Forbudt eller plent umulig….


Jeg hadde akkurat satt meg ned på bakeriet.  Marsipankakestykket lå fristende foran meg på asjetten, og snart ville servitrisen komme med den enkle cafe-late med hasselnøtt. Det er kov å kose seg litt i julestria.. Tok opp telefonen for å høre om Gamle Gubben Grå var i byen, da kunne vi jo ta en kaffekopp sammen.  Men så oppdaget jeg at jeg hadde to ubesvarte anrop fra Datteren, og som den gode mor jeg er, så måtte jeg jo ringe henne i stedet.

Hun lå litt bak skjemaet. Var ferdig på jobb og skulle snart på julebord og lurte på om, hvis jeg var i byen, om jeg hadde tid til å svippe henne dit hun skulle på julebord. Hun ville bruke en del tid med å gå, og jeg ville svippe henne dit på få minutter hvis jeg var i nærheten.  Selvsagt kan jeg det. 

Kaffen og kakestykket ble fortært litt raskere enn vanlig, og snart hadde jeg plukket opp Datteren og vi dro av sted. 
Etter få minutter støtte vi på et gjennomkjøring forbudt skilt. Det stemte. Jeg hadde fått med meg at Rabbaveien var stengt  pga  utbedring.  Hvordan skulle vi nå komme oss til Hengsle? Måtte vi kjøre helt rundt om Haldenjurdet eller Ringerikshallen? Men det sto gjennomkjøring forbudt – og et underskilt fortalte at det ikke gjaldt for kjøring til eiendommene.  Å kjøre til Hengsle for å levere Datteren var jo å kjøre til eiendommene.  Så etter litt nøling passerte vi skiltene og fortsatte videre oppover.

Etter å ha passert en håndfull eiendommer ble det klarere og klarere for meg at dette var en dårlig ide, og til slutt stoppet jeg og ba Datteren gå videre den siste kilometeren. Veien var så og si ufremkommelig, men her jeg sto nå hadde jeg en mulighet for å rygge tilbake til den siste gårdsplassen og snu der. Datteren ga seg litt motløs i vei, men akk o ve, da jeg skulle til å rygge, så kom det en bil kjørende bak meg og kjørte inn og parkerte på den lille gårdsplassen hvor jeg hadde tenkt å snu.  Det var bare en ting å gjøre. Selv om jeg hadde aldri så lite lyst, jeg måtte fortsette oppover. 
Jeg nådde igjen datteren omtrent likt som jeg fant ut at her var veien helt stengt. Både skilt,en diger gravemaskin og en jordvoll gjorde det helt klart at her var det umulig å komme lenger. 
Jeg måtte snu.
Men det var lettere sagt enn gjort.  Den oppgravde veien var veldig smal, nesten en sti, På venstre side lå en jordvoll, og noen oppkuttete kvister og trær.  På høyre side gikk det relativt bratt ned mot husene på Storløkka.  Friskt mot. Jeg har “verdens minste bil” Lille Bille er en Mitsubishi Space Star, en veldig liten og hendig bil.  Det måtte da være mulig å få snudd. Jeg har jo hatt førerkort en mannsalder.  (Og rota meg borti mye rart med bil.. med bobla satt jeg en gang fast i ei elv, og dagen etter oppe på en stubbe, men det er en annen historie…)
Datteren ble satt til å dirigere. <<hun ville alikevell ikke komme frem til Hengsle denne veien, selv om hun så på det som en utfordring å forsere jordvoll og gravemaskin og eventuell bakenforliggende kløft i miniskjørt og pyntet til julebord…
Snart sto Lille Bille solid parkert 180 grader på kjøreretningen.  Datteren mente jeg hadde 5 cm klaring til stupet, og 5 cm klaring til kvisthaugen.  Har jeg glemt å nevne at det for tiden er relativt glatt her oppe med et islag på alt som heter stikkveier og mindre trafikkerte områder? Vel. Dette begynte å fortone seg som risiko sport. For selv om jeg klarte å manøvrere og lirke bilen langsomt for- og bakover sakte og sikkert mens jeg svingte ørlite mer på julene for hver gang, ville jeg fort begynne å skli og kanskje havne nede i skråningen mot Storløkka.  Åhhh dette har jeg ikke nerver og ork til: 

<jeg vet det er teit. jeg vet det er kjerringete. jeg vet det er alt jeg forakter. MEN jeg kastet inn håndkleet, og ringte Gamle Gubben Grå.  Og som den engelen han er, kom han og snudde bilen for meg. så kunne jeg glad og lykkelig kjøre Datteren på fest.

Snille Gamle Gubben Grå. hva skulle jeg gjort uten han?
 

Barmlig fryd

Snart er julen her, og jeg leter etter den sitrende spennende følelsen som man hadde som barn. Etter tindrende barneøyne og sitrende forventning.
Litt skuffet må jeg innrømme for meg selv at den følelsen nok ikke kommer i år. Når man har passert de 50 er nok litt av magien med jula borte.  Og når ungene er 19, 21 og 25 så er det liksom ikke de tindrende barneøynene som stirrer ut karnappvinduet og venter på nissen.
Misforstå meg rett.
Jeg elsker fremdeles julen.  Suger inn de stemningene jeg kommer over. På julemarked, i kirken, ja selv i kjøpesentrene.  Litt juleverksted, innpakking av julegaver og litt baking.  Alt som føles koselig.
Gleder meg til at huset skal fylles. Yngste Sønn kommer fra Folkehøgskolen på Vestlandet, Datteren kommer på Lille-Julaften og blir noen dager.   Svigermor og svoger kommer på julaften. Fullt hus og stormende jubel Latter, sang og en og annen høylytt diskusjon. Forhåpentligvis gode samtaler
Samvær med venner og familie  God mat og god tid.
Jo, jeg gleder meg til jul.

I denne søte førjulsstri…

I går hadde både jeg og Gamle Gubben Grå fri, og vi tenkte vi skulle ta en liten opprensk på kjøkkenet. Vi har åpent fra kjøkkenet og inn i spisestuen – og med store hyller til en del tørrvarer midt i glaningen for eventuelle gjester, er det greit med en liten rydde innats før høgtiden tar til. 
Vi hadde tenkt å bruke formiddagen til kjøkkenet, og så bruke ettermiddagen til en tur til byen for å kjøpe julegaver, ta en kaffe og kose oss litt – bare vi to.
Vi satte i gang med friskt mot.  Gamle Gubben Grå tok seg av hylla der oppe under kjøkkentaket- og jeg konsentrerte meg om krydderhylla.  Arbeidet gikk som en lek. 
Men så ble vi avbrutt av telefonen. Det var mine foreldre som ringte.  De lurte på om jeg hadde fri i morgen, og kunne følge Mamma til tannlegen. Ja, jeg har fri… (I hodet tenkte jeg på alle planene jeg hadde for fridagen – en av de svært få jeg har igjen før jul. )  Ja det var ikke det at ikke Pappa kunne kjøre Mamma, men han hadde andreplaner, og da måtte han jo endre de.
Nei da, Pappa, jeg kan kjøre jeg. Det hadde jo vært ille hvis du måtte endre planene dine. Mine derimot.. de er det ikke så farlig med.. 
Med en halv dag mindre til rådighet var det best å stå på i dag.  Det ble orden på hytta og snart sto krydderglassene i geledd og det så mye mer ryddig ut.  
Gubben tok trillebår og gikk til skogs fr å hente litt granbar som vi skal ha foran døra og til noen dekorasjoner ute.  Og så fornøyd som jeg var med krydderhylla, så kastet jeg meg over den øverste matskuffen” I utgangspunktet en skuff for hermetikk, suppeposer, sauseposer, makaroni etc. Men ofte en skuff full av sauseposer som sitter fast i akasi honning som av en eller annen grunn ligger i bunn av skuffen.  Det er og skuffen for enslige buljongterninger, løse makaroni. Nå skulle jeg få orden.  Jeg var kommet godt i gang da telefonen ringte på ny.
Denne gangen var det Datteren.
Datteren hadde mistet lommeboka si her om dagen. Gamle Gubben Grå hadde måttet reise til det store kjøpesenteret en snau times kjøring hjemmefra for å hente henne. Nå var lommeboka, med både kort og penger funnet, og Datteren ville gjerne få hentet den. Selvsagt kan Mamma kjøre.  Å få tilbake ei lommebok, er jo i grunn et nødvendig ærend.   Men det måtte forholdsvis raskt.  Vi hadde ikke mye tid å gå på skulle vi rekke det før Datteren skulle på jobb.
jeg lot skuff være skuff. Fikk på meg noen litt penere filler, og så dro vi av sted. En times kjøretur hver vei, og en rask kaffe på min yndlings cafe.
Hjemme igjen ble det julegave shopping med Gamle Gubben Grå.  Ble langt fra ferdig, men det ble da tid til en kaffekopp.  Og etter endt shopping tok vi en rask middag i byen.  Sjelden vi to er ute og spiser, 
Vi hadde så vidt fått maten på bordet da telefonen til Gamle Gubben Grå ringte.  Det var Eldste Sønn.  Han lurte på hvorfor vi ikke var hjemme.  Vi burde jo være hjemme når han kom fra jobb, må vite.
Vel hjemme var det ingen som hadde rydda ferdig skuffen, Så det ble kveldsarbeidet mitt . Først nærmere klokka 22.00 var jeg ferdig med det.
.

En flott søndagstur.


Jeg gikk en tur i byen i den stille desember-søndagen. Så på heisekraner som tronet mot himmelen.  Vekst og utvikling må til, sier flertallskammeratene.  Vekst og utvikling, koste hva det koste vil. Denne heisekrana er fotografert ved det store hullet vegg i vegg med Riddergården.  Det store hullet hvor man skal bygge et stort boligkompleks med leiligheter i 10 millionersklassen.

Rett ved hullet med krana ligger Hønefoss skole, byens eldste skole.  Så lenge det varer.  Får flertallskammeratene det som de vil, er denne skolen historie.  Skolen skal nedlegges og elevene overføres til en annen skole.  Hva som da skal bygges på tomta vet jeg ikke. Kanskje flere boliger i flere millionklassen?

Jeg har ikke noe mot utvikling.
Jeg har ikke noe i mot forandring. Her er den nye Hønefoss kirke som man driver og bygger.  Mange er kritiske til den.  Kaller den hoppbakke og er misfornøyd med at det blir en “ny” kirke, og ikke en tro kopi av den gamle kirken som brant for en del år siden.   Men jeg synes den blir fin, kjempe fin.  Jeg gleder meg til den står ferdig. Til åpningen. Og jeg er garantert på plass til julegudstjenesten neste julaften.

Området rundt Gladtvedt brygge har og blitt en perle. En flott berikelse for byen.  Nytt og gammelt, hånd i hånd. 

Hønefoss er en levende, pulserende by, og slik skal det være.  Men la oss bevare noe av det som gjør Hønefoss til en sjarmerende småby.

 

Sykehuspleierske….

Da jeg var liten hadde jeg ei venninne som alltid ville leke sykehuspleierske.  Dette var tidlig på 70 tallet da det fremdeles i vår verden het lærerinne, ekspeditrise, kontordame, vaskekjerring og altså sykepleierske. Men min lille venninne ville altså leke sykehuspleierske. Jeg husker moren min prøvde å rette på henne, og si at det het sykepleierske og ikke sykehuspleierske.  Jeg husker enda Mammas argumentasjon; “Det er vel de syke hun skal pleie. Ikke sykehuset .”   Mamma snakket for døve ører, og min venninne fortsatte å leke sykehuspleierske.

Årene har gått. Min venninne begynte aldri å arbeide i helsevesenet. Drømmen om sykepleieryrket forsvant vel et sted på veien.  Men jeg derimot har tilbrakt hele mitt voksne arbeidsliv i sykehusets røntgenavdeling, korridorer og møterom.  Og det blir klarere og klarere for meg at min mor tok feil.  Det finnes faktisk svært mange sykehuspleiersker -eller sykehuspleiere må de vel kalles i disse dager, for svært mange av dem er menn.

Sykehuspleiere som pleier sykehus – og ikke pasienter.

Nei jeg tenker ikke på renholdsarbeiderne, som jo pleier og vasker sykehusets mange rom og korridorer. De gjør en uvurderlig innsats i pasientbehandlingen. Jeg tror ingen vil være pasient ved et sykehus uten renholdspersonell. Nei, de er like uunnværlige som leger og radiografer.
Jeg tenker heller ikke på “gutta på teknisk” De som skifter lyspærer, fikser dører som faller av hengslene og forsøker etter beste evne å få vedlikeholds pengene til å rekke til mest mulig av alt som trengs å fikses eller fornyes.

Nei, jeg tenker på alle de sykehuspleierne som arbeider i et sykehus, gjerne i en egen administrasjonsbygning, i det minste en egen adskilt fløy. De som går i sivilt tøy, og ikke trenger å se så mye som lilletåa til en pasient i løpet av et langt yrkesliv. Dr sitter i styret, er administrerende direktører, viseadministrerende direktører, helt vanlige direktører, de arbeider i HR, og i OU, i Kommunikasjonsavdelingen, IKT avdelingen, HMS seksjonen, kvalitetsavdelingen, økonomiavdelingen, er tillitsvalgte eller verneombud  på heltid .  Ja, det arbeider sannelig mange sykehuspleiere i norske sykehus.
Mange av dem har overhode ikke helsefaglig bakgrunn. De er økonomer, controllere, samfunnsvitere, rådgivere jurister, politi, ..

Det sies at vi aldri har brukt så mye penger på helse som nå. Det er sikkert sant, for slike tall er lett å måle  
Det sies at et aldri har arbeidet flere i våre sykehus. Det stemmer sikkert det og
Men jeg våger meg på en påstand; Aldri har en så liten del av de sykehusansatte arbeidet direkte med pasientbehandling.  Altså, tatt seg av pasientene på en eller annen måte.
Derfor må vi som fremdeles arbeider i hvitt, vi som fremdeles arbeider dag natt, kveld og helg, vi som arbeider jul, påske og 17.mai vi må hele tiden løpe litt fortere, jobbe litt smartere. Det bestemmer sykehuspleierskene.
Jeg vet det – for jeg er jo og en av dem…

Ikke den lyden du vil høre….

Sto der inne på “Jordbærpikene”, kjøpesenterets nyeste spisested, da jeg hørte den umiskjennelige lyden.  Var litt stressa, og sulten der jeg løp rundt på kjøpesenteret etter endt arbeidsdag en torsdagsettermiddag midt i julestria.  Skulle bare bøye meg etter visa kortet som jeg selvsagt hadde klart å miste på gulvet da jeg skulle kjøpe meg en liten matbit da jeg hørte lyden man vel aller minst vil høre når man står fremoverbøyd med hendene i gulvet og baken i været i ei kø på et offentlig spisested.

Lyden av spjærende buksebakstoff.

Sjelden har jeg vært så glad for å ha lang genser og lang kåpe på meg. 
Men handleturen ble litt kortere enn planlagt og det trakk litt kjølig på vei hjem