Jeg tenker på deg…

Jeg hadde dårlig tid der jeg hastet gjennom vestibylen. Jeg hadde kjørt raskt mellom to byer for å rekke et møte i hver by.  Men tiden hadde vært litt knapp, og møtet hadde alt begynt.  Da kom det en kjent skikkelse mot meg i vestibylen.  Jeg nikket raskt, sendte et lite smil i skikkelsen retning og fortsatte to skritt mot møterommet.  
Men så stoppet jeg opp og  gikk tilbake og i møte med skikkelsen.  Denne personen betyr for mye for meg at jeg bare kan haste videre.
“Hvordan er det med deg?” sier jeg muntert, og i samme øyeblikk kunne jeg ha bitt av meg tunga.  Jeg befant meg på et sykehus.  Og selv om jeg som halser mellom møterommene stort sett møter friske folk, er svært mange av de som besøker et sykehus syke.  Man behøvde ikke være lege for å forstå at mannen foran meg ikke var frisk.  Jeg visste det jo.  Jeg  har snakket med han ved flere anledninger og vet at han har vært mye plaget av sykdom, og at han har fått en alvorlig diagnose.

Han svarer ikke, ser bare hjelpeløs på meg. 
jeg som har ordet i min makt og som alltid har en god replikk klar er tom for ord.  Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så jeg som ikke er noen klemmer gir han en god klem.  
Han og kona forteller meg om hverdagen med sykdommen og hvilke behandlinger han får.  Jeg lytter. Forstår at han er sykere enn jeg var klar over.  ,,

Møtet venter. Det er viktig at jeg kommer dit.
Jeg unnskylder meg og snur meg for å gå mot møterommet.  Så snur jeg meg og møter blikket hans en gang til..
Denne mannen fortalte meg en gang jeg hadde det vanskelig at han ba for meg.  
“Jeg tenker på deg” sier jeg med myk stemme. Jeg ser han svelger og ser meg dypt inni øynene “Takk” sier han med grøtet stemme.  Vi ble en gang vi hadde en av våre religion- og tros samtaler enige om at det å tenke på og det å be for i grunn betyr omtrent det samme.  

I kveld når jeg har lagt meg skal jeg folde hendene og sende han noen ekstra varme tanker.

Høyt lysende Salomos betrodde bror

….og så vet jeg en ting til om disse frie murerne.  Det blir dyrt når de bygger garage…

På leiting etter vårfølelsen….

Jeg begynner å bli litt desperat etter vår, og det tosifrede antall med kuldegradene  de siste dagene har ikke gjort savnet noe mindre. I går skinte sola fra klar blå himmel, og jeg hadde virkelig lyst til en tur ut for å kjenne sola varme.  Men i går var jeg helt utslitt, og tilbragte dagen på sofaen. under pelspleddet. 
I dag derimot, ville jeg ut.  Vi har fine turområder i nærområdet, og Krokskogen liker like ved.  Men der er det vinter, skigåere, masse snø -og lite med vårfølelse.  
Vi kunne gått tur på isen. altså Steinsfjordisen. Men siden det er ekstraordinær båndtvang både i Ringerike og Hole, så kan ikke Kjøteren få løpe fritt på isen.  Det ville være en stor nedtur for han, med pistring og mishag, for det å gå på isen er noe av det morsomste han vet.  Og jeg ønsket meg ordentlig vårfølelse.  Ikke en blåfrossen Steinsfjord.  Jeg ville til kysten. 
Nærmeste kyst er Oslofjorden. Så jeg tok med meg Kjøteren og Gamle Gubben Grå og dro til Fornebu.

 

Nå fikk jeg liksom ikke helt vårfølelsen, for det var  minus 9 og vind,  Noen steder var til og med gangstiene føyka igjen – i Bærum- Da er det vinter i Norge!  Jeg er ikke noe særlig glad i å gå med lue.  Henger vel igjen hos mange av oss som var unge på slutten av 70 tallet. Så i dag var jeg utrolig glad i den store deilige hetta på jakka mi.

Men det var en flott tur i vakkert kystlandskap.  Vi gikk rundt på det området som kalles Storøya, og som er et opparbeidet turområde som ligger der den gamle flyplassen lå. Sikkert veldig fint her på vår og sommer.  Vi får ta en tur til senere i år.

På østsiden av Storøya, mot Kokstadbukta, gikk stien langs en samling siv, eller “Stårn” som vi sa i Åsa da jeg var liten. Lenge siden jeg har gått tur langs høye strå slik vi gjorde da jeg var barn.  Vekte gamle minner til live.  Men dessverre var Stårn her gjerdet inn, så jeg kunne ikke gå inne i strå-skogen.  (Kanskje like greit….)

Vi gikk en seks kilometers tur, og var ute i ca halvannen time.. Vaset gjennom noen stier som var føyka ned i et åpent område på slutten av turen. Såkalt snarvei tilbake til bilen. Vinden blåste friskt, og snø som var føyka hvisket ut stien slik at vi ikke helt så hvor den gikk hele tiden. Det ble et preg av ekspedisjon, når vi plutseligtro igjennom og sto der med snø langt oppover leggene.  
Tror både Kjøteren og vi var like fornøyde da vi kunne sette oss inn i bilen og skru på varmen..
På hjemveien unnet vi oss en liten stopp i Sandvika og fikk oss en varm kopp kaffe og kanelsnurrer mens Kjøteren snorket fornøyd i baksetet.

 

Mandag morgen blues…

Det er hardt når klokka ringer 05.30. Kroppen som ikke virker skriker etter å få bli liggende helt urørlig under pledd og puter i den gode varme senga.  Men hvordan ville det gå med verden hvis jeg bare ble liggende uvirksom? Så jeg brekker meg opp.
Yngste Sønn svarer med trøtt stemme når jeg roper opp loftstrappa.  Først 06.10  etter gjentatte rop opp loftstrappa, hører jeg endelig at det begynner å røre seg der oppe. Han er rask når han først kommer seg opp, det skal han ha.  Så 06.32 spør han litt stressa; “Skal vi dra?”  “Vi dra?!?” tenker jeg. De siste ukene har han sittet på med en kollega. Skal han ikke det i dag? Tydeligvis ikke. Jeg slenger på meg jakke og støvler og raser av gårde mot bilen.

Radioen har meldt at sprengkulda har kommet. Det er minus 16 grader ute.  Værgudene har tydeligvis ikke fått med seg at jeg ønsker meg vår.  Bilen må selvsagt skrapes fri for is.  Yngste Sønn og jeg arbeider med raske bevegelser.  Når vi er ferdige på utsiden viser det seg at frontruta også må skrapes fri for rim og is på innsiden.  ,,  Er nok litt rått i bilen min….

Vi er alt for sent ute. Kan bare glemme å rekke bussen som gikk 06.33.  Så da blir det tur- retur Tyristrand på morgenkvisten.

På veien hjem stopper jeg på Kiwi. Kan jo gjøre unna dagens handletur når jeg er ute å kjører.  Har verdens styggeste joggebukse med malingsflekker på meg. Jeg skulle jo bare tusle hjemme og få opp Yngste Sønn. Ikke ut på shopping.  Vel det får gå.  Har sikkert en frisyre som vitner om at jeg ikke har gredd håret i dag heller. Skikkelig putesveis. 

Da jeg kommer ut fra Kiwi har det begynt å snø.
Jeg sukker.  Det var vel bare det som manglet.  Har jeg forklart det før? Jeg hater snø!  OG jeg lengter etter vår!

Vel hjemme. Endelig tid for frokost. Ro og fred. Aviser og PC. Trodde jeg…
Men da jeg er ferdig med å smøre meg mat og trakte te, og faller ned på plassen min ved spisebordet, kommer veiskrapa forbi.  
Det ber en stor skummel maskin som durer, og dermed går Kjøteren bananas.  Løper rundt og ny-bjeffer og er tydelig utrygg.   Han er gammel, og liker ikke uventete lyder. 
Blir ikke noe bedre av at Gamle Gubben Grå steller seg i stuevinduet for å se surt på veiskrapa som tetter igjen portåpningen han møysommelig og nøyaktig måkte så fint i går ettermiddag.  Han begynner virkelig å bli en sur gammel gubbe. 
Veiskrapa er ikke ferdig før søppelbilen kommer.  Kjøteren har aldri likt søppelbilen.  De tar jo å fjerner noe på vår eiendom, og gjeterhunden er plutselig vakthund.  Så lenge vi har eid Kjøteren har han løpt bananas rund hver gang søppelbilen dukker opp, Vi har forsøkt det meste. Trygget og kost, kjeftet gått tur alt. Han liker ikke søppelbiler. 
Gamle gubben Grå derimot liker søppelbiler.  Han må bort i stuevinduet og stå å se på den og.. Begynner Gubben å bli senil?  
Når han åpner vinduet for å kunne følge bedre med, klikker jeg nesten i vinkel! Jeg nevnte i sted at det var16 kuldegrader ute – og fyren åpner vinduet for å studere søppelbilen !  Jeg sitter inntullet i et stort pelspledd og drikker te for å holde varmen.
Opprørt kommer han bort til spisebordet for å forklare meg at søppelbilen hentet plastsøppel nå i dag, selv om den hentet papirsøppel i forrige uke.  (Eller var det omvendt?) Kunne ikke interessere meg mindre. Jeg trekker pelspleddet over hodet og konsentrerer meg om tekoppen for å vise hvor lite jeg interesserer meg. Demrer at jeg har fått en sms om endrede tømmedager for søppel. Hvem bryr seg om slikt, bare søpla blir henta?
Gamle Gubben Grå blir frustrert over mitt manglende engasjement, og går for å ta en røyk.  Siden jeg la ned forbud om røyking inne allerede før vi flyttet sammen for snart 30 år siden, skjer den røykinga i en åpen utgangsdør.  Har jeg nevnt at det er 16 kuldegrader ute – og at jeg fryser? Selv inne under pelspleddet føler jeg trekken fra den åpne utgangsdøra.  

Søppelbil og veiskrape forsvinner.  Kjøteren faller til ro 
Gamle Gubben Grå går ut for å måke innkjørselen og portåpningen en gang til. 
og Kjøteren står i karnappvinduet og piper og småbjeffer. Farer ute og han er innestengt…..

Historisk sus

Fordi jeg ville på fotoutstilling i dag, så var jeg for første gang inne på museet på Veien kulturminnepark. Det er nesten flaut å si det, for museet ligger jo her på Hønefoss og ble åpnet i 2009. Her er det både faste og skiftende utstillinger. Gjenstandene som er en del av den faste utstillingen er lånt ut fra Kulturhistorisk museum i Oslo, men er funnet i gravfeltet her på Veien. De fleste ble gravd ut på 1870 tallet, og har blitt ivaretatt av det som den gang het oldsaksamlingen.

Sverdet du ser på bildet er en kopi av et sverd som ble funnet i en gravhaug på en litt annen kant av Hønefoss. Sætrangfunnet. Sætrangfunnet ble gjort ved en tilfeldighet i 1836. Naboen til gården Sætang hadde kjøpt en jordhaug på Sætrang for å bruke den som fyllmasse på sin egen gård.  Men da man begynte å grave i jordhaugen fant man et dobbelt tømret gravkammer.  I gravkammeret fant man likene av en mann og en kvinne med deres personlig utstyr. Blant annet sverd, spyd, pilspisser et lærbelte med bronsebeslag, et kjede med over 900 perler i glass, glassbegre og  drikkehorn. Perlene og spenna til lærbeltet er og utstilt på Veien, men de fikk jeg ikke så fine bilder av.  

Museet ligger i Veien kulturminnepark rett nord for Hønefoss. Kulturminneparken er et av Østlandets største gravfelt fra eldre jernalder.  Det første kartet over gravfeltet ble tegnet i 1847 med 150 avmerkede gravhauger.  Litt over 100 er bevart i dag. Gravfeltet er datert til perioden 900 f.kr til 500 e,kr.

I Kulturminneparken gjenreiste man i 2005 et Langhus slik man antar langhuset man har funnet restene av der så ut..  Man tror ikke langhuset var et vanlig gårdshus. Det er for stort til det. Man antar det har vært et slags sermoni-bygning. Jeg har gått tur i kulturminneparken mange ganger.  Liker langhuset, men har ingen fine bilder av det. Det er liksom for langt…. 
Jeg har heller aldri vært inne i langhuset.  Det er nesten flaut å si.
Man er alt for lite flink til å være turist i egen by.

 

Kjøteren og jeg på fotoutstilling…

I dag var det åpning av fotoutstillingen #Opplevringerike på Veien kulturminnepark.  Selvsagt måtte Gamle Gubben og jeg dit. Det er ikke hver dag jeg får ett av bildene mine utstilt på en utstilling.  
Det var rett over nyttår jeg fikk en hyggelig mail fra Ringerike utvikling.  Ringerike utvikling og Veien kulturminnepark ønsket i samarbeid å vise frem Ringeriksregionen i en bildeutstilling på Veien kulturminnepark. Bildene de ønsket å stille ut er hentet fra Ringerike utviklings instagramkonto @ringeriksregionen som reposter bilder tagget med #opplevRingerike.  Og i den anledningen ønsket de å stille ut ett av bildene jeg hadde postet på instagram. Utrolig gøy.  Jeg er bare en hundelufter som tar bilder med mobilen når jeg rusler tur med Kjøteren. 

I dag  var altså den store dagen. Det skulle være høytidelig utstillingsåpning.  Er det ikke vernissage det heter? 
Det var musikalsk underholdning av Mellow, en delvis lokal jente-duo som har vært med i Norske Talenter på TV.  Høye stette-glass med lokal eplejuice og snorklipping av selveste ordføreren. 

Bildet mitt ser dere øverst i høyre hjørne på bildet over.  Totalt var det 30 bilder fordelt i fire grupper .Masse flotte bilder fra distriktet.  

Litt vanskelig å se bildet ordentlig på bildet av utstillingen, så her er orginalen. Kjøteren fotografert i høstløvet foran det gamle fengselet i Hønefoss. Fengselet er nå Kulturstiftelse.  Det er utstillinger og konserter der – og en flott restaurant, Brasseriet. 

Yngste Sønn ble også med på utstillingsåpningen.  Han hadde ikke egentlig noe bilde med på utstillingen, men han var med som motiv på ett.  Det er han som står med armene strekt ut i kjent Rio-positur på bildet øverst til høyre . Steinen han står på er “Gygra” , en fem meter høy forstenet trollkvinne – i følge sagnet.  Steine ligger litt ufremkommelig til i nærheten av Sundvollen har jeg hørt, og det er Holebygda som brer seg ut foran han.  Bildet er tatt av nevøen min en gang de to fetterne var på en av sine mange turer litt utenfor alfarvei.  Det bildet er virkelig spektakulært.  

Anbefaler alle som har mulighet til å ta en tur til Veien Kulturminnepark og se utstillingen.  Den skal henge der frem til påske

Lengter mot vår…

Våknet i dag til nedsnødde biler og nedsnødd gårdsplass – igjen.  Fortsatt snør det utenfor vinduet.  Jeg har følelsen at det har snødd i hele januar og hele februar.  Det er nok NÅ!!! 
Gjerdet er nedsnødd.  Plantekassene er nedsnødd,  Det ligger store hauger over med bort-måket snø på plenen
Da Gamle Gubben Grå måkte terrassen i forrige uke måtte han måke oppover fra terrassen og til snø-haugen.  .Oppover fra terrassen – den ligger høyt hevet over bakkeplan. Hører du, hvem du nå er som drysser alt dette hvite nedover meg. Det er nok nå!!!
Den Halvgale Perseren sa her om dagen at hun aldri trodde hun hadde sett så mye snø.  Vi kom til at det sikkert stemte.  Hun kom til Norge i 1997.  Det er nok nå!
Fredag tok jeg opp geraniumene fra kjelleren.  Kuttet vekk alt det visne og så at det kom grønne skudd.  Nå står de i stua og skal vokse seg tette og fine til jeg forhåpentligvis kan plante de ut om ikke alt for lenge.  Når snøen forhåpentligvis en gang tar slutt.

Tanker forran peisbålet

 

Det er noe eget ved å sitte foran et bål å prate.  Praten går gjerne roligere, temaene blir dypere- Vi behøver ikke se på hverandre under samtalen. Vikan stirre på flammene når vi leter etter ordene, eller kommer med de dypeste tankene.  
Vi ser hverandre ikke helt klart.  Det er mørkt, eller skumt, rundt bålet. Det åpner og for refleksjon og mer åpenhet.
Blir man tom for ord. Vet ikke helt hva man skal svare, eller mener man kanskje har sagt noe dumt,  kan man lett avslutte temaet ved å reise seg å legge på mer ved, blåse på noen glør eller pirke i glohaugen for å få til mer flamme.
Får man tårer i øynene, skylder man på at man har fått litt røyk i øynene….

I går hadde vi en slik samtale foran peisen.
Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn og jeg satt en hel lørdagskveld foran et sprakende peis-bål uten forstyrrende nettbrett eller mobiltelefoner og bare pratet i flere timer.  
Det flotteste av det hele var at det var Yngste Sønn som tok initiativet til samtalen.
Slike kvelder er gull verdt.

 

Dagens Donald

Donald har i dag lansert sin løsning på hvordan USA kan unngå flere tragiske skoleskytinger. 
Han lytter selvsagt ikke til de som har tatt til orde for en mer restriktiv våpenpolitikk. Et synspunkt det kan virke som om flere og flere amerikanere støtter.
Han lytter ikke til de som beskylder han for å være i lomma på våpenindustrien.  Her hadde han en glimrende måte til å bevise at han, Donald, ikke var i lomma på noen.  
Nei Donald  sin løsning for å få slutt på alle de tragiske skoleskytingene,er ikke færre våpen på amerikanske skoler, men derimot det motsatte.  Donald ønsker seg flere våpen i amerikanske skoler.  Tro det om du kan.  Han ønsker å bevæpne lærerne.  

Det er mange år siden jeg gikk på skolen, og mye har sikkert forandret seg siden den gang  Jeg var en av de som stort sett likte undervisningen og timene bedre enn friminuttene, og hadde ikke store problemer med lærerne.  
Men når jeg tenker tilbake på alle de lærerne jeg har hatt, så var det få av dem som fremstår som mulige actionhelter.  I grunn svært få av dem jeg ville føle meg trygg på at burde betjene et våpen i en så eksepsjonell stresset situasjon som det en skoleskyting ville  være. 

Bestemors middagsservise

Jeg elsker å gå i bruktbutikker og på loppemarked.  I Drammen er det en Fretex butikk på Åssiden som jeg gjerne stikker innom med jevne mellomrom. I dag da jeg gikk runden og tittet etter skatter, kjente jeg plutselig at pulsen steg og jeg kunne knapt tro mine egne øyne.  Jeg fant en stor stabel, nei to stabler, med serviset du ser en bit av på bildet.  Det ble plutselig solskinn på en ellers grå onsdag i gustne februar. 
Forsiktig ble 8 middagstallerkener, 6 dype tallerkener og et stort serveringsfat , båret bort til kassa, betalt, pakket inn i avispapir og båret forsiktig ut av butikken.  Jeg er alltid redd for å falle når jeg går på islagt underlag, men så forsiktig som jeg gikk de få skrittene bort til bilen, er det sjelden jeg går.  Lykkelig kjørte jeg hjem.

Dette serviset falt jeg for første gangen jeg så det.  Da var jeg 20 år og bodde fremdeles hjemme hos mine foreldre.    Bestemor hadde dødd tidligere det året, Pappa var enebarn, og etter at han hadde hentet ut sine minner og det han ønsket å ha med seg videre fra barndomshjemmet, skulle mine to søstre og jeg gå gjennom huset og bli enige om hvem som skulle ha hva av det vi ønsket å beholde.  Det var flere serviser så vidt jeg husker nå over tretti år senere. Jeg tror vi fikk hvert vårt servise.  Dette serviset lå nedpakket i en eske med treull, og var antakelig ikke brukt.  Noen deler var blitt ødelagt, og lå knust i esken, men jeg tror jeg hadde 10 middagstallerkener og noen færre dessert- og kuvert-asjetter, 2 sausenebb, en skål til tyttebærsyltetøy etc., og et stort serveringsfat.  Jeg syntes det var så flott, og av alle tingene jeg fikk med meg fra bestemor-hjemmet var nok dette det jeg satte høyest.  

I hele mitt voksne liv har dette vært pen-serviset vårt. Det som har blitt brukt ved de store anledningene. På julaftener, barnedåper og konfirmasjoner.  Det har og blitt brukt på mindre høytideligheter. Som når glade venner har vært samlet rundt bordet til hyggelige middager.  Det har vel og blitt brukt på en del helt vanlige hverdager.  Fremdeles synes jeg det er like fint 
I løpet av disse trettiårene har det blitt færre deler. Noen tallerkener og asjetter har blitt knust, slik er ikke til å unngå.  Så jeg har i lengere tid vært på utkikk etter deler så jeg kan supplere serviset. Bare en gang tidligere har jeg funnet noen få deler på en bruktbutikk. Du kan tro jeg ble glad i dag.

At serviset er fra Figgjo har jeg visst lenge. I kveld har jeg tatt meg tid til å søke litt på nett, og har funnet ut at dekoren heter Astrid. Jeg fant og ut at det ble produsert i perioden 1958 .1963, og var betydelig yngre enn jeg trodde. Akkurat det var litt skuffende – men pytt pytt. 

Gamle Gubben Grå tok en opptelling da jeg kom hjem.. Han er like glad i skatter fra bruktbutikker og loppemarked som meg, så det var overhode ingen bebreidelser.  Han slo fast at vi trengte flere kuvertasjetter, og at middagstallerkener hadde jeg mer enn nok av i dette mønsteret nå.  “Hvor mange har jeg? ” spurte jeg. “Du har nå mer enn 12…” Han telte. “Du har 14.”-
” Det er da ikke for mange” svarte jeg. “Vi er 5.”  Ja, Gamle Gubben Grå ga meg rett i det. “Hvis alle ungene får seg en kjæreste, ektefelle så er vi 8”  fortsatte jeg. “Ja…” Han ga meg nølende rett i det. “Ha” sa jeg triumferende. “Da trenger vi bare 6 barnebarn før vi er 14 til bords.”  sa jeg triumferende.  “Hvis vi får 6 barnebarn” repliserte Gamle Gubben Grå tørt, “så har ikke du lengre 14 tallerkener…..” Noe jeg smilende måtte gi han rett i.