er bra for helsa å være I fysisk aktivitet og spise sunt. Det er ikke på grunn av manglende teoretisk kunnskap at jeg stapper innpå med baconpølser og tar heisen når jeg har mulighet til det.
Etter lunsj var det tid for kondisjonstrening, og det var da Røde Brit dukket opp for alvor.
Vi skulle ut å gå tur. Vi fikk velge mellom lang eller kort løype. Jeg var den eneste som valgte kort. Så da labbet vi i vei en av fysioterapeutene og meg.
Eller, selv om hun fysioterapeuten sikkert synes at vi rusla i relativt rolig tempo så gikk jeg langt raskere enn når jeg labber av gårde med Charlie Chihuahua. Ikke stoppet fysioterapeuten like ofte for å snuse og markere som Charlie Chihuahua heller. Og jeg droppet å stoppe hvert femte minutt for å ta bilde slik jeg ofte gjør når jeg går på tur.
Vi startet fint på asfalt, så ble det grus og så sti. Sti med til dels mye vann, søle og leire. Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har ramlet og ødelagt kneet I 2013 og ankelen I år ved å ramle på grunn av at jeg har sklidd i leire når jeg er ute på tur. Jeg er og benskjør. 5 ganger har jeg brukket noe ved fall fra egen høyde. Ingen klarer å overbevise meg om at det ikke kan skje igjen. Selv om jeg hadde staver og gode sko for å gå i terrenget gikk jeg sikkert litt anspent i de verste leire stedene.
Jeg hadde bare to stopp for å drikke vann i løpet av en times tur. Jeg sier ikke at jeg holdt høyt tempo, og jeg hadde kontrollen på hvor fort vi gikk. Men man vil jo gå så fort man synes man klarer, og helst litt til. Farten ble heller ikke lavere av at de som hadde gått lang runde nådde oss igjen og forsvant forbi. Vi snakker ikke om en hel haug topptrente mennesker her, men folk med mye vondter og skader akkurat som meg.
Jeg fullførte selvsagt. Man gjør jo det. Man setter seg ikke gråtende ned i søla og venter på Norsk Folkehjelp. Men du hvor sliten jeg var! Jeg falt om på senga da jeg kom inn på rommet, og der når ingen kunne se meg kom tårene. Jeg var så sliten som jeg ikke har vært på lenge. Og ankelen dukka som besatt. Da jeg gikk inn på badet mitt ti minutter senere var det ansiktet til en knallrød Brit som møtte meg i speilet. Ikke vanskelig å se at det var Røde Brit.
Har slappet av etter middag. Har fått tilbake normal ansiktsfarge, men ankelen er fremdeles hoven og vond. Men i morgen foregår kondisøkta i bassenget. Det er forhåpentligvis ikke så belastende for ankelen.
Etter dusj var der tid for frokost. Jeg labba ut i fellesstua for å finne maten min. Så at det var et fantastisk tåkelandskap utenfor de store vinduene, og snudde for å gå inn på rommet mitt for å hente mobilen. Dette ville jeg ha bilde av!
Men… Nå hadde det skjedd det jeg hadde bestemt meg for at ikke skulle skje. Jeg var ute I fellesrommet og nøkkelkortet var inne på rommet. Litt uvant for meg å ha med nøkkel for å tusle ut i sykkelsetet for å spise frokost.
Og der ble jeg klar over problem to. Sokkelesten. Jeg hadde labba inn i går uten å ta av meg skoa i entreen. Og skoa som jeg burde ha på for å gå til resepsjonen var inne på rommet bak den låste døra sammen med nøkkelkort og mobil. Hele 3 par sko, faktisk.
Heldigvis sto det en hustelefon så jeg fikk ringt resepsjon etter hjelp. Utelåst for andre dag på rad! Jeg får pulsøkning av slikt.
Her sitter jeg forvist til et sted langt ute i granskauen og kan bare følge med på at livet mitt faller fra hverandre bit for bit.
Jeg har snart ingen jobb, bare et ansettelsesforhold å komme tilbake til. Tiden som tillitsvalgt går mot sin slutt. Jeg får ikke vært politiker her inne i granskauen……. og når jeg klikker meg inn på bloggtoppen er jeg helt nede på en 12. plass!
En 12. plass og slått av Småbarnsforeldre som ikke har blogga siden 18. mai! Hallo, det er straks 5 måneder siden! Den rabattkoden hos Ellos har gått ut for lengst
Slått av Andrea Sveinsdottir som deler et innlegg med den siste tiden sett gjennom mobilen, og klarer å få med seg nok produktplassering til å tjene gryn. Jeg skulle så gjerne gitt dere den siste tiden gjennom min mobil, men jeg tror ikke de andre her på bruket ville like det om jeg løp rundt på aktivitetene og knipsa vilt rundt meg. Ikke har jeg noe produktreklame jeg må få inn på bloggen heller. Jeg må fikse meg noen sponsorer snart!
Jeg glemte å veie meg! Det kommer jeg på når jeg leser blogginnlegget til Bunnytrash. Jada, han er over meg han og. Han går ned helt etter planen. Mannen har full kontroll. Jeg vil bli overrasket om ikke jeg og går ned etter dette opplegget her. Jeg skal ha kondistrening tre ganger denne uka, og nok av andre aktiviteter. Svetten kommer til å sile, og forhåpentligvis og skylle med seg litt fett.
Stine Skoli har sluttet å spraymale hvitevarer og begynt å reklamere for lekebiler. Lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å måtte klikke meg inn på det innlegget. Ja, for hun ligger selvsagt over meg på bloggtopplista hun og.
Ikke akkurat revolusjonerende nytenkning hos Vibbedille heller. Strikking og perler. Likevel har hun 1.626 flere sidevisninger enn meg. Jeg må nok vise frem bilder av strikketøyet jeg og.
Doc og Dask skryter på seg litt støvsuging og å ha hengt opp ei klesvask, og vips er de oppe på en 6. plass. Gamle Gubben Grå drev i vaskekjelleren da jeg dro I går kveld. Glemte jeg å si det? Hadde jeg fått 1.700 flere klikk hvis jeg hadde husket såpass?
Ida Wulff har nesten 2.000 flere klikk enn meg! Og det på et gammelt innlegg om kremer for såre pupper og vonde gommer! Det er så jeg nesten klikker i vinkel.
Mat fra bunnen har ny ukesmeny. Går for hummersuppe på en mandag. Hummersuppe! Ja fint skal det være! Har ikke falt deg inn at kanskje ikke halve Norge satt og spiste hummer på lørdagskvelden. De spiste plankebiff. Slik du sa de skulle gjøre! Og jeg, jeg fikk ikke noe middag i går. Jeg måtte nøye meg med ei baconpølse fra Cirkle K på Bergermoen!
Monica Vederhus prøver å ta et oppgjør mot mobbing og at folk skal oppføre seg, også bak tastaturet. Det er jeg enig i. Samtidig er hun klar på at man fort må regne med litt reaksjoner når man stikker hodet sitt frem. Blogging er liksom ikke en frøken-sport for sarte sjeler. Man skal ikke være slem i kommentarfeltet, men man må tåle at det ikke bare er hjerter og stående applaus.
Mamma på hjul får 5.000 flere klikk enn meg på å skildre sin søndag. Forstå det den som kan!
Da er det bare Kokkejævel igjen. Han har ikke kommet med noe nytt men troner likevel milevis over alle andre. Sukk….
Snart starter dagen her oppe på treningsleiren. Første punkt på programmet er “Arbeidstrening”. Jeg har arbeidet siden jeg var en neve stor på gårdene hjemme. Lønnet arbeid har jeg hatt ved siden av skolen fra jeg var 16. Jeg har jobbet hardt og mye. Stillingen som radiograf klarte jeg å fylle i rundt 30 år. Nå skal jeg altså trene på å arbeide….
Jeg har Arbeidstrening oppe på treningsleiren i de dype skoger klokka 8 i morgen tidlig. Det er over 2 og en halv timers kjøring dit. Jeg regner tre. Da kan jeg ta en stopp etter veien. Selv om jeg er våken om morgenen frister det ikke å dra hjemmefra klokka 5 i morgen i høstmørket og med våte veier. Bedre å dra I kveld,og helst så jeg kommer frem før det blir for mørkt. Jeg tenkte å dra 16. Den ble 16.30.
Dagen har gått fort, og til tross for at jeg sto opp 5.30 synes jeg ikke jeg har fått gjort stort.
Lang morgen med blogg og blogglesing. Frokost med varme rundstykker. Avislesing av gårsdagens papiraviser. Alt slikt som hører til på søndager i Drømmehuset.
Så tok jeg en rusletur med Charlie Chihuahua. Kjørte ned til byen og labba rundt der.
Møtte Gamle Gubben Grå I bil på vei hjem. Hvor skal han mo tro? To minutter senere lurte jeg enda mer på det. For jeg hadde ikke med meg nøkkel til Drømmehuset, og inngangsdøra var låst. Jeg har alltid hatt alle nøklene mine på ett knippe. Bil, hus og jobb. Men for tiden disponerer Yngste Sønn og jeg samme bil når han ikke kjører arbeidsbil. Så da er det litt upraktisk å ta bil nøklene av og på knippe. Da er det ikke alltid jeg husker å raske med meg to nøkkel knipper når jeg rusler ut døra.
Jeg forsøkte å ringe Gamle Gubben Grå. Ikke noe svar. Ikke overraskende. Han har ikke handsfree i den 30 år gamle bilen sin, og tar ikke telefonen når han kjører, fornuftig nok.
Når sant skal sies er det ikke alltid han tar telefonen når jeg ringer selv om han ikke kjører. Spørs om jeg blir prioritert som viktigere enn det han holder på med.
Jeg prøvde å ringe på. Mest sannsynlig var Yngste Sønn hjemme. Men vanligvis skal det relativt mye til for å vekke han. I tillegg pleier han gutten som selger VG å komme ved disse tider på søndagene, og Yngste Sønn ville nok ikke giddet å åpne døra for å si at han ikke skulle ha avis. Jeg kunne lagt meg på dørklokka mens jeg næringer Yngste Sønn på telefon. Det hadde mest sannsynlig gitt resultater etter hvert. Men for å være ærlig,er det noen jeg synes fortjener å få sove en fridag så er det Yngste Sønn. Han er ikke A menneske. Ikke B heller. Jeg tror vi snakker nærmere Å… Likevel er han oppe og ut på jobb før 7 hver dag. Han jobber lange dager og bruker ofte lørdagene ute hos Høvdingen for å hjelpe han. Han trenger en dag i uka til bare å sløve.
Jeg dro heller på leiting etter Gamle Gubben Grå. Han pleier å være på Cirkle K og fylle diesel på bilen når en app sier at det er billig. Jeg aner ikke om det er billig nå. Nei, der var han ikke.
Han skulle da ikke jobbe i dag? Jeg dro bortom parkeringa på jobben hans. Niks. Ingen gammel dieselbil.
Så dro jeg til Esso stasjon i andre enden av byen. Kanskje det var billig diesel der. Niks. Ikke noe gubbe-bil der heller.
Hm. Da måtte jeg vel dra hjem å vekke Yngste Sønn. Eller var det muligens lettere å vekke Datteren? Jeg er nesten sikker på at hun fremdeles har nøkkel til barndomshjemmet selv om det er rundt 10 år siden hun flyttet hjemmefra. Klokka var snart 12. Men hun jobber som bartender og har muligens ikke lagt seg før ved de tider jeg sto opp.
Men hvis hun hadde nøkkel, da hadde sikkert Eldste Sønn det og. Det er jo bare fem år siden han flyttet. Og Eldste Sønn er tidlig våken. Jeg ringte han, og han kunne selvsagt låne en Mamma i nød nøkkelen sin.
Yngste Sønn var våken og oppe da jeg kom hjem. Ble litt snurt da han hørte at jeg hadde ringt Eldste Sønn i stedet for han. Men forsto at det var miderlig godhet, og et ønske om at han skulle få sove til han våknet av seg selv.
Jeg rakk en hyggelig prat med Yngste Sønn, og litt rydding og småstelling i heimen,. Gubben kom hjem. Han hadde vært på loppemarked. Jeg ble etterhvert litt sånn rastløs. Får ikke ro. Jeg må jo dra snart samme hva. Så da var det bare å sette seg i bilen å komme seg av gårde.
Det var mye trafikk. Jeg hadde ei pause på turen. Måtte fylle bensin og kjøpe meg litt mat. Så ikke snurten av noe middagslaging i Drømmehuset, og kjenner jeg Gamle Gubben Grå rett ville den ikke bli klar på flere timer da jeg dro.
Klokka hadde såvidt passert 20 da jeg kom frem. Godt å parkere bilen og strekke litt på ryggen.
Uke 2 av rehabiliteringsoppholdet starter i morgen. Best å samle litt krefter i kveld. Timeplanen tyder på at det kan bli en slitsom uke.
