Gamle Gubben Grå ser forundret på meg der jeg ligger på sofaen og er sur.
Etter at han hadde ligget under slumreteppet fire timer denne formiddagen har han nå klart å tømme ooppvaskmaskinen og sette inn de få tingene som sto i vasken, har han nå krøpet tilbake i sofaen og funnet frem boka. Han kan overhode ikke skjønne hvorfor jeg er sur. Han har jo bare sittet rolig på sofaen i hele dag. Han kan da umulig ha gjort noe galt. Jeg gir han rett. Selvsagt har han ikke gjort noe galt. Han har ikke gjort noe I DET HELE TATT!!!!!.
Sov lenge… alt for lenge. Slo gluggene opp 07.20 og det var jo 20 minutter etter at jeg skulle ha vekket eldste sønn slik at han kom seg på jobb.!!!!
Men Gamle Gubben Grå sto opp og dundret på døra til Eldste tennåringssønn mens han tasset bort til loftsdøra og begynte å vekke Yngste Tennåringssønn som skal på jobb om en og en halv time. Snille mannen min. Den snille mannen satt fortsatt søvndrukken i sofaen med kaffekoppen da jeg 20 minutter senere løp ut døra sammen med eldste tennåringssænn for å kjøre han på jobb. Bussen gikk jo omtrent samtidig som vi stod opp.
Etter å ha kjørt Eldste >tennåringssønn tok jeg meg god tid. Veldig god tid. Jeg handlet mat og var ikke hjemme før en halv time etter at Yngste Tennåringssønn forhåpentligvis var blitt hentet av Bessa for å arbeide sammen med han i dag. Å mase han opp om morgnene gir meg hjerteinfarkt en dag, og jeg hadde ikke tenkt å bruke fridagen min på det. Da jeg kom hjem hadde han kommet seg av gårde, og Gamle Gubben grå hadde merkelig nok fått på seg klærne.
Før jeg rakk å starte med frokosten, ringte Datteren. Hun lurte på om jeg skulle til Drammen i dag. Nei heldigvis ikke. Så var det en lang tirade om at det ikke gikk busser til Drammen. Ikke fantes rutetider og andre umuligheter. Mitt forslag med buss til Sandvika og tog Sandvika Drammen ble parert med at hun aldri hadde tatt tog. Jeg minnet henne på en tur med tog til Kroatia vi hadde for noen år siden og hun kom selv på togtur til Narvik. Omtrent like langt, men i motsatt retning Så etter å ha lært bort det mest elementære om hvordan være togpassasjer kunne jeg endelig starte frokosten.
Gamle Gubben Grå satte på en oppvaskmaskin, tasset rundt kvartalet med hunden og gikk så til ro på sofaen med pleddet over hodet. Der har han ligget i over to timer nå. Jeg har støvsuget og vasket stua, og gåttt gjennom kjøleskapets mange ingredienser for å kaste det som snart gikk ut døra selv, og sjekke litt best før datoer på krukker og glass pluss ikke og forglemme arneide meg ghennom grønnsakskurven og få vekk de plastinpakkete grønnsakene som har gått over i mer eller mindre flytende form. Vet jeg har utsatt det en stund.
Jeg skjeler bort på sofaen. Han rører seg ikke. Mon tro om det fremdeles står til liv?
Vi slo følge fra kommunestyresalen og til parkeringen, den gråhårede politikeren og jeg. Mens snøfillene danset rundt oss gikk vi gjennom kveldsmørket. Han snakket om httapå fjellet. Den hadde en fantastisk utsikt over dalen, fjorden og bygda nedenfor. Der hadde han sittet mange ganger, søkt roen, sett ut over landskapet og skrevet flammende leserinlegg og politiske inlegg til kommunestyret.
Andre søker fjellets ro for å senke skuldrene, la bekymringene fare og få fred i sjelen. Men han sitter altså der oppe på fjellet, koser seg med naturen og utsikten og skriver leserbrev om urettferdighet og alt som er galt i samfunnet. Interesant.
Jeg er forholdsvis ny i politikken. Han har holdt på et helt liv. Et helt liv i opposisjon, et helt liv forankret i en politisk ide han deler med mange – men som nok alltid vil forbli en minoritet her i landet. Fremdeles like engasjert. Hva driver han? Hvorfor har han ikke gåttt lei? Jeg spurte han tidligere i ettermiddag hvordan det hadde vært å gått gjennom livet og sagt NEI: Hadde han aldri hatt lyst til å si JA? Svaret kom raskt – og med humor; nei nei nei nei nei nei ….
På talerstolen i kommunestyresalen i dag sa han at mange nok så på han som en klovn. Jeg håper han tar feil. For han er ingen klovn, han er en av de klokeste personene i den forsamlinga. Jeg deler kanskje ikke hans politiske ståsted fullt ut. Men jeg ser utrolig opp til han som politiker. Han har erfaring, han er kunnskapsrik han har humor og et ekte og glødende engasjement som fascinerer meg På mange måter et politisk forbilde.
Jeg har før fortalt om hvor flink jeg er til å snuble eller falle og i går var jeg i farta igjenn med nytt fall. Denne gangen et helt unødvendig fall hvis folk bare hadde gjort jobben sin – for lenge siden.
Det er vått på mine kanter av landet for tiden. Blanding av snø og regn daler ned fra himmelen i uante mengder. Arbeidsplassen min har flate tak, og når det kommer store nedbørsmengder samler det seg store vannmengder på de flate takene. I ekstreme tilfeller renner det gjennom taket og ned i korridoren på arbeidsplassen min. Så og denne helga. Det har blitt satt ut bøtter, lagt ut pledd og håndkler som kan samle opp vannet og riktige mennesker er kontaktet og har vært en tur på taket uten at dt har hjulpet nevneverdig. Hvorfor vet jeg ikke, men det er et 50 år gammelt bygg, det har lekket i flere tiår, så det er sikkert ikke noe som kan fikses på en to tre en helg.
Vel, i mitt yrke har vi det litt brått om av og til, og i går kveld var en sllik kveld. I god fart kom jeg nedover korridoren da jeg tråkket opp i en vanndam som hadde kommet seg unna bøttene. Skoene mine skled på det glatte underlaget, og jeg fallt brått og uventet på ryggkulen opp i vanndammen.
Jeg slo albuen min. Den jeg har knekkt to ganger, jeg fikk vondt i ryggen som har plaget meg de siste 7 årene og ikke minst jeg fikk vondt i benet som er fullt av stål og som ble sktudd sammen sist sommer. Våt fra leggene og opp til nakken ble jeg også.
Jeg stabla meg møysommelig på bena igjenn, kjennte forsiktig etter at benet fortsatt bar meg, fallet var nesten kopi av fallmekanismen som førte til knusningsbrudd i sommer, Men selv om jeg var forslått virket det som om både ben og armer virket sånn nogenlunde. Forslaget fra kollega om å ringe etter nattevakta slik at jeg kunne halte meg hjem ble blankt avvist. Dårlig passient var på vei, her var det liten tid til å slike egne sår, sjekke kroppen for blåmerker eller skifte arbeidstøy som var blitt vått etter fallet i vanndammen.
Det gikk bra denne gangen, heldigvis. Men neste gang kan det være en passient som sklir eller en kollega som ikke er like heldig som meg. Spørsmålet blir selvsagt,; Hva gjør en vanndam på gulvet i en sykehuskorridor i ett av verdens rikeste land?
Det er morsdag i dag. Jeg har akkurat ringt Mamma og sagt at jeg desverre ikke kommer på besøk i dag. Jeg rekker det ikke, skal på jobb om noen få timer og har sovet litt lenge, tatt en god dusj og spist god og langfrokost. “Nei, det gjør ingenting, sier Mamma. Kom en dag du har fri.” og så gjørhun alt hun kan for å bøte på min dårlige samvittighet.
Jeg er Mamma selv. Eldste Tennåringssønn kom med gave på senga i morges. Yngste sønn har ikke stått opp ennå, og Datteen var på koselig besøk i dag, og spurte engstelig om morsdag og feiring i dag. Hun skulle arbeide til 02.00 i natt og på jobb igjenn klokka 13.00 i dag, og hadde nok problemer med logistikken hvis hun skulle legge inn en morsdagsfeiring i dagsplanen også. Jeg forstår henne så godt. Jeg er travel selv, og har ikke behov for denne markeringen – men jeg liker at de husker dagen… Men min Mamma er en eldre dame, for henne betyr det nok litt at vi kommer. Hun ser oss jo så sjelden. Og det skjer ikke så mye i hennes hverdag.
Jeg ser venner legge ut morsdagshilsner til sine mødre på FB. Koselig, Mamma er ikke på FB, så jeg kan ikke velge den versjonen. Hun hadde sikkert satt pris på hilsenen hvis hun var på FB; Men mer pris hadde hun nok satt på besøk av barn og barnebarn.
Morsdagsgaxer høre med, og nårjeg noen ganger hører hva kollegaer og venner har fått i morsdagsgave blir jeg litt satt ut. For min familie er det alltid markering av dagen som har vært det viktigste. Ikke gavene. Jeg husker en gang jeg var liten at jeg ga Mamma en grå stein pakket inn i en liten duk som var tapet fast på baksiden med svart elektrikkertape. Hadde vært hos Bestemor og fått duken og tapen og litt hjelp av en rynkete Bestemorhånd til å få duken stram nok mens jeg tapet. Steinen lå i mange år i Mammas nattbordsskuff. Kanskje gjør den det fremdeles nå over førti år senere. Gaven dengang gledet kanskje Mamma, men det gledet meg i mange år hver gang jeg så steinen. At Mamma hadde tatt vare på den så lenge.
Det er jo det morsdagen dreier seg om, ikke flotte pressanger, dyre kaker og fantasirike FB statuser, men å vise Mammene våre at vi setter pris på dem for det de er for oss i dag – og det de har vært for oss så langt i livet og det de kommer til å være for oss i fremtiden. ¨
Så til dere som har mulighet, og ikke har Mammen deres for langt unna. Ta dere tid til et lite besøk og en kaffekopp. Det vil kanskje varme langt mer enn store gaver og elektroniske meldinger. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt tid til å besøke min Mamma i dag Jeg skulle ha prioritert anderledes.
I dag er det ingen her i huset som skal opp og ut til noe bestemt tidspunkt, så i dag kunne jeg sove til jeg våknet av meg selv. Det føltes utrolig godt å vite det da jeg krøp under dyna i går kveld. Jeg er så utrolig sliten og trøtt for tiden, og har følelsen av aldri å komme ajour med søvn.
Så selvsagt var jeg lys våken lenge før klokka ble 08.00. Typisk. Og siden det virket nytteløst å rope på Jon Blund kunne jeg like godt stå opp.
Mobilen hadde ligget i veska siden i går, og var selvfølgelig tom for strøm. Hadde ikke før fått koblet til laderen og logget meg inn før den begynnte å ringe. Det var Datteren . Vi hadde avtalt at hun skulle komme en tur hit i dag, så da ble det å kaste i seg frokosten og dra og hente Datteren.
Tok med meg Kjøteren samtidig og fikk med Datteren på en liten luftetur med Kjøteren før vi dro hjem
Så var det koselig samvær med Datteren og resten av familien. Jeg forsøkte til og med å steike vafler, selv om det ble temmelig misslykka før en av Tennåringsgutta overtok. Det er lite husmor i meg, når jeg ikke en gang klarer å steike vafler…
Søsteren sendte SMS og ba oss på lunch, men vi får ha det til gode til en annen gang. Det er så kos å ha Datteren hjemme. og vi hadde og program for dagen – selv om det kanskje ikke ble holdt……
Kjørte Datteren på jobb og kom hjem til nesten ferdig Tacomiddag. NAM: Etter en uke med så og so bare fiskemiddager var det godt med godt krydra kjøttmat.
Nå er det lørdagskveld, fyr på peisen, vin i glasset og bare å nyte livet. HVa har du brukt lørdagen til?
Da er det fredagskveld og endelig helg. Rødvin i glasset, en deilig torskegryte i magen, og potetgull i bollen ved siden av meg.
Det har vært en Jeg har fått kjøpt drømmekjolen til jeg skal i bryllup om fjorten dager, bytta meg fri den dagen bryllopet skal være og ordnet fotograf.. Syns virkelig jeg fortjener å ta helga nå.
Som tillitsvalgt og politiker som ønsker å være med der beslutninger tas gjelder det å lære av de som er mer drevne i gamet enn deg. I min karriere er det tre stykker nær meg som har vært gode samtalepartnere, støttespillere og ikke minst forbilder. Jeg vet at uten at disse tre hadde tro på meg og tillitt til at jeg kunne gjøre en god jobb, hadde jeg nok ikke fått så mange spennende roller og possisjoner som jeg har hatt de siste 15 årene. Jeg har og lært utrolig mye av disse tre, hver på sin måte, og jeg har hatt de som gode forbilder og gode rådgivere. Jeg er takknemlig for den tillitt de har vist meg, de råd de har gitt og de oppgaver de har vært med på og påvirket at jeg har fått.
En av disse gode rådgiverne, samtalepartnerne og på mange måter min nestor,innen tillitsvalgtsarbeidet var innom oss og møtene våre i dag. Hun har gått av med pensjon, men var innom med kake. Hun liker å være med der ting skjer fremdeles, og vi setter alle pris på besøk av henne. Det var hyggelig å se henne, og jeg sa da hun forlot rommet at hun fikk ta kontakt for lunch en dag hun var på mine kanter. Da ser hun på meg og sier; “Du skal sitte i 1.mai komiteen. Det har jeg og…. (min politiske mentor) blitt enige om. Han skulle orientere deg.” Så var hun vekk.
Jeg må si jeg ble paff. Jeg, i 1.mai komiteen i kommunen? Hva skulle jeg gjøre der? Jeg som aldri har gått i et 1. mai tog? (eller en gang, daa…) Så ble jeg irritert.. Hvis de to, som jeg ikke visste at kjennte hverandre, mente at jeg var en god kandidat til 1. mai komiteen, hvorfor har de ikke spurt meg om jeg er villig, før de bestemmer det? Og når hadde de tenkt å informere meg??
Selvsagt er det en spennende oppgave. Jeg må vel være med å godkjenne paroler, finne talere etc og det kan jo være interesant. En grunn til at jeg aldri har gått i tog er at jeg ikke har funnet paroler jeg synes er viktige nok for meg. Jeg kan kansje være med å påvirke så vi får flinkere talere enn det som har vært i byen vår de siste årene….. (unskyld.) Det er ikke det at jeg kan gå med liv og lyst inn for oppgaven.
Det er bare det at det irriterer meg at de ikke spurte hva jeg ville før de tok beslutningen. Som om de er så sikre på at jeg lystrer deres ordre, er deres marionette…
Etter en llang prosess er vi endelig blitt htteeiere i dag. Den gamle hytta til Svigers og onkelen til Gamle Gubben Grå er endelig blitt vår. HURRA: Denne dagen har vi ventet LEEENGE på.
Det er ikke noe slott. Ei snart 50 år gammel lita hytte uten strøm og vann, og både oppussing og ikke minst oppgraderingsbehovet er stort. Det er nesten bare vi som har brukt hytta de siste 20 åra, og vi som har følt behovet for oppgradering. Men de gamle har ikke vært enige. Det som holdt for dem, måtte da holde for oss. For fem år siden ble det bestemt at vi skulle overta hytta. Men TTT (ting tat tid) og det har gått både vinter og vår før alt var på plass og alle var enige om alt. Men endelig – i dag er kontrakt signert og alt i orden. Hytta er vår – og oppussing og oppgradering kan starte. Jeg kan knapt vente. Blir noken liten tur på hytta i helga.
Jeg så deg i dag på torget. Lenge siden jeg så deg sist. Håret var litt tynnere, men du var den samme. Kjennte deg igjenn på lang avstand. Du så ikke meg. Var fokusert på målet for vandringen, og damen du hilste på. Jeg fikk lyst til å løpe etter deg. Men jeg gjorde det ikke. Visste vel at jeg ikke ville nådd deg igjenn. Jeg løper ikke så raskt, og avstanden var for stor. Ikke kom du i min retning heller. Jeg var ikke alene. Venninna mi kjenner ikke deg, og ville ikke ha skjønt noe jvis jeg begynte å beinfly etter fremmede menn på torget. Damer på over 40 gjør ikke slikt.
