Jeg skulle ha vært i Drammen….

Det har gått litt i ett de siste dagene.
Onsdag hadde jeg tillitsvalgts-dag.
Jeg var innom kontoret og fikk gjort en del. Sett over juleturnusen til Kongsberg og kommet med forbedringsforslag.
Var en tur i Drammen for å delta i AMU. 
Så tilbake til Ringerike. 
Kom meg gjennom haugen med uleste mail og ting som hadde ligget på vent mens jeg hadde ferie.  
Møtte portøren som skulle legge fra seg telefonen i døra da jeg gikk hjem. Klokka var 21.00.  13 timers arbeidsdag var over.

Torsdag skulle jeg være i Drammen 08.30. 
Det gikk ikke helt, men jeg var der før 09.00.
Var ferdig med møter i Drammen 13.00. 
Skulle vært på forberedende gruppemøte på Ringerike Rådhus klokka 14.00 sammen med SV, SP og MDG: 
Rakk det ikke helt. Kom dit ca 14.30. 
Fikk med meg slutten av møtet, en matbit og kommunestyremøtet.
Var vel hjemme rundt 20.00.  13 timer etter at jeg hadde gått ut døra.

Fredag bar det ut døra da klokka så vidt hadde passert 07,00.
Skulle på ny være på møte i Drammen kl 09.00
Vi tillitsvalgte skulle få beskjed om hvilke funksjoner som skulle tas ut i fra det nye sykehuset som skal bygges i Drammen og flyttes til andre sykehus, eller deles opp. Et spennende møte. Dette har vi venta på.  Selvsagt ville jeg være til stede, og sikker på å komme tidsnok. 
Budskapet var som forventet. Men spørsmålene mange . og engasjerende. Engasjement kan både ta og gi energi. 
Litt over 10.00 var møtet slutt. 
Ingen flere møter i Drammen. Tidlig helg?
Nei. 
Dette er ikke en av frikjøpt dagene mine, så det var nok bare å sette nesa hjemover mot Ringerike. 
En liten pause og en kaffekopp med Verdens Beste Pensjonist, og så var det klart for kveldsvakt.
Krabba inn døra hjemme sånn ca 23.30.  16 og en halv time etter at jeg dro hjemmefra.

Lørdag formiddag forsøkte jeg å få huset sånn noenlunde i vater til helga. 
Vi skulle ha gjester, eller overnattingsgjest. Svoger skulle komme en tur og tilbringe helga her. Koselig, men det er jo kos at det ser sånn noenlunde ut i heimen, rein seng og litt mat i huset er jo og kjekt..  Og selv om både Eldste Sønn og Gamle Gubben Grå er flinke til å hjelpe til, så må jeg jo liksom ha overoppsynet og være den som ser alt som må, bør, skulle og kunne vært gjort. 
Timene mellom frokost og kveldsvakt gikk fort. 
Vakta gikk i grunn og fort, med nok å gjøre. 
Hjem over 23.00.
En liten matbit og et glass rødt mens jeg snakket litt med Svoger og Gamle Gubben Grå før vi krøp til køys..

Søndag. Lang deilig frokost med Svoger og Gubben  – og Eldste Sønn etter en stund.
Så en to timers tur med hundene sammen med Gubben og Svoger. 
Da var det bare tiden av veien til jobben og ny kveldsvakt.
Hjemme seint og enda seinere i seng.

Opp i dag litt før 07.00. 
Må jo se Eldste Sønn trygt av gårde på jobb, selv om han er selvgående og klarer seg utmerket godt uten “Hønemor”. 
Etter arbeidshelg er dette fridagen min. 
Men så var det dette møtet i Drammen da, Samarbeidsmøte mellom NAV og Vestre Viken.  Jeg er sånn tilitsvalgtsrepresentant i IA gruppa. Klart jeg må dit.  Fridag eller ikke. Ikke alltid like lett å få presset alt engasjementet inn i en frikjøpsdel på 30%.
Skulle bare hvile litt på sofaen. Klokka har bare så vidt passert 08.00, og jeg trenger ikke reise før nærmere 10.30 for å rekke møtet. En time til på øret ville gjøre godt. Så ble det sofaen og pelspleddet – og vips var jeg i drømmeland. 
Våknet litt over kl 14.00. 
Litt desorientert etter en merkelig drøm – og 2 timer etter at jeg skulle vært i Drammen.  
Jeg kjente på den dårlige samvittigheten.  Jeg skulle jo vært på det møtet, men om jeg drar nå er møtet slutt når jeg kommer til Drammen.
Så det ble ikke bilkjøring med hastige blikk på klokka i dag. 
Det ble telefon til Mamma. Alt for lenge siden sist.
Det ble en lang telefonsamtale med Datteren.
Det ble kaffe latte og bløtkake på kafe med Gamle Gubben Grå.
Det ble en trivelig ettermiddag i heimen sammen med Gubben og Eldste Sønn. 
Kanskje var det like fornuftig å bruke fridagen slik?  Det er nok av møter og vakter som venter resten av uka.
 

 

Salmer og sanger påen søndag..

Radioen står alltid på her hjemme. Den er det første jeg skrur på om morgenen, og det siste vi skrur av på kvelden.  Nyheter, musikk og småprat veksler i bakgrunnen gjennom dagen. . Nrk P1 er kanalen.  På søndag kveld er det et program som heter “Salmer til alle tider”. . I kveld surrer det ibakgrunnen mens jeg sjekker Fb, leser noen nettaviser og koser meg foran PCn.

I kveld var det mange kjente salmer, og jeg nynner med mens tankene dveler ved minner som salmene gir. 

“Han er min sang og min glede…”
Denne pleide en ungdoms flamme synge når jeg kjørte han hjem etter endt tur på byen,  Der att han, litt sammensunket i forsetet på bobla mi eller Saben min (avhengig av om det var før eller etter at bobla ble totalvrak etter at den endte på taket nede i ei grøft).Han røkte Prince, var full som en dupp og var på den tiden min store kjærlighet og min store hodepine.
I dag sendte jeg han noen varme tanker. Glad for at det aldri ble han og meg.  Glad for at han har klart seg bra, selv om alkoholinntaket var litt vel stort i ungdommen.

Neste salme.
“Ingen er så trygg i fare…”
Jeg nynner med, svakt. Kjenner klumpen i halsen. Ser bort på Gamle Gubben Grå som sitter ved siden av meg og leser avisen.  Hører han salmen? Kjenner han den igjen? Jeg spør ikke. Jeg slutter å nynne. Ser ansiktsmusklene i ansiktet til Gamle Gubben Grå som strammes.  “Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,….  Hva han tar og hva han giver, samme fader han dog bliver….. ”  Denne salmen spilte og sang vi i bisettelsen til Tiril, vår lille datter som døde i krybbedød.  Denne salmen spilte vi i bisettelsen til Anders, vår lille dødfødte sønn… 
Tankene går til mine to små som alltid er med meg, men som kanskje ikke tankene streifer like ofte lenger.  Det er noe med at man kommer aldri over det å miste et barn, men man bærer det med seg som en del av livet. 

“Ungdommens frelser…”
Jeg synger høyt med. Denne salmen har jeg alltid vært glad i. Vi sang den i speideren da jeg var ung.  Speideren står for meg som masse fine minner og gode opplevelser. Jeg vet Gamle Gubben Grå har det på samme måte.  Speideren var en viktig del av oppveksten til oss begge. Det var også der vi traff hverandre.

Salmene bragte med seg minner, følelser og refleksjoner i kveld og etterlot en god og trygg stemning. Det finnes en trygghet som er større enn oss.

Morgenstund har gull i munn….

I dag var det frilørdag og ferie og jeg kunne sove lenge.
Ingen som skulle kjøres og bringes. Ingen som skulle hentes. Bare Gamle Gubben Grå som skulle opp og ut på jobb, men han er relativt selvgående.

Våknet klokka 05.55.
Gamle Gubben Grå hadde ikke stått opp ennå. Han pleier å stå opp klokka 05.30 når han skal på jobb. Så da måtte jeg sparke liv i han.
Han sto opp, tok med seg Kjøteren og gikk ut av soverommet.  Turbo, lille hund, ble igjen i senga. mer lat om morgenen han.  Han koste seg bare litt med den gule gummi-anda si, den med pipe-lyden…
06.20 kom Gamle Gubben Grå inn igjen for å kle på seg.  Jeg hadde så vidt sovnet….
06.40 sov jeg godt. Da forlot Gamle Gubben Grå huset og gikk over singelen under soveromsvinduet. Det vekket ikke meg, men Turbo for opp og bjeffet som en gal. Jeg våknet ca en halv meter over senga.
06.50 kom Kjøteren inn igjen på soverommet. Turboknurret lavt. Livredd for at Kjøteren skulle stikke av med gummi-anda. Til nå har Kjøteren aldri vist den minste interesse for denne gule gummi-skatten, men man kanjo aldri være sikker… Jeg vurderte å stå opp, men syntes det var i tidligste laget. Så jeg krøp godt sammen under dyna, fant roen og sovnet – nesten.

07.00 kjente jeg et dunk hele senga ristet, Turbo knurret og gneldret som en gal, og jeg snudde meg forvirret rundt mot Gamle Gubben Grås halvdel av dobbeltsenga. Det var Kjøteren, som med et byks hadde entret senga. Han er en gammel Kjøter og ikke like spenstig lenger. Samtidig veier han jo noen kilo.  Så det rister litt mer når han lander. Han hadde og landet nesten oppå Turbo, og helt oppå den før omtalt høyt elskede gule gummi-anda.

Jeg ga opp og sto opp.

Vissen kjærlighet…..

Livet består av utrolig mange hverdager.
Hverdager som blir til uker, måneder, år  uten at man nesten registrerer det. 
Gamle Gubben Grå og jeg har vært sammen over halve livet.  Det er utrolig mange hverdager. 
Når man har vært sammen så lenge som vi, blir samlivet en vane.  Den andre blir liksom en del av interiøret. En selvfølge som bare er der. Noen ganger irriterende, noen ganger inspirerende, men som regel bare en selvfølgelig del av hverdagen som sofaen eller komfyren.

Denne uka satte jeg og Gamle Gubben Grå av to dager til å være kjærester. Til å se hverandre. .Det begynte ¨å praktisk.
Vi skulle kjøre Yngste Sønn tilbake il Folkehøgskolen etter høstferien,
Men siden vi hadde noen feriedager til gode, bestemte vi oss for å ta noen dager på Vestlandet, en mini-ferie bare vi to når Yngste Sønn var trygt levert på skolen.
Så dag en var vi sammen med Yngste Sønn, og ble stort sett brukt til transport.

 

Turen gikk oppover Gudbrandsdalen og over Dovrefjell.
For oss er det et romantisk sted, Dovrefjell altså. Den gangen Gamle Gubben Grå var verken gammel, gubbe eller grå men derimot en ung, kjekk mann og det mest fantastiske mennesket jeg kunne tenke meg. Altså en gang i forrige årtusen da vi var unge, naive og forelsket, Den gang da pleide Gamle Gubben Grå alltid å si at vi skulle være sammen til Dovre faller.   Setningen har blitt gjentatt mange ganger gjennom årene, og Datteren hadde frasen med i talen hun holdt til meg på 50 års dagen min i forrige måned, 
Dovre lå der som det alltid har gjort og som forholdet vårt kanskje litt vissent der det lå badet i høstfarger.

Eter at Yngste Sønn var levert i Torvikbukt, dro vi til Molde. og tok kvelden på Scandic hotell Seilet.
Hotellet leverte etter forventningene. Vi kom ikke på hotellet før klokka var nærmere 22.00, så det ble en rolig kveld med en øl på rommet og en god natts søvn.
Frokosten neste morgen var rikholdig og spisesalen fantastisk der den lå omkranset av havet på alle kanter og med store glassflater. En flott start på dagen.  som ikke ble noe dårligere av at Molde viste seg fra sin beste side værmessig.

Etter frokost tok vi å sjekket ut fra hotellet, satte oss i bilen og dro til Varden, et utsiktspunkt i åsen bak byen hvor man kan se 222 fjelltopper hvis været er bra. En flott tur og en nydelig utsikt.
Nede i byen kikket vi litt rundt, shoppet litt og koste oss,  Latteren hang løst, og vi kunne bare kose oss uten å sjekke klokka og tenke at snart må vi….

Ut på ettermiddagen tok vi ferja over Romsdalsfjorden og dro til Ålesund. 
Her hadde vi ikke tenkt ut noe hotell eller bestilt noe rom. I grunn ble turen lagt om Ålesund litt sånn tilfeldig og på impuls.  Så vi lot GPSn føre oss til første og beste hotell, Hotell Brosundet.
Noen ganger har man flaks. For for et hotell!!! Hotellet er et ombygd pakkhus som er innredet som et toppmoderne hotell med utrolig mange fine detaljer.

Rommet var både lekkert og koselig. Den perfekte ramme rundt vår tiltenkte kjærlighetsferie.

Når vi også hadde utsikt rett ut til brosundet og kunne  ligge i senga og se rett ut i  vannet, ja da var rammen totalt vellykket.
Men hotellet hadde mer å by på.
Da jeg sjekket inn, spurte jeg om det var restaurant på hotellet. Det hadde de, en fiskerestaurant  Maki.

Så vi bestemte oss for å prøve denne restauranten.  Et valg vi overhode ikke angrer på. Gamle Gubben Grå er jo kokk, og vi er kanskje litt mer enn i overkant interessert i god mat.  Og her fikk vi servert et måltid vi sent kommer til å glemme.

Vi sitter altså en helt vanlig tirsdag i oktober i en liten restaurant i Ålesund og studerer menyen.
Vi bestemmer oss raskt for å gå for “Stor fangst”. Det er en 6 retters middag til en liten formue. Siden vi virkelig skal kose oss og nyte måltidet og samværet med hverandre, går vi og for vinpakka som hører til “Stor fangst”. Et godt valg skulle det vise seg.  Flere ganger under måltidet utbrøt Gamle Gubben Grå at “Dette er ikke et måltid, det er en opplevelse.” Sjelden har jeg sett han så fornøyd.
Måltidet startet med gravet sei. Seien var gravet med Earl-grey te fra Ålesunds eget te og kaffe hus kunne den unge, kunnskapsrike servitøren fortelle. Han presenterte  og vinen på en utmerket og interessant måte.
Neste rett var kremet krabbe-suppe. Jeg er utrolig glad i kremete skalldyrsupper, og denne var utrolig god. Vinen var mindre syrlig og servitøren forklarte forskjellen og hvorfor. Pepperglace var for meg en ny opplevelse, og min  kloke mann kunne fortelle meg hva det var, og hvordan den lages. Samtalen gled lett og vi koste oss i hverandres selskap.
Så var det breiflabb  Ny vin, mer syre igjen denne gangen, fordi fisken var fetere enn suppa. Av de 6 rettene var denne den jeg likte dårligst. Helt grei fisk, men de andre 5 rettene var så mye mer spennende og  utrolig gode,
Da vi så på menyen, var nok rett 4 den jeg var mest spent og kanskje litt skeptisk til. “Ristet kålkjeft”  Servitøren hadde forklart oss at det var dialekt-navnpå en fisk fra torskefamilien. Hvitting ville kanskje vi kalle det? Jeg hadde sett for meg et fiskehode litt gapende, men da retten kom på bordet var det et lekkert stykke fiskemedaljong som smakte aldeles fantastisk. Ikke ble måltidet noe dårligere enn at det nå ble servert rødvin i glasset.
Før 5. rett fikk vi en hvile-rett. En tindbær-sorbet. Det var friskt og godt og renset munnen litt etter alle de deilige smakene.
Så var det lam på tallerkenen. Like fantastisk tilberedt som de andre rettene.
Til dessert var det oste-is, Også en kombinasjon som jeg som ikke er noe dessertmenneske var litt skeptisk til, men det var som alle de andre rettene utrolig, utrolig godt.  Det eneste jeg hadde å utsette på desserten var at porsjonen kanskje var lit i største laget.  For nå var jeg stapp-mett. 

Mette og fornøyde kunne vi trekke oss tilbake til det fantastisk stilige hotellrommet.

Etter en deilig frokost neste morgen, tok vi en runde for å studere Ålesund. EN trivelig by jeg gjerne kommer tilbake til.  Flotte jugend hus, smijernsrekkverk med hengelåser fra forelskede par, (vi burde i grunn lenket fast en hengelås vi og.) 

Samtalen gikk greit og latteren hang løst i bilen på vei hjem.  Ikke minst da jeg klarte å miste mobiltelefonen min ut av bilvinduet da vi kjørte over Tresfjordbrua. (Jeg skulle fotografere litt, og rullet ned vinduet, stakk ut hånda med mobilen og plutselig mistet jeg mobilen.  Så mens Gamle Gubben Grå satte på nødblinken, tok på seg refleksvest og bega seg tilbake langs brua som fotgjenger for å finne mobilen min, satt jeg i bilen og hadde latterkrampe.

Det ble ny mobil på Dombås, og jeg måtte låne mange av bildene til dette innlegget på Google., Men vi har hatt et par fantastiske dager og kost oss sammen, ledd masse og vært ordentlige kjærester. Det er lenge siden sist.  
Det er viktig å sette av litt tid til kjærligheten når den begynner å visne og hverdagene blir for mange og for grå.   
Det behøver ikke å være Paris eller Barcelona. Ålesund og Molde duger i massevis,.

 

Aldri fred å få…

Det siste jeg gjorde før jeg dro fra jobben på fredag var å koble inn fraværsassistenten.
Den sier fra til alle som sender mail til meg at jeg har ferie.  Den oppgir telefon nummer hvis noe er viktig, og ber de ta mindre viktige ting med vara representanten min – eller vente til jeg kommer tilbake.

Klokka 22.30 i kveld lå jeg under pelspleddet på sofaen og slappet av. Årets første pinnekjøtt middag og et halvt glass rødvin gjorde at jeg døste lett. Visste at jeg måtte sette meg ved PCn og betale noen regninger i kveld før vi drar i morgen tidlig, men jeg utsatte det i det lengste. Det var så godt under det pelspleddet… Turbo, den lille hunden, sov på magen min oppå pleddet. Kunne jo ikke forstyrre han.

Da tikket det inn en SMS på telefonen på salongbordet.

Hvem sender meldinger klokka halv elleve en søndag kveld?  Datteren som må hentes  eller ønsker skyss tidlig i morgen tidlig?  Noe galt med Svigermor? Min manisk-depressive venninne som virket en smule depressiv på fb i sted? Jobben, ledige vakter som må dekkes? (Men jeg har jo ferie, og jeg jobber IKKE nattevakter lenger..)

Ukjent nummer.
Meldingen er fra en leder som har sendt mail, men fått beskjed av fraværsassistenten at jeg har ferie.  Men meldingen er kryptisk. Sier bare at hun har sendt en mail som er viktig, og hvem den gjelder.  Tankene svirrer i hodet mitt. Hva har vedkommende gjort nå?  Men med rødvin i kroppen kan jeg ikke kaste meg i bilen for å dra på jobb å lese mail.
Jeg sukker.
Da må jeg en liten tur innom jobben i morgen tidlig før vi drar av sted på tur.
Jeg hadde  trengt denne ferien så veldig  En liten uke, noen få dager uten å tenke jobb. Uten atproblemer og utfordringer hele tiden surret i bakhodet og ventet på en løsning.

Familieforøkelse…

Kjøteren begynner å bli en gammel hund, og han klarer ikke å gå de lange turene bestandig.  Så jeg har brukt en stund på å lete etter en ny hund.  Kjøteren skal få nyte pensjonisttida den tiden han har igjen, men en ny og yngre hund må til skal jeg klare å holde meg i aktivitet.
Vi er ikke så opptatt av rase her i huset. Jeg har overhode ikke lyst på en valp som må oppdras, s da blir det å finlese Finn.no etter riktig hund.  Vi har hatt 4 omplasseringshunder før, og det har fungert greit. Men jeg var nøye da jeg leste annonsene på Finn. Jeg hadde og noen krav til hunden og hadde bestemt meg for ikke å falle for et søtt bilde eller en trist historie.

Jeg ville ha en liten hund, men en hund som kunne klare å gå turer og ikke noen “veskehund”.  Den måtte fungere sammen med Kjøteren, den måtte ikke ha de største atferdsproblemene og den burde være vant til å kjøre bil. Mange annonser ble  lest. Jeg sendte svar på noen få.  Men var tålmodig. For meg var det viktigere å finne riktig hund, enn at vi fikk en hund til raskest mulig. 

Forrige mandag ble Turbo vår etter å ha vært her på prøve en uke. Han tok hjertet mitt med storm.

Han går godt sammen med Kjøteren.

Han er ikke store hunden.

Han trives ute i skogen og koser seg når han får løpe uten bånd 
Han er midt i blinken for oss.

 

Urettferdig behandlet. ..

Det er sjelden jeg føler meg maktesløs og urettferdig behandlet. Det er sjelden jeg kikker meg over skuldrene og lurer på om jeg blir holdt øye med. Det er sjelden jeg føler tårene brenne bak øyelokkene og at jeg bare har lyst til å finne senga, dyna og armkroken til Gamle Gubben Grå og så la tårene og frustrasjonen få strømme fritt.

I kveld er en slik kveld.

Det har vært en lang og slitsom dag, det er sikkert en medvirkende  grunn til at jeg føler meg så til de grader maktesløs. Jeg skal innrømme det. Men når man får fortalt at folk du selv stoler på og har respekt for tillegger deg motiver du overhode ikke har. Når du får fortalt at folk du bryr deg om blir beskyldt for handlinger som er så fjernt fra virkeligheten som mulig, og det samtidig blir hevdet at du er kilden og sanhetsvitnet på at beskyldningene er sanne. Da kommer maktesløsheten. Hvordan skal man kunne renvaske seg fra disse beskyldningene?

Når man strekker seg langt og lengre enn langt for å hjelpe medmennesker, megle, løses problemer og man selv er ganske fornøyd med den diplomatiske prosessen og mener at man har fått snudd en negativ prosess, og man kan begynne å skimte en løsning innen rekkevidde og så får høre at men ser på eg som en konfliktskaper mer enn en problemløser. Når man har arbeidet hardt å lenge for å unngå at en sak eskalerer. Gjort alt du kan for å unngå advokater og rettsaker og jeg vet ikke hva, og så bli beskyldt for å ha som mål å få til rettsaker og annen advokatnat. Er det da så rart at man føler seg urettferdig behandlet?

Når man har følelsen av at noen må ha lest tankene dine eller lyttet til samtaler du har hatt rundt ditt eget kjøkkenbord for å kunne misforstå dine intensjoner så til de grader. Er det rart man føler seg overvåket?

Tårene kommer til å strømme I armkroken til Gamle Gubben Grå i kveld. Men i morgen tørker jeg tårene, konfronterer ryktesprederen og kommer til å finne ut hva og hvem som står bak disse ryktene. 

Jeg kjenner igjen fremgangsmåten, men meg kommer du ikke til å klare å knekke.

 

Gamle hytta skal bli ny

Så bar det en tur til fjells igjen i ettermiddag. Veggene på kjøkkenet skulle beises i samme farge som veggene i stua.

Det er ikke store kjøkkenkroken, så det burde gå på noen ettermidagstimer. Siden vi ennå ikke har funnet den plata til å ha under peisen som vi tenker oss, så har vi ikke fått montert den nye ovnen. Så noen overnatting i oktober I ei hytte uten mulighet for oppvarming er ikke et alternativ.

Var oppe litt før 16, og det blir mørkt ca 19.30. Dette skal gå bra. Har god taklampe med strøm fra solcellene på kjøkkenet, så om det blir litt skummelt gjør ikke det noe for malearbeidet. Trodde jeg. Men det var før jeg oppdaget at jeg hadde glemt å skru av lampa sist jeg var på hytta og malte. Nå var batteriet flatt eller pæra gått. Lys ble det i hvertfall ikke.

Ok.Da har du et par tre timer med dagslys i ei litt mørk hytte uten for store vinduer. Til arbeid.  Klarte det med grei margin. Klokka 17.30 lukket jeg døra og kunne begi meg på hjemvei.

Da hadde jeg dratt ut alle spikrene som var slått inn I kjøkkenveggene for å henge ting og tang på. De skal ikke opp igjen. Det så så rotete ut med alt som hang på veggen, alt fra grytekluter til fluesmekkere. Praktisk, ja, men ikke pent. Tipper jeg må gå noen runder med Gamle Gubben Grå før han er enig med meg i det.

Var litt spent på hvordan den grønne kjøkkeninnredningen ville stå til de brune veggene. Dama I malingsbutikken kunne jobben sin. Det ble kjempefint. Lurt å lytte til fagfolk i blant.