Jeg hadde dårlig tid der jeg hastet gjennom vestibylen. Jeg hadde kjørt raskt mellom to byer for å rekke et møte i hver by. Men tiden hadde vært litt knapp, og møtet hadde alt begynt. Da kom det en kjent skikkelse mot meg i vestibylen. Jeg nikket raskt, sendte et lite smil i skikkelsen retning og fortsatte to skritt mot møterommet.
Men så stoppet jeg opp og gikk tilbake og i møte med skikkelsen. Denne personen betyr for mye for meg at jeg bare kan haste videre.
“Hvordan er det med deg?” sier jeg muntert, og i samme øyeblikk kunne jeg ha bitt av meg tunga. Jeg befant meg på et sykehus. Og selv om jeg som halser mellom møterommene stort sett møter friske folk, er svært mange av de som besøker et sykehus syke. Man behøvde ikke være lege for å forstå at mannen foran meg ikke var frisk. Jeg visste det jo. Jeg har snakket med han ved flere anledninger og vet at han har vært mye plaget av sykdom, og at han har fått en alvorlig diagnose.
Han svarer ikke, ser bare hjelpeløs på meg.
jeg som har ordet i min makt og som alltid har en god replikk klar er tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så jeg som ikke er noen klemmer gir han en god klem.
Han og kona forteller meg om hverdagen med sykdommen og hvilke behandlinger han får. Jeg lytter. Forstår at han er sykere enn jeg var klar over. ,,
Møtet venter. Det er viktig at jeg kommer dit.
Jeg unnskylder meg og snur meg for å gå mot møterommet. Så snur jeg meg og møter blikket hans en gang til..
Denne mannen fortalte meg en gang jeg hadde det vanskelig at han ba for meg.
“Jeg tenker på deg” sier jeg med myk stemme. Jeg ser han svelger og ser meg dypt inni øynene “Takk” sier han med grøtet stemme. Vi ble en gang vi hadde en av våre religion- og tros samtaler enige om at det å tenke på og det å be for i grunn betyr omtrent det samme.
I kveld når jeg har lagt meg skal jeg folde hendene og sende han noen ekstra varme tanker.