Dagens Bunnblogger er Leneetarnes Hun har et innlegg om at vi skal unne andre ting i stedet for å misunne.
Kloke ord. Kommentarfeltet er fylt opp med enige sjeler som aldri har følt et aldri så lite snev av misunnelse. Englevinger, glorie og prektighet så langt kommentarfeltet rekker.
Jeg er ikke alltid så prektig.
Eller det er sjelden jeg ikke unner andre suksess. Men jeg kan ikke si at jeg alltid unner andre den suksessen de får, spesielt hvis jeg ikke føler den er fortjent. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri har tenkt “Jævla dritt, dette fortjente du ikke!” At jeg aldri har hatt problemer med å smile til en person, gratulerer med fremgangen, seieren eller hva det måtte være og samtidig se ut som om jeg mener det.
Er det bare jeg som er slik?
Er alle andre så prektige som det virker i kommentarfeltet til Lene?
“Å heie på sine kollegaer, enten det er på jobb eller på bloggplattformen, venner eller andre skal være en lett sak å gjøre.” skriver Lene.Elisabeth.
Og selvsagt skal eller bør man kanskje heie på sine medmennesker hele tiden. Men er det like enkelt sånn i praksis, mener jeg?
Jeg har ingen problemer med å unne Kokkejævel plassen på toppen av bloggtoppen, og samme hva onde tunger skal ha det til har jeg aldri vært misunnelig på han.
Jeg har ingen problemer med å gratulere kollegaer som får avansementstillinger jeg selv ha søkt på, og glede meg med de ærlig og oppriktig.
Men hvis folk mener at jeg skal heie på Sylvi Listhaug eller Erna Solberg ved årets stortingsvalg. At jeg skal glede meg på deres vegne hvis de mot all formodning skulle vinne årets stortingsvalg?
Sorry, så prektig er jeg ikke.
Niks, njet! Jeg ville ikke klare å rose Erna og Sylvi med deres fremgang. Det ville ikke høres ut som om jeg mente det, og jeg ville fått en flau smak i munnen av å stå slik og smiske. Ingen stolthet i det.
Hvis jeg klapper noen på skuldra å sier “Godt gjort, dette fortjener du.!”, ja da mener jeg det. Da sier jeg det fordi jeg virkelig gleder meg med vedkommende. Ikke fordi jeg selv skal føle meg bedre.
Det er sjelden jeg er bitter, sur og sint for at det ikke er jeg som har fremgang, i det minste ikke særlig lenge. Et dårlig valgresultat ville irritert meg grenseløst på valgvaka og når jeg kom hjem til Gamle Gubben Grå. .Men så etter å ha rast litt for Gubben Grå, fått tømt meg for frustrasjon, ville jeg neste dag tålmodig fortsatt jobben med å få gjennomslag for vår politikk på de arenaer jeg deltar.
Tja… I en perfekt verden så ville vi vel alle heie på alle og ønske alle lykke til med suksess…. I en perfekt verden!
Jeg kan være glad over andres fremgang og lykke…. men må ærlig innrømme at av og til så kjenner jeg godt på misunnelsen, og dem som sier dem aldri har kjent på den… vell… Jeg tror dem lyver!
Ja, det er det jeg mener. Jeg er ikke perfekt, og lever ikke i en perfekt verden.
Jeg er enig med deg at vi kan ikke heie på alle. For min del heier jeg ikke folk som gjør stygge gjerninger.
Men å heie på dem som gjør gode ting, har jeg ikke noe problem med.
Ha en fin dag:)
Ja, ikke sant. Det er ikke alle som fortjener at vi heier på dem
Hehe… Likte slutten.
Mye smålighet ute og går i et arbeidsliv i hvertfall. Her på blogg føler jeg et fellesskap.
Jeg har stort sett følt på et felleskap i arbeidslivet og, men det har blitt tøffere der ute.
Da har du vært heldig!
Ja, jeg har hatt en god arbeidsplass.
Misunne er et rart ord som vel ofte brukes «feil». Det er veldig sjelden jeg mis-unner folk, – men at jeg skulle ønske jeg også var så heldig som noen f eks.
Nå sist skrev jeg på fb til en som gjorde noe vi begge synes er kult at jeg misunte henne. Men, det gjorde jeg jo selvsagt ikke, jeg unnet henne jo absolutt opplevelsen.
Ja, vi sier jo fort at vi misunner folk når vi egentlig unner dem det men skulle ønske det var oss også
Elsker slike innlegg hvor man kaller en spade for en spade, og sier ting som de er og ikke som de burde være!
Slik jeg ser det, er det en fin linje mellom smålig misunnelse og det å reagere på urettferdighet/urettmessighet.
Om vi f.eks tar for oss blogg.no for et par år siden, så var det unektelig blogger hvis listeplasseringer/sidevisninger irriterte meg sanseløst fordi de rett og slett var helt elendig. Men hvorvidt den irritasjonen var grunnet i smålighet eller det faktum at de lå høyere en en serie blogger av høy kvalitet, -egen inkludert, det kan jeg faktisk ikke svare på, for jeg vet rett og slett ikke!
Pr. i dag, så opplever jeg det faktisk som befriende at de som ligger på den listen er blogger jeg med hånden på hjertet kan si er gode nok.. Jeg skal ikke nekte for en aldri så liten murring i det folk som ikke har blogget siden Alesund brant plasserer høyere enn meg, men det er ikke værre enn at det er til å leve med (ikke minst fordi det er jeg som til syvende og sist bestemmer hvem som får bli ‘Dagens blogg’ *mwwhahaha*) 😀
Liker heller ikke sånn påtatt prektighet.