Ida Wulff og Stine Skoli har ikke kommet med noe nytt.  Jobben med å lese meg gjennom toppbloggerne går fort, og når jeg er ferdig sitter jeg igjen med en tanke.  “Jeg skulle ønske jeg var Mamma på hjul…”  

Det tar noen sekunder før hjernen våkner til og sender en ny tanke gjennom hjernevinningene.  Satt jeg akkurat her og ønsket at jeg var Mamma på hjul? Ønsket at jeg var en kvinne med en svært alvorlig sykdom?  Ønsket jeg å bytte plass med Vivian, lenket til rullestolen, vite at jeg lever på overtid vite at døden antakelig venter langt fortere enn den gjør for denne kjerringa?  Har det rabla helt for denne kjerringa nå?   For Vivian sin skjebne, er det da ikke noe misunnelsesverdig med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Les de to innleggene våre. Vivian sitt og mitt

Forstår du hva jeg mener?

Vivian sitt innlegg skildrer en kvinne full av energi.  Så full av energi at når legen spør om hun er mer trøtt for tiden svar mannen hennes spontant:

“TRØTT??? Kjerringa er jo klin umulig og få i seng!!”
“Ho e jo som en nattugle på ecstasy , sjøl ungdommene i huset er i seng før ho”

Når du så leser innlegget mitt er det ikke mye som minner om ei ugle på ecstasy.  Jeg ligger urørlig under pelspleddet fra klokka er 19, og skjelte ut Charlie Chihuahua når han snudde på seg.  Jeg var totalt utslitt

Selvsagt er jeg ikke misunnelig på Vivian og hennes skjebne.  Selvsagt vet jeg at jeg er utrolig heldig sammenliknet med Vivian. Men når jeg leste innleggene etter hverandre og samtidig følte på hvor sliten jeg er var min første tanke, Hadde jeg bare hatt energinivået til Vivian…..

Vivian skiver   Jeg merker på kroppen at mørketiden er over , for energien min er begynt å komme tilbake. Jeg kan nesten føle hvordan det bobler innvendig , og alt jeg vil er å oppleve mest mulig på kortest tid. Men dessverre går det utover nattesøvnen , jeg er ikke sliten nok når jeg kommer under dynen.

Jeg skriver Til slutt var jeg rolig nok til å synke sammen under pelspleddet på sofaen – og der ble jeg liggende. Kroppen verker og jeg er for sliten til å sovne. 

Jeg tror dere alle ser forskjellen

Vivian, Mamma på hjul sitt innlegg der det bobler av livsglede og  lyst til å oppleve mest mulig på kortest mulig tid burde være en tankevekker for flere enn meg. Ikke minst for mange politikere og mennesker som arbeider innen administrasjon av helsetjenester i landets kommuner.  For burde ikke deres fremste oppgave være å legge til rette for at hun kan bruke energien sin på å oppleve mest mulig på kortest mulig tid og ikke på å sloss mot systemet?

Leve hele livet og Hva er viktig for deg er noen av de fine ordene på glanset papir som irriterer meg mest. Ikke fordi ikke formuleringene er fine, men fordi det oppleves så langt fra de fine ordene til det brukerne opplever der ute.

Vivian sitt innlegg om en dame som bobler av liv og livslyst er et bevis på at selv om situasjonen er alvorlig, om skjebnen er trist så er ikke det ensbetydende med at livet kun består av alvor og triste tanker.

Det hadde vært flott om Mamma på hjul og andre i hennes situasjon kunne bruke tiden og den boblende energien til å skape seg gode opplevelser. Gode opplevelser som igjen ville skape mer energi, mer livsglede og mer overskudd.

I stedet bruker Mamma på hjul og mange i hennes situasjon veldig mye energi på å kjempe mot et system som er mer opptatt av å kun sikre forsvarlig helsetjenester enn å tilrettelegge for at brukerne får best mulige liv til tross for sine helseutfordringer.

Vi må bort fra en tenkning av at alt måles i kroner og ører, i effektivitet og i økonomisk bæreevne. Vi må bort fra at syke blir sett på som en økonomisk utgift men i stedet får et fokus på at tjenestene er der for brukerne. Fokus på at ideen med en velferdsstat er at det skal være et nettverk som tar deg i mot og er der når du trenger noen til å holde deg oppe.

Jeg skulle ønske det var jeg som bobler av liv og energi slik som Vivian. Jeg skulle ønske Vivian kunne bruke energien til å skape gode opplevelser, skape minner, skape overskudd og ikke trengte bekymre seg for om systemet virkelig ønsker å ivareta henne.