Roseslottet, dere vet kunstinnstalasjonen til Vebjørn Sand som til vanlig står oppe ved Holmenkollen, er for tiden på turné rundt i landet. Det å få denne kunsten rundt i landet er en del av Regjeringens markering av frigjøringsjubileet i 2025.

Utstillingen har med et utvalg originalmalerier og originale geometriske figurer fra Roseslottet. På alle stedene vil det og bli vist frem bilder med historier fra området de besøker. I dag var turneen kommet til Ringerike, og Gamle Gubben Grå og jeg måtte jo ta en tur.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For de som ikke kjenner utstillingen Roseslottet er en unik kunstutstilling. Den er en viktig påminnelse om vår egen historie, om krigens ødeleggelser og lidelser, og om motstandskamp og mot. Sentralt i Roseslottet er portrettserien «Historiens ansikter» med tidsvitner fra andre verdenskrig, som Vebjørn Sand de siste årene har reist rundt og møtt og malt.

Alle bildene gjør inntrykk. Hver på sin måte. Portrettene var nok de jeg delte lengst ved. Ikke minst for å lese historien til de som ble portrettert.

Dette portrettet av Traute Lafrenz, for eksempel. Hun var en tysk medisinstudent som var medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose under andre verdenskrig.  Jeg tror vi nordmenn har lett for å glemme at det var anti-nazistisk motstand også i Tyskland under krigen.

Den hvite rose (Die Weiße Rose) var en ikkevoldelig opposisjonell gruppe av kristne studenter i begynnelsen av tyveårene ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München som skrev og distribuerte seks regimekritiske løpesedler mot det nasjonalsosialistiske regimet. I 1943 ble kjernemedlemmene arrestert av Gestapo og dømt til døden av Folkedomstolen og henrettet.

Det var Traute Lafrenz som skaffet til veie mye av papiret som ble brukt til Den hvite roses løpesedler. Hun var og den eneste utenfor familien som møtte opp i begravelsen til Hans og Sophie Scholl, lederne av gruppen, etter at de hadde blitt henrettet 22. februar 1943.

Hun ble selv arrestert 15. mars 1943 og 19. april samme år dømt til et års fengsel. Gestapo innså ikke det fulle omfanget av hennes involvering i Den hvite roses aktiviteter. Hun ble løslatt 14. mars 1944, men allerede to uker senere arrestert på nytt og satt fengslet til krigsslutt.

Etter krigen flyttet hun til USA, hvor hun fullførte legestudiet. Hun døde i 2023, 103 år gammel.

Her er et annet portrett og historie som gjorde inntrykk. Portrettet av Mykhailo Sidelnik.

Mykhailo Sidelnik er fra Ukraina, som under andre verdenskrig var en del av Sovjetunionen. Da Tyskland gikk til angrep i juni 1941, ble han innkalt til tjeneste i Den røde armé, 18 år gammel.

I august 1942, da de tyske styrkene nærmet seg Stalingrad, var Mykhailo blant de sovjetiske soldatene som ble sendt for å stanse dem. Like etter at slaget ved Stalingrad var begynt, ble han omringet og tatt til fange av tyskerne. Deretter ble han sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland.

Et år etter at han ble tatt til fange, ble Mykhailo en av de 100.000 sovjetiske krigsfangene som ble sendt til Norge for å utføre slavearbeid for okkupasjonsregimet. Den 1. august 1943 kom han til Rana, og deretter ble han satt til å bygge Nordlandsbanen over Saltfjellet. Hitler ønsket en sammenhengende jernbane fra Oslo til Kirkenes, og i samarbeid med NSB skulle den bygges ved hjelp av krigsfanger og tvangsarbeidere.

Arbeidet ble utført for hånd, med hakker og spader, og var svært hardt. De bodde i bevoktede fangeleirer, under elendige forhold. Matrasjonene var små, og Mykhailo var alltid sulten. Til slutt veide han bare 30 kilo. Han ble for svak til å gå og å arbeide, og han havnet på sykebrakken. Flere av medfangene hans døde av sult, utmattelse og sykdom, men Mykhailo overlevde så vidt.

Etter at krigen var over, ville Mykhailo returnere til hjemstedet i Ukraina, men da han kom til Sovjetunionen, ble han arrestert. Da han hadde blitt omringet av tyskerne ved Stalingrad, hadde han 15 patroner i riflen. Etter Stalins ordre, skulle han bruke 14 på tyskerne, og den 15. på seg selv. Siden han ikke hadde tatt sitt eget liv, og heller latt seg ta til fange, ble han ansett som en folkefiende som skulle straffes. Etter harde avhør ble han sendt til Sibir, der han ble satt til å utføre straffearbeid i en gullgruve. Etter syv år i Gulag-systemet klarte han å rømme. I 1953 var han endelig hjemme igjen, 12 år etter at han var sendt ut i krigen.

Det var mange flotte portrett og gripende historier  av nordmenn og, men jeg fikk liksom ikke noen fine bilder av de jeg forsøkte å ta bilde av. Jeg var absolutt ikke alene på denne utstillingen.
I morgen skal Vebjørn Sand male portrett av Fritjof Jørgensen, et lokalt tids-vitne – og en kjent mann her i byen. Han er 93 år.

Dette trykket av et maleri er fra kampene ved Klekken her på Ringerike. Høvdingen har fortalt om de. At de så at Haug brant fra vinduene på gården til bestemoren sin hvor de hadde søkt tilflukt.

Det var en tankevekkende utstilling. V må komme oss til Roseslottet i Holmenkollen og se hele utstillingen en dag. Den skal være der ut 2026 er det nå bestemt. Dette er en slik utstilling som sitter igjen lenge etter at du har forlatt  utstillingen.

Heldigvis kom freden til slutt.