Jeg har lest alle kommentarene på innlegget Tur-utfordring Forstått at noen mener at bloggen min har tapt seg og er mindre lesverdig når jeg skriver om “bunnbloggerne” i stedet for de på toppen.  Jeg forstår jo at det var gøy å stikke innom når det var litt mer action i kommentarfeltet.  Men når vi ser på selve innleggene, var de alltid så mye mer spennende?  Ville det være så mye mer spennende å lese om en fyr som går den samme toppturen som han har gått og skrevet om 16 ganger før de siste 14 dagene enn å lese om Monairens som utforsker nye turveier i Sigdals store skoger?

Hvis det er slik, hvis det er slik at min glitrende penn er avhengig av at det jeg skriver om, eller den jeg skriver om glitrer. At det er personen jeg skriver om og ikke hva jeg skriver som gjør teksten glitrende. Ja da har jo bloggverdens svar på Voldemort, han hvis navn ikke må nevnes, rett. Da er det hans fortjeneste, og hans fortjeneste alene at jeg har  klatret oppover bloggtopplista.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vet dere hva? Den teorien er jeg uenig i!

Jeg kan innrømme at innleggene mine den siste uka kanskje ikke har vært så glitrende. Jeg fortjener helt klart dagens 13. plass.  Men det tror jeg mer har å gjøre med at hodet har vært litt neddopet på  på grunn av litt mye tabletter for å holde smertene i ankelen i sjakk.  Jeg har sett at andre bloggere som går på smertestillende heller ikke alltid leverer de mest lesverdige innleggene.

Teorien om at det er de dårligste bloggene som ligger på bunn, bygger på teorien om at det er de beste bloggene som ligger på topp. At en plassering høyt oppe på blogglisten alltid er et kvalitetsstempel  og ikke har noe med markedsføring og forhåndsomtale å gjøre. Det tror jeg også er feil. Jeg tror man kan finne vel så interessante blogger nederst på lista. Kanskje kan min omtale av disse bloggene gjøre at noen av de får flere lesere.

Friluftsheidi er på plass nummer 100. Hun har vært på tur i strandsona ved Mjøsa. Der har hin møtt på skilt som forteller at det var forbudt å oppholde seg på golfbanen. Antakelig gjelder det ikke hvis man spiller golf? Hun trosset skiltet, og gikk raskt og rolig på stien i utkanten av en ellers folketom golfbane. Det må da være lov, tenker jeg.

Hun møtte også et skilt med gjennomgang forbudt ved et gårdsbruk. Den hyggelige bonden lot de gå gjennom gårdstunet men fortalte at han hadde sett seg nødt til å henge opp skiltet i fjor sommer etter at folk tok seg litt vel til rette på gårdsplassen hans.

Friluftsheidi reflekterer klokt om allemannsretten, og at det med en slik rett også følger med plikter.  Et innlegg det er verdt å lese. Det er forskjell på utmark og innmark.

Bilderogtanker skildrer på en tankevekkende måte hvordan det er å ha sosial angst. Hvordan hun sjekker om naboencsitger ute på plattingen sin før hun kan bestemme seg for om hun kan gå ut, eller om samboeren må gå på butikken alene.

Først tenker jeg at det må da være mulig å ta seg sammen. Gå ut på tramnen, låse døra nikke raskt til naboen og gå til butikken med raske skritt.

Men så kom jeg til å tenke på at en periode var det jeg som sjekket om kysten var klar før jeg bega meg ut døra. En gang i tiden var det jeg som måtte vite at det ikke satt noen forran inngangsdørene ved de andre rekkehusleilighetene før jeg gikk ut med søpla  hentet posten eller gikk til bilen.

Jeg hadde ikke sosial angst.  Det var bare naboene mine jeg ikke ønsket å treffe på.

I utgangspunktet hadde jeg ikke noe i mot naboene heller. Bare noen av tenåringene som jeg hadde en konflikt med. Men det utviklet seg til at jeg ikke likte å treffe på foreldrene til tenåringene, eller de andre naboene eller etterhvert naboene i de andre rekkehusene.

Det der kunne fort ha utviklet seg hvis vi ikke hadde flyttet til huset i skogen. Jeg tror angst kan ramme de fleste av oss under de rette forholdene.  Det er ikke bare å ta seg sammen. På slutten vi bodde i rekkehuset likte jeg ikke å være på mitt eget kjøkken når det var mørkt. De før nevnte ungdommene pleide noen ganger å stå der i mørke å stirre inn gjennom kjøkkenvinduet. I mørket utenfor lyskjeglen utenfor vinduet fulgte de med på hva vi drev med inne i leiligheten. Det gjorde noe med meg. Jeg ble utrygg i mitt eget hjem. De sto sikkert ikke der så ofte, men jeg hadde konstant ubehag med å lure på om jeg ble iakttatt.

Å gå fra bloggen til Bilderogtanker til Elineredderverdenlitt er en befrielse. Jeg har vært en del inne på bloggen til Eline. Jeg vet hun virkelig har slitt med psykisk helse. Som 16 åring fikk hun sin første tablett med psykofarmaka. Nå 14 år senere har hun ikke tall på hvor mange piller og sprøyter hun har fått, noen ganger med tvang.  Men nå er hun mye bedre enn på lenge.  Det har vært en fryd å lese bloggen hennes den siste tiden. For nå, nå bobler Eline av liv og optimisme! Det er så godt å lese. Det gir håp om at Bilderogtanker og andre som sliter også en dag kan få det bedre.

På 97.plass har vi fullstendig kaos. Ja bloggen heter det, og den lever opp til navnet sitt. Inllegget heter “11 ting du kan si om korona, men ikke om kjæresten” Det er en vlogg, men når jeg spiller av den lille videoen snakker han om korona, men jeg ser ikke linken til kjæresten. …

Så er det bare Kariannenesse igjen. Hun har fremdeles ikke kommet seg etter nyttårsfeiringa.

Hva tar jeg med meg fra bunnbloggerne i dag? Det var det med å komme seg ut… frister ikke ennå. Det regner.