Jeg fikk en invitasjon på onsdag. Politikerne i Ringerike og Hole ble invitert til Utøya på en minnemarkering en dag til uka. I år er det 10 år siden terrorangrepet på uskyldige ungdommer på sommerleir.
10 år.. Er detvirkelig så lenge siden? Lukker jeg øynene kan jeg fort være tilbake til den gråe ettermiddagen.
Jeg husker den litt late fridagen. Gamle Gubben Grå som laget middag på kjøkkenet. Journalist- vennen som delte nyheter om en eksplosjon i regjeringskvartalet noen minutter før radioen på kjøkkenet meldte det samme. Gasslekkasje var det alle tenkte – først.
Jeg husker hvordan tragedien i Oslo langsomt gikk opp for oss. Hvordan en annen kammerat skrev at hsn var redd. Og jeg som trøstet med at vi var trygge her oppe på Ringerike.
Så kom meldingen. Rød alarm! Det var bare å komme seg på jobb!
38 glasshjerter henger i glassgangen på Ringerike sykehus. Ett hjerte for hver av de 38 ungdommene vi tok i mot den kvelden. Alle overlevde.
Jeg husker flere av de.. Husker skadene og røntgenbildene. Husker stemningen, stillheten, Husker reaksjonen etterpå når alt var over og jeg kunne sette meg inn i bilen og kjøre hjem til Drømmehuset. Hjem til mine.
Langsomt I løpet av helgen som fulgte gikk grusomhetene opp for meg i all sin gru. Antall døde… At et menneske faktisk hadde gått rundt på Utøya og drept ungdom en etter en med kaldt blod fordi de var medlem av et politisk parti. At alt hsn angret var at hsn ikke hadde drept fler…..
Jeg hadde møtt noen av de han ikke lyktes å drepe, bare skadet for livet. Enten fysisk eller psykisk. Antakeligvis både psykisk og fysisk. Flere av de tok jeg røntgenbilder av flere ganger den helga. De måtte ha kontroller..
Vi hadde debriefing på jobb. Stående tilbud om psykologhjelp hvis vi følte for det. Vi ble godt ivaretatt. Jeg gikk i rosetog og dagene, ukene årene har gått. Jeg tenker ikke så ofte på den gråe sommerdagen, men glemmer den aldri.
Jeg har aldri vært på Utøya. Verken før eller etter terrorangrepet. Jeg har tenkt at det kanskje hadde vært greit å ta en tur ut til øya. Sett at stedet bare har fått en sterkere rolle, en sterkere betydning. Tror det kunne vært greit. Nå har jeg muligheten.
Men jeg har takket nei. Jeg har en legetime samme dag. Rent praktisk kunne det gått, Men det blir stress, litt mye på en dag. Og jeg tror en tur ut til Utøya med ferje, gåing rundt på området og et tett program blir slitsomt enten jeg bruker rullator eller rullestol.
Jeg skulle gjerne vært med, men jeg får det ikke til denne gangen.
Er det ti år siden… Og du var midt i det med jobben din. Ble satt ut her nå. Tid og hendelser.
Ja, det er visst ti år siden. Årene går…
Tror vi alle veit hvor vi var og hva vi gjorde den dagen… hva vi tenkte og hva vi fryktet når vi sto opp igjen dagen etter når konklusjonene og skadeomfanget begynte å strømme inn.
Ja, det vet vi nok alle. Verden sto liksom stille den helga
Jeg kom ned fra fjellet etter en bærtur. Min datter var i Oslo og jeg ble først redd for henne, men hun gav oss raskt beskjed om at hun var ok. De ble evakuert fra kjøpesenteret hun jobbet på.
Så ble meldingene på radioen bare verre og verre. En fryktelig helg som det altså er 10 år siden.
Ja vi husker vel alle den dagen