Oppvaskmaskinen durer fornøyd på kjøkkenet. Jeg har laget middag og tørket over kjøkkengulvet. Ellers har jeg ikke gjort stort etter at jeg kom fra jobb. Tatt en liten strekk på sofaen da. Det føltes godt.  Nå sitter jeg her med tekopp og tastatur. Nettaviser og blogger skal leses.

Marie Sneve Martinussen, Rødts nye konstituerte partileder har holdt sin første tale etter at hun overtok roret. Marie er en frisk dame, og jeg er spent på hvordan hun blir tolket av mediene. Hva de får med seg av det politiske budskapet og hva de fokuserer på.  I en tid da det rir en Høyrebølge over landet er det viktig å få frem Rødts politikk. Det har vært fokus på litt mye annet denne sommeren.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Norge har mer og mer til felles med britiske kostymedrama fra 1800-tallet, der rikdommen bugner hos overklassen, mens andre ikke har nok til å bli mette.

Sitatet er selvsagt hentet fra Marie sin tale, og det er både godt og dekkende. I 2022 fikk Norge 4000 flere dollarmillionærer. De 1 prosent rikeste i Norge disponerer rundt 10 eller 20 prosent av inntektene i landet (avhengig av hva du inkluderer i beregningen). Og de aller rikeste i Norge betaler minst skatt, i følge SSB-forsker Rolf Aaberge.
Samtidig øker matkøene. Over halvparten av Norges befolkning har ikke økonomisk trygghet. 100.000 husstander har blitt nødt til å stille seg i matkøene.

Svaret på disse utfordringene er ikke mer Høyrepolitikk. Det å overlate mer og mer av velferdsstaten til markedskreftene og legge alt fra barnevernsbarn til bestemor ut på anbud vil bare bidra til å øke forskjellene mens velferdsprofitører har kjøpefest i Sveits med penger de har støvsugd ut av norske kommunekasser.

Ikke blir vi lykkeligere av det heller.
I 2017 var Norge verdens lykkeligste land. Nå er vi slått, ikke bare av finnene, men også dansker, islendinger og svensker er mer tilfredse med tilværelsen enn det vi er.

Norge scorer helt øverst på objektive mål som velstand og kjøpekraft. Likevel synker vår opplevelse av tilfredshet. Og det som trekker mest ned er ikke at vi ønsker flere og finere ting, billigere øl og flere sydenturer.  Det er at vi bryr oss så lite om hverandre.

En veldig interessant ting med årets lykke-rapport er at forskerne for andre år på rad ser hvordan forskjellige former for omtanke og godhet i hverdagen betyr mye. Å være snill mot andre har vist seg både å stamme fra, og fører til større grad av lykke, sier professor Lara B. Aknin ved Simon Fraser University.

Kanskje gjør ikke de stadig økende matkøene inntrykk på oss så lenge vi slipper å stå der selv.
Her i kommunen er det politisk vilje til å gi økonomisk støtte til flere ideelle aktører slik at de kan  starte matutdeling, men ikke politisk flertall for å øke sosialtrygdsatsene slik at mennesker slapp å måtte stille seg opp i de matkøene.

Vi er flinkere til å bry oss med hverandre enn om hverandre.
Kommer vi til en ulykke tar vi opp mobilen og filmer i stedet for å hjelpe. Om nabo-barna går sultne til sengs er ikke det vårt problem.

Mer Høyrepolitikk, mer markedskrefter, mer forskjeller vil ikke gjøre oss mer lykkelige.
Rødt har lenge advart mot at forskjellene i Norge øker. Økte forskjeller fører blant annet til at vi har mindre tillit til hverandre og mindre følelse av rettferdighet. Det påvirker også helsen vår, kriminaliteten og vår opplevelse av trygghet.
Kort sagt vi får et mer og mer egoistisk samfunn.

Derfor vil Rødt ha det partilederen i talen sin i dag kaller en «forskjellskrisepakke».
Det innebærer høyere minstesatser for pensjoner og sosiale ytelser. I kommunevalget er særlig sosialhjelpen viktig, for den er det kommunene som bestemmer størrelsen på.

I løpet av det siste året har jeg to ganger vært på kommunestyrets talerstol og holdt en interpellasjon på vegne av Rødt hvor jeg ar spurt ordføreren om hun vil bli med på å utrede en sak om å øke sosialtrygden i kommunen. Hun, AP ordføreren; vil ikke det. Som det store flertall i kommunestyret overlater hun til Frelsesarmeen og Frivillighetssentralen å ta seg av den økende fattigdommen i kommunen.

I sommer har vi i Rødt her i kommunen hatt to innlegg om sosialtrygdsatser og økt fattigdom i lokalavisa.
I kommentarfeltet til det første innlegget dominerte kommentarer om solbriller, i det andre ble det en bedre debatt. Men den falt vel ned på at de som debatterte med oss benekter at fattigdommen i Norge finnes.
Så lenge de ikke hadde sett budsjettet til de som ikke fikk inntektene i form av trygder til å dekke løpende utgifter trodde de ikke at det var så ille. Folk prioriterte bare feil.
Jeg blir så matt av slike kommentarer.

Jeg tror at det er mange, mange som sulter lenge før de moter seg opp til å stelle seg i de matkøene. Jeg tenker på hvor nedverdigende det må føles og gå å tigge om almisser for å klare seg gjennom hverdagen.
Slike kommentarer gjør at terskelen for å søke hjelp og skaffe seg mat blir enda høyere.
Det å øke satsene på trygdene i stedet for å øke antall matkøer hadde gjort at de kunne skaffe seg mat uten å blottlegge nøden og føle på stigmatisering.

Vi må tilbake til tankegangen fra 50-tallet da våre foreldre og besteforeldre bygde dette landet. Tilbake til Einar Gerhardsens Norge der vi følte på samhold og hjalp og støttet hverandre. Det var da vi bygde velferdsstaten og gjorde Norge til et av de beste landene å bo i. Det er å komme tilbake dit som på mange måter er Rødts politikk.

Morgen. Det er absolutt ingen “God morgen” her fra. Hvordan ville du føle det hvis du startet dagen med å sette de nakne føttene dine rett opp i en ruke relativt fersk og veldig myk hundedritt? Og ja, jeg rakk å ta de tre skrittene fra dritten og inn på badet før jeg våknet nok til å forstå hva jeg egentlig tråkket i.
Nå er både kjerring og gulvene på bad og gang vasket og det er tid for tekopp og tastatur. Humøret på kjerringa derimot er ikke blitt så veldig mye bedre. Starte dagen med gulvvask, liksom.

Jeg er liksom ikke positivt innstilt når jeg klikker meg nedover bloggtopplista for å se om noe engasjerer.
I dag trenger jeg ikke lete lenger enn til 4. plassen før jeg finner noe som engasjerer. Doc & Dask oppsummerer sommeren.

Annonsørinnhold

TILBAKE PÅ LAGER: Sikre deg kalenderen "alle" vil ha

Kort oppsummert har dette vært en bedriten sommer. 

Sitatet er hentet fra Doc & Dask. Jeg har ingen planer om å oppsummere sommeren mens vi fremdeles er i juli. Det er tross alt 1/3 av sommeren igjen. August kan være en fin måned. Doc & Dask er tydeligvis ikke enig med meg i det.

Om to dager er det august, sommerens søndag. Hvor været vanligvis er så ustabilt at man bare er hjemme og glor på TV, sånn at høsten ender opp med å bli for lang.

Har man ikke noe annet å klage over så har man alltids været, tenker jeg og sukker høyt. Jeg sa at jeg ikke var så positiv i dag, OK?
Vel, jeg har ingen planer om å krabben ned i kjellerstua og benke meg foran TVn om kveldene på lenge ennå.

Jeg er som de fleste kanskje har fått med seg ikke så veldig glad i vinteren. Liker hvit jul, men når 1. januar kommer kan jeg godt gå i hi og ikke våkne igjen før det har blitt vår en gang i mars.
I år var siste snøfall 1, mai. Jeg trodde jeg skulle klikke.
Jeg har ingen planer om å gli inn i vinterdepresjoner allerede i juli bare fordi det ikke er syden-temperaturer hver dag. Jeg har studert globusen og vet at jeg bor et stykke unna ekvator.

Flere kvelder den siste uka har jeg sittet på terrassen og leste til klokka var over 21. Jeg kunne ha sittet lenger hadde jeg hentet golfjakka. Etter alt regnet i juli regner jeg med å få en fin august med mange kvelder på terrasse og tram. Sitte der og la mørket senke seg og lysene tennes i hagen. Ha et tent stearinlys på bordet på trammen. Jeg er sikker på at jeg har mange slike kvelder igjen i år.

Steinsopp-sesongen er så vidt i gang, og det er et bra soppår ser det ut som. Så jeg gleder meg til å få noen fine soppturer. Kanskje kommer jeg hjem med skikkelig full kurv en eller flere ganger. Får fylt opp litt i fryseren med skogs-sopp til mange gode retter utover høst og vinter.
Det er et fantastisk multeår også har jeg hørt. Det gir og håp om skogens gull i fryseren og noen fine turer på fjellet eller i skogen. Absolutt ingen grunn til å mure seg inne foran TVn.  Sommeren har fremdeles mye å by på.

Det er da heller ikke for seint å ta noen små utflukter selv om ferien er over. Man kan rekke mye på ei helg eller en fridag. Ikke behøver det koste skjorta heller. Jeg har også planer om å få meg flere turer før vinteren setter inn og verden blir kald, veiene glatte og kjøreforholdene utfordrende. Det er da flere måneder til vi er der.

Ta ikke høsten på forskudd. Høsten, den skikkelige gråe og våte høsten hvor regnet kommer vannrett og alt er mørkt, grått og trist kommer ikke på flere uker ennå. Det er forhåpentligvis et par, tre måneder til første snøfall og forhåpentligvis rundt 4 måneder til den kommer på fast basis. Vi er bare halvveis i den fine tiden. Det ligger mange flotte opplevelser og bare venter på at du skal finne tid til dem.
Jeg har i det minste tenkt å nyte dagene og kveldene som kommer. Gleder meg til mange fine opplevelser og gode stunder i ukene og månedene som kommer.

Ytring er noe som sies, uttales eller skrives.

I språkvitenskapen brukes «ytring» som en teknisk term for å beskrive et brukstilfelle av en setning eller sammensetninger av ord og/eller tegn til å uttrykke innhold i kommunikasjon.
På engelsk tilsvarer dette ordet utterance.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Sitter her med tekopp og tastatur og leser meg gjennom bloggtopplista. Stopper opp ved Gry.  Innlegget hennes tar opp en sammensatt problemstilling. Koranbrenning i Sverige og komplikasjonene det medfører for Sveriges ønske om NATO medlemskap.

Det første jeg kunne ha ytret meg om er NATO, og om Sverige og Finlands medlemskap der egentlig gir økt trygghet.
Putin er en gal mann ute av kontroll, det er Gry og jeg enige om. Jeg tror han ikke ser på en krig med NATO som en trussel. Jeg tror han egentlig ønsker det. Han leter bare etter en god unnskyldning.
Men glem NATO debatten akkurat nå. Sverige har på demokratisk vis besluttet å søke medlemskap i NATO. Hvor vidt jeg mener det er fornuftig eller ikke, er uvesentlig. Det er dessverre viktigere hva Tyrkias Recep T. Erdogan mener om saken. Alle landene i NATO må være enige om det hvis et nytt land skal tas med i alliansen. Det gir en enorm makt til Erdogan. Jeg har forstått det som at han liker den makten.

Det har vært mange punkter på Erdogans liste for å slippe Sverige inn i varmen. Jens har lokket og lirket og fått ryddet mange punkter vekk fra lista. For å ta kortversjonen er det vel nesten bare denne evinnelige bokbrenninga borte hos broderfolket igjen før saken er i boks.

Jeg tror ikke Erdogan bryr seg så veldig med hva folk måtte fyre med for å holde varmen her oppe i kalde nord.
For meg kan folk godt fyre med bøker for å holde varmen i sitt eget hjem. Slik tror jeg Erdogan ser på det og, i det minste hvis man ikke spesifiserer hvilke bøker man brenner.

Men disse som har det med å tenne på koraner de gjør det ikke for å holde varmen. De gjør det heller ikke hjemme i sin egen peis, for å nyte synet av en bok de ikke liker gå opp i flammer. De samler heller ikke likesinnede til en rituell bokbrenning på et øde sted i skogen.
Nei de må tenne på den boka på et sted det provoseres mest. Foran en moske under fredagsbønnen, foran den Iranske ambassaden eller et annet velegnet sted.

De kaller det ytringsfrihet. Så med politibeskyttelse må de få lov å stå å svi av både bøker og skattebetalernes penger på den plassen de vet at de provoserer maksimalt.

Jeg setter ytringsfriheten høyt. Det har jeg alltid gjort.
Men ta en kikk til på definisjonen øverst i dette innlegget. Den er hentet fra Store norske leksikon. Når ble det å tenne på en bok en ytring?

Ytring er noe som sies, uttales eller skrives.

I språkvitenskapen brukes «ytring» som en teknisk term for å beskrive et brukstilfelle av en setning eller sammensetninger av ord og/eller tegn til å uttrykke innhold i kommunikasjon.
På engelsk tilsvarer dette ordet utterance.

Er ikke det å brenne bøker mer en handling enn en ytring? 

Er det fordi bokbrenningen har en politisk betydning, det handler ikke om å svi av papir, som gjør det til en ytring?
Hvilke andre handlinger vil vi definere som ytring?
Hvis en som ser bokbrenninga blir så provosert at han tar opp en brostein og kaster i retning bokbrenneren ville det være en ytring? Hva med kirkebrenning? Det var jo “moderne” i visse miljøer på 80-tallet. Var det ytringer? Samer fra Fosen som okkuperer regjeringskontorer? Miljøaktivister som lenker seg til anleggsmaskiner og stopper en omstridt utbygging.? Anders Behring Breiviks manifest var en ytring.  Handlingene hans i regjeringskvartalet og på Utøya var og hans måte og “ytre” seg på. Han gjorde det jo for å få frem budskapet  sitt, få interesse for manifestet.  Jeg håper ingen mener at de handlingene burde vært vernet av ytringsfriheten.

Og en rettighet/frihet med modifikasjoner, er simpelthen uforenlig med at det fremdeles kan være snakk om en frihet/rettighet. M.a.o vil en begrenset ytringsfrihet innebære at det ikke lenger kan sies å være ytringsfrihet. 

Dette utsagnet er hentet fra Gry sitt innlegg. Men ytringsfriheten er ikke absolutt og har aldri vært det. Det finnes flere lovfestede begrensninger i ytringsfriheten, blant annet forbud mot å framsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn. Oppfordringer til vold og ulovligheter er heller ikke vernet av ytringsfriheten.

Samtidig setter Gry fokus på noe viktig. Er det greit at et land skal innføre innstramninger i sitt lovverk for å tekkes en annens stats leder? Skal Sverige innføre lovforbud mot brenning av Koraner fordi Tyrkias leder ønsker det?
Er ikke dette temaet, altså det at et land må gi fra seg noe av sin suverenitet noe av sin selvråderett for å få lov til å inngå i en allianse noe av dilemmaet ved slike allianser?

Stortinget vedtok 3. juni 2022 Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid mellom Norge og USA (SDCA), kjent som «baseavtalen». Baseavtalen innebærer at USA får eksklusiv tilgang til å opprette fire permanente militærbaser i Norge – på flystasjonene Rygge, Sola og Evenes, og marinebasen Ramsund Orlogsstasjon i Troms. Avtalen åpner for at det i framtida kan opprettes flere baser.
Flere av avtalens bestemmelser er problematiske og kan være i strid med Grunnlovens bestemmelser om nasjonal suverenitet og myndighetsoverføring. Ifølge avtalen skal basene nyte immunitet og være underlagt USAs jurisdiksjon.
Norge kan verken straffeforfølge eller sørge for at norske lover, internasjonale menneskerettigheter eller norske faglige rettigheter blir fulgt på basene. Norge skal heller ikke kunne kontrollere lagring og/eller transport av atomvåpen eller våpen forbudt etter norske internasjonale forpliktelser.

Baseavtalene er mellom Norge og USA, ikke mellom Norge og NATO. Likevel er det mange politikere og andre som ser på dette som en del av NATO samarbeidet.
Er det å avgi norsk suverenitet til en annen nasjon forhold vi bare må akseptere for å være en del av en allianse? Kan USA i praksis ta seg til rette i andre land under dekke av et NATO samarbeid?

Erdogans krav til Sverige om å innføre lov mot brenning av Koranen etc. virker veldig inngripende på et lands rett til selv å bestemme i sitt eget land. Jeg forstår t Gry og andre reagerer.
Inngåelsen av baseavtalene som Stortinget vedtok for ett år siden mener jeg er enda mer inngripende på Norge sin suverenitet og selvråderett. Den var det kun MDG og Rødt som stemte i mot.

Om jeg mener at Sverige skal gi etter for Erdogans krav? Nei! Jeg mener at en demokratisk stat som Sverige fritt må kunne vedta hva som er lov og ikke lov innenfor sitt lands grenser, så lenge det ikke er i strid med menneskerettighetene eller internasjonalt lovverk.  Men så er jeg jo heller ikke noen stor tilhenger av NATO og store forsvarsallianser som jeg i mange tilfeller mer hisser til krig enn bidrar til fred.

Finnes det noe bedre enn å rusle rundt i dkogen på leting etter sopp? Det synes ikke jeg. Spenningen om man finner noe å kose seg med, skogens ro – og så får man litt trim på kjøpet.

Så i dag når Drømmehuset så sånn noenlunde presentabelt ut dro jeg ut i skogen. Kaffe-latte nede i byen fristet ikke i dag. På ei soppgruppe jeg er mef i på fb har det vært litt vel mange fristende sopp-bilder i det siste.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Det ble noen steinsopp. Ikke store mengder men nok til middag til Gamle Gubben Grå og meg.  Middag rett fra skogen, kan det bli bedre?

Da jeg kom hjem skjærte jeg soppen i passende biter og stekte de i meierismør i en stekepanne. Samtidig kokte jeg litt tagliatella. Så helte jeg rø me over den stekte soppen, krydret med salt, pepper og timian og lot panna stå å surre på svakvarme til posten var ferdig. Ved servering strødde vi litt revet ost over. Det ble svært så godt.

Jeg mente at jeg hadde hørt om en rett med pasta og steinsopp,og googlet litt mens jeg ventet på at pastaen skulle bli kokt. Mulig det var litt sent, for jeg tror steinsoppen hadde blitt enda bedre uten rømmen, men med løk, hvitløk og persille samt litt hvitvin. Tagliatelle ai funghi porcini: Toskansk pasta med steinsopp, var retten jeg tenkte på. Vel skogene er full av steinsopphar jeg hørt. Det får bli en ny tur i skogen en av de nærmeste dagene så skal vi nok få laget Tagliatella al funghi porcini. Jeg trenger bare å finne en halv kilo steinsopp så kan jeg prøve meg som Toscansk mesterkokk.

Ferien er over, latmannslivet er over. Denne uka har det vært striskjorta og havrelefsa igjen og med hverdagen er det slutt med kun å gjøre det man har lyst til. Tradisjon tro på lørdager var det lister over ting som måtte gjøres her i og rundt Drømmehuset før vi kan ta helga med god samvittighet.

Noe av det som sto på min liste var å luke og rydde opp litt i et av blomsterbedene. Mens jeg sto krumbøyd og røsket opp skvallerkål og brennesle tenkte jeg på alle de kålorm-elskende menneskene jeg skrev om i innlegget Livet i paradis…….

Annonsørinnhold

TILBAKE PÅ LAGER: Sikre deg kalenderen "alle" vil ha

De som mener at hvis man har hage er det viktig å la naturen gå sin gang. Jeg lurer på hvordan blomsterbedene mine ville sett ut hvis jeg gjorde det Eller det lurer jeg egentlig ikke på.Da livet var på det travleste hendte der både ett og to år at blomsterbed stort sett fikk seile sin egen sjø. Tro meg, det blir ikke vakre bed av det.

De skrev i kommentarfeltet til Vibbedille at hvis man ikke likte at larver spiste opp kjøkkenhage og blomster burde man ikke ha hage. Man burde la naturen gå sin gang Jeg pleier å tenke at den dagen vi ikke lenger klarer å stelle hagen sånn noenlunde, den dagen bør vi kanskje ikke lenger ha hage men heller flytte i en leilighet. For er det noe jeg synes er et trist syn, så er det hager der naturen bare har fått gå sin gang. Hager der mellestokk, tistel og skvallerkål nærmest har overtatt. Der plenen er uklippet og eplene henger halvrotne på trærne til de faller ned i det lange graset.

Jeg mener ikke at hager skal se ut som sirlige parkområder. Jeg tåler både løvetann og mose i plenen jeg. Gjerne områder med litt villblomster hvor humler, bier og larver kan kose seg og. Men å ha hage hvis man bare skal la naturen gå sin gang, nei det forstår jeg ikke

Etter å ha luket ferdig i blomsterbedet sto kjøkkenhagen for tur. Bringebærene modnes langsomt. Jeg har en type som skal gi mørke-lilla bær, nesten som bjørnebær. Det ser ut som grei avling i år, og jeg holder pusten. Det blir i så fall første året det blir mer enn noen få bær. I fjor tørket de liksom bare inn før de ble modne. Naturens gang, men matnyttig var det ikke.

Jordbærsessongen er over. Jeg luker litt ugras og lar de siste bærene råtne i fred.

I krydderhagen luker jeg og, og noterer meg at jeg kan høste litt for bearbeiding av noen av urtene, ikke bare høste til bruk i mat der og da. Klipper ned de visene gressløkblomstene. Burde kanskje ha klippet gressløken helt ned for å få nye, unge skudd. Funderer litt over det

Rabarbraen som jeg høstet rikelig av i starten av juni har vokst seg stor igjen. Burde høste en omgang til. Kjekt å ha i fryseren hvis man får lyst til å gjenskape sommeren til vinteren en gang.

Ser så at potetgraset har begynt å gulne, noen potetgras har tatt kvelden. Jeg hadde ikke tenkt å høste potetene før om en drøy måned, potetferien pleide vel å være i midten av september? Men samtidig. Jeg har vært så spent på den potetåkeren. Grasene har vært så høye og fine i sommer. Så jeg har vært spent på hvordan avlingen er.

Jeg drar opp en av de visne grasene for å sjekke. Jeg finner flere flotte poteter av grei størrelse og prima kvalitet. Jeg finner og mengder av små hvite larver/mark i jorda. Jeg synes de er for hvite til å være kjølmark, men jeg tar ingen sjanser. Ingen mark, larver, biller eller sommerfugler skal få ødelegge potetavlingen min! Så i dag, på selveste Jonsokk blir det potetopptaking i Drømmehuset. Jeg tipper jeg fikk litt i underkant av 10 liter av de 8 potetene jeg satte. Det sier jeg meg godt fornøyd med.

Etterpå tar jeg en titt på det såkalte “staudebedet” vårt. Der har i grunn naturen fått gå sin gang, og det er den sterkestes rett som gjelder. Jeg kniper av noen visne valmuekapsler, slår fast at de alt har tømt seg for frø – og resignerer. Det bedet får jeg ikke skikk på i år heller. Her får naturen fortsatt gå sin gang. Det regner jeg alle hage-fanatikere i kommentarfeltet er fornøyd med.

Tenk positivt, smil og vis verden hvor lykkelig du er, hvor perfekt du er og hvordan du bidrar til at vi og alle andre vesener lever harmonisk sammen på dette paradiset av en klode.

Vi spiser selvsagt ikke andre vesener, kun grønnsaker, bær og sopp vi plukker selv og små, moderne korn som vi importerer fra andre siden av verden. Det kalles bærekraft. Spesielt det med de små kornene som på mirakuløst vis og uten den miste forurensing kom hit til kalde nord. Antakelig kom de med en seilskute.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Skulle noen andre vesener finne på å forsyne seg av matfatet vårt skal vi vise stor forståelse og omslutte de med kjærlighet.
Nei, jeg snakker ikke om rovdyr/beitedyr problematikken. Husk sauer har vi kun fordi lam er så søte å se på og for å få ull nok til alle de halvferdige strikkeprosjektene vi har i skuffer og skap. Kua gir oss melk, ost og smør, men siden den prumper av alt grasforet må den nok utryddes. Ja uten å bli biff, da. Vi spiser jo ikke andre vesener, og rødt kjøtt er skikkelig fy-fy.
Jeg snakker om sommerfugllarver som forsyner seg av grønnsakene til Vibbedille.

Sorry, Vibbedille. Det er sommerfugllarver og ikke møll som har spist opp terrassen din. Møll spiser bare døde planterester, og etter hva jeg forstår har disse larvene mesket seg med friske planter. Det er derfor du ble så sint. Hadde de bare fjernet visne blader hadde du ikke sagt noen ting.
Mange her omkring kaller sommerfugler som svermer om natta for møll, mulig man gjør det på din kant av landet og. Men de er egentlig nattsvermende sommerfugler.

Man dreper ikke sommerfugl-fostre ustraffet i paradis. Da blir det brått slutt på harmonien. Da kaster godhetstyrannene seg over tastaturet og gir den stakkars larvedreperen inn så busta fyker.

For det første, man kaller ikke disse søte sommerfugl-fostrene for Jævla kryp. Hvordan tror du, Vibbedille, disse larvene føler det når du omtaler de skriftlig som skapninger eid eller skapt av djevelen? (Jeg går ut fra at larver leser blogg slik at de føler seg krenket av det Vibbedille skriver. Eller det behøver de jo ikke. Det er visst mange nok som blir krenket på deres vegne.)

Siden Vibbedille røsket vekk det hun kunne av matfatet til disse larvene har hun mest sannsynlig utryddet samtlige 175.000 arter av sommerfugler som finnes globalt, eller i det minste de 2.231 artene som lever i Norge.
Det kan faktisk tenkes, skal vi tro de som skriver i kommentarfeltet, at Vibbedille ved å renske vekk planter på sin egen terrasse som er angrepet av det mange ser på som “skadedyr” (Gud forby en slik betegnelse) har gjort så sommerfuglene blir  borte fra jordens overflate!

Ikke nok med at Vibbedille blir beskyldt for å ønske livet av samtlige sommerfugler i verden, hun ønsker den samme skjebnen for alle ande insekter, dyr og fugler leser jeg i kommentarfeltet. Hvordan den som skriver den kommentaren kom til den konklusjonen er jeg litt mer usikker på. Siden vi mennesker også er pattedyr blir vel det neste at Vibbedille ved å røske vekk larvebespiste planterester ønsker å utrydde hele menneskeheten. Det gjelder å se ting i de rette proporsjoner.

Tilbake til de Jævla krypa. Vibbedille må forstå at de ikke kan noe for at de spiser opp plantene hennes. De vil det egentlig ikke, men de er skapt sånn. De burde møtes med forståelse, varme og kjærlighet – ikke at Vibbedille røsker vekk matfatet deres med sinte bevegelser. Ønsker man å ta livet av de finnes det mer humane måter, for eksempel montere fuglekasser og få fuglene til å være leiemordere og ta seg av drittjobben. Det kalles å la naturen gå sin gang. 

Jeg kan ikke noe for det. Jeg lo så jeg ristet da jeg leste Vibbedilles innlegg i går kveld. Så langt har verden altså kommet. Vi elsker larver og forsvarer de ved å formelig hugge hodet av mennesker som forsøker å leve litt bærekraftig med noen få selvdyrkede grønnsaker.

De færreste her i landet er selvforsynt med egne grønnsaker året  gjennom. De fleste må innom grønnsaksavdelingen i matbutikken med jevne mellomrom. Tror du de flotte salatene, tomatene og agurkene er dyrket frem helt uten at man har bekjempet skadedyr, ugress eller plantesykdommer?
Tror dere for alvor at vi kan leve av et kosthold som er mye mer plantebasert  uten at det drives skadedyrbekjempelse?
Hvordan tror du grønnsakene i den grønnsaksdisken ville se ut hvis man bare lot “naturen gå sin gang”? Da ville nok de perfekte grønnsakene nå astronomiske priser.

Jeg er rimelig sikker på at verden vil bestå selv om Vibbedille gikk amok og røsket vekk noen halvspiste planter i noen verandakasser.

Etter noen dager med grått og vått vær var sommeren tilbake i dag. Himmelen var blå i ettermiddag og sola varmet. Så jeg tok med meg boka jeg leser i og litt rødt i glasset og satte meg ut på terrassen. Jeg hører folk snakker om at det snart er høst, men vi er fremdeles i juli og jeg har tenkt å nyte sommeren i minst en måned til. August kan være fin, med sommerkvelder hvor man kan sitte ute lenge etter at tussmørke har senket seg. Fremdeles er det juli i noen dager til.

Gamle Gubben Grå kommer ut til meg med dagens dessert. Ja vi har dessert på en helt vanlig torsdag. Langt fra hver torsdag, det kan gå uker og kanskje måneder mellom hver gang vi har dessert, men i dag er det dessert. Tilslørte multepiker het hvis retten. Hentet fra julinummeret til Lev Landlig.

Jeg vet han har “jukset”. Han fant ikke en eneste multer da han var på multetur i går. Disse er fra fryseren. Plukket på Vikerfjell i fjor sommer. Men det smakte godt. Og ja, det er han som plukket mesteparten av multene vi fant i fjor.

Jeg føler meg heldig her jeg sitter. Livet er bra!

Ja, jeg vet slike innlegg er bare irriterende. Vi er i Juli. Det er nesten 5 måneder til jul. Snakk om å leve livet på forskudd.

Men jeg var ikke på julegavehandling i juli. Jeg er som folk flest opptatt av is, sol og kanskje litt sopp-plukking på denne tiden av året. Og shopping. Og på min runde i byen i dag var jeg innom og kikket på ting som var på salg. Sånn gjør man jo, selv om man kanskje ikke skal ha noe. På et bord med varer til halv pris lå en “ting”. Kan jo ikke si hva, det skal jo være en gave. Denne tingen fikk meg til å tenke på en person som står på julegavelista. Den ville passe så godt i gave til vedkommende. Så da kjøpte jeg den like godt. En gave mindre å tenke på når jeg panisk flyr rundt og må finne de siste gavene sånn lillejulaften eller der omkring. Denne personen er gjerne en gjenganger på lista over de det er vanskeligst å finne på noe til. Nå har jeg handlet, og det noe jeg tror faller i smak.

Jeg håper å dumpe over flere slike julegaver i månedene som kommer. Det sparer meg for tid i desember. Tid jeg kan bruke på å bake julekaker, lage julepynt eller bare kose meg med gløgg og pepperkaker. Jeg tar ikke jula på forskudd. Jeg frigir tid og penger til å kose meg i julestria.

Jeg fant og en bursdagsgave på ett sånt salgsbord. Bursdagsgave til meg selv. Jeg har bursdag om en måneds tid. Den vil jeg vise dere i et senere innlegg, og samtidig fortelle om en plan jeg har.

Jeg har fri, er litt selskapssyk etter noen andre å skravle med enn Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn. Ikke noe galt med de to, men etter noen uker sammen med Gubben kan det være greit mef et par timers pause. Forresten skulle jeg kjøpe bursdagsgave til Eldste Sønn. Han blir 28 i morgen.

28 år….. noen ganger kan man virkelig lure på hvor årene har blitt av.

Annonsørinnhold

TILBAKE PÅ LAGER: Sikre deg kalenderen "alle" vil ha

Jeg tok meg en pause på kaffeen til Kirkrns Bymisjon. Som vanlig var det fullt på alle bordene ute, så jeg trakk inn. Koselig sted, som dere ser av bildet over.

Jeg ser ikke kjentfolk. Kanskje er det ikke så farlig. Egentlig kjenner jeg at det holder med å være en del av det pulserende bylivet. Sitte her og se på folkelivet, lytte mer eller mindre frivillig til samtalen på ett av nabobordene. Noen snakker så høyt at det er vanskelig å unngå å få med seg deler av samtalen. Er glad jeg har arbeidet i helsesektoren i mange år. Det kunne tenkes at jeg ellers hadde reagert å få inngående kjennskap til et ukjent menneskes fordøyelsessystem servert til lunsjen.

Noen mennesker kommer, andre går. Nye samtaler overdøver eller overtar  Nå et ungt menneske med mye på hjertet og fasitsvar på det meste. Deler gledelig sin livserfaring med hun hun deler bord med. Hun som lytter uten å si så mye er gammel nok til å være bestemoren hennes. Kanskje er hun det.  En gang var det jeg som var ung og visste alt. Jeg tror jeg i min ungdom ikke var ulik hun som i sin vet alt.

28 år. I morgen blir Eldste Sønn 28 år. Yngste Sønn var 26 for 14 dager siden. Datteren var 32 i mars. Det er ikke lenge siden jeg var den som hadde svaret på alle verdens spørsmål. Det er ikke lenge siden jeg var 28, 26 eller 32.

Eller en stund er det vel. Jeg var 28 i 1994. Dere vet OL på Lillehammer, EU avstemning i Norge, og jeg ble brått veldig voksen på ordentlig. Mistet Tiril, datter nummer 2 i krybbedød.

Kanskje var det det året jeg sluttet å ha fasitsvar på alle livets utfordringer. Kanskje det var da det gikk opp for meg at livet ikke alltid følger planene våre samme hvor mye vi ønsker det eller hvor hardt vi jobbet for det.

Kaffekoppen er tom og baguetten spist opp. Gaven er kjøpt og jeg har opplevd litt av bylivet. Får ta en sving innom matbutikken og komme meg hjem.

Doc & Dask forteller i sitt siste innlegg om at de satt hjemme og sløvet foran TVn da det plutselig ringte på døra. Det var venner av de fra Sørlandet som stakk innom for å hilse på. Sånne overraskelser er de beste! konkluderer Doc & Dask. Jeg lurer på om alle er enige i det.

Da jeg vokste opp ringte det ofte på døra og naboer og bekjente stakk innom for en kaffekopp og en prat.
Da jeg var ung og vennegjengen fikk seg egne boliger men før det var så mange samboere og barn stakk vi også innom hverandre nærmest på impuls. Det er det helt slutt med, og jeg savner i grunn det. Hvorfor ble det slik?

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Storesøster ringte for noen uker siden. Sa hun var i nærheten og hadde lyst på en prat og en kaffekopp. Lurte på om hun kunne komme innom. Selvsagt kunne hun det, men før jeg nølende sa ja saumfarte blikket Drømmehuset. Det var helt greit hverdagsryddig, like vel lurte jeg på hvor mye jeg rakk å rydde og vaske før hun sto på døra. Og hva skulle jeg servere? Vi hadde skrapt siste rest ut av isboksen i fryseren kvelden før og den tørre pakka med Marie-kjeks som har ligget i brødboksen en stund innkjøpt til et bakeprosjekt det aldri ble noe av fristet liksom ikke å sette på bordet. Tørr Marie-kjeks er liksom ikke noe å by gjester.
Storesøster forsikret at en kopp svart kaffe holdt i massevis.

En kopp svart kaffe, eller te da. Få av mine venner drakk kaffe i ungdommen. Det var jo det vi pleide å servere hvis noen fra venneflokken stakk innom. Eller de hadde vel ofte med seg en halvliter Pepsi Maxi eller Cola til eget bruk. De kom ikke fordi de ønsket servering. De kom for sosialt samvær, for å skravle litt. Være sammen.
Har vi lyst på det samme nå sender vi en melding og lurer på om de kan møte oss i byen til en kopp kaffe. Koselig det og, bevares. Men det hadde jo blitt like hyggelig og litt rimeligere hjemme hos hverandre.
Så hvorfor sluttet vi med det?  Vi kunne jo bare gjort som generasjonen over oss som alltid hadde ei kjekspakke eller ei sjokoladeplate i kjøkkenskapet klar til å serveres ved siden av kaffekoppen hvis noen skulle slenge innom.

Mange av oss følger bloggen til Aud Marit. Hun blir titt og ofte invitert til venninna si på en kaffekopp. Da får de to venninnene seg en skravle-stund. Noe jeg er overbevist om at begge setter pris på og som betyr mye i hverdagen. Aud Marit forteller aldri om storslått servering. Bare en kaffekopp og litt skravling.
Det er folk som får det til, så hvorfor sluttet vi andre med å be folk hjem på en enkel kaffekopp? Hvorfor tar vi den ute på et serveringssted i stedet?
Har vi det egentlig så rotete og møkkete at vi ikke tåler å vise folk hvordan vi lever? Jeg tviler på det.

Jeg sier ikke at vi skal slutte å gå på kafe og drikke kaffe-latte. Det er kos det og.
Men det ene utelukker ikke det andre.

Sånne overraskelser er de beste! skriver Dask etter at det uventet ringte på døra og gjester dukket uventet opp.
Hvor mange er enige med Dask i det? Noen husker kanskje innlegget Kaanskje kommer …… som jeg skrev i forrige uke. Men jeg skulle ønske at jeg heller kunne se på det som gledelige overraskelser. Både når det ringer på døra, og etterpå.

Vi nordmenn er blant de folka som bruker mest penger på bolig og interiør. Det er selvsagt viktig å ha det trivelig i hverdagen, at hjemmet føles som et sted det er godt å komme hjem. Men det er litt rart at vi da mener at det ikke tåler andres kritiske blikk. Må virkelig hjemmet vårt se ut som et utstillingsbilde fra en interiørkatalog for at vi skal tørre å be folk inn?

Da vi flyttet inn i Drømmehuset for 16 år siden var målet mitt at Drømmehuset alltid skulle være slik at jeg kunne be folk hjem på impuls eller ikke få hjerteinfarkt hvis noen sto uanmeldt på døra.
Det betyr ikke at det til enhver tid skal være strøkent. Kommer du uanmeldt kan det godt tenkes at vinduene trenger en vask, at det ligger aviser slengt på spisebordet, pledd og puter er i vill uorden i sofaen, det er oppvask på benken og det kan komme en hybelkanin hoppende frem fra sofaen hvis det kommer et vindkast inn verandadøra. (Det med hybelkaniner har blitt et mye mindre problem etter at robotstøvsugeren Late Brit flyttet inn.)
Jeg er ikke alltid der. Jeg saumfarer huset med panisk blikk og rydder vekk det verste med raske bevegelser. Men jeg klarer å be folk hjem i stedet for å møtes i byen noen ganger. Jeg klarer å sette pris på folk som kommer på overraskende besøk. Og, kanskje med unntak av Svigermor, tror jeg ingen av de som dukker opp her kommer på inspeksjonsrunde. Jeg mener, de kjenner meg jo antakeligvis, og da burde de vite at jeg ikke er den perfekte husmor.

Jeg ønsker meg tilbake til den tiden vi bare stakk innom hverandre. At vi kan ta en kaffekopp i all enkelhet ved et kjøkkenbord, i stua eller på trammen uten at det behøver å være stilige kaker og masse kalorier innblandet.