Det er noe nostalgisk med papp-påskeegg fylt til randen av godteri. Og i år hadde jeg bestemt meg for å gi slike påskeegg til Mamma og Pappa. Som de som jevnlig leser bloggen min har fått med seg var jeg ganske så sur på onsdag da jeg fant ut at hele Hønebyen var utsolgt for papp-påskeegg- Men snille Lillian reddet påsken, og sammen med gjenbruk av påskeegget vi hadde fått av de som låner bilen vår når de skal på Harry-tur, ble det påskeegg både til Mamma og Pappa. Begge eggene ble fylt til randen av yndlingsgodteriene deres. Så var det bare å leke påskehare, og sprette av gårde for å levere påskeegg. I går spratt jeg avgårde til sykehjemmet og ga Mamma påskeegget sitt. I dag var jeg hos Pappa og lekte påskehare og ga han påskeegget hans. Påskeeggene ble tatt godt i mot begge stedene. Selv om de begge har fylt 80, er man aldri for gammel til å få påskeegg.
Det var tidlig i dag morges. Temperaturen utenfor kjøkkenvinduet var minus 10. Kjøteren hadde lenge pistret utålmodig og ville ut. Ei snerten tispe har flyttet inn i nabolaget. Gamle Gubben Grå står i døråpningen ut på trappen og tar dagens første røyk. Siden han flyttet sammen med meg for snart 30 år siden har det vært røykeforbud innendørs. Gubben er knapt våken før den første røyken og den første kaffekoppen er innabords. Han antar at den litt utålmodige Kjøteren bare trenger å få lettet litt på trykket i blæra, og slipper Kjøteren ut i hagen uten bånd.
Bilde 1: Kjøteren har vandret over den snødekte plenen, bykset over steinbedet og skrittet over gjerdet som er begravd i snø. Han har ikke snudd til tross for Gamle Gubben Grå sine høylytte anbefalinger. Nå har Gubben og tatt turen over den snødekte plenen, opp steinbedet og skrittet over gjerdet og står på stien mellom oss og nabohuset og undrer på hvor Kjøteren egentlig tok veien..
Bilde 2 Gamle Gubben Grå har fått øye på Kjøteren oppe ved fotballbanen og forsvinner med bestemte skritt oppover gangveien bak garasjen. Nåde ta Kjøteren når Gubben får tak i den.
Bilde 3 Så var det å komme seg tilbake over plenen uten å trå gjennom den råtne snøen eller skli på et glatt parti. (Fotografen gjemt bak kjøkkengardinene håpet på et fall…)
Bilde 4. Kjøteren, for øyeblikket omdøpt til “Fillebikkje” og eier gjenforent. Snart kan Gubben nyte dagens første kaffekopp.
Gubben har sett og godkjent at jeg deler bildet både her og på Fb. Vi tar ikke oss selv så høytidelig her i huset, og har heldigvis evnen til å le av oss selv.
Været er jo så utroligflott om dagen, og etter å ha hatt en litt lat dag i går, var jeg klar for å rusle en tur igjen i dag.
Vi kjørte til Veigin, og gikk gangveien forbi boligfeltet og ned til Skjæringsbrua. Det var i bakken her jeg holdt på å havne under en søppelbil for mange år siden da vi bodde på disse kanter. Jeg var ute og gikk med Bingo, en omplasseringshund vi hadde hentet dagen før. Vi gikk trygt og godt på gangveien med ei stor grøft mellom veien og gangveien da søppelbilen kom kjørende på veien. Bingo bykset til og kastet seg etter hjulene på søppelbilen mens han gneldret som en gal – og jeg gikk på snørra i grøfta så det sang. Totalt uforberedt som jeg var.
Vi krysset jernbanen og tok til høyere innover langs åkrene. Fristet litt og ta gangveien rett frem, og vandre på gamle tomter. Her gikk vi mye på tur med Datteren da hun var liten. Det var her hun ikke “så skauen for bare skog..” , her hun syklet ned en bakke på sykkelen uten bremser, og klarte å holde hodet kaldt nok til at hun ikke veltet….og… mange gode minner..
Denne gamle gangbrua synes jeg har sin sjarm. Vi krysset jernbanen på ny på den, før veien gikk videre over åkeren tilbake til Veigin.
Bart gress titter frem, og i deler av veibanen er det bart. Det går mot vår – og det gjør meg så glad.
Langhuset på Hringariki ligger på toppen av vollen. Der har jeg ennå ikke vært inne, men det må vel snart melde seg en mulighet.
I går var jeg i grunn litt sur, og klaget litt over at hele Hønebyen var utsolgt for helt vanlige papp-påskeegg. Også jeg som hadde bestemt meg for å lage påskeegg til mine foreldre i år.
Lillian leser bloggen min, og svarer at hun har nok av tomme papp-påskeegg fra ungene var mindre. Hun skal på mine kanter i dag, og kan godt legge et egg i ei postkasse eller på en tram. Tenk at det finnes slike mennesker! For jeg kjenner ikke Lillian, hun er bare en som leser bloggen min og jevnlig legger igjen hyggelige kommentarer. Jeg vet jo at hun bor ikke alt for langt unna, men dog. Slike ting gir meg tro på menneskene. Jeg blir oppriktig glad når folk bryr seg om andre, selv om det bare gjelder et papp-påskeegg.
Så i dag møttes vi på en bensinstasjon. Snille Lillian skulle få slippe omveien oppom meg. Jeg fikk et papp-påskeegg, og hun fikk en blomsterkvast for at hun gledet meg ved å vise omtanke. Nå har jeg to påskeegg som jeg skal fylle, og i morgen skal jeg leke påskehare og levere påskeegg til Mamma og Pappa..
Vi har som mål å finne på noe sammen hver dag denne påsken. Kjærestetid er det det det heter? Gamle Gubben Grå og jeg har vært kjærester i 28 år og gift i snart 24 av dem. Siden vi begge har arbeidet skift og turnus i alle år er dette den første påsken vi har “fri” hele påsken begge to. Mange, lange late dager sammen – det er luksus for oss. Lørdag var det familieskirenn. Søndag var vi på lang tur i byen, mandag var jeg utslitt, så da ble det påskekos på terrassen, tirsdag var vi på Brønnøya.
I går var det lite med energi igjen. Begynner å bli lei av å ikke være meg selv. Men det ble en liten tur til sentrum for å prøve å kjøpe påskeegg – og en kopp kaffe på kafe. Kos det og – og helt klart kjærestetid.
I min barndom fikk vi påskeegg stappfulle av godteri av Bestemor på Påskeaften. I Gamle Gubben Grå sin familie dukket Påskeharen opp med påskegodt og påskeegg på Påskeaften, og denne tradisjonen har vi bragt videre til våre barn da de var små. Påskeharen har gjemt påskegodtet på de merkeligste steder oppe i hytta på fjellet, og ungene har endevendt hytta hver påskeaften morgen for å finne alt godteriet som var gjemt. Ja så godt har godteriet vært gjemt til tider at små sjokoladeharer i sølvpapir først spratt frem når Bestemor dro for gardinene en gang i høstferien.
Ungene er store nå. Egne penger og alt. Vet ikke hvor gøy det er med påskeegg lengre, selv om de nok fremdeles setter pris på å få påskegodteri.. Så i år fikk jeg den gode ideen at jeg ville gi påskeegg til mine foreldre. Mamma og Pappa er i 80 årene, og det er sikkert svært mange år siden de fikk påskeegg, hvis de noen gang har fått det.
Så i dag dro jeg til byen for å kjøpe to helt vanlige påskeegg i papp. Regnet med at det var det mest nostalgiske for disse godt voksne menneskene. Men det å finne helt vanlige papp-påskeegg i Hønefoss onsdag i påskeuka viste seg umulig. Nille var tom, det samme var Søstrene Grene, Europris og Rusta. Ark og Notabene hadde noen bittesmå papp-egg, men de rommet jo ingenting. Litt godt hadde jeg jo tenkt å unne de gamle.
Det er noe rart ved jul og påske og handelsstanden. Allerede tidlig i september begynner de mest ivrige å hale frem nisser og juletrebelysning, og påskekyllingene dukker frem sånn midt i fastelavn. Når man så kommer i midten av desember, eller når palmesøndag, ja så er det å få solgt unna julepynt og påskeegg på salg slik at lagrene er tomme i god tid før jul og påske. Vi er liksom ferdig med høytiden og i grunn litt lei når den endelig begynner. Snakk om å leve livet på forskudd, alltid halsende etter neste opplevelse. Regner med at 17.mai sløyfer og norske flagg allerede ligger klare i forretningene og kommer opp så fort vi bare får ryddert vekk denne påsken alle i grunn er ferdig med for lengst.
Vi fikk et godt gammeldags papp-påskeegg fredag før palmesøndag av de menneskene som låner hengeren vår når de skal på harrytur. Godteriet ble lagt over i et porselens-påskeegg her om dagen da vi pyntet til påske (Det som ikke var spist opp, da) Det papp-påskeegget skal en av foreldrene mine få, Så får jeg pakke inn godteriet på annet vis til den andre hvis det ikke dukker opp et påskeegg til før påskeaften. Og til neste år skal jeg være tidlig ute og sikre meg påskeeggene allerede i januar!
I dag var det nydelig vær, og vi bestemte oss for å ta en tur vi har snakket om lenge. En tur til Brønnøya i Asker. Vi har utsatt det en stund i påvente av vår. Men nå er det vår, eller nesten vår, så vi dro av sted. Det er spennende å gå på oppdagelsestur på steder vi aldri har vært.
Om sommeren går det kabelferge som du må trekke deg selv over med mellom Nesøya og Brønnøya, men om vinteren er det bro.
Det var fint og vårlig, men litt mye is på veiene ennå. Men jeg klarte meg fint – ingen fall. På Brønnøya har de samme system som på Kongsberg. Halvparten av veibanen på gangveiene er strødd, og halvparten av veibanen er fri for sand – og klar for spark-kjøring. Det sto mange sparker, og kjerrer låst fast i gjerder rundt om kring på øya og ventet på eierne sine. Idyllisk plass hvor jeg gjerne skulle hatt en feriebolig, men det er nok alt for dyrt for min bankkonto.
Granskog har vi i grunn nok av hjemme. Det var kysten og våren vi var kommet for å oppleve, Men vandret rundt litt på måfå og kikket oss rundt.
Det var lett å finne vårstemningen. Lukt av tang, tare og saltvann kilte i nesebora til ei landkrabbe fra det indre av Østlandet. Måkene skrek, og jeg ble enda sikrere på at det kommer en sommer i år også….
På Brønnøya er det en gammel kalkovn, og den måtte vi jo bort å studere litt nærmere. Kalkovnen ved Sandbukta ble oppført i 1874 og var i drift frem til1888. Deler av ovnen kollapset i 2012, men har nå blitt gjenreist og restaurert slik at det skal være mulig å brenne kalk i den. Dette arbeidet ble startet i 2014, Når jeg googler så finner jeg ut at de under restaureringen og oppbyggingen gjenbrukte de gamle steinene i den grad det var mulig, og supplerte med kalkstein fra Ringerike.
I dag hadde vi tatt med oss kaffe på termos og kanelsnurrer, så vi fikk oss en kosestund på en benk mens vi stirret utover sundet, og koste oss i vårsola. Dette var en fin dag vi kommer til å leve på lenge.
Gratulerer med dagen, kjære venn. Jeg sendte deg hilsen på fb i dag morges. Regnet med at gratulasjonshilsenen fra meg skulle drukne i hilsningene fra alle de 525 andre vennene dine. Men du er blant de få som ikke har oppgitt fødselsdagen din til fb, fant jeg ut da jeg sjekket. Så på din side var det bare 5 hilsener, de 4 andre er fra slektninger av deg. Kjenner igjen noen av dem fra den gang da. Du har “liker” hilsenen min. Ingen kommentar. Og hvis du og jeg hadde vært 30 år yngre, slik vi var den gang da, hadde jeg sikkert brukt store deler av kvelden på og tolke hva det skulle bety.
Jeg tror ikke du ble overrasket over at jeg husket dagen din. Det er svært mange ganger de siste 30 årene du har fått hilsen fra meg på fødselsdagen din. Jeg er god på datoer. Før du blir alt for innbilsk; han jeg var forelsket i siste året på ungdomsskolen har fødselsdag om to dager. Han kommer også til å få hilsen på fb.
Hvem prøver jeg å narre? Deg? Meg selv? Ja. Han fra ungdomsskolen har fødselsdag om to dager, og han kommer sikkert til å få fb hilsen fra meg. Og ja, jeg husker også datoen hans helt uten påminnelse fra fb. Han er en fin fyr, men han har ikke krabbet langt under huden min og blitt der.
Jeg sendte deg en hilsen. Tre små ord. Du likte det. Det var det hele.
Jeg tenkte på deg. Du tenkte ett par sekunder flyktig på meg. Det var det hele.
Har hatt noen flotte dager i Praha på tarifkonferanse med gode tillitsvalgtskollegaer. Nå er vi klare for årets vakreste eventyr, lønnsoppgjøret. Praha viste seg kaldere enn jeg håpet, og det var til og med snø på bortgjemte plasser, i parker og på markene rundt byen. Og jeg som hadde gledet meg til vår
Vi bodde på Hotell Grandior Prague. Det var et fint konferansehotell med spa avdeling og reklame for øl-spa i heisen. Hotellet lå greit til plassert sentralt med kort vei til gamlebyen kjøpesenter og Karlsbroen.
Jeg skal ikke kjede dere med referat fra det faglige. Vi hadde forelesninger fra 9 om morgenen til 17 om ettermiddagen, men vi fikk jo sett litt av Praha for det, En smakebit som gjør at jeg har lyst til å besøke byen ved en senere anledning.
Den første kvelden spiste vi på U Modre Kachnicky. Det var en uformell og koselig restaurant i gamlebyen. Kelneren insisterte på at vi startet måltidet med et lite glass urtebrennevin. Så da gjorde vi jo selvsagt det. Urtebrennevinet smakte jul. Det var krydret med krydder som nellik, og allehånde. I grunn godt, menet halvt shotte-glass er mer enn nok for meg. Vi ble servert vilt pate med brandy- og tranebærsaus til forrett. Masse pate, g den var ganske fet. Godt vi hadde fått urtebrennevinet. Bordet var pyntet med norske flagg, og pianisten klimpret på noe som kunne minne om Grieg. Neste rett var en tradisjonell, bohemsk potetsuppe med sopp. Godt det og, men fet kraft i suppa, så det begynte å bli et mektig måltid. Pianisten hadde bladd om i noteheftet sitt med norske melodier, og spilte nå “Jeg er så glad hver julekveld” mens han sang stotrende teksten fra noteheftet. Stemningen var god, som alltid når gode tillitsvalgtskollegaer møttes. men
vi var enige om at pianisten umulig kunne vite hva han sang – i og med at han satt der borte i kroken sin og sang julesanger i mars, noen få dager før Palmesøndag. Etter potetsuppa til bohemene, fikk vi stekt and med rødkål, nøttestuffing og potetkaker. Julefølelsen var til å ta å føle på. Rødkål, julesang og urtebrennevin som smakte pepperkakedeig. Godt var det, men selv jeg som er flink til å spise, begynte nå å bli virkelig mett. Hele måltidet ble avsluttet med eplekake med punchsaus og nøtter. Etter det var det bare for meg å nærmest rulle tilbake til hotellet mens mange av de andre bega seg ut på byen.
På andre dagen hadde jeg litt fri på formiddagen, rett etter frokost, og tok meg en tur ut i vårlufta. Deilig å kjenne bar brostein under føttene, og deilig å kjenne sola varme. Var ikke alt for mye tid, men deilig med litt vårfølelse. Denne ettermiddagen var det satt av tid til2 timers guidet byvandring før middag. Jeg hadde veldig lyst til å være med på det, for å få sett mer av Praha. Samtidig går jeg sakte på grunn av det ødelagte beinet, og jeg er overhode ikke i form. Det fornuftige hadde vært at jeg tok en hvil på hotellet og møtte de andre til middag. Men som vanlig vant følelsene over fornuften, så selvsagt ble det byvandring på meg. Praha er en flott by. Jeg må tilbake. Ikke minst for å fotografere bedre. Nå var jeg redd for å miste de andre hvis jeg stoppet opp for å fotografere andre steder enn der guiden gjorde et stopp. Og omringet av 40 andre er det ikke alltid like enkelt å få til de beste bildene. Ikke ble det noe bedre av at jeg tok meg en tur på snørr i brosteinen ett sted i gamlebyen heller. Alltid lurt å forsøke å se hvor man setter beina.
Dette er Obecni Dum, eller Folkets Hus i Praha. En flott jugend-bygning somsto ferdig i 1912.
Kruttårnet ligger like ved Obecni Dum, og var en av inngangene til Gamlebyen. Det er 65 meter høyt og ble bygget i 1475. Navnet Kruttårnet fikk det på 1600 tallet da det ble brukt som kruttlager. Det var 13 slike tårn rundt Gamlebyen, hvor mange som fremdeles består vet jeg ikke.
Torget i Gamlebyen. Jeg burde sikkert ha noe mer å si om denne plassen. Men jeg fikk ikke med meg så mye av det guiden sa. Delvis fordi jeg falt nesegrus for dette flotte torget, og derfor brukte noe av tiden på å ligge langflat på magen med nesa nede i broleggingen, og resten av tiden til å sjekke om den nye mobiltelefonen hadde fått noen skrammer, børste møkk og rusk av bukse og kåpe, forsikre alle om at “Det gikk så bra, og Nei, jeg slo meg overhode ikke” mens jeg diskret forsøkte å finne ut om alle mine fra før av så maltrakterte kroppsdeler hadde fått noen flere skader. Venstre albue var den som gjorde mest vondt. Men ikke mer enn at det gikk. Fasit dagen etter var blåmerke på nevnte albue, høyre underarm og antakelig ett eller flere nye blåmerker på ett eller begge knær. De er fra før av like fulle av blåmerker som hos en fem-åring som lærer seg kunsten å stå på rulleskøyter.
To timers byvandring nærmet seg slutten. Vi var nå kommet til det gotiske tårnet mellom Gamlebyen og Karlsbroen. Skulle gjerne hatt noen ordentlig fine bilder av broen, men det var mørkt og fullt av folk, hele kroppen verket etter fall og gåtur, og de bildene jeg tok ble langt fra bra. Men kommer jeg tilbake skal Karlsbroen besøkes både i lys og mørke, for du for et fotoeldorado!
Vi skulle spise på Hergetova Chelna som ligger på bredden av elva med panoramautsikt mot Karlsbroen på andre siden av elva enn det Gamlebyen ligger. Nydelig restaurant. Det var godt å komme inn i varmen, for det hadde vært ganske kjølig åmvandre rundt i Praha i 2 timer. Her fikk vi servert Grillede Tigerreker. med tomat og hvitløkssaus med salat. Det var kjempegodt, og nok den beste retten jeg spiste i Praha. Hovedretten var stekt kyllingbryst i Cognacsaus med grønnsaker Godt, men and dag en og kylling dag to? Desserten var sjokoladefondant – jeg er i grunn lei sjokoladefondant. Syns vi får det på hvert eneste kursmiddag for tiden – uavhengig av land. Men atmosfæren i restauranten var god. Flott lokale, og jeg kan godt anbefale restauranten- Det var valg av meny jeg var kritisk til… Tilbake til hotellet tok vi drosje. Rett i seng for meg, men noen andre studerte nok Prahas uteliv denne natta og…
Siste kvelden skulle vi spise i restauranten i kjelleren på Folkets Hus Obecni Dum. Kjekt, for det lå kun to kvartaler fra hotellet.Nydelig lokale i jugendstil. Også denne kvelden var det god stemning og god mat. Kyllingsuppe, svinemedaljonger med bakt potet og soppsaus. – og selvsagt sjokoladekake ,sjokoladefondant til dessert.
Også denne kvelden satte jeg kursen mot hotellrommet etter middag. Men ryktene skal ha det til at deler av resten av gjengen fulgte etter min røde kåperygg på leting av en irsk pub lenge etter at både kåpa og jeg hadde funnet hotellrommet…
Flotte dager o Praha var over Jeg håper jeg engang finner veien tilbake .Da med mer tid til å se byen og til å fotografere denne flotte byen i hjertet av Europa.
Har gått litt på høy-gir en stund. Forsøkt å leve som “normalt”: Tariffkonferanse i Praha, og selv om jeg var flink og gikk på hotellet og la meg rett etter middag hver kveld, ingen irske puber eller Strawberry-Margaritas på meg i år, så var det lange og intense dager. En 6 timers kontordag og vennebesøk på fredagen, og familieskirenn på lørdagen. Alt utrolig koselig, men nå er det ikke mer energi igjen. I dag er jeg bare tom – og sliten. kroppen føles som den er tygget på og spytta ut, tårene renner og jeg klarer ikke en gang å være sint.
