Noen ganger mister selv denne kjerringa munn og mele. I går var en slik dag. For når jeg kom ned til landdmøtemiddagen fikk jeg overrekt gave og koselig kort fra de andre NRF tillitsvalgte i Vestre Viken. Jeg ble overrasket, rørt og glad. Men altså litt stum.

Øredobbene er nydelige! De er små ror som skal symbolisere at jeg har stått ved roret og forsøkt å manøvrere NRF på sin ferd i Vestre Viken. Jeg liker symbolikken. Det har vært litt av en reise. Jeg har stått ved roret, men de andre tillitsvalgte har vært et godt mannskap. Sammen har vi losa skuta frem.  I etterkant blir det meste minner og gode historier, men det har vært noen stormer som ikke alltid var like morsomme når vi stod midt oppe i dem.

Mange tror tillitsvalgtsjobben stort sett består av godkjenninger av turnus og lønnsforhandlinger men det er så mye mer enn disse mer rutineprega oppgavene. Vi har kjempet mange kamper sammen på mange områder.

Det er en tid for alt. Min tid som tillitsvalgt er forbi.  Jeg har stått i vervet i 22 åt. Det føles rart, vemodig og akkurat nå veldig trist. Samtidig har det vært en prosess. Jeg har brukt tid på å venne meg til tanken. Og langsomt har jeg kjent at engasjementet for denne rollen har blitt mindre. Selvsagt ble engasjementet vekt til live på landsmøte, men likevel føles det riktig at det et på andre felt jeg nå skal føre kampene.

Landsmøtemiddagen var god og Jon Niklas Rønning var leid innom kveldens underholder og toastmaster.  Han sørget for god stemning og en uforglemmelig kveld.

Den siste landsmøteperioden har jeg sittet som første vara til Forbundsstyret.  Det har vært et lærerikt verv, og jeg har fått møte på mange av møtene.  Tradisjon tro ble alle i det sittende Forbundsstyret med varaer takket av med hvert sitt bilde. Forbundsleder hevdet det var en hund med på mitt bilde.  En av de som satt ved bordet mittmønstret bilde da jeg kom tilbake til bordet. Hun mente at det lignet mer på et esel enn en hund. Vel, esel eller hund jeg er usikker. Det jeg vet er at jeg har en hund, men ikke noe esel. (Og at jeg elsker slike kommentarer)

Kjente litt på vemodet også over at perioden som vara i  Forbundsstyret er over.  Jeg var nok stillere enn vanlig under middagen.  Da de andre gikk i baren gikk jeg på rommet mitt.  Jeg følte for en litt rolig avslutning med litt tid for refleksjon sånn på slutten av en dag med mye følelser.

Vel landsmøte er over.  Jeg forlot ikke møte helt uten verv. Jeg var spurt av valgkomiteen om å stå som tredje vara til representantskapet, og jeg fikk landsmøtets tillit. Ikke akkurat noe sentralt eller viktig verv, men jeg beholder en ørliten tilknytning mer enn bare medlemskap til forbundet.  Det føles godt og riktig akkurat nå.

Det er en tid for alt.  Jeg tar med meg alle minnene, all lærdommen og all erfaringen jeg har fått i diverse roller de siste 22 årene.  Nå venter nye utfordringer og nye muligheter.