Jeg har fått meg ny mann

Der må være skjebnen. Ment to be, er det ikke det en sier? Da øynene våre møttes der i den overfylte butikken var det gjort. Jeg falt ved første blikk.

Jeg var overhode ikke på leiting etter en ny mann. Tro meg, Gamle Gubben Grå holder i massevis. Ja noen ganger føles det som om det er mer enn nok. Så en ny mann var det siste jeg hadde tanker om.

Likevel… Da jeg gikk fra forretningen kunne jeg ikke glemme han. Resten av dagen spøkte han i tankene mine, og da jeg gikk forbi forretningen igjen noen timer senere gikk jeg resolutt inn.

Han var der fremdeles. Så jeg tok han rett og slett med hjem. Eller kjøpte han da, rett skal være rett. Man kan ikke bare ta mannfolk med seg under armen og vandre av gårde.

Men se på han da! Er han ikke fin? Mannen på maleriet jeg kjøpte på bruktbutikker til Blå Kors.

 

Nytt klenodium

Her er det nye “klenodiumet” som jeg skrev om i innlegget Har kjerringa blitt blidere?. Eller klenodium og klenodium. Det er helt klart en nyere etterligning. Og ja, det var jeg klar over før den ankom.
Men se da! Passer ikke en slik type kontorstol inn i den “herskapelige” stilen jeg ønsker å skape? Det synes i det minste jeg.

Jeg har planer om å pusse opp det kombinerte kontor/gjesterommet vi har.   Skrivebordet der inne er fra Jysk eller Ikea. Noe som ble igjen da ungene flyttet ut. Svart plate med stålbein. Jeg har lenge hatt lyst til å bytte det ut med et skrivebord i valnøtt som vi har fått av Svigermor da de flyttet fra huset i Havebyen til leilighet. Da må det jo og være en staselig stol til, som står i stil med skrivebordet. Det synes ikke jeg at en helt vanlig kontorstol gjør.  Men denne. Den vil gli flott inn sammen med skrivebordet som er et nett lite praktmøbel.

Jeg har og planer om å bytte ut en litt overfylt bokhylle i laminat med et bokskap med dører. Ser litt mer ryddig og hyggelig ut når vi skal ha gjester der inne.

Ja, og så har jeg lyst til å male rommet som nå er i svart og grått i brune jordtoner. Få vekk den litt rocka stilen rommet hadde da det var rommet til Eldste Sønn, og gjøre det om til et behagelig gjesterom og kontor.

Denne stolen er første steg på veien til å oppfylle det jeg drømmer om for det rommet. Jeg ivrer etter å sette i gang.

Så hva kjøpte kjerringa?

I innlegget Ut på tur. fortalte jeg at Gamle Gubben Grå og jeg dro av sted for å hente noe som skulle gjøre hyttelivet langt mer komfortabelt for denne kjerringa. Nå er tiden inne for å vise dere lesere som har levd noen timer i åndeløs spenning hva denne kjerringa har funnet på denne gangen.
Se, er den ikke nydelig?
En ordentlig trone til en matrone.

Det geniale med denne stolen er jo at det ikke er en vanlig stol, men en dostol.
Selvsagt skal den ikke erstatte utedoen på permanent basis. Men tanken er at kjerringa skal slippe å legge i vei på den farefulle ferden til utedoen langt nede i lia mens månen lyser stor og hvit og gradestokken viser minus 14 sånn rundt klokka 04.00 på natta.
Det vil lette søvnen for kjerringa betraktelig, og samtidig minimere sjansen for at kjerringa sklir i bakkene ned mot utedoen, knekker lårhalsen eller noe annet og fryser til døde der ute i isødet før noen rekker å savne henne.
Altså en “nød-do” til bruks nattestid.

En slik har jeg ønsket meg lenge. Og da selvsagt en slik gammeldags utgave og ikke noen moderne dostol som ser ut som om de er lånt ut fra hjelpemiddelsentralen.  En stol som liksom glir litt mer ubemerket inn i hytte-interiøret.

Nå viste det seg at de som solgte dette klenodiet av en do-stol også drev en liten bruktbutikk langt fra hovedveien ett eller annet sted mellom Modum og Øvre Eiker. Så da måtte vi jo ta en titt på om de hadde noe mer vi ville handle.
Selvsagt var det det. Det hadde vært merkelig om Gamle Gubben Grå og Kjerringa skulle gå helt tomhendte ut fra en bruktbutikk.

De som har fulgt med litt på denne bloggen vet at jeg er svak for en stil jeg selv kaller “herskapelig”.  Da er det kanskje ikke så rart at jeg falt for disse søte dessert-skålene? Glir rett inn i stilen og jeg gleder meg til å spise for eksempel jordbær med fløte av de til sommeren.  Jeg kjøpte 6 stk, og betalte 20,- kr. stykket.
De har som dere ser litt forskjellig farge og motiv. Kjempesøte!

 

5 stk. av disse asjettene ble også med hjem. Det er fra serviset som heter Bjørnebær fra Figgjo. Jeg har en sånn suppeskål på stett og et par fat fra før i dette serviset. Det er søtt og sommerlig. Tipper det er fra 1950-tallet.
Flott til kaker på terrassen, eller trammen. Betalte 30,- kr stk. Eller det var det de var priset til. Vi plukket jo med oss litt, så vi fikk en god pris på alt.

Dette skiltet ble og med hjem. Det er ikke gammelt, men en relativt ny etterligning. Syntes det var litt morsomt, og passer inn i både stilen og humoren her i Drømmehuset.
Så som dere skjønner hadde Gamle Gubben Grå og jeg flaks med oss i dag og hentet hjem mange fine skatter.

Loppemarked-sesongen er i gang.

Denne helga er det loppemarked på Hen. Stedet heter faktisk det, og er nabogrenda til Vågård hvor jeg bor.
Gamle Gubben Grå og jeg er litt svake for bruktbutikker og loppemarked, og måtte selvsagt ta en tur innom.

Fangsten ble ikke så stor. Men denne koppen med skål ble med hjem. Jeg er litt svakt for sånn “engelsk porselen”.
Så ikke at den hadde et nagg, og en sprekk før jeg kom hjem. Eller kanskje den fikk det i posen? Den ble ikke pakket så godt inn.

Den kostet ikke mange kronene, og den gjør seg på bilde. Med kaffe i koppen og kake på matchende asjett ble det jo rene søndag-idyllen. Burde kanskje valgt en brodert duk som underlag i stedet for den litt røffe bordplata på bordet på trammen. Ser det nå. Men det er for sent å gjøre noe med. Kaffen er drukket og kaka er spist.

Ikke var det så fint med kaffe på trammen i dag heller. Det var sur vind og overskyet, så det var ikke lenge jeg ble sittende i kurvstolen på trammen.  Gikk inn så fort kaka var spist og kaffen var drukket. De andre foretrakk å spise kake inne.
Nei, jeg har ikke bakt. Det var en av kakene jeg kjøpte på Bondens marked i går.

Likevel, selv om koppen har skår, bordet er slitt og kaka ikke er hjemmebakt, jeg nøt øyeblikket. Jeg nyter den stemningen bildet og øyeblikket ga. Livet er ikke perfekt, men det kan være ganske bra for det.

Dagens loppefunn.

Jeg elsker å gå på loppemarked. Det finnes ikke noe bedre enn å gå og lete etter skatter.  Jeg er ganske interiør-bevisst, så selv om jeg virkelig bruker loppemarked og bruktbutikker som min interiørbutikk, mener jeg at hjemmet vårt ikke bærer preg av det.   I det siste har jeg nok blitt enda mer kresen, for jeg kommer sjeldnere og sjeldnere hjem fra loppemarked med haugevis av poser.  I dag var et unntak. 

Jeg fant to fine, grønne krus fra Black design. De blir fine krus til te og kaffe utover høsten, og den store koppen med rosa blomster som jeg har brukt i hele sommer (og som jeg kjøpte på Fretex) kan få hvile til sommeren igjen banker på døra.  

Alle med vett og forstand skjønner jo at dette er en sommer-kopp, skapt til frokost på trammen. Men totalt ubrukelig til mørke høstkvelder når regnet pisker og vinden uler rundt veggene…

Dette kruset ble også med hjem fra loppemarked i dag.  Jeg likte tyngden og størrelsen. Det er et greit krus fylt med varm te når det blir skikkelig iskaldt ute.  Passer vel en iskald og grå høstdag, men enda bedre en blåfrossen februardag.  Det gjelder, som du forstår, å ha et krus til en hver  klimatype.   

Siden jeg var barn på 70 tallet, har brunt lenge vært en farge jeg absolutt ikke liker.  Men ting forandrer seg med tiden.  Denne ovale paiforma var jo bare rå – og ikke minst passe stor.  Den flotte bollen med grønnsaksmotiv blir fin å ha når jeg kutter opp ting på kjøkkenet Kanskje jeg kan kvitte meg med noen av de stygge stålbollene jeg synes ser ut som hunde-skåler.(Tror ikke jeg skal lufte den ideen for Gamle Gubben Grå som er kokk, men heller bare la de forsvinne litt sånn på mystisk vis..)

Med en olivenoljekaraffel i kjøkkenvinduet kan jeg kjøpe den billigste olivenoljen til First-Price med god samvittighet.  Jeg vil jo likevel få et preg av luksusfølelse når jeg heller den opp i maten fra en slik fin karaffel.  Det kommer til å bli en fryd og lage mat heretter.

En flott vase til høstbuketter er alt tatt i bruk. Måtte ut i regnet og plukke kvister med høstblader bare for virkelig å få testet hvordan den ville ta seg ut.  Ble rimelig fornøyd.  
Og nei, jeg har ikke blakket meg totalt.  Alle disse tingene pluss noe som forsvant ned på vaskerommet før jeg rakk å fotografere fikk plass i en pose.  Så siden det var posesalg, kom alle disse tingene på 50 kroner.  

I neste pose fikk deler av denne bunken med interiørblader plass.  
Jeg virkelig elsker interiørblader.  Jeg blar gjennom dem, klipper ut det jeg ser på som gode ideer, arkiverer det i permer jeg nesten hver uke henter inspirasjon fra- og kaster så bladene. Jeg er ikke noen samler, og har ingen problemer med å kvitte meg med ting.  Men det å sitte ves spisebordet med en god kopp te, et interiørblad, saks og ringpermene mine – ja det gir ro i sjelen. Og her er en bunke med 43 flotte interiørblad.  Jeg gleder meg.

Det måtte to poser til for å få med seg alle interiørbladene.  Men i den andre posen var det plass til litt til.  
Dette fine, nostalgiske bildet lå i en ødelagt ramme. Men det var jo bare så nostalgisk og fint, så jeg tok det med meg. Med litt kjærlig pleie skal det få ny ramme, kanskje et passpartout.  Det kommer til å bli en skatt.

Det siste som fikk plass i posen var denne tegningen av Rosa Lukemburg.   Det måtte jo bare bli med hjem. Jeg ser det har fått en ordentlig brett, så jeg må tenke litt på hva jeg skal gjøre med det – la det være slik, eller bruke passpartout. Må tenke litt på det.
Vet du ikke hvem Rosa Luxemburg er, sier du? Vel, navnet går til stadighet igjen på Rødt sine quiz, så jeg har jo måtte lese meg opp.  Rosa Luxemburg var jøde født i Polen i 1871.  Hun ble tysk statsborger etter giftemål. . Hun var med på  å grunnlegge Spartakusforbundet.  Spartakusforbundet sto, slik jeg tolker det, for en politikk som var mellom sosialdemokratene og  kommunistene. De advarte mot Lenin og bolsjevikene.  De vill bare overta regjeringsmakt hvis de var sikre på at det var den klare og utvetydige viljen til flertallet av folket.  De var og i mot første verdenskrig, som de mente var en imperialistisk krig som arbeiderklassen ikke hadde noe interesse av. De talte og  for militærnektelse. noe som førte til at hun ble fengslet i perioder under krigen. Men hun fortsatte å skrive å kjempe for Proletariets diktatur etter modell av Karl Max og tale mot bolsjevikernes partidiktatur i Russland. Under det mislykkede Spartakusopprøret i Berlin 15. januar 1919 ble hun fengslet, etter hvert slått bevistløs med en geværkolbe, skutt og dumpet i en kanal.  Hun ble først funnet over 4 måneder senere.
Selvsagt måtte Rosa Luxemburg være med meg hjem, og hun skal få en fin plass på veggen.  

Jeg fant en ting til på loppemarkedet.  
Ei god venninne som jeg ikke har sett på en stund.  Vi tok oss en kaffekopp og fikk oss en god prat.
Alltid hyggelig med loppemarked. 

Forball eller snøball….

Det er visstikke bare jeg som lengter etter våren.  Det må de som bestemmer i norsk fotball også gjøre.  
I dag, 11 mars, samme dagen som man arrangerer Holmenkollsøndagen, velger de å sparke i gang årets eliteserie. Fotballkamper på grønt gras i marsmåned her i landet som grenser til Nordpolen, føles litt vel optimistisk, kunstgress eller ikke.

Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har spesielt greie på fotball.  Kan ikke offside-regelen, og er elendig på fotballspillere. Drillo, Tom Lund og Terje Koiedahl er vel de tre fotballnavnene jeg kommer på i farten og som jeg vet sånn noenlunde hvordan ser ut.. Eller så ut for Koiedal og Lund sitt vedkommende. De har muligens endret utseende siden 80 tallet.  
Hvis du nå er litt forundret over at jeg nevner Terje Koiedal i den sammenhengen, den gamle landslagskapteinen fra Ham-kam, så har det sin sammenheng i at jeg spiste lunsj med han en gang som ung 17 åring. Men det er en annen historie.

Nå var det den optimistiske tidlige starten på årets eliteserie som var temaet. 
For når man må ha to traktorer til å rydde vekk snøen ikke bare i forkant av kampen, men også under kampen slik som på Aspmyra stadion i Bodø, ja da kan det muligens være i tidligste laget med fotballkamp. Og det var ikke den eneste stadion hvor man spilte fotball på hvite baner i dag.  

Jeg har ikke greie på fotball. Jeg har innrømmet det før.  Men jetter snart 30 år på skade-brudd avdelingen vet jeg noe om det å løpe i småsko på is, og snølagt vått gress.  Det er fort gjort å få en skli-tackling som ikke var helt planlagt.    
Hvor sunt det er for disse dyre kunstgressbanene å slippe løs 22 fotballspillere og to traktorer på ei våt, frossen grasmatte er jeg ikke sikker på.  Regner med det er noen foreldre på guttelaget som må selge mye vaffel og kaffe for å finansiere reparasjonene.

Jeg er ikke spesielt interessert i fotball.
Så lite at en gang jeg satt på tribuna på Ullevål Stadion  og så på fotballkamp midt i andre omgang begynte å lure på hvorfor vi var der. Ja, ikke hvorfor vi var på fotballkamp. Det var innlysende.  Kjæresten min, som jeg var der sammen med, og hans bestevenn, var fotball-idioter så det holdt.  Men hvorfor var vi på Ullevål Stadion og så på Moss og Brann spille fotball på en vanlig onsdag? Det at det var en onsdag, gjorde meg sikker på at det ikke var cup-finalen.
Når jeg lurer på noe, så spør jeg. Det er det man lærer av, har jeg hørt. Så jeg spurte høyt og tydelig der på tribuna “Hvorfor er vi på Ullevål når det er Brann og Moss som spiller”  Jeg fikk ikke svar.  Alle som satt rundt meg på tribuna tittet dumt på meg. Alle unntatt de to so satt på hver sin side av meg.  De forsøkte desperat å late som om de ikke kjente meg.
Selv i dag, tretti år senere, har jeg ikke fått svar på hva vi gjorde der, men jeg har en anelse om at det kanskje ikke var Moss og Brann som spilte.. Men i dag fant jeg en viss underholdning i å følge radiosendingen fra eliteserien. Snø er jeg jo så interessert ii …..

Bestemors middagsservise

Jeg elsker å gå i bruktbutikker og på loppemarked.  I Drammen er det en Fretex butikk på Åssiden som jeg gjerne stikker innom med jevne mellomrom. I dag da jeg gikk runden og tittet etter skatter, kjente jeg plutselig at pulsen steg og jeg kunne knapt tro mine egne øyne.  Jeg fant en stor stabel, nei to stabler, med serviset du ser en bit av på bildet.  Det ble plutselig solskinn på en ellers grå onsdag i gustne februar. 
Forsiktig ble 8 middagstallerkener, 6 dype tallerkener og et stort serveringsfat , båret bort til kassa, betalt, pakket inn i avispapir og båret forsiktig ut av butikken.  Jeg er alltid redd for å falle når jeg går på islagt underlag, men så forsiktig som jeg gikk de få skrittene bort til bilen, er det sjelden jeg går.  Lykkelig kjørte jeg hjem.

Dette serviset falt jeg for første gangen jeg så det.  Da var jeg 20 år og bodde fremdeles hjemme hos mine foreldre.    Bestemor hadde dødd tidligere det året, Pappa var enebarn, og etter at han hadde hentet ut sine minner og det han ønsket å ha med seg videre fra barndomshjemmet, skulle mine to søstre og jeg gå gjennom huset og bli enige om hvem som skulle ha hva av det vi ønsket å beholde.  Det var flere serviser så vidt jeg husker nå over tretti år senere. Jeg tror vi fikk hvert vårt servise.  Dette serviset lå nedpakket i en eske med treull, og var antakelig ikke brukt.  Noen deler var blitt ødelagt, og lå knust i esken, men jeg tror jeg hadde 10 middagstallerkener og noen færre dessert- og kuvert-asjetter, 2 sausenebb, en skål til tyttebærsyltetøy etc., og et stort serveringsfat.  Jeg syntes det var så flott, og av alle tingene jeg fikk med meg fra bestemor-hjemmet var nok dette det jeg satte høyest.  

I hele mitt voksne liv har dette vært pen-serviset vårt. Det som har blitt brukt ved de store anledningene. På julaftener, barnedåper og konfirmasjoner.  Det har og blitt brukt på mindre høytideligheter. Som når glade venner har vært samlet rundt bordet til hyggelige middager.  Det har vel og blitt brukt på en del helt vanlige hverdager.  Fremdeles synes jeg det er like fint 
I løpet av disse trettiårene har det blitt færre deler. Noen tallerkener og asjetter har blitt knust, slik er ikke til å unngå.  Så jeg har i lengere tid vært på utkikk etter deler så jeg kan supplere serviset. Bare en gang tidligere har jeg funnet noen få deler på en bruktbutikk. Du kan tro jeg ble glad i dag.

At serviset er fra Figgjo har jeg visst lenge. I kveld har jeg tatt meg tid til å søke litt på nett, og har funnet ut at dekoren heter Astrid. Jeg fant og ut at det ble produsert i perioden 1958 .1963, og var betydelig yngre enn jeg trodde. Akkurat det var litt skuffende – men pytt pytt. 

Gamle Gubben Grå tok en opptelling da jeg kom hjem.. Han er like glad i skatter fra bruktbutikker og loppemarked som meg, så det var overhode ingen bebreidelser.  Han slo fast at vi trengte flere kuvertasjetter, og at middagstallerkener hadde jeg mer enn nok av i dette mønsteret nå.  “Hvor mange har jeg? ” spurte jeg. “Du har nå mer enn 12…” Han telte. “Du har 14.”-
” Det er da ikke for mange” svarte jeg. “Vi er 5.”  Ja, Gamle Gubben Grå ga meg rett i det. “Hvis alle ungene får seg en kjæreste, ektefelle så er vi 8”  fortsatte jeg. “Ja…” Han ga meg nølende rett i det. “Ha” sa jeg triumferende. “Da trenger vi bare 6 barnebarn før vi er 14 til bords.”  sa jeg triumferende.  “Hvis vi får 6 barnebarn” repliserte Gamle Gubben Grå tørt, “så har ikke du lengre 14 tallerkener…..” Noe jeg smilende måtte gi han rett i.